En stemplet mann

På syv minutter gikk Erik Schjenken fra å være anonym ambulansesjåfør til å bli Norges største rasist.

Les også:
- Burde gjort mer for å frem den «andre siden»

Syv lange minutter
Hva som skjedde i Sofienbergparken

Besatt. Det er det han er.I mørket, i sengen, ligger han. Han er ikke våken, men han sover ikke. Sovemedisinen virker ikke. Må lukke øynene, men klarer ikke. Må sovne fra dette, men tør ikke. Han vet at bildet vil dukke opp. Det har begynt å komme i drømme nå. Han vrir seg. Er jeg gal? Jeg er blitt gal, tenker han. Han tror alle er ute etter ham og stoler kun på samboeren som ligger ved siden av ham. Hun sover heller ikke. Men hun tør ikke si noe lenger. Han kan plutselig bli så sint. Og deretter hjerteskjærende fortvilet. Hun kjenner ham ikke igjen. Han har vært sykmeldt så lenge og har forsvunnet inn i seg selv. Men han nekter fortsatt å gå til psykolog.Der! Kjenner han søvnen komme? Ja. Og så er bildet der. Han ser det som ble kåret til Årets bilde 2007, bildet av norsksomalieren Ali Farah liggende forlatt blødende og tilsynelatende bevisstløs på gresset i Sofienbergparken. Vi forlot ham ikke sånn! Han sto da vi forlot ham. Vi gjorde feil, men jeg er ingen rasist!

TV-intervju

FOTO: Astrid Hexeberg

Erik Schjenken, barnefaren, treningsentusiasten, en av ambulansetjenestens mest erfarne menn, med over 10 000 oppdrag uten anmerkninger, går til grunne.

Et stempel.

– Rasist er noe av det slemmeste vi kan kalle noen, sier sosialantropolog Inger-Lise Lien, som i boken «Ordet som stempler djevlene» mener det må brukes med varsomhet.– Det er klar diskriminering hvis man ikke yter likeverdig helsehjelp grunnet etnisitet. Men vet man at så er tilfelle i ambulansesaken? Et slikt begrep forklarer liksom alt, og da forsvinner andre mulige forklaringer. Men ingen vil innrømme rasistiske holdninger, så man må se etter et mønster: Har de unnlatt å hjelpe afrikanere før? Eller var det rett og slett en dårlig dag og feiltolkning av situasjonen? Prosessen mot dem må uansett være redelig, sier Lien.

Lyden av død.

Den 6. august 2007 nyter Ali Farah den varme ettermiddagen med nyfødt datter, venner og samboeren, artisten Mari Kohinoor Nordberg i Sofienbergparken i Oslo. Farah ber en mann som spiller fotball om ikke å spille så nær dem, en ordveksling oppstår, og litt etter 17.00 blir Farah slått i ansiktet med knyttet hånd. Den 37 år gamle nybakte faren faller stivt bakover, bakhodet treffer asfalten med stor kraft. Lyden. Den grusomste jeg har hørt, sier et vitne, som om han ble skutt, sier en annen, lyden av død. Ali Farah ligger helt stille på asfalten. Vitner ser en døende mann. Noen hyler. Andre gråter. Flere løper til, men får ingen svar når de snakker til ham. Ali Farah er bevisstløs, og 17.07 blir ambulanse tilkalt.Etter 3-4 minutter, men før ambulansen har kommet, våkner Farah med et skrik. Vitner beskriver i avhør med Spesialenheten for politisaker at han er våken, men ikke kontaktbar. Han rister. Vræler. Puster rart. Øynene ruller bakover i hodet. 17.13 ankommer ambulansen. Redningen, tenker flere. Det første ambulansepersonellet ser av pasienten, er at han kjemper for å komme seg opp.

Ambulansesjåførenes versjon.

