Alder ingen hindring?

Hva mener du? Si din mening nederst i saken!

Kunne det være riktig? Var han begynt å bli dement? Ordene til fastlege Svein Aarseth var vanskelige å svelge. Ole Braastad hadde regnet med at det bare ville være en formalitet å fornye helseattesten, som alle over 70 år må ha for å kunne kjøre bil. Men denne dagen i 2004 var ikke legen like medgjørlig som han pleide.

I ti år hadde de kjent hverandre. Hvorfor skulle han plutselig reagere på kjøringen nå? Braastad forsto det ikke. Da han forlot legekontoret uten attest og med henvisning til geriatrisk utredning, gikk han i sinne. Opplevelsen var som et kraftig slag i ansiktet. Han visste imidlertid én ting: Han skulle bytte fastlege, og han skulle ta førerretten tilbake.

Episoden går rett til kjernen av det dilemmaet legene står overfor: Hvem skal få kjøre på norske veier? Og hvilke kriterier bruker man for å avgjøre det? Er man streng, som Svein Aarseth? Eller gjør man som enkelte andre leger: Unnlater å melde fra om sin bekymring fordi man ikke klarer å være både dommer og advokat.

I går publiserte Tidsskrift for Den norske legeforening en undersøkelse som slår fast at mange norske leger strever med å avgjøre om pasientene skal få fortsette å kjøre bil.

Den kommer like etter at fylkesmenn i fire fylker har slått alarm overfor Helsedirektoratet. De avslører at helsepersonell ikke melder fra til myndighetene når pasienter er uskikket til å kjøre. Bakgrunnen er tilsyn ved en rekke sykehus og av flere fastleger.

Gir seg ikke.

Ole Braastad er en mann som vet å nå det han vil. En mann som på det meste har hatt 14 verv samtidig, i lokalpolitikk, utvalg og nemnder. En mann som da han ble pensjonist kastet seg ut i jobben som anleggsgartner, selv om han store deler av livet har drevet med møbler og forsikring. En gartner trenger imidlertid bil. I hvert fall en som jobber i forskjellige hager og anlegg fra klokken seks om morgenen til elleve om kvelden. Derfor var det så håpløst at han måtte ta taxi, eller be venner og familie kjøre ham. 70-80 000 kroner har han regnet ut at den billøse perioden har kostet ham. Det er bittert. En stund raste han rundt i nærmiljøet med hagetraktor for å komme seg frem.

Ole Braastad havnet hos spesialister på Aker sykehus. Han tok kontakt med nye leger. Ifølge ham selv var mye gjort bare han fikk byttet høreapparat. Han tok kjøretimer hos én kjørelærer, men strøk på oppkjøringen. Han tok timer hos en annen, og denne gangen tok han flere timer enn han strengt tatt trengte. Ole Braastad var på dette tidspunktet så sikker på at det skulle gå veien at han kjøpte seg ny bil før oppkjøringen. Derfor ble han ikke særlig overrasket da sensor 28. mai 2005 ga ham lappen tilbake.

I dag er han 81 år og føler seg tryggere bak rattet, sånn sett har han lært mye av prosessen. Trafikkbildet er tross alt et annet enn da han fikk lappen i hånden tre dager før han fylte 18 år. Førerprøven gikk da som følger:

«Hvordan kom du hit?» spurte den bilsakkyndige.

«Jeg kjørte,» svarte Ole Braastad.

«Ja, da kan du vel kjøre hjem igjen også da,» sa mannen.

70 000 nordmenn har en demenssykdom. Undersøkelser tyder på at mellom 20 og 30 prosent kjører etter at sykdommen har brutt ut.

Braastad tror ny oppkjøring og motivasjon er måten å holde friske eldre i trafikken på. Idet han setter seg inn i førersetet i Citroënen, klarer han ikke å dy seg. Han må sende et lite stikk til sin tidligere lege:

– Så smålig er jeg at jeg synes det er litt morsomt at jeg fortsatt kjører.

Vanskelig jobb.

Det er pasienters mentale evne, høye alder, psykiatrisk sykdom og rus som setter legene på prøve, viser undersøkelsen i tidsskriftet. Den er utført på oppdrag for Helsedirektoratet og bygger på et spørreskjema besvart av 248 allmennleger og 270 spesialister. På en skala fra 1 til 6, der 6 betyr «stor grad av vanskelig arbeid», gir allmennlegene vurderingen av hvem som kan ha førerkort en gjennomsnitts?skåre på 3,8. Spesialistene mener det er hakket vanskeligere, og setter en firer.

Det synes overlege dr. med. Anne Brækhus ved Hukommelsesklinikken ved Oslo universitetssykehus, Ullevål er høyt. Hun er en av dem som står bak undersøkelsen, og som i flere år har forsket på demens og bilkjøring. Brækhus mener dagens praksis ikke fungerer godt nok.

