• Magnar Kleiva og kua Stasmøy i fjøset. Begge venter på kalven som skal komme.

    FOTO: Amundsen, Paul S.

  • FOTO: Amundsen, Paul S.

  • Tiden står stille. Magnar oppdager at kalenderen på veggen fortsatt viser januar

    FOTO: Amundsen, Paul S.

  • I finstua. TV vil ikke Oddny ha, det er ikke bra å sitte for mye

    FOTO: Amundsen, Paul S.

  • FOTO: Amundsen, Paul S.

  • - Jeg vil ikke trives noe annet sted enn her, sier Oddny, som ikke vil på gamlehjem.

    FOTO: Amundsen, Paul S.

  • Kleiva var den siste gården i området som fikk innlagt strøm. De hadde ikke penger til det.

    FOTO: Amundsen, Paul S.

  • Oddny tar opp poteter fra åkeren.

    FOTO: Amundsen, Paul S.

  • Magnar koser med kalven Dagros.

    FOTO: Amundsen, Paul S.

Alene sammen

Søskenparet Magnar og Oddny Kleiva overtok driften av familiegården på sekstitallet. Siden har det vært de to.

- Såja. Åhhh, hihihi.

Det er tidlig morgen i fjøset. Magnar Kleiva har vært oppe i to timer, han pludrer og smatter til kua i båsen. Hun er drektig og sprengsvær, ekte vestlandsk raskolle. Kalven kan komme når som helst.

Magnar klør henne rolig på halsen. Hun svarer med å sleike ham i skjegget. 

- De kysser meg, klukker han.

En krokbøyd silhuett. Den ene armen hviler bakpå ryggen.

Han siger ned på en krakk og blunker mot solen.

- Dagen jeg gruer meg mest til, er dagen vi ikke kan ha dyr mer.

Så sier han til seg selv at han ikke skal tenke for mye på triste ting.

Gamle Norge

Dagen før: En lang kjøretur gjennom fjord og fjell, ferger og små bygder. Klisjévakre Vestlandet. Vi ankommer Naustdal, en jordbrukskommune i Sunnfjord, med spredte gårder i knivskarp høstsol. Noen av dem har melkedrift og holder sauer. Andre står tomme, falleferdige rester etter gamle Norge. En lokal kafé lover raspeball til middag.

Vi kjører langs svingete veier, klukkende elv og gule trær. Forbi Joker-butikken som ble nedlagt, men nylig åpnet igjen. Til veien deler seg i to, blir smalere og humpete, og får jevn stigning oppover. Så er vi fremme. 

Les også

«Et vakkert og sjarmerende portrett»

«Søsken til evig tid» gir et sjarmerende portrett av søskenparet Magnar og Oddny Kleiva.

De står utenfor redskapshuset, to krokete søsken i gamle arbeidsdresser. Det er Magnar og Oddny. Han: 73 år, med viltert grått hår under capsen, skjegg og snille øyne. Hun: Tre år yngre enn broren og mer sjenert, ansiktet rammet inn av et skaut.

De rekker frem hånden etter tur, velkommen til Kleiva. Så sier de ikke mer.

Stille

Det føles litt rart. Ingen småprat? Suset fra vind, lyden av skritt og rautingen fra fjøset er det eneste vi hører.

Magnar og Oddny Kleiva er født på Kleiva og har bodd her hele livet. De har tre kuer, en kalv og ti katter. En åker med poteter og gulrøtter, ingen barn.

De har huset, overtatt etter foreldrene, og den gamle eika i hagen som forteller dem om vinteren blir kald. De har fjøset, som er lite og gammelt, med altfor lav takhøyde til å huse mange av de moderne kurasene som brukes i landbruket i dag.

- Det er fint her, sier Magnar, og nikker mot utsikten fra høyden der gården ligger.

Så lytter han til stillheten, eller kanskje han bare tenker at kua trenger mat, for hun rauter på ham nå.

- Et godt liv, fortsetter han.

- En er sin egen herre og får være i naturen. 

Han ser mot åkeren. Skulle vi tatt opp noen poteter?

Filmregissør Frode Fimland vokste også opp i Naustdal. Som barn ble han oppmerksom på slakteren på nabogården: Han var snill og hadde en unik omsorg for dyrene. Han likte ikke å slakte, men folk måtte jo ha mat og noen dyr ble syke også.

Slakteren var Magnar Kleiva. I dag slakter han bare sine egne dyr. På slaktedager sover han dårlig om natten og våkner tidligere enn han pleier.

Fimland besøkte Magnar og Oddny på Kleiva i oppveksten. Han så hvordan de levde; alltid ute, alltid travle. De drev gården som foreldrene hadde gjort før dem og levde et enkelt liv, tett på naturen.

- Å komme til Kleiva var som å reise tilbake i tid. Selv om de etter hvert tok seg råd til både traktor og slåmaskin, sier Fimland.

Han tenkte: En dag skal jeg filme dette. Og for tre år siden begynte han å følge søskenparet i det daglige arbeidet på gården. Denne helgen er det kinopremière på filmen Søsken til evig tid.