Samme dag, noen minutter tidligere, står ambulansesjåfør Erik Schjenken (40) på vaktrommet. Schjenken er tillitsvalgt på jobben og beskrives av venner og kolleger som «en som liker å hjelpe andre». Tre leger vi har snakket med, berømmer hans «kliniske blikk». Ved kompliserte skader har han evnet å se skaden før legen. Denne evnen skal ikke stå ham bi i dag:«Mann er slått i hodet, ligger nede, blør, ikke kontaktbar, puster», hører de på radioen. Sekunder senere er de på vei. Da de parkerer i parken, ser de at pasienten vil opp på bena, men holdes nede av flere. Han virker aggressiv, tenker Schjenken. Og han tenker rus, for det er ikke normalt å bli slått ned midt på dagen midt i uken. Flere medisinske observasjoner gjøres: pasienten er våken, har bevegelighet i armer og ben, puster. De går til pasienten, og makkeren setter seg ved ham.Personellet blir senere kalt arrogante, og kritiseres for ikke å besvare vitner. Og hvorfor spør de ikke samboeren Kohinoor om pasienten virkelig var ruset? Schjenken innrømmer å ha «lukket dem ute». Han hevder at fordi mange roper og prater samtidig, får han tunnelsyn på pasienten.De skal på mellom 15 og 30 sekunder, ifølge retningslinjer i Pre Hospital Trauma Life Support, se tegn på alvorlig hodeskade, og vurdere om pasienten må til akutten eller legevakten. Satt på spissen: En silingsprosess.De hjelper pasienten opp på huk, og på sekunder fortsetter de sjekklisten til Glasgow Coma Scale (GCS), i henhold til instruks ved potensielle hodeskader. De ser en hoven leppe, mulige tannskader, slørete øyne. De finner ikke alvorlige tegn som: pupilleforskjell, spinalvæske fra nese og/eller ører, hematom (kul som skyldes blødning) eller ufrivillig vannlating eller avføring.(Stridens kjerne: Noen vitner mener de ikke kan ha rukket alt dette, mens Statens helsetilsyn har konkludert motsatt.)

Feilvurderingen.

Begge gir pasienten en god GCS-score. Den tilsier lett hodeskade og transport til legevakten for tilsyn. Og det er planen, til de reiser pasienten opp. Personellet sier i avhør at de ser pasienten fikle med bukselinningen, som om han leter etter noe i lommen. Og så skjer det. Han tar plutselig frem penis og urinerer slik at det treffer skoene og buksen til Schjenkens kollega.– Din jævla gris! Utbryter han, og noen mener å høre «din tulling!» Pasienten går ustøtt frem og tisser så på ambulansen. Da ombestemmer ambulansesjåførene seg, og her oppstår ambulanseskandalen.– Toget har gått for denne mannen. Han er et ordensproblem, sier Schjenken til en av to politimenn på stedet.– Der og da tenkte vi: «Her kommer vi for å hjelpe, og så pisser han på oss! En sånn en vil vi ikke ha i bilen vår». I ettertid vet vi hvor feil vi tok, sier Schjenken i dag.Begge vet at ufrivillig vannlating er et tegn på alvorlig hodeskade. Men Schjenken hevder han aldri før har sett en urinering som dette. Han tolker den som «viljestyrt», en bevisst provokasjon. Petter Andreas Steen, professor i akuttmedisin, sier til A-magasinet:– Ved epileptiske anfall og noen hodeskader kan folk tisse på seg (ufrivillig vannlating). Det vet ambulansesjåfører. Men ved enkelte hjerneskader kan urineringen se viljestyrt ut. Det kan vi ikke forvente at en ambulansesjåfør skal vite. Jeg tror heller ikke mange leger ville skjønt det.Ali Farahs samboer og flere andre forsøker å forklare at han tisser fordi han er hardt skadet. De trygler om at Farah skal få bli med i ambulansen.– Han står oppreist, han dør ikke, sier flere i vitneavhør at de får til svar.Sjåførene vurderer altså medisinsk at Farah skal ha legetilsyn, men nekter å kjøre ham selv.Politiet transporterer på den tiden årlig over 1000 pasienter. Schjenken tar for gitt at de gjør det nå. I journalen skriver de «Politiet ordner transp. for pasient». (Statens helsetilsyn konkluderer senere at avtalen ikke er god nok. Schjenken er enig.)Da ambulansen drar, eksploderer parken. Vitner har trodd en mann skulle dø, så blir han skjelt ut og nektet ambulansetransport. «Vi kan anmelde dem for rasisme!» sier en. «Dette er pur rasisme!» sier en annen. – Situasjonen tar helt av. Vi blir skjelt ut. Og jeg skjønner det. Vi kommer som reddende engler, men tar ham ikke med. Den feilen vil jeg angre på resten av mitt liv, sier Schjenken i dag.Statens helsetilsyn fastslår senere at uttalelsene og ikke å transportere Farah, eller forsikre seg om at politiet gjorde det, er uforsvarlig og i strid med kravene om å yte øyeblikkelig og omsorgsfull helsehjelp. Men er det rasisme/diskriminering?A-magasinet har lest avhørene Spesialenheten foretok. Vitnene er ikke samstemte. Ingen har hørt rasistiske ytringer, men flere mener helheten var rasistisk eller diskriminerende. Andre sier at de ikke vet om det er rasisme, men at sjåførene handlet uprofesjonelt og forkastelig.