Flere studier viser at legene tolker kravene til førerkort ulikt. Endel unnlater også å ta tak i problemet fordi de synes det er ubehagelig, eller de overser symptomer. Resultatet er at det finnes en rekke mennesker på veiene som sannsynligvis ikke burde vært der.

70 000 nordmenn har en demenssykdom i dag. Internasjonale undersøkelser tyder på at mellom 20 og 30 prosent av dem fortsetter å kjøre etter at sykdommen har brutt ut. Mange kjører seg vill, de velger feil retning i rundkjøringer, eller de snur midt i tunneler fordi de blir redde. Det er også episoder der bilførere følger GPS-en slavisk. Når den hyggelige, men noe mekaniske kvinnestemmen sier «sving til venstre», så svinger de til venstre selv om GPS-en ikke er oppdatert med riktig kart. Flere er innblandet i ulykker som når mediene med overskrifter som «eldre bilfører skapte kaos», «80-årig bilist kjørte mot fly på rullebanen» og «kvinne i 90-årene kjørte ned 96-åring».

Det er ikke slik at eldre mennesker ikke kan kjøre bil. Eller at alle gamle er farlige i trafikken. Problemet er den undergruppen som har en sykdom eller svekkelse som gjør dem uskikket til å sitte i førersetet. Ser man på antall drepte og skadede i trafikken pr. innbygger, kommer folk over 65 år veldig godt ut. Verstingene er de yngste sjåførene. Men med en gang du tar hensyn til antall kjørte kilometer, tegnes et litt annet bilde, viser undersøkelser fra Transportøkonomisk institutt (TØI). Fortsatt kommer 18-20-åringene dårligst ut, men ulykkesrisikoen er klart økende etter fylte 65 år.

Når man passerer 75 år, har man en ulykkesrisiko som er nærmest dobbelt så høy som hos middelaldrende førere.

Eldre bilførere er overrepresentert i kryssulykker og ulykker ved feltskifte. De har dessuten oftere skyld i ulykker de er innblandet i.

Mange med redusert oppmerksomhet kompenserer ved å tilrettelegge kjøringen og unngår vanskelige kjøreforhold. Men fordi risikoen for ulykker øker med alderen, er ikke det nok.

Angrer ikke.

Fastlege Svein Aarseth sitter ved skrivebordet sitt på Frysja legesenter. Han har åpnet journalen til sin tidligere pasient Ole Braastad. Han husker saken godt. Husker at han ba Braastad la være å kjøre bil til spesialistene i geriatri hadde undersøkt ham. Aarseth mente at den da 75 år gamle mannen var i en gråsone og han ønsket en ordentlig vurdering av hans kognitive ferdigheter. Det var siste gang han så Braastad. I dag, vitende om at han fikk lappen tilbake, ville han gjort akkurat det samme.

– Denne saken viser hvor vanskelig det kan være å avgjøre hvem som skal få kjøre bil. Jeg ønsket en grundig utredning, og jeg mener jeg håndterte saken korrekt, sier Svein Aarseth, som også er leder av Oslo legeforening.

Flere ganger i uken sitter det pasienter i besøksstolen på kontoret hans som skal vurderes i forhold til førerkort. Aarseth mener det tidvis er en komplisert oppgave. På skalaen fra 1 til 6 ville han gitt den en skåre på 4 til 5.

– Det hender jeg får meg noen overraskelser når jeg ser nærmere på de intellektuelle funksjonene til pasienter jeg trodde jeg kjente godt, sier Aarseth.

I tvilstilfeller henter han frem praktiske øvelser som pasienten må bestå for å få ny helseattest. For eksempel må den eldre tegne inn tall og visere i en klokke, telle baklengs fra hundre mens han hver gang trekker fra syv, si ordet «sverd» baklengs, tegne streker mellom tall og bokstaver i riktig rekkefølge, gjenta og huske ordene «ost, sykkel og bok», og lukke øynene når Aarseth holder opp en lapp hvor det står nettopp det. Svein Aarseth har imidlertid ingen tester som ser på reaksjonsevne og førlighet. Da må han henvise videre.

– Ideelt sett burde alle 75- eller 80-åringer blitt testet for sine kjøreferdigheter, sier Aarseth.

Hva er løsningen?

I 2020 vil det være 722 000 bilførere over 65 år i Norge. Det er en økning på 74 prosent fra 2005. Derfor er det helt nødvendig med et godt system for å luke ut potensielt farlige bilister. I et kritisk brev til Helsedirektoratet peker fylkesmennene i Vestfold, Oppland, Buskerud og Østfold på det de opplever som en alvorlig trafikkrisiko. En rekke tilsynsrapporter A-magasinet har fått tilgang til, dokumenterer at helsepersonell ikke oppfyller meldeplikten. Ett sted viser en gjennomgåelse av journaler at spørsmålet om førerkort ikke har vært tatt opp selv når pasienten har vært klart psykotisk og det har foreligget opplysninger om uforsvarlig bilkjøring i pasientjournalen. Ved minst fem undersøkte institusjoner og sykehusavdelinger manglet det rutiner for å håndtere spørsmålet om førerkort.

