Fritt vilt

ISLAMHORE». «Pakk henne i en sekk og kast henne i Østersjøen». «Hun bør havne der Olof Palme havnet – i en blodpøl på Sveavegen». Det er første nyttårsdag. Hjemme på Brøttum har Madeleine Cederström søkt opp sitt eget navn på Internett. Det er ikke lenge siden hun måtte slutte som journalist i radiokanalen P4, etter blant annet å ha kritisert norsk asylpolitikk i en direktesending. Uttalelsene har skapt debatt, og denne dagen leser Cederström noen av innleggene på nettet. Ikke i en privat blogg eller fritt diskusjonsforum, men i en nettavis drevet av en stor medieaktør – Nettavisen til TV2. Der finner hun både sjikane og rene drapstrusler.

Sjokkert roper hun på de to døtrene sine: – Se hva de skriver! Døtrene setter seg til å skrive motinnlegg. Cederström selv sender meldinger til venner, og oppfordrer dem til å logge seg inn, både for å se debatten, og for å svare. Familien Cederström er vant til medienes søkelys. Likevel er noen av innleggene opprørende. «Vi burde lære av Russland og hva de gjorde med Anna Politkovskaja», skriver én. Den opposisjonelle russiske journalisten Politkovskaja ble skutt og drept i 2006. Cederström tenker aldri på å kontakte Nettavisen for å melde fra. Men etter et par timer blir de verste innleggene fjernet. Så ringer VG, og ber om en kommentar til nettdebatten. Neste dag beklager Nettavisen, i VG, at siden deres er blitt brukt til å fremme trusler. Debattinnleggene som gikk så langt over streken, ble fjernet så snart redaksjonen ble klar over dem. Det tok to timer. Er to timer for lenge?

Navn og bilde.

Forrige fredag, et eller annet sted i landet, startet en person en ny debatt på HegnarOnline. Han vil vite hvem som er anmeldt av kona for å ha solgt henne som prostituert. Klokken er 11.19 idet han taster inn spørsmålet sitt. Etter halvannen time blir mannens identitet kjent for alle som vil vite. Helt siden de første avisene dukket opp på Internett, har diskusjonen gått om hvilke krav man skal stille til redigering av det nye mediet. I TV, radio og papiraviser er redaktørens ansvar godt innarbeidet. Men nettaviser er blitt vurdert annerledes, og ikke bare fordi papiravisen har mindre plass. Det som står på trykk – og på nett – i aviser, begrenses av to hensyn: Etikk og jus.

Etisk sett er det ingen forskjell på papir- og nettavisene. Alt som står i en nettavis er underlagt redaktørens etiske ansvar. Overtramp kan meldes til Pressens Faglige Utvalg (PFU), et etikkråd som vurderer etter regelverket i Vær Varsom-plakaten, og feller aviser som bryter med god presseskikk. Aviser som blir felt av PFU må publisere deres uttalelse. I pressekretser medfører dette stor skam.

Juridisk sett er ting annerledes. Redaktøren har et lovpålagt ansvar for alt som står på trykk i en papiravis. Hun kan dømmes for brudd både på rasismeparagrafen og injurielovgivningen. Nettaviser uten ansvar. Men det er ikke sikkert hun er juridisk ansvarlig for det som skrives på nettavisens debattsider.

Til nå har norske redaktører sett på seg selv som nettverter, underlagt det som heter e-handelsloven. Det betyr at plikten til å fjerne innlegg først oppstår når noen sier fra om at et innlegg er uetisk eller lovstridig. Ingen nettaviser i Norge er blitt dømt for å bringe lovstridige innlegg. Det er heller ikke mange som er felt i PFU. Nettavisenes diskusjoner ligner ikke de som trykkes på papir. I nettavisene går det over stokk og stein. Rykter, sjikane og sterkt fornærmende karakteristikker. Noen ganger usanne, andre ganger kanskje sanne. Kan ytringsfriheten strekkes lenger i nettavisene enn i papiravisene? – Nei, sier Nils E. Øy, generalsekretær i Norsk Redaktørforening. – Det ser jeg ingen grunn til. Grensene må være de samme, uansett medium. Øy mener at folk som mener seg krenket i avisenes nettdebatter, bør bli flinkere til å klage avisene inn for PFU.