Årets bilde.

Ali Farah står skadet og forvirret igjen. Noen fører ham mot gresset og legger ham ned. Da tar fotograf Caroline Drefvelin det som senere kåres til Årets bilde. Her ligger han blodig, med øynene igjen, tilsynelatende bevisstløs og forlatt helseløs. I Årets bilde-katalogen står det at bildet er «dokumentasjon på rystende rasisme».– Bildet er blitt symbolet på våre rasistiske holdninger og handlinger. Når folk ser det, tror de at vi kun har tatt et blikk på ham, og tenkt NEGER, han skal ikke med. Men han lå aldri slik mens vi var der, han sto oppreist da vi dro. At han hadde alvorlig hodeskade er etterpåklokskap, for vi så ingen av tegnene på det da vi var der, sier Schjenken i dag.Flere har hevdet at også politimennene forlater Ali Farah. Men politiets lydlogg viser at de bestiller bil for å frakte ham. Før den er ledig, kommer en taxi. Ali Farah tar denne, fem minutter etter at ambulansen dro.

Saken tar fyr.

Da Schjenken sent samme kveld får vite av makkeren at pasienten hadde hjerneblødning, skjønner han at de har feilet. Men de vet ennå ikke hva de har i vente. Morgenen etter hører Schjenken nyheten på radio: «Ambulansepersonell forlot alvorlig skadet pasient fordi han hadde tisset på seg». På tiden det tar å dra til en venn han skal trene med, er nettavisene oppdatert. Saken handler nå om rasisme. Den er alvorlig uansett hudfarge, men nå blir den brennbar.Nye artikler lages i høyt tempo. «Ambulansesjåførene undersøkte ikke Ali Farah». «Helsevesenet må ta rasismen på alvor». «Dersom det som har kommet frem i mediene stemmer, er det totalt uakseptabelt», sier helseminister Sylvia Brustad til NTB.Angrep følger angrep, Schjenken er rasende, men får ikke forsvart seg. De har nemlig taushetsplikt. Derfor kan Ullevål universitetssykehus (UUS) kun si følgende til pressen: «det lå en hendelse bak utskjellingen». Ikke for å forsvare, men for å forklare hvorfor ambulansesjåførene reagerte som de gjorde.På kveldsvakt dagen etter er Schjenken redd og sint på feilaktige medie-oppslag. Han har hørt rykter om demonstrasjoner, og at han og makkeren «skal tas». Han beklager overfor sine sjefer at han ikke så tegnene. Etter kort tid på vakten klarer han ikke mer og ber om å få gå hjem. Da han kommer hjem, frykter han at noen vet hvor han bor, og fjerner navnet på dørskiltet. Ambulansepersonellet får tilbud om politibeskyttelse og bes om å flytte til hemmelig adresse.

Politikerne på banen.

