JEG ØNSKER Å SKILLES fra mannen min. Hadde det ikke vært for at vi har små barn, ville jeg ha flyttet forlengst. Men fordi jeg har hatt et ønske og en intensjon om at barna skal vokse opp med mamma og pappa under samme tak, har jeg vært tålmodig, forsøkt å kommunisere bedre, gått til egen-terapi for å finne ut om det var «bare jeg som var dum», endret arbeidsforhold for å redusere jobbrelatert stress – og vi har vært til familieterapi. Uten bedring. Vi har ingen kommunikasjon utover det praktiske, ingen kjærlighet å gi.Vi krangler ikke, men den anspente stemningen i huset er for meg nå uutholdelig. Jeg merker det også på barna. De krever mer oppmerksomhet og er mer kranglete – som om de forsøker å avvæpne stemningen og konstant lede oppmerksomheten mot seg, hvilket letter stemningen midlertidig.

Valget er tatt.

Jeg vil ut. I den prosessen er min viktigste målsetning å gjøre det mest mulig skånsomt for barna. Spørsmålene er mange. Får barna det best dersom mamma og pappa bor i gangavstand til hverandre? Eller vil det skape forvirring for en toåring og en fireåring om hvem de skal være hos? Hvordan vil de takle det om jeg flytter ut av barnehagekretsen slik at de må bytte barnehage? Hva med fordeling av tid sammen med barna? Jeg synes de er for små til å ukependle mellom mamma og pappa, men ønsker på ingen måte å forhindre kontakt mellom pappa og barna. For han er en fantastisk far!Du har antagelig ingen fasit på hva som er den beste løsningen, men jeg blir veldig glad for alle råd du har å gi.

SVAR:

Til lykke med din beslutning, som synes både veloverveid og nødvendig. Det er ikke bra for barn å vokse opp i et hjem der det er slutt på kjærligheten mellom foreldrene. Noe av det interessante ved brevet ditt er at du spør meget generelt. Derfor må du naturligvis også nøye deg med generelle svar. De virkelige svarene – som dere altså selv må finne frem til – avhenger helt av partenes personlighet, temperatur, følelsesmessige reaksjoner, relasjonen mellom de to søsknene og så videre.Barns problem er jo i stor grad at de kan fungere med nesten hva som helst, selv om det ikke nødvendigvis betyr at de også trives optimalt. Jeg ville nok valgt en modell der barna de første årene bor mest hos den ene av dere, forutsatt at dette ikke skaper varig ufred mellom de voksne. Hvis dere kan bo med kort avstand mellom hverandre, vil det generelt være å foretrekke. Men hvis barna er rimelig robuste, har bytte av barnehage ikke noe å si, selv om det ideelt sett bør utsettes et halvt til ett år etter at dere har flyttet fra hverandre.

Foreldrene må ofre.

Det store spørsmålet er alltid konflikten mellom hva som er best for foreldrene hver for seg og hva som er best for barna. Mange kommer (litt for) hurtig til den konklusjonen at det naturligvis er best for barna å ha glade og tilfredse foreldre. Selv om dette prinsipielt sett er riktig, skal man ikke se bort fra at en skilsmisse meget vel kan kreve at foreldrene må ofre noen av sine egne behov av hensyn til barnas trygghet og trivsel. Det kan bety en mindre ideell jobb eller et mindre ideelt bosted, å velge bort nye kjærester eller samboere.Overveielsene rundt disse «ofrene» krever stor moralsk og følelsesmessig integritet av foreldrene for at de ikke skal føre til bitterhet eller forventninger om at barna på et tidspunkt skal betale tilbake eller daglig skal «belønne» foreldrene ved å være snille og gode. Denne problemstillingen blir ofte utelukkende diskutert i sin moralske utgave, der hensynet til barna alltid veier tyngst. Dermed forenkles både problemstillingen og forestillingen om barns behov.

Dårlig idé.

En av de viktigste oppgavene for foreldre er å være forbilder for sine barn på godt og vondt. Det betyr blant annet å leve et godt voksenliv, der foreldrerollen ikke krever all energi og oppmerksomhet. En del fraskilte foreldre faller i denne grøften i håp om å kunne hele eller kompensere for den smerten enhver skilsmisse påfører barna. Det er uklokt av to grunner. For det første fordi det ikke kan la seg gjøre uansett hvor mye man forsøker. For det annet fordi det får rundt halvparten av de berørte barna til å samarbeide ved å skjule sin smerte og den andre halvparten til å leve i en tilstand av permanent frustrasjon. Denne frustrasjonen oppstår spesielt hos sterke, utadvendte barn, som på den ene siden gjerne vil leve opp til foreldrenes indirekte krav om å ha det godt, men som på den annen side ikke klarer å tilpasse seg hundre prosent.Det kan derfor ikke gjentas ofte nok at foreldrenes viktigste oppgave er å opprette to nye hjem der det er plass til barnas sorg, sinne og smerte, og der disse følelsene er velkomne når de dukker opp til overflaten. Altfor ofte vil vi ikke se og romme barnas smerte fordi den vekker vår skyldfølelse, og i løpet av kort tid er det plutselig barna som har ansvaret for å skåne foreldrene.

Tap-tap-situasjon.

Når vi blir skilt og har barn under 14–15 år, flytter skyldfølelsen inn i de voksnes liv – og denne skyldfølelsen er relevant. Vi er skyldige! Vi har av hensyn til vår egen livskvalitet påført våre barn et tap som i lang tid vil forringe deres livskvalitet. Hvis vi ikke hadde truffet vår beslutning, uansett hvor mye vi rasjonaliserer og hvor ille barnas liv ville blitt, er det slik det oppleves i barnehøyde.Det betyr at den voksne får ansvar for å leve med og bearbeide sin skyldfølelse, og at barna får ansvar for å leve med og bearbeide sitt tap. Foreldrene kan hjelpe barna sine i denne prosessen ved å være nærværende, åpne og romslige, mens de voksne må bære skyldfølelsen selv eller dele den med andre voksne.I den grad barnas smerte får lov til å eksistere og komme til uttrykk, vil de i løpet av få år gjenvinne sin vitalitet. Det er den beste balsam for foreldrenes skyldfølelse, som også gradvis vil avta – om enn i et langsommere tempo.