Alle vet jo det.

I HegnarOnline lar redaktør og daglig leder Stein Ove Haugen sine nesten 25 000 registrerte debattanter skrive det meste. Diskusjonen «Historier du ikke visste om kongefamilien» har blomstret i over et år. Fremdeles får den nye innlegg. HegnarOnline er stedet for dem som vil vite navnet på den antatte Lommemannen. – Dagbladet oppga jo så mange opplysninger om ham, at man må være nesten blind om man ikke klarer å finne det navnet i løpet av ett minutt, sier redaktør Haugen. Det er også stedet for dem som vil vite navnet på TV2-journalisten som hadde et forhold til en terrorsiktet mann. – Ja, men navnet hennes vet jo alle, sier redaktør Haugen. Han forteller at HegnarOnline får mellom 10 000 og 15 000 nye debattinnlegg hvert døgn. De aller, aller fleste dreier seg om børs og finans, for det er det HegnarOnline egentlig handler om. Men her er også sladder og sjikane av hvem som helst. Ingen redaksjonelt ansatte overvåker debatten. Nettavisene har moderatorer som følger med på det som skrives og fjerner de upassende innleggene de kommer over. Moderatorene i HegnarOnline er ikke ansatt, og de får ingen lønn for det de gjør.

De er aktive debattanter med lang fartstid som melder seg frivillig. Hvor mange det er av dem, ønsker ikke redaktør Haugen å opplyse om. Men han sier at moderatorene nesten alltid fjerner innlegg hvis noen klager. Mellom 50 og 100 i døgnet. – Vi blir gradvis flinkere, og sletter så fort som mulig, sier Haugen. Han mener Vær Varsom-plakaten gjelder for debattforumet. Men noe redaktøransvar for diskusjonen vil han ikke ha, og det kan godt være Haugen har rett til ikke å ta det ansvaret. – Det er litt uklart om nettstedene er underlagt det rettslige redaktøransvaret i straffeloven. Det er delte meninger om dette blant juristene, sier Nils E. Øy i redaktørforeningen. Foreningens egen holdning er at redaktørene bør få et rettslig ansvar. – Men om det skal være helt likt det som i dag gjelder for trykte medier, er en annen sak som utredes nærmere, sier Øy.

I forrige uke var Kjell Magne Bondeviks depresjon et av temaene på HegnarOnline. «Da Bondevik fikk nervesammenbrudd – noen som vet hvorfor?», spør en debattant. Før dagen er omme har ivrige mennesker kommet med forskjellige påstander om hvilke umoralske gjerninger den tidligere statsministeren skal ha begått, før han ble sykmeldt for depresjon. Ingen har noen gang klaget debattforumet inn for PFU.

Utestengt.

– Denne stenger vi ute, sier VG-moderatoren etter å ha lest i noen sekunder. «Petter» har lagt ut stygge påstander om muslimer, og er ferdig som debattant på VG Nett. Nå sørger en av nettsidens fire kontrollører for å sperre tilgangen hans, slik de kan gjøre med opptil 30 brukere på hektiske dager. I løpet av en gjennomsnittlig dag stenges tre-fire personer ute, og 50-100 innlegg slettes. Ettersom debattantene må registrere seg med mobiltelefonnummer, for deretter å motta en innloggingskode, må «Petter» skaffe seg et nytt telefonnummer om han vil diskutere mer.

VG Nett er en av redaksjonene som velger å ha kontroll med hvem de slipper til. De kan enkelt spore opp debattanter, såfremt de ikke seiler under falskt telefonnummer. Samtidig oppfordrer moderatorene folk til ikke å bruke fullt navn på debattsidene deres, fordi det kan gi uønsket oppmerksomhet. Det samme kan moderatorjobben. Derfor ønsker mannen som viser oss hvordan han jobber, å være anonym. Han er ansatt i redaksjonen, men jobber hjemmefra. Hver dag går VGs fire nettsidevoktere gjennom en liten del av de 10 000 innleggene som publiseres. Drapstrusler fjernes. Det samme gjør påstander om landsforræderi. Willoch blir utsatt for aldersdiskriminerende utsagn, det må bort, mens noen malplasserte innlegg bare blir flyttet til andre diskusjoner.