Direktør Tove Strand og ledelsen ved sykehuset forsøker 8. august å slukke ilden. Under en pressekonferanse beklages «uhensiktsmessig språkbruk». Den spede beklagelsen gjør vondt verre. Medisinsk ansvarlig lege for ambulansesjåførene, som uttaler at de ellers fulgte prosedyren, blir nå drapstruet. Av frykt for nye trusler vil hun ikke uttale seg i denne saken.Tidligere justisminister Anne Holt skriver 10. august i Aftenposten: «...skjellsordene har nemlig ingen spesifikk kulør, det finnes ingen «jævla svartskalle» eller «nigger» i dokumentene på direktørens skrivebord, og han kan derfor fastslå at det var en ren tilfeldighet at offeret for ringeakt og mangel på omsorg og hjelp var en mann av afrikansk opprinnelse. Tro det, den som orker...ambulansefolkene så en svarting med piss i buksen.»Schjenken blir rasende, men har taushetsplikt, og bes av ledelsen om ikke å uttale seg. Finansminister Kristin Halvorsen sier 9. august til VG: «Kunne dette skjedd hvis det var en hvit småbarnsfar? Sannsynligvis ikke». Hadde hun ringt sjefene mine, ville hun visst at det skjer hver helg med fulle, hvite pasienter! Når vi oppfatter dem som ordensproblem, kjører politiet, sier Schjenken i dag.I en blogg oppfordrer Halvorsen folk til å møte opp i en demonstrasjon «en minnes- og støttemarkering til Eugene Obiora og Ali Farah», skriver hun. Obiora ble drept av politimenn. – Nå hadde vi selve staten mot oss. Det var som om Norge bare ventet på beviset på at offentlig sektor er rasistisk, og vi var beviset, sier Schjenken i dag.I Oslos gater viser befolkningen sin avsky med å vise fingeren til ambulanser, biler skifter filer for å hindre utrykninger, personell blir ropt etter og spyttet på.

Sykehuset snur.

Sykehusledelsen skjønner at de må gjøre noe, og to dager etter forrige pressekonferanse, tar de nå tydelig avstand fra ambulansepersonellets opptreden. Nå skal en mulig ukultur granskes.Da Schjenken hører dette, begynner han å løpe. Etter en time føler han at han knapt har begynt, som om han kan løpe fra stormen. Men når han kommer hjem, er Årets bilde fortsatt i nyhetene. Han sto da vi forlot ham! Gjentar han. Schjenken forteller lite til datteren han har delt ansvar for. Han tror han skjermer henne, men jenta skjønner at noe har skjedd med pappa, for telefonen ringer alltid. Han bytter ringelyd, for han blir kvalm av lyden, slik han blir redd av introen til Dagsrevyen. Familien slutter å se nyheter og lese aviser, de skrur telefonen av og går i dekning.Han ser frem til 14. august (2007), for da skal han på EU-oppdrag i Bosnia. Men dagen før avreise suspenderes han på grunn av saken. Jeg er ikke så jævlig som de sier! Sier han. Han begynner å føle seg «sprø», og ber sykehuset om å få komme tilbake i jobb. Svaret fra toppledelsen lar vente på seg. Han og makkeren er, forståelig nok, en belastning for omdømmet.– Jobben har vært min identitet, sier Schjenken i dag.– Jeg har tatt imot nyfødte barn, gitt motgift til flere hundre narkomane, jeg har gjenopplivet folk med hjertestans og reddet astmapasienter fra død. Jeg har trøstet pårørende og sett altfor mange barn dø tidlig, jeg har sett altfor mange avslutte sitt eget liv. Dette er hverdagen. Og folk tar det som en selvfølge at vi yter profesjonell hjelp. Men en dag gjør vi en feil. På syv minutter gikk jeg fra å være en anonym ambulansesjåfør til å bli Norges største rasist.Hvem er jeg blitt? tenker Schjenken. Det er nå marerittene kommer, og i dem: bildet av Ali Farah.

Helvete løs.

Fylkeslegen i Oslo, Petter Schou, oppretter tilsynssak mot sykehuset og ambulansesjåførene. Schjenken ser frem til det. Etter en ukes mediestorm får han endelig forklart seg. Han sier til Fylkeslegen at oppkast, blod, urin og avføring er en del av jobben, men at han feiltolket urineringen som provokasjon. Han sier at rasismeanklagen er sårende, «totalt grunnløst og blodig urettferdig.» Etter møtet er han svært tilfreds.29. august, da Fylkeslegen innkaller til pressekonferanse, er Schjenken på hytta for å snekre. Han vurderer å kjøre til polet for å kjøpe champagne, men gjør det ikke.Minutter senere hører Schjenken på radio: «...klart diskriminerende oppførsel og som kan forstås med rasistiske overtoner.» Konklusjonen avstedkommer spontan applaus hos flere som var der. – Medier og politikere har kjørt en voldsom straffeprosess og forhåndsdømt dem. Stempler man noen som rasist for raskt, blir saken definert, og den som vil nyansere bildet, blir mistenkeliggjort. For hvordan motbeviser man det? sier antropolog Inger-Lise Lien.– Det var et helvete før, men da Fylkeslegen sa «rasistiske overtoner», var vi slaktet. Og siden har jeg vært syk, sier Schjenken i dag.Etter denne dagen er hans hukommelse mangelfull. Han sier «alt er grøtete.» Hva gjør han? «Jeg husker ikke.» «Sov ikke.»24. oktober orker ikke Schjenkens kollega mer, og sier opp jobben på grunn av belastningen. 28. november 2007 holder daværende likestillingsminister Manuela Ramin-Osmundsen innledningstalen på en konferanse om rasisme og diskriminering. Hun sier at det jobbes mot «...rasisme rettet mot nye minoritetsgrupper. Det er nok av konkrete eksempler å gripe fatt i. La meg ta to: 1. Drapet på Benjamin Hermansen. 2. Ali Farah-saken.»Samboerparet forsøker å flykte, men de innhentes overalt. På hennes hytte ser de Årets bilde i avisene de skal tenne peisen med. I butikken nær hans hytte ser de ham sladdet på avisforsiden. Han begynner å bli paranoid, stoler på færre og færre, og tror at enhver sak om rasisme er et spark til ham.– Måtte jeg ut, sto jeg først bak gardinene for å se om kysten var klar. Jeg kunne begynne å sykle uten å ha låst opp sykkelen. Og så sluttet jeg å stå opp om morgenen. Jeg hadde ikke krefter og så ingen mening i det. Jeg snakket knapt, og plutselig bare gråt jeg. Jeg kjente meg ikke igjen. Ofte sto jeg opp rett før samboeren min kom fra jobb, for å late som om jeg hadde vært oppe, sier han i dag.

Fratatt alt.

6. februar 2008 opplever Schjenken for første gang å bli trodd. Statens helsetilsyn konkluderer at «Pasienten fikk en uforsvarlig behandling. Men det er ikke dokumentert at han fikk en uforsvarlig behandling fordi han ikke var hvit».«En forbløffende mild dom», skriver avisen Aften. Andre går mye lenger. I mars prøver Schjenken seg en dag på jobb igjen. Mediene tipses, og Organisasjonen Mot Offentlig diskriminering skriver i brev til Sylvia Brustad at «Personene som nektet Ali Farah den helsehjelpen han hadde behov for og krav på, er fremdeles i jobb til tross for krav fra flere aktører, deriblant Farah selv, om at vedkommende personer forflyttes fra stillingen der de tilbyr service til publikum...(er) dette er signalet man ønsker å sende til Oslos befolkning, som består av 25 % mennesker med minoritetsbakgrunn?».23. april får Erik Schjenken en telefon fra sin advokat, som ber ham lese en pressemelding på nettet. Der står det: «En av medarbeiderne er fremdeles ansatt ved sykehuset. Den ansatte tilbakeføres ikke til pasientrettet virksomhet, sier Arild Østergaard, divisjonsdirektør ved Prehospital divisjon.»Advarselen Statens helsetilsyn ga Schjenken betyr ikke yrkesforbud. Men nå har han fått det. Når samboeren på den tiden spør hvordan dagen har vært, kan han skjelle henne ut. Han blir skremt av seg selv, for raseriet kommer uten forvarsel. Hun må veie alle ord på en gullvekt. På jobben bryter hun flere ganger sammen i gråt. Hun sykmeldes, og forholdet er i ferd med å gå i stykker. I dag forstår han ikke hvordan hun holdt ut.

Videre nedover.