Fylkesmennene vil ha klarere retningslinjer, bedre hjelpemidler og mer ressurser. I dag behandler helseavdelingene deres nesten 20 000 saker om førerkort i året. Saksbehandlingstiden er lang, og utfallet av sakene ser ut til å variere etter saksbehandler og praksisen i fylket de bor i. Dette vil Helsedirektoratet se nærmere på. Situasjonen og kravene skal diskuteres i et møte i september. Avdelingsdirektør Bente Moe i direktoratet mener det er grunn til å komme til bunns i problematikken.

– Det er helt klart utfordringer på førerkortfeltet, både når det gjelder eldre og andre, sier Bente Moe.

Flere leger klager på at veiledningen de skal bruke for å vurdere hvem som passerer nåløyet, er dårlig kjent og uklar. Den er så godt gjemt på direktoratets egne nettsider at A-magasinet blir bedt om å søke den opp via Google.

– Dette er noe av det vi skal forbedre, sier Moe.

Men vil det være nok?

Forskere, vei og helsemyndigheter har lenge diskutert ulike måter å luke ut uskikkede bilister på. Kjøresimulator, aldersgrenser, geografisk bestemt førerkort og obligatorisk kjøretest er foreslått. I dag brukes oppkjøring kun når man er i tvil, som for eksempel i Ole Braa?stads tilfelle. I motsetning til ham stryker over 90 prosent av eldre som kjører opp på nytt.

Hvis vi lytter til legene selv, får vi enda et forslag. I den omtalte undersøkelsen til overlege Anne Brækhus ved Hukommelsesklinikken etterlyser mange av de spurte et eget trafikkmedisinsk senter som kan bistå dem når de er i tvil. Også Brækhus mener et senter kan være én av flere mulige løsninger.

Leverte inn lappen.

Det hendte Carl-Erik Skrolsvik (65) krysset fingrene og håpet at det ikke var noe foran ham i veibanen. Problemene med synet dukket opp når store trær kastet skygge foran bilen. I noen sekunder ble alt bare grøt, og han klarte ikke å skille konturene fra hverandre. En periode prøvde Skrolsvik å kompensere for det stadig dårligere synet ved ikke å kjøre om kvelden eller i dårlig vær. Det gikk rimelig greit helt til den søndag morgenen han skulle til datteren sin på Jessheim.

Etter fem minutter kom han til et område på Lambertseter med store, skyggefulle trær. Han så ingenting. Dette går ikke! tenkte han, og snudde bilen. Opplevelsen skremte ham. Følelsen minnet ham om en gang han måtte bråbremse for en syklist som raste over et fotgjengerfelt. Erfaringene gjorde at da øyelegen i fjor sa at nå er grensen for forsvarlig kjøring nådd, føltes det greit å parkere bilen.

– Jeg så ingen grunn til å fortsette å utsette meg selv for usikkerheten i trafikken. Det er greit å ha passasjerer i bilen, men jeg har ikke lyst til å ha dem på panseret, sier Carl-Erik Skrolsvik.

I ti år var han sjef hos Biltilsynet. Nå jobber han som jurist i Toll- og avgiftsdirektoratet. Han er 40 prosent ufør på grunn av den ødelagte synsnerven. Hvordan synet vil bli i fremtiden, vet han ikke. Uansett har han meldt seg inn i Blindeforbundet. Trikk, TT-drosje og bena fungerer utmerket. Han handler ikke mer mat enn han må, og bærer ofte varene med seg i sekk på ryggen. Gode kommunikasjonsmuligheter gjør livet uten lappen enklere enn for folk som bor på landet, tror han.

– Å parkere for godt er sikkert en vanskelig avveining for mange eldre. Jeg var forberedt på at det kunne bli tøft, men for meg har det gått forbausende fint, sier Skrolsvik.

Traumatisk tap. Trusler om å ta sitt eget liv, gråt, fortvilelse og apati er noen av reaksjonene når lappen forsvinner.

– Vi må ikke glemme at for mange eldre er det et kjempetap å miste førerretten. Derfor må vi også finne måter å ivareta pasientene på, sier overlege Anne Brækhus.

Hun er opptatt av at vi må se saken fra flere sider. Samtidig. Hun spør: «Er vi blitt for strenge med hverandre? Selv om mange mister førerkortet for sent, er det antagelig også noen som kunne kjørt litt lenger.»

– Det er mye som kan forenkles i trafikkbildet. Mengden trafikkskilt, kryss og belysningen i tunneler kan tilpasses eldres behov. Vi vet nemlig én ting: Og det er at hvis eldre bilister ikke kjører mye, blir de raskt dårligere – og dermed en større fare for seg selv og andre, sier Brækhus.