– Alt handler om kontekst. En del ting kan se greit ut, men i sammenhengen blir det helt feil. Eller omvendt, sier moderatoren. «Å gifte seg med en pakkis er som om min sønn viste seg og være pedofil eller narkoman.» skriver «Blodig bad». – Dette er greit. Han fremsetter ingen påstander om pakistanere, sier moderator og går videre. I tillegg til moderatorene, jobber to personer til med VGs debattprodukter. Om alt skulle forhåndsredigeres, mener moderatoren at de måtte vært minst ti stykker som arbeidet full tid med dette. Diskusjonsforumet er et underskuddsforetagende, men litt av målsettingen til VG Nett er at du skal kunne leve hele livet ditt her. Og en del av livet er å diskutere fritt.

Muslim/jøde/homo/same-testen.

«Selvfølgelig vet vi at vi ikke skal stole på sigøynere...» begynner en kommentar. Moderator sjekker diskusjonen rundt det, og tar muslim/jøde/homo/same-testen: Ville han fjernet det om det sto et av disse ordene i stedet for sigøyner? Han er i tvil, men fjerner det. På aftenposten.no blir nøyaktig samme innlegg liggende ute. Alle nettredaksjoner har debattanter som må kastes ut gang etter gang, fordi de bryter nettavisens regler. Hos aftenposten.no har Bjørn Jarle Røberg-Larsen vært en av dem. Det har han liten forståelse for. Selv mener Røberg-Larsen at det er aftenposten.no som sjikanerer ham. – Midt inne i debatter på aftenposten.no har det dukket opp påstander om at jeg er pedofil fordi jeg er speiderleder. Slik «argumentasjon» er det mer eller mindre fritt frem for. De gangene jeg har klaget direkte til redaktøren, er det blitt tatt på alvor. Men klager jeg til folk litt lavere i systemet, kan sjikanen bli liggende ute i dager og uker, sier han.

Røberg-Larsen hevder at utestengelsen skyldes at han har klippet og limt karakteristikker som journalister i andre aviser allerede har skrevet om navngitte politikere. – Kan det kalles sjikane når man gjengir noe som allerede har vært vurdert av en redaksjon? spør Røberg-Larsen. Han tror aftenposten.no kastet ham ut fordi mange har klaget på ham. I høst valgte Røberg-Larsen å slutte med nettdebatter. De ble for dårlige og lite konstruktive. – Ingen aviser vil våge å trykke de debattene som foregår på nettet, sier han. Røberg-Larsen har aldri klaget aftenposten.no inn for PFU. Men andre har, og er blitt hørt. I desember ble Aftenpostens nettavis felt i utvalget. Et debattinnlegg anklaget en forhandler av bildekk for å være svindler. Det tok to måneder før Aftenposten fjernet innlegget. PFU var ikke i tvil om at aftenposten.no hadde brutt god presseskikk. 18. desember skriver de: «Utvalget mener det ikke er presseetisk akseptabelt å overlate overvåkingen av umodererte debatter til publikum alene».

Feig debattkultur.

Det samme mener debattredaktør Knut Olav Åmås i Aftenposten. I løpet av det neste halvåret overtar han også ansvaret for avisens nettdebatt. I dag har aftenposten.no tre moderatorer som overvåker kvaliteten på mellom 2500 og 4000 innlegg i døgnet, frem mot påske skal det bli flere. På dagtid hjelper også nettredaksjonen til. Som i VG, er også Aftenpostens moderatorer opplært i jus og etikk, og er redaksjonelt ansatte. Hver dag fjerner de mellom 100 og 300 innlegg. Åmås har vært tilhenger av at alle debatter skal forhåndsredigeres. Men han mener at kontinuerlig moderering er et alternativ som kan ta vare på tempoet. – Når jeg skal ta over ansvaret for nettet, har jeg fått mandat til å leve med en betydelig nedgang i trafikken for å få opp kvaliteten. Det er noe nytt, sier Knut Olav Åmås.