Likestillings- og diskrimineringsombudet legger 27. mars frem sin gransking. Ombudet skriver at det ikke foreligger enkeltstående omstendigheter eller ytringer i saken som i seg selv gir grunn til å tro at etnisitet ble vektlagt av ambulansesjåførene eller at de var fordomsfulle overfor mennesker med rusproblemer. Men at helheten «...Under tvil gir grunn til å tro at etnisitet har vært medvirkende...bevisbyrden går derfor over på ambulansepersonellet som må sannsynliggjøre at det var andre årsaker.»Ifølge loven må ambulansesjåførene altså selv bevise sin uskyld.Hva kunne Schjenken si? At det strider mot hans menneskesyn? At han, ifølge gransking på jobben, på 10 000 oppdrag ikke er tatt i å diskriminere? At han på NATO-oppdrag i Afghanistan ble kalt «myk» grunnet hans gode forhold til lokalbefolkningen? At han i Libanon startet skoinnsamling for ghanesiske soldater? Blant annet. Men han får aldri muligheten. De varsles ikke om granskingen og får ikke engang mulighet til å bevise uskyld. Dette til tross for at Ombudet konkluderer med at ambulansepersonellet diskriminerte på grunn av etnisitet eller hudfarge.Schjenken husker knapt denne dagen. Han har begynt å få selvmordstanker.

Identiteten knuses.

– Jeg var så i oppløsning at jeg ikke så noen grunn til å leve lenger, sier Schjenken i dag.– Jeg så livet rase sammen for en voksen mann. Han var i fritt fall, og jeg stilte et ultimatum: Han må ha hjelp, for jeg klarte ikke mer, sier Schjenkens samboer. Begge kaller psykiater Øivind Ekeberg på Ullevål for redningen. Schjenken har fritatt ham fra taushetsplikten. – Schjenkens tilstand var så alvorlig at han kunne kontakte meg til alle døgnets tider. Det er bare et spørsmål om tid før en slik eksponering i pressen fører til selvmord, sier Ekeberg.Han mener denne saken bare har tapere. – Selv om ambulansesjåførene feilet, er angrepene mot dem så voldsomme at også de blir ofre. De har alle mot seg, og de får aldri forsvart seg og blir ikke forsvart av andre, sier Ekeberg, som så at Schjenken led av posttraumatisk stresslidelse.– Igjen og igjen fremstilles han som drittsekk/rasist/menneskeforaktende, uten å kjenne seg igjen. Men presset er så stort at hans identitet knuses, og da mister han fotfestet, sier han.Psykiateren råder Schjenken til å skrive om saken. Og kort tid etter skriver Schjenken like heftig som han tidligere løp. Han anker avgjørelser, han kontakter PFU og klager flere ministre inn for Stortingets Kontroll- og Konstitusjonskomité. Han ber samboeren lese det han skriver, og tripper bak henne mens hun leser. Hun ser at han har fått tilbake gløden i øynene.

Frykter ledelsen.

2. mai får de to ambulansesjåførene 6000 kroner i bot for utilbørlig opptreden, men Spesialenheten for politisaker mener at saken ikke er rasistisk motivert.Men skal Schjenken få jobben tilbake? Arild Østergaard, divisjonsdirektør ved sykehuset, sier til A-magasinet at han beklager måten Schjenken ble informert om at han ikke skal tilbake i «pasientrettet virksomhet».

TV-intervju

FOTO: Astrid Hexeberg

– Men det var ikke ment som yrkesforbud til evig tid. Nå er han friskmeldt, og vi skal vurdere fremtidige arbeidsoppgaver, sier Østergaard, som ikke vil ta stilling til om Schjenken kan få tilbake jobben som ambulansesjåfør.Schjenken har av kilder på sykehuset fått høre at sykehusdirektør Tove Strand ikke ønsker ham tilbake i ambulansetjeneste. Strand vil ikke kommentere dette, men fremholder at det er Østergaard som har ansvaret for å følge opp saken.– Jeg vet uansett ikke om jeg takler å komme tilbake til jobb. Jeg er kanskje blitt paranoid, men jeg frykter at ledelsen vil lete etter feil for å få meg sparket, sier Schjenken da vi møter ham og samboeren i september 2008.– Etter feilene jeg har gjort, forventer jeg ikke at noen synes synd på meg. Men jeg forventer at folk som har stemplet oss som rasister i fremtiden unngår å forhåndsdømme.Schjenken venter nå på avklaring fra sykehuset. Mens han venter, har han begynt på Yrkesfaglærerutdanningen.Under hele intervjuet repeterer han nesten manisk: «Jeg har gjort feil, men det gjør meg ikke til noen rasist».

Les også:

Les også

Siste fra A-magasinet

Flere bilder

ET ANNET BILDE: Dette fotografiet er tatt like før ambulansen forlater Sofienbergparken. FOTO: ØYVIND LÅTE

Siste nytt