Bare en ålreit fyr

 ÅH. DET BLIR

en innertier, Olaf. Se, du har gitt Steinar helt ståpels!Olaf Thommessen tar en slurk sur kontorkaffe, unner seg et lite sekund for å la rosen synke inn. På den andre siden av bordet sitter Venstres informasjonsrådgivere, den ene altså med gåsehud på underarmene. Olaf har nettopp foreslått et par setninger han kan bruke på pressekonferansen fem dager senere. Når han offisielt melder sin ankomst tilbake i politikken, vil han sammenligne seg med selveste Ole Gunnar Solskjær. Mer skal ikke til for å tenne heiagjengen på hjemmebane. Jeg sier at jeg er skadefri og spilleklar, men at jeg kanskje ikke kan spille mer enn én omgang av gangen. Hva tror dere om det?Informasjonsrådgiverne tror journalistene kommer til å digge det. Følelser og fotball, det er en sikker miks.

Nordmarka, dagen før.

Den ene joggeskoen stopper brått, og blir hengende i luften noen centimeter over bakken. Olaf Thommessen er tilbake der det begynte, korrekt antrukket i joggeklær og i god fart bortover en svingete grusvei på taket av Oslo. Her, akkurat her, var det han først kjente at noe var galt. I ettertid kan han fortsatt gjenskape følelsen av noe som beveget seg oppover langs ryggraden, og den ubehagelige, svisjende lyden det laget inne i kroppen hans mens den ble presset oppover mot hjernen. Og så eksploderte smerten. Jeg husker ikke noe særlig fra den morgenen, men jeg husker at det gjorde så vondt at jeg måtte le. Le? Ja, faktisk. Det var helt absurd vondt. Jeg klarte ikke å gå, og måtte krabbe tilbake på alle fire. Akkurat da var dette den lengste oppoverbakken i hele verden.Vi titter forsiktig rundt svingen. Verdens lengste oppoverbakke ser ut til å ha krympet i løpet av det siste året.

Et sabla styr.

I 37 og et halvt år figurerte Olaf Thommessen i norske media som «sønnen til», «broren til» og «mannen til». Yngste sønn av Annette Thommessen, norske flyktningers egen Mor Godhjerta. Lillebror til Christian Thommessen, finansmannen som ga jappene et solbrunt ansikt på åttitallet og nylig har fått en direktørstilling i FNs utviklingsprogram. Ektemann til Vendela Kirsebom, Skandinavias egen supermodell. Det måtte en bitter lederstrid til før Olaf Thommessen kunne dukke opp i media som bare seg selv.Siden Venstres omstridte ledervalg i 2004 fikk han jevnlig sin del av oppmerksomheten. Og da andre-nestlederen i det minste partiet på Stortinget falt sammen på joggetur i fjor høst, eksploderte dekningen. Førstesideoppslag i fleng. Minst 500 blomsterbuketter til sykehuset. Flere tusen brev, mailer og tekstmeldinger. Da Olaf noen måneder senere ble observert på spasertur, ble begivenheten behørig dekket av VG som var blitt tipset av en observant turgåer. Først syntes Olaf at det var rart med all oppmerksomheten. Han hadde jo egentlig ikke utrettet noe som helst. Men så, i en sykeseng på Sunnaas, fikk han en av sine store aha-opplevelser. En sånn tanke som måler 10 på Richters skala. Jeg tenkte at folk kanskje brydde seg rett og slett fordi jeg var en ålreit fyr. At jeg ikke trengte å gjøre noe mer enn det. At jeg kanskje kan senke skuldrene litt, og slutte å bry meg om å gjøre alt riktig hele tiden. Det var en veldig viktig oppdagelse for meg.

Orker ikke.

Oppe ved Frognerseteren løper hunden Stella logrende rett inn i den ene leggen til sin herre. For et år siden var det ingen som forestilte seg at Olaf ville være i stand til å dra på løpetur i år. Legene ga først beskjed om at han kom til å dø. Da de innså at Olaf kom til å klare å klamre seg til livet, forberedte de både Vendela og døtrene Julia (8) og Hannah (6) på at han aldri kom til å bli som før. At pappa kom til å bli grønnsak. Familie og venner klarte aldri å dele Olafs skråsikre overbevisning om at han ville bli helt frisk igjen. Alle rundt meg var pessimistiske. De la så mye vekt på problemene. Den ekstreme uroen deres skremte meg.Olaf snur seg. Det rykker litt i huden rundt øynene. Han ser ut som om han helst ikke vil si mer. Så fortsetter han likevel. De første månedene var nok et godt hakk verre for dem enn for meg. Jeg vet fortsatt ikke helt hva de tenkte de første dagene, da legene sa at jeg kom til å dø. Jeg har ikke orket å snakke med dem om det, innrømmer han.Hvis informasjonsteamet på Venstres partikontor hadde fått bestemme, kunne vi lett ha funnet ut akkurat hva Vendela tenkte i de kritiske dagene. Da ville supermodellkona ha vært med på joggeturen. Hadde informasjonsgutta fått sjansen, hadde de nok sluppet fotografen inn på barnerommet også. Fokusert på familiefaren Olaf, laget litt hjemme hos-kos i forbindelse med comebacket. Men Olaf har sagt nei. Da han og Vendela var hovedstadens superpar, var det greit å ha med pressen hjem. Da kunne de invitere VG inn på kjøkkenet, og ta med Dagbladet til småjentenes barnehage. De har jo så flotte jenter å vise frem. Hannah, som ifølge pappa er en blanding av Ronja Røverdatter og Emil. Julia, som tenker så mange tanker at det nesten ikke er plass til vanlige barneleker i hodet hennes. Nå får ikke pressen snakke med dem mer. Familien må skjermes. De har hatt en ekstremt tøff tid.Det tar tid å komme seg når man får beskjed om at far kanskje skal dø. Når vi nevner D-ordet for Olaf, stopper joggeskoene igjen. Han gjør en liten grimase som kniper øynene sammen. Trekker pusten. Sier først at han ikke hadde noe forhold til døden i begynnelsen, da det virkelig var fare for livet. De dagene husker han ikke noe av. Men så forteller han om tiden etterpå. Om alle nettene da han ikke turte å sove. Om alle gangene han var så trett, så trett, men likevel så redd for å ikke våkne igjen at han klamret seg til bevisstheten. Hver gang øynene seg sammen, rykket kroppen ham brutalt våken igjen. En av de største seirene var den første gangen jeg sovnet uten sovepiller, sier han. Det tok lang tid.

Hardangervidda, slutten av august.

Olaf Thommessen står i et tåkehav og aner ikke hvor han er. Etter Venstres sentralstyremøte på Finse la han ut på Hardangervidda med teltet sitt. Alene. For å samle tankene finne seg sjæl, som folk sier. Men så går han seg rett og slett bort i tåken. Uff. Skal du nevne det?Han er sjarmerende flau over fadesen. Nå er han tilbake ved teltplassen sin i nærheten av Geiterygghytta. Noen vasne spaghettistrå i gresset forteller om gårsdagens middag. Olaf skjenker lunkent tevann fra gårsdagens termos, og hutrer fornøyd inne i teltet. Jeg har gledet meg sånn til dette. Til å møte dere, til å jobbe og snakke med media igjen, forteller han. Han har allerede flere ferdigspikrede metaforer klare til media. Sier at han er som en hest som river i bisselet for å komme i gang. Forklarer at han helst ville ha begynt tidligere, men at rådgivere og leger har sagt nei. De har nok hatt et poeng. Etter hvert drar han et krøllete brett med smertestillende opp av lommen, tar et par piller. Hodepinen er der fortsatt. Du er ikke redd for at det skal bli for mye og for fort? Nei, nå vil jeg bare gi gass til det butter. Foreløpig har det ikke buttet, sier han ubekymret. Så tar han de siste slurkene av tekoppen, rydder sammen termosen, og går for å legge seg. Ved frokostbordet neste morgen er han hakket spakere. Du, jeg lå i natt og tenkte på det vi snakket om. Da jeg sa at det ikke har buttet hittil, var jeg nok litt overmodig. Det butter jo nesten daglig.

Hamstergenerasjonen.

For Thommessen har selvfølgelig ikke bare brukt tiden til å tenke store tanker i året som har gått. De fleste dagene har han hatt nok med bare å komme seg videre til morgendagen. Hverdagen er blitt en evigvarende rekke av milepæler. De første skrittene. Første gang han kunne passe døtrene på egen hånd. Den første dagen uten sterke smertestillende. Vinterdagen ute på Sunnaas da han av «regnskapsmessige årsaker» solgte firmaet sitt til en partner for én eneste krone. Rasjonelt sett var det helt greit. Følelsesmessig var det ikke like enkelt. Det var en trist ettermiddag, innrømmer han. Planen er å kjøpe firmaet tilbake i løpet av høsten.Den siste uken før comebacket blir det tett program. Selv ute på vidda er inn-boksen på mobilen breddfull før lunsj. Det er samme dag som kronikken om «hamstergenerasjonen» står på trykk i Aftenposten. «Vi løper og løper, og hamstrer og hamstrer... opplevelser, sanseinntrykk og nye valgmuligheter», skriver Thommessen i sitt aller første offentlige utspill siden hjerneblødningen. Kronikken ble unnfanget på et tysk sykehus i januar. Samme dag som den står på trykk, ringer NRK og vil ha ham som lørdagsgjest. TV 2 vil ha intervju. VG vil lage en større sak. Og Olaf smiler bredt oppe på vidda, og takker høflig nei via sms nesten barnlig stolt over at begrepet «hamstergenerasjonen» ser ut til å slå slik an.

Feil veivalg.

Tja. Svaret var vel egentlig tja.Olaf ser alvorlig ut. I ukevis lå han i en steril sykehusseng med vissheten om at legene hadde overbrakt en dødsdom til de nærmeste. Ett spørsmål tvang seg frem: Har jeg fått det jeg ønsker ut av livet? Han var foruroligende usikker. Jeg innså at jeg hadde latt ytre krav bestemme over livet mitt. Jeg hadde strevd for å ta de «riktige» valgene, for å oppnå det som folk forventet av meg. Men da jeg lå på sykehuset, skjønte jeg at jeg ikke hadde tatt de valgene som hadde vært riktige for meg.Ting har sett noenlunde greit ut på utsiden. De fleste ville vært fornøyd med en millionvilla i Holmenkollåsen, to hjerteknusere på barnerommet, en kone som skal ha tjent en kvart milliard på skjønnheten sin, og hytte på Sørlandet med 200 meter strandlinje. Hva er det du ville ha forandret på? Det handler ikke så mye om enkeltting, men om begrunnelsen bak viktige veivalg. At jeg har sagt nei til jobber jeg egentlig har hatt lyst på. Jeg har sagt nei til mye fordi jeg ikke har turt å si ja.På den andre siden blir du ikke toppolitiker uten å si mye ja. Ikke alle poster på CVen smakte like godt da Olaf Thommessen lå i sykesengen og funderte over livet. Det har vært mye ytre press. Kanskje også indre press, at jeg hele tiden følte at jeg ble målt opp mot noe mot moren min og kona mi, kanskje. Uansett har jeg fått på meg en dressjakke som har vært flere nummer for stor. Jeg har brukt utrolig mye energi på å fylle den jakken, forklarer han.

Bruktbil fra Lars.

Kanskje er det tanken på en gang å fylle allværsjakken til Sponheim som har vært aller vanskeligst. Det var nesten så det gikk rett til topps da Olaf Thommessen i 2002 kom dundrende inn i Venstre som et friskt vårpust fra høyre. Velsignet fri for knotete dialekt og fjøserfaring. Høy, mørk, og med en supermodell ved sin side. Det tok bare noen måneder før valgkomiteen ringte for å snakke om partilederstillingen. Mange i partiet mente det var på tide at Sponheim tuslet tilbake til gården sin, og lot den nye wonderboyen ta over skuta. Etter måneder med bitre utsagn og pikante lekkasjer i media, endte det likevel med at Sponheim ble. Olaf ble valgt til andre nestleder. Forholdet til Sponheim virket iskaldt. I dag påstår han at de er ferdige med kranglingen. Jeg har til og med kjøpt bruktbil av Lars. På kreditt! Hvis ikke det er et tegn på tillit, så vet ikke jeg.

Turbo.

Samtidig er det ingen tvil om at Olafs politiske karrière har gått litt vel raskt. Han innrømmer gjerne at han ikke var helt forberedt. At han kanskje ble litt vel selvsentrert etter hvert. Med øynene festet på et fjellvann beskriver han seg selv som en and som flyter rolig på overflaten, men som padler febrilsk under vannflaten. Under valgkampen var det en som spurte Olaf Thommessen hva han ville med livet sitt, hva han kjempet for.  Vil og vil, tenkte Olaf. Han fant aldri noe godt svar. Han gjorde bare det som var forventet av ham. Det skal han slutte med nå. Som politiker er det lett å digge seg selv. Kanskje var jeg ekstra mottagelig for oppmerksomheten, jeg har jo vokst opp med en mor som alltid var mest opptatt av alle dem som hadde det så mye verre enn meg, innrømmer han. Nå er han uansett ferdig med den febrilske padlingen. Målet er å følge hjertet fremover. Akkurat hvor hjertet og velgerne tar ham, vet han ennå ikke.For et år siden var det så som så med slik innsikt. Olaf brukte mye av tiden på sykehuset til å være sint. Sint på skjebnen, sint på kroppen sin og sint på verden. Det er ingen unormal reaksjon, men ifølge venner som besøkte ham på sykehuset, var Olaf i overkant hissig.Det var han også da han reiste seg fra sykesengen, fortsatt med sonder hengende fra operasjonssåret i hodet, og insisterte på permisjon for å dra på Venstres sentralstyremøte. Han hadde allerede vært borte i mange uker, og det ble nok vanskelig å få arrangert noe sentralstyremøte uten Olaf Thommessen, mente den sykmeldte nestlederen.  Helt uaktuelt, sa legen.  Utrolig respektløst, rakk Olaf Thommessen å svare før han kollapset. Du blir utrolig selvsentrert som pasient. Alle snakker bare om deg, innrømmer han i dag. Han ble kjeftet kraftig opp av et par av medpasientene på Sunnaas. De mente han måtte slutte å sutre, og innse at han var heldig som tross alt var i live. Olaf lærte i det hele tatt en god del av medpasientene på Sunnaas. Verden gikk tross alt rundt uten ham også.

På Stortinget, forrige fredag.

Olaf kommer tyve minutter for sent til møtet der de skal planlegge comebacket hans. Adgangskortet i stortingsgarasjen har gått ut på dato i løpet av sykefraværet. Stemningen på møterommet er avslappet. Den hjemvendte nestlederen klemmer sekretærer og rådgivere i gangene. På bordet ligger en to sider lang medieplan for uken som kommer. Rundt tyve intervjuforespørsler er til vurdering. Informasjonssjef Steinar Haugsvær vil helst snakke om innholdet i selve pressefrokosten. Ingen brennende politiske budskap, formaner han. Fokus skal være på det menneskelige. Du kan jo starte med en icebreaker, Olaf. Kanskje fortelle en morsom historie, foreslår han. Jeg kan kanskje starte med «Hei, jeg heter Olaf og jeg er hjerneskadet». Og så kan jeg sikle litt. Det kunne kanskje ha vært morsomt. Hva tror dere om det?De to informasjonsrådgiverne smiler anstrengt. Det rykker i nesevingene deres, de drar på det uten egentlig å svare. Du er jo så flink til sånt, du finner sikkert på noe fint senere, sier informasjonssjefen til slutt.

Onsdag, denne uken.

Det gjør han. Når pressekorpset samler seg, er Olaf Thommessen forberedt til fingerspissene. I sene nattetimer vurderte han å ta en Al Gore, og presentere seg som «han som pleide å være Venstres neste partileder». Men han tok til vettet. Informasjonssjefen hadde garantert ikke likt det. I stedet leverer Olaf sin første, prikkfrie Solskjær-sammenligning på radioen kvart på åtte om morgenen. Halv ti møter han et tyvetalls journalister på stamkroen. Fem over halv svetter han allerede i TV-lampene, og må tørke pannen med en gammel serviett. Syv over halv innrømmer han at han synes det er ganske absurd at så mange har kommet bare for å høre at han er frisk. Ti over halv sammenligner han seg med Forrest Gump. Informasjonssjefen nikker anerkjennende. Og journalistene liker det, de også. karine.osttveit@aftenposten.no