Samtidig vil han motarbeide det han kaller den feige, ansiktsløse debatten og få flere til å underskrive med fullt navn. – Det er ikke så mange vanskelige og delikate tabuemner i dette landet at så mange trenger å operere anonymt hele tiden, sier han.

Uredd.

Torry Pedersen er ansvarlig redaktør for Norges største nettavis, VGNett. Han mener at de tradisjonelle mediene er svært plassbegrensende og elitistiske, og stenger ute de aller fleste som har noe å komme med. Pedersen ser bare ett alvorlig problem med en fri debatt i nettavisene: Hensynet til privatlivets fred. Rasistiske ytringer er han ikke redd for, for rasismen forsvinner ikke ved at man hindrer den i å komme til uttrykk.

– Avisenes store utfordring er at de er i ferd med å bli forgubbet. Lesermassen blir eldre og eldre, det vokser opp en generasjon som er vant til å ytre seg fritt på Internett. Hvis avisenes rom blir avgrenset, finner ungdom veien til helt nye rom, som Facebook. Vi står i fare for å stenge ute en helt generasjon fra å delta i den offentlige debatt, sier Pedersen.

Helgarderer.

Både Vårt Land og Stavanger Aftenblad har valgt å gå hele veien frem. De redigerer alle innlegg, også i nettavisene. Da Norsk Presseforbund i 2005 vurderte å endre Vær Varsom-plakaten, ønsket revisjonskomiteen med Sven Egil Omdal i spissen en innstramming av plakaten når det gjaldt digitale medier, men redaktørene i landets største aviser strittet imot. Derfor gjelder fortsatt normen som ble innført i 2001: Upassende innlegg må fjernes «så snart som mulig». Hvor lenge er det? Omdal har ikke svaret klart for seg. Derfor gjorde hans avis, Stavanger Aftenblad, helomvending i 2003, etter at de ble felt i PFU. Da hadde uriktige beskyldninger mot et fergemannskap ligget ute på nettet i to døgn. Det var ikke godt nok.

Stavanger Aftenblad var de første som ble felt etter de nye bestemmelsene. Og for dem ble linjene for uklare. De valgte å gå over til full forhåndsredigering. Det koster dem anslagsvis to årsverk, men Omdal mener det ikke forringer debattkvaliteten. – De vanlige brukerne som vil delta i den offentlige debatten, ser ikke ut til å bry seg om at det kan ta et kvarter eller en halvtime før innlegget kommer på trykk, sier han. Nå venter han bare på at flere aviser skal innse sitt ansvar. Ellers tror han forhåndsredigering vil tvinge seg frem. Enten gjennom en rettskraftig dom mot en nettavis, eller på bakgrunn av en personlig tragedie drevet frem av rykter på nettet. Rykter rettet mot en som for eksempel er litt mindre hardhudet enn tidligere trener i Start fotballklubb, Stig Inge Bjørnebye.

Tirsdag var Pressens Faglige Utvalg samlet enda en gang. Størst oppmerksomhet vakte klagen Stig Inge Bjørnebye hadde levert mot Agderposten. Avisen trykket en artikkel, basert på en nettdebatt i Fædrelandsvennen. Debatten handlet om Bjørnebyes privatliv, og PFU var ikke i tvil om at Agderposten hadde brutt god presseskikk.

Folk må beskyttes.

– Mamma, det er en som vil prate med deg i telefonen. Det høres viktig ut. En mann presenterer seg med navn og kallenavn, såkalt «nick». – Det var jeg som skrev noen av kommentarene på nettet, sier han. Madeleine Cederström får en støkk. – Jeg vil bare be om unnskyldning. Jeg mente ikke å skremme deg, sier han. Madeleine får høre at han hadde «pimpa» litt, og da han så sine egne utsagn på trykk i VG, fikk han sjokk. – Jeg er jo ikke enig med deg i innvandrerspørsmål, men jeg hadde ingen rett til å skrive det jeg skrev om deg, sier han. Madeleine blir overveldet. – Ringer du til meg? Det er stort! Det er kjempestort! Det er klart du er unnskyldt! Hun takker og legger på. Tårene triller. Samtalen får henne til å tenke at hun ikke er den eneste som trenger beskyttelse. De som skriver, bør noen ganger beskyttes mot seg selv.