Ekstramor på banen

JEG ER EN SKILT MOR til to barn som har delt bosted. Jeg lurer på hvordan jeg skal nærme meg min eksmanns samboer. Jeg føler nemlig barna kunne hatt det bedre hos ham, og føler at noe av nøkkelen ligger hos hans samboer. Hun er mer sammen med barna i hverdagen enn han er.Da min eksmann flyttet ut og ble sammen med sin nåværende, kunne jeg ikke fordra «kvinnemennesket», til tross for at jeg ikke kjente henne. Jeg følte hun hadde trengt seg inn i en annens familie og ødelagt både for barna og meg. Nå er jeg blitt litt nysgjerrig på henne. Hun irriterer meg. (Det lukter røyk av barnas klær.) Og jeg beundrer henne. (Hun har oppdratt en flott datter.)Jeg skulle gjerne diskutert spørsmål rundt barna med henne. Men det er tydelig at hun ikke vil bli kjent med meg. For eksempel ble jeg i flere år aldri invitert inn når jeg leverte klær og sportsutstyr til ungene. Til å begynne med måtte jeg stå på trappen. Så begynte den eldste å invitere inn. Så nå går jeg ofte inn i gangen når det er noe som skal sies eller leveres.Som sagt hatet jeg henne nesten da hun bare var et navn. Men første gang jeg traff henne sammen med minstejenta, bestemte jeg meg for at jeg skulle prøve å like henne. Hun virket nemlig flink med datteren min. Hun satte seg på huk og snakket med henne i stedet for å stå og snakke med meg. Kanskje det var for å slippe unna situasjonen, men jeg valgte å tolke det positivt.Ungene snakker stort sett vel om henne. Men de er irritert fordi de mener at det er hun som bestemmer det meste i hjemmet. Jeg har opptrådt mest som lytter og vært forsiktig med å kritisere, siden jeg bare hører deres versjon. Jeg er veldig opptatt av ikke å undergrave hennes autoritet. I det siste har det vært flere problemer jeg gjerne skulle involvert henne i. For eksempel har vår yngste problemer med å få venner. Jeg har gjort så godt jeg kan for å bygge allianser med mødre i klassen for å skaffe henne innpass hos dem og deres barn. Her synes jeg både pappaen og samboeren har gjort lite. De inviterer svært sjelden hjem vår yngstes venner. Jeg har hatt noen få samtaler med samboeren på telefon om aktuelle ting. Nylig ba jeg om at vi kunne ha et møte alle sammen, der vi diskuterte barna. Hun svarte at hun synes det er mer naturlig at jeg tar spørsmålene direkte opp med faren. Hva synes du? Burde vi ikke kunne møtes alle tre en gang iblant og diskutere barna? Jeg synes de kunne innvilge meg det ønsket. Hun har fått gleden av å være ekstramor til mine barn.

SVAR:

Historien du forteller kjenner nok mange skilte foreldre seg igjen i. Det er potensial for mye bitterhet i forholdet til en tidligere partners nye kjæreste, spesielt når man opplever det som at hun «tok ham fra meg», slik du forteller om. Men du har åpenbart reflektert mye rundt situasjonen og viser modne vurderinger. Hvis vi prøver å se saken fra hennes side, så er det kanskje naturlig at hun er reservert overfor deg. Kanskje hun på sin side føler at hun har «tatt mannen din fra deg» og derfor har dårlig samvittighet for det. Dette kan forklare hvorfor du ikke ble invitert inn i huset og at hun vegrer seg for å ha et felles møte.

Vanskelig vennejakt.

Men du har åpenbart barna i fokus. Du bekymrer deg over at datteren din ikke har så mange venner, og du mener at både den tidligere mannen din og hans samboer burde gjort mer for å skaffe henne venner. Kanskje datteren din er litt innadvendt av natur, eller er litt unnselig og beskjeden og derfor bruker lengre tid på å få nære venner enn andre barn. Det er ikke sikkert at et slikt møte du foreslår vil kunne løse dette problemet. Alle tre vil antagelig «føle hverandre på tennene» og være på vakt mot kritikk, og hvis slik kritikk blir lagt på bordet, vil de som blir kritisert, forsvare seg. Klimaet for å finne løsninger og komme til enighet kan fort bli dårlig. Det er mange eksempler fra familierådgivningsmøter der forsøk på å komme til enighet om en tvist mislykkes fordi man har åpnet opp for kritikk fra partene mot hverandre, og at partene ikke kjenner seg igjen i motpartens kritikk. For mye oppmerksomhet om problemer vil ofte forsterke dem, i stedet for å løse dem. Derfor tror jeg ikke du skal ha et møte mellom dere som første målsetning. Målet bør være at barna dine trives både hos deg og hos pappa og hans nye kjæreste. Det kan du best oppnå gjennom å gi dem begge positive kommentarer når du ser at de er omsorgsfulle overfor barna, i stedet for å fokusere på problemene. På den måten oppnår du to ting. For det første bidrar du til at de fortsetter å være omsorgsfulle. For det andre utvikler du en positiv relasjon mellom deg og samboeren til din tidligere partner. Hvis den relasjonen blir god, danner det også et mer tillitsfullt grunnlag for å ta opp vanskelige ting.

Kan føre til mobbing.

Du forteller også at du fra din side har forsøkt å alliere deg med foreldre til andre barn i klassen. Det er fint at du ser at du kan gjøre mye selv, og nøkkelen til å løse problemet er nok gjennom egeninnsatsen. Vær imidlertid litt tilbakeholden med å involvere andre foreldre iå skaffe ditt barn venner. Vennskap må komme som en naturlig følge av at barna ønsker å være sammen. Hvis et barn blir invitert inn i en barnegruppe der det ikke har en naturlig plass, vil dette barnet lett bli stigmatisert og få «outsider»-rollen. Slikt vennskap varer sjelden lenge, og kan danne grunnlag for mobbing. Det er derimot veldig viktig å overvåke barnets omgangskrets. Vi har erfaring for at beskjedne barn kan bli offer for mer pågående barn og bli utnyttet av disse. Vi kjenner eksempler på at det beskjedne barnet blir tvunget til å gjøre tjenester for de andre. Det kan være ufarlige tjenester, men de også utvikle seg til å bli alvorlige – som for eksempel nasking. Det er uansett vanskelig for et barn å være i en tjenerrolle. Gi barnet ditt oppmerksomhet når du ser hun er sammen med et barn du tror passer for henne. Forholdet mellom deg og din tidligere partners nye kjæreste kan videreutvikle seg fra den skepsis du beskriver innledningsvis, til gjensidig respekt til beste for barna.