JEG ER MOR til en gutt på syv år. Han ferdes fritt blant kamerater i nabolaget, som norske barn i den alderen vanligvis gjør. Jeg har ikke alltid fullