Den glemte katastrofen

Luksusdamperen har gått opp mot land for å sette av losen. Klokken er halv to om natten og kaptein Henry George Kendall beordrer full fart forover på den nattsvarte St. Lawrence-elven. Under dekk har de fleste av skipets over tusen passasjerer gått til ro etter at «Empress of Ireland» har forlatt Quebec i Canada noen timer tidligere.

Ti minutter senere rapporterer utkikken at et skip er på vei oppover elven, 13 kilometer unna. Det er ingen kollisjonsfare, mener kapteinen. Den hurtige luksusdamperen krysser med letthet foran det langsomme, ukjente skipet. Så legger han kursen rett ut det brede elveløpet. Mot Atlanteren og Liverpool. Det blir riktignok en passering med «venstrekjøring«, og ikke «høyrekjøring» -- babord mot babord -- som er regelen til sjøs, men det er fullt lovlig så lenge det ikke er noen fare for sammenstøt.

Så kommer tåken.

Kendall beordrer full fart akterover. Straks de ligger i ro, bruker han tåkeluren for å advare det andre skipet. Den fremmede svarer, og de kan høre at det er mye nærmere nå.

Førstestyrmann Alfred Toftenes har kommandoen på kulldamperen «Storstad». For nordmennene ser det ut som om det store skipet kommer vinglende mot dem, for det viser vekselvis den røde babord-lanternen på venstre side -- og den grønne på styrbord. Da tåken kommer, regner de med at det blir en vanlig passering, etter regelen om «høyrekjøring».

Også Toftenes beordrer stopp i maskinen, men på grunn av strømmen begynner skipet å drive av mot babord. Det er der Toftenes tror luksusdamperen kommer til å passere. Han legger over mot styrbord og beordrer sakte forover for å holde igjen mot avdriften.

Kollisjonen

«Storstad»s kaptein Thomas Andersen har gitt beskjed om at han skal vekkes hvis det blir dårlig sikt. Idet han kommer opp på broen, dukker "Empress" ut av tåken, 30 meter foran «Storstad»s forsterkede baug. Sekunder senere treffer de passasjerskipet midtskips og renner fem meter inn i det.

Nå er det bare én ting som kan holde «Empress» flytende: at «Storstad» blir stående som en plugg i det enorme hullet i skipssiden. Begge kapteinene hevder senere at de manøvrerte for å få til det. Kanskje de snakker usant, kanskje de reagerte for sent, eller kan hende var det strømmens skyld. Uansett glir de to skipene fra hverandre, og enorme mengder vann fosser inn i luksusskipet.

En stor del av mannskapet stormer mot livbåtstasjonene, mens adskillig færre av passasjerene kommer seg ut av køyene og opp på dekk. De fleste av dem som greier det, er bare iført nattøy. Krengningen gjør det nærmest umulig å få satt båter på vannet, og en av livbåtene på babord side sliter seg, kommer seilende tvers over dekket og knuser mange av menneskene som forsøker å få låret en livbåt på styrbord side. En livbåt som er kommet i sjøen, knuses da en av de enorme skorsteinene treffer vannet.

Overlever

 Under dekk våkner skipslegen J.F. Grant av at krengningen slenger ham ut av køya. Han famler seg frem til lysbryteren, men skipet har allerede mistet strømmen. Grant hører redselsskrik og lyden av vann som strømmer inn i skipet. Til slutt finner han døren og kommer ut i den mørke gangen. Men det er for bratt til at han greier å bevege seg, selv om han forsøker å krype. Han famler seg frem til en åpen vindusventil og får stukket hodet ut. Skipet har lagt seg helt over på siden, og til sin forbauselse ser han at hele skipssiden er full av folk. Doktoren får hjelp til å komme opp, og så synker skipet under føttene på dem.

Mange av de runde vindusventilene står åpne og bidrar til at skipet raskt fylles med vann. De vanntette skottene blir ikke stengt -- enten lar det seg ikke gjøre, eller Kendall rekker aldri å gi ordre om at det skal gjøres. Bare 14 minutter etter sammenstøtet er "Empress" på vei mot bunnen av St. Lawrence-elven.

"Storsand" tar ikke inn vann i det hele tatt, men setter ut livbåter og plukker opp overlevende. Også andre skip kommer til, og 465 mennesker reddes opp av den kalde elven -- og fra de fåtallige livbåtene. De aller fleste reddes av «Storstad», blant dem doktor Grant, som i likhet med flertallet av de reddede tilhører mannskapet.

1012 mennesker omkommer.

Mens menneskene på «Titanic» hadde god tid, men for få livbåter, er situasjonen på «Empress» den stikk motsatte. Det er 14 kaotiske minutter, og ingen kan sørge for at kvinner og barn reddes først. 134 av de 138 barna om bord omkommer, og 279 av de 308 kvinnene.

Kaptein Henry George Kendall er blant dem som berges om bord i «Storstad». Han er så forkommen at han faller om på dekket, men kommer seg på bena igjen, tar seg vaklende frem til den norske kapteinen og sier: «De har senket mitt skip. De er skyld i at 'Empress' sank.»

Forhåndsdømmes

Fordømmelsen av offiserene på den norske kulldamperen er massiv i den samlede engelskspråklige presse på begge sider av Atlanteren. Norsk presse forsøker å ta igjen: Det er ingen grunn til å tro at «Storstad» har gått med stor fart i kollisjonsøyeblikket, slår Aftenposten fast og legger til at «Hvorvidt Empress of Ireland har holdt en svær fart paa trods af taagen, vil antagelig den nærmeste fremtids beretninger give beskjed om.»

Men i Canada er stemningen hatsk mot nordmennene, og i Montreal, der «Storstad» har lagt til med sin smadrede baug, er det en åpenbar fare for at de norske sjøfolkene kan bli lynsjet. Enda verre blir det da en norsk matros blir beskyldt for å ha stjålet en sjekk fra en av de reddede.

Fru Andersen fulgte sin kapteinsmann om bord i «Storstad». Foran et samlet internasjonalt pressekorps hevdet hun at kaptein Kendalls forkomne tilstand da han ble brakt om bord i «Storstad», skyldtes at han var full. Det hjalp nok lite på sympatien. Særlig etter at Kendall ankom ulykkeskommisjonens første møte haltende og fortsatt sterkt medtatt.

Får skylden

Kommisjonen legger all skyld på nordmennene. Det hjelper ikke at en norsk styrmann på et annet skip også hevder at "Empress" holdt en vinglende kurs. Førstestyrmann Toftenes var skyld i ulykken fordi han endret kurs i tåke, mener kommisjonen, og understreker at den ikke ville lagt en sånn bør på en manns skuldre hvis det fantes noen annen mulig konklusjon.

Besetningen på «Storstad», med rederiet A.F. Klaveness & Co. og norske skipsfartsmyndigheter i ryggen, fastholder at skylden må legges på kaptein Kendall som holdt en vinglete kurs før han valgte å passere det norske lasteskipet på feil side.

Også The Times mener opplysningen er så motstridende at det også hadde vært mulig å komme til en annen slutning. Ifølge Aftenposten skriver The Times at kommisjonens konklusjon likevel nå bare må godtas siden den er sammensatt av «dygtige, samvittighedsfulde og høisindede mænd». Og at siden det er menneskelig å feile, vil Toftenes "blive mødt med mere sympathi end dadel, til trods for de skjæbnesvangre følger af hans feiltagelse."

Parallelt med kommisjonens arbeid dukker det opp mer eller mindre troverdige beretninger om forliset. Flere kan fortelle at skipskatten som hadde fulgt «Empress» på flere atlanterhavskrysninger, tok med seg sine tre unger og marsjerte i land før avgang fra Quebec. Flere hadde tatt dette som et dårlig tegn.

Blant de mest prominente som omkom i ulykken, var forfatter, parlamentsmedlem og norgesvenn Henry Seton Karr, som hadde en rekke turer bak seg til Norge som jeger og fisker. En hr. Darling fra Shanghai hevder at Seton Karr reddet hans liv etter at han møtte forfatteren under dekk etter sammenstøtet. Seton Karr hadde funnet et livbelte som han insisterte på at Darling skulle overta. -- Jeg skal finne et annet, skal Seton Karr ha sagt før han ifølge referatet i Aftenposten «forsvant for aldri mere at ses».

Vernet

En måned etter forliset bryter første verdenskrig ut, og katastrofen blir glemt. Først i 1964 er det dykkere nede ved vraket, selv om det ligger på bare 45 meters dyp. Etter hvert blir «Empress of Ireland» et populært mål for amatørdykkere, og mange gjenstander blir fjernet. Først i 1999 vernes vraket som arkeologisk minnested, og det blir forbudt å fjerne noe som helst.

Men det er fortsatt lov å dykke der, for dem som viser respekt for reglene og for de 600 menneskene som aldri ble funnet, men fikk «Empress of Ireland» som sin gravplass.

 

Søk i Aftenpostens avisarkiv tilbake til 1860 etter artikler om Titanic!