Naturtegn

Klunk, klunk. Vi er i åkeren. Oddny sorterer poteter i bøtter, Magnar graver i jorden. De har den samme knekken i knærne, arbeidet er en forlengelse av kroppene. Potetene er svarte av jord slik poteter skal være. I dag kan du jo kjøpe alt ferdig i butikken, til og med ferdigvaska poteter, og hvor bra er det, spør Oddny. 

Høstsolen lager gullstriper over gårdsplassen. 

- Nå er den fineste årstiden, sier Magnar.

- Vi er ferdig med slåtten og kan ta det litt mer med ro. Men våren, den er òg fin.

Oddny nikker. Hun kan lese naturen, den forteller henne om været. 

Ta eika i hagen for eksempel; dersom bladene er grønne sent på året, blir det en kald vinter. Dersom bladene faller tidlig, blir den mild.

- Og hvis kråkene sitter nedi veien, blir det regn dagen etter.

Oddny griper potetbøttene, en i hver arm, og trår med tunge skritt ut av åkeren.

Arbeidet går ikke like fort lenger. Før leverte de melk til meieriet, nå bruker de den bare til kalvene. Ryggen krangler, og kreftene er færre. Men hva skulle de ellers finne på enn å arbeide, sier Magnar. «En let gjer si plikt.» Kanskje det kunne vært fint å ha en TV, men Oddny vil ikke sitte til hun stivner.

Måtte arbeide

Et barndomsminne: En kvinne kommer inn i huset og legger en bylt med tepper på kjøkkenbordet. Magnar er tre år. Bylten beveger seg, og Magnar titter forsiktig mellom teppene. 

Bylten var Oddny, året 1943. Et forferdelig styggevær i bygda den høsten, pleide faren alltid å si, den verste noensinne. 

Oddny ble Magnars beste venn i søskenflokken på fire. Men det ble ikke mye tid til lek, for de ble tidlig satt i arbeid. Magnar hjalp faren med dyrestellet og Oddny bar vann fra brønnen, laget mat og stelte i huset.

De levde enkelt. Familien på Kleiva hadde lite penger, så lite at de var den siste gården i området som fikk innlagt strøm.

- De andre gårdene fikk strøm i 1955. Men det kostet en femhundrelapp, og det var penger vi ikke hadde, forteller Magnar.

Han husker kveldene, lyset fra de andre husene. Det var nesten så han var misunnelig der han gikk og svingte oljelampen i fjøset.

Hva de lærte av foreldrene? At så snart en dugde til noe, skulle en arbeide. Å spise det de fikk. Å spare på alt; klær, sko og mat.

- Vi var glade så lenge vi ikke sultet ihjel, sier Magnar.

Til middag var det nesten alltid sild. Røkt sild. Kokt sild. Stekt sild

- Men sild er god mat, det. Vi syntes vi hadde det like godt som de som hadde mye. 

Flatbrød

Nå er det bedre tider. I dag var det fårikål på menyen, forteller Magnar, søsteren er flink med mat. Før stekte hun flatbrød, men det måtte hun slutte med da de installerte brannalarm. Alarmen hylte så de nesten mistet hørselen hver gang.

Oddny dekker på til kaffe i finstua og peker på veggen, et bilde av henne på konfirmasjonsdagen.

- Sola skinte den dagen, sier hun.

Hva slags drømmer hadde hun for livet? Hun kan ikke huske. Eller, hun hadde kanskje en drøm om å bli kokke.

- Men det var fint på gården også. Jeg ble jo værende.

Magnar peker på tømmerveggene i stua, finere vegger får du ikke. Han overtok driften av gården da faren døde i 1969. Det var etter eget ønske, han ville drive med dyr. Siden har det vært de to, broren og søsteren.

Det ble bare sånn. Ingen ektefeller eller barn. Ingen fridager. Og ingen av dem kan huske å ha vært syke.

Oddny tenker etter.

- Litt forkjølelse har det vel vært av og til. Men en må arbeide, kan ikke ligge i sengen.

- Vi har vært heldige, sier Magnar mens han drar seg i skjegget.

- Når en er fornøyd med det en har, får en si at en har et godt liv.

Hva mer skulle de hatt? De har traktor, kassettspiller og vaskemaskin. Og god nattesøvn. Magnar sover best når han ikke har renter og avdrag å betale på.

Tradisjon

Om sommeren tar de kuene med opp til stølen, det er årets høydepunkt. Fra midten av juli til september, sånn har det vært siden de var barn. De går til fots.

Ellers reiser de aldri noe sted. Hvorfor reise fra dette, spør Magnar.

- Men en dag må vi vel reise på gamlehjem. Det blir et savn når vi ikke kan holde dyr lenger.

Oddny rister på hodet.

- Jeg vil ikke trives noe annet sted enn her.

Helsa får bestemme, mener Magnar. Han ser på søsteren, og på skyene som ligger som rosa bobleplast over himmelen.

Solen er på vei ned, han vil ut og arbeide.

- En kan ikke sitte for lenge, sierhan.

 Og snart kommer kalven.

 

 

 

 

Les også

Siste fra A-magasinet