Et ikon formes

- Men vi kan da ikke dra fra Lisel! Krigen er slutt, det norske flyktningemiljøet i Stockholm er i fullt oppbrudd, og Jens Bjørneboe mener de ikke kan reise fra halvt jødiske Lisel.Mange år senere blir Bjørneboe Norges mest markerte samtidsforfatter og forgrunnsfigur for en hel generasjon venstreradikale. Mesteparten av livet skal han kjempe mot autoritære trekk i samfunnet. Men under den annen verdenskrig, mens hans jevnaldrende slåss for å frigjøre Norge og Europa fra det mest autoritære regimet i moderne tid, sitter han i Sverige og øver seg på å male blomsterpotter, epler og landskaper. Men nå er det over. Dette er frihetens øyeblikk.Berlineren Lisel Funck er tysk flyktning. Det kan synes som en barmhjertighetshandling at Bjørneboe ikke vil etterlate henne i Stockholm, men ifølge biograf Tore Rem er det å trivialisere Bjørneboes ønske om å ta henne med. Dessuten har hun allerede inngått et proforma ekteskap med den svenske fotografen Lars Cassel og er sikret opphold i Sverige.Sannheten er at sjarmøren og overklassegutten er dypt betatt av den familieløse, lille, gutteaktige og ikke særlig vakre kvinnen. De føler begge at de har møtt sin tvillingsjel. Han beundrer hennes kulturelle ballast, hennes intellekt og formidable kunnskaper. Den åndelige tiltrekningen er enorm – og den fysiske fullstendig fraværende. I 1945 gifter de seg. De kan ikke leve uten hverandre.Det blir begynnelsen på et 15 år langt og meget spesielt ekteskap. Ifølge Bjørneboe selv var det aldri noen seksuell kontakt mellom de to.– Kan det være sant?– Hvorfor skulle han lyve om det? Jeg har vanskelig for å tro at en mann i sin mest vitale alder skulle skryte av aldri å ha hatt sex med sin kone, sier Tore Rem.

Den siste høvding.

Da Bjørneboe kom hjem med sin tilkommende hustru, var han en ukjent kunstmaler. Mange år senere ble han sin generasjons mest kjente forfatter. Bøkene hans gikk i store opplag og ble oversatt til en rekke språk.Alle i Norge som var en del av det opprøret som rullet over den vestlige verden på slutten av 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet, leste bøkene hans. For dem ble han en ledende ideolog. Samtidig fulgte de med skrekk hans vanvittige alkoholforbruk og selvdestruktive liv – mot undergangen.Bjørneboe var til enhver tid synlig i samfunnsdebatten. Han føyde seg inn i en lang tradisjon av forfattere som også var markante samfunnsdebattanter med sterk posisjon i folket – eller i hvert fall i store deler av det. Men etter ham er det ikke kommet noen som har greid å fylle denne rollen. Bjørneboe ble vår siste dikterhøvding.– Hvorfor?– Jeg vil heller snu på spørsmålet: Hvordan var det mulig å oppnå en sånn posisjon etter Hamsun, dikterhøvdingen som ble landssviker? I dag har i alle fall spesialiseringen og demokratiseringen sørget for at det ikke lenger er rom for slike skikkelser i samfunnsdebatten. Og Bjørneboe selv bidro til avskaffelsen av profetrollen gjennom sin kamp mot autoritetene, sier Rem.

Lærerplager

. Allerede som tenåring var Bjørneboe i opposisjon til alt og alle. Ved Kristiansand katedralskole ble skipsredersønnen en lærerplager av dimensjoner, fullstendig blottet for respekt, skriver Fredrik Wandrup i sin Bjørneboe-biografi fra 1984. Han kunne sitte tilbakelent med beksømstøvlene oppå pulten og lese morgenavisen. Andre ganger stirret han læreren i senk med intenst blikk og ironisk smil, til vedkommende brøt sammen.Etter åtte skoler og fire utvisninger endte han hos en onkel i Drammen, og der fikk han faktisk artium. Selv om han hadde fortalt onkelen at han mesteparten av dagen satt på Grand og drakk øl, siden skolen var så kjedelig.Da han kom til Oslo, begynte han å male, og kom i kontakt med det antroposofiske miljøet, som steinerskolene springer ut av. Tore Rem mener antroposofien møtte både en metafysisk og intellektuell lengsel i Bjørneboe. Og den bekreftet kunstneren i ham.Antroposofi er en ideologi og bevegelse grunnlagt av Rudolf Steiner. Ideologien er en vitenskapelig betont forståelse av menneskets utvikling og plass i verdenssammenhengen. – Bjørneboe fikk en åndelig tolkning av alt, også krigen. Fokuset ble innadvendt, slik kunne det ytre fremstå som en distraksjon, sier Rem.– Og det kan også forklare hans manglende interesse for krigen?– Ja, dessuten var han en politisk uinteressert dandy. Han var estet, og hadde dessuten mer enn nok å slite med i sitt eget sinn. En annen ting var at han kom fra et høyst borgerlig miljø. Mange her var antikommunister, og flere ble nazister. Samtidig var antroposofene svært tyskvendte. Kanskje vi skal være glade for at Bjørneboe forholdt seg nøytral, og ikke falt ned på feil side, sier Rem.Da han ble utkalt til arbeidstjeneste, flyktet han til Sverige, der det var det antroposofiske miljøet, som tok imot ham. Og i dette miljøet møtte han Lisel.

Flyktning.

Lisel Funck hadde tysk mor og jødisk far – og de var ikke gift. Hun vokste opp på barnehjem og hos fosterforeldre. Hennes jødiske bakgrunn gjorde det umulig å fullføre noen utdannelse i nazi-Tyskland, og etter flukten til Stockholm jobbet hun som fotograf. Samtidig var hun en drivende kraft i det antroposofiske miljøet, og inntok en dominerende rolle i Bjørneboes liv. Hun ble raskt fascinert av ham og opplevde ham som frekk, spirituell, morsom – og selvopptatt.Da de møttes, var han en ukjent maler. Da de skilte lag 14 år senere, hadde han skrevet tre romaner, to diktsamlinger og en mengde artikler. Det var sammen med henne han ble en kjent forfatter. Hvor stor betydning hun faktisk hadde, har ikke tidligere vært kjent.En hovedgrunn til at Tore Rem nå kan legge frem et mye tydeligere bilde av Lisel, er at han er kommet over en rekke brev Bjørneboe sendte til henne. Han kalte dem «lengsel- og klagebrev», og de avslører en sterk hengivenhet. Han skrev at han savnet henne så sterkt at det ikke var godt for hans nervesystem. Brevene er fulle av tegninger. Ofte fremstilte han seg selv som bjørn og Lisel som løve. Han kalte henne Giotto og omtalte henne som «han».– Dette er brev av Strindbergs kaliber. Han synes ganske raskt å ha blitt avhengig av hennes disiplinerende nærvær, skriver Rem.For hun var en bestemt dame. Alkohol var tabu. Det skulle studeres og arbeides. Hun ble hans strenge og kritiske førsteleser, men støttet ham i at han var noe stort. Hun ble hans lærer og innførte ham i mye av den litteraturen og tenkningen som skulle bli hans. Gjennom hele forfatterskapet dukket det opp skikkelser med hennes bakgrunn, men gjerne som menn.– Men skikkelsen var der, som et ideal gjennom hele hans livsverk: europeeren, jøden, emigranten, outsideren. Mennesket som er kastet ut i historiens strøm og dermed satt utenfor det gode selskap, men med stor åndelig kraft og inngående kjennskap til europeisk kultur, sier Rem.

Underlig par.

Høsten 1945 ankom de til skipsrederfamilien i Kristiansand. Overklassegutten viste frem sin brud: en aparte tysk-jødisk kvinne iført herreklær, med runde briller og sigaretten i hånden. Hun var streng, metafysisk og ironisk. Og som nevøen Sven Kærup Bjørneboe senere konstaterte: «Onkel Jens giftet seg ikke bare under sin stand, men også under sitt utseende.»Kanskje var den besteborgerlige og ofte overveldende Maja, Jens’ mor, denne gangen selv en smule overveldet, undrer Rem. Han ser også ekteskapet med den usnobbete og åndelig orienterte Lisel som et opprør, som om Jens på egen hånd hadde ført kulturen inn i pengeborgerskapet.Men ordentlig bryllup ville Maja ha, med middag i Annen Etage på Continental i Oslo. Der gjorde hun et visst inntrykk på brudeparets bohemaktige vennekrets da hun ankom i pels, rikelig behengt med diamanter. Bruden selv stilte i brun dress. De to svært ulike kvinnene kom likevel etterhvert overens på et vis. Ekteskapet var basert på et sterkt åndelig og intellektuelt fellesskap. At de ikke hadde sex, var ikke bare noe Bjørneboe selv hevdet. Vennene kunne heller ikke se tegn til noen fysisk tiltrekning mellom de to, og tok det for gitt at ekteskapet var uten fysisk kjærlighet.Vennene kalte denne perioden for Bjørneboes «munketid». Men helt munk var han nok ikke. Han betrodde seg til vennen og fetteren André Bjerke om sine bifile tilbøyeligheter – riktignok i beruset tilstand – og var sannsynligvis aktiv i det homofile miljøet både i Stockholm og Oslo. Da homofili ble mer anerkjent, levde Bjørneboe ut denne siden av seg ganske så åpenlyst. Men han erklærte seg aldri offentlig som homofil, selv om han mot slutten av sitt liv var veldig nær da han blant annet snakket om «mine homofile venner».– Og Lisel, var hun lesbisk?– Jeg har ikke funnet sikker dokumentasjon på at hun hadde hverken mannlig eller kvinnelig kjæreste. Men vi må også huske at hun levde i en tid da homofili var tabu og forbudt. Ut fra sin tids koder markerte hun seg på et ualminnelig åpent vis som en annerledes kvinne.De to hadde et kjærlighetsforhold og var oppriktig glad i hverandre. Dette var ikke bare et skinnekteskap for å skjule seksuelle legninger, selv om det også var det, sier Tore Rem.

Lærer.

Etter krigen kastet Jens Bjørneboe seg inn i arbeidet som lærer på den nyopprettede Steinerskolen i Oslo. Samtidig gikk det langsomt opp for ham at det var forfatter han ville være, ikke maler. Og hele tiden var Lisel der, leste, kritiserte, oppildnet og forsikret ham om at han hadde det i seg – at han kunne nå langt.Hennes egen ambisjon var å bli prest innenfor Kristensamfunnet, antroposofenes religiøse samfunn. Da hun reiste til presteseminaret i Stuttgart, var Jens med. Men etter få måneder fikk Lisel beskjed om at hun ikke var skikket til å bli prest. Det ble hennes livs nederlag.– Kan det ha hatt noe med hennes legning å gjøre?– Det blir spekulasjoner, sier Rem.Livet med Lisel ble en lang og intens arbeidsperiode. Om natten skrev han dikt og romaner, og artikler, anmeldelser og essays i Aftenposten. For den konservative, ja av mange oppfattet som reaksjonære, forfatteren var Aftenpostens mann. Mellom Dagbladet og Bjørneboe hersket det gjennom hele 50-tallet et gjensidig hat.Bjørneboes intense jobbing og asketiske livsstil bekymret de mer livsglade vennene i kretsen rundt André Bjerke og Sigurd Hoel, og det var Lisel som fikk skylden. De kalte henne «ypperstepresten» og «Jehovalein». De bemerket at Bjørneboe var «påtagelig mer munter» når Lisel ikke var i nærheten.Samtidig begynte Lisel å slite psykisk. Flere ganger tok Bjørneboe henne med til Sanatorium Wiesneck, et antroposofisk mentalsykehus i Freiburg, noe hun uttrykte takknemlighet for. Dermed ble han i tillegg sykepleier. I 1957 gikk det galt.

Eksplosjonen.

Eller som André Bjerke sa det: «Nå har familien Bjørneboe eksplodert». Bruddet var et faktum, og det var voldsomt. Lisel ble igjen lagt inn på Sanatorium Wiesneck, mens Jens kastet seg over alkoholen. Bjerke mente fetteren raste ut 12 års fangenskap med en heftighet og i et omfang som fikk selv hans egne utskeielser til å blekne. Selvfølgelig lot Bjerke seg dra med under «fetterkatastrofen», og konkluderte med at «Det er merkelig hvor voldsomt det går for seg når antroposofer eksploderer.» I mange år hadde Bjørneboe satset alt på antroposofien, og må ha blitt dypt skuffet over at heller ikke den kunne redde ham, skriver Rem. Han hadde altså ikke bare mistet sin livsledsager, men også sin ideologiske forankring. Dessuten var han blitt dømt for promillekjøring og utgitt boken Under en hårdere himmel, som er et krast angrep på landssvikoppgjøret. Den hadde gitt ham flere fiender enn venner.Dette var situasjonen da Jens Bjørneboe flagret ut i Europa i halvannet år. Alkoholforbruket var formidabelt. Når depresjonen tok ham, kunne han kjøpe det han fikk tak i av beroligende midler og store mengder drikkevarer. Vel inne på hotellet trakk han opp alle flaskene, mens han fortsatt var i stand til det. Så holdt han seg selv tilnærmet bevisstløs, ofte i opptil tre døgn.Til slutt måtte han hjem og sone promilledommen. Det forandret alt.Medfangene i fengselet i Oslo fortalte Bjørneboe historier, spesielt om fengselets avstraffelsesmetoder, som rystet ham dypt inn i sjelen. Etter soning gikk han til sin avis Aftenposten med en serie artikler om fengselsforholdene – som avisen nektet å trykke.Dermed trosset han år med fiendskap og gikk til Dagbladet. Der kom artiklene på trykk, og det ble begynnelsen på et langt samarbeid. Han hadde forlatt konservatismen, Aftenposten og antroposofien – selv om han holdt fast ved at ingen antroposof skulle greie å ødelegge Rudolf Steiner for ham. Bjørneboes kamp mot fengselsmyndighetene fulgte ham resten av livet, og var én av mange årsaker til at han ble en ledende figur på venstresiden.

Tabu.

Få år etter skilsmissen fra Lisel ga Bjørneboe en bitter oppsummering av ekteskapet: «Lisel var eldre enn meg, og i nesten alle disse år bestemte hun over meg, over hva jeg skulle tenke og mene.» Siden ble hun tabu. Bjørneboe giftet seg i 1961 med Tone Tveteraas. De fikk tre barn. Han døde for egen hånd på Veierland i 1976. Lisel dro tilbake til Stockholm, der hun ble lærer på Steinerskolen. Hun nevnte aldri sin tid i Oslo, og døde i 2001 på et aldershjem i Järna, senter for antroposofene i Norden, 83 år gammel. Lisel testamenterte alt hun eide til to barnløse og ugifte kvinner som i dag er i 60-årsalderen. Det er fra disse to Tore Rem har fått de etterlatte brevene og fotografiene. Lisel beholdt etternavnet Bjørneboe livet ut.Kilder: Tore Rem: Sin egen herre, Cappelen Damm Fredrik Wandrup: Jens Bjørneboe, mannen, myten og kunsten, Sven Kærup Bjørneboe: Onkel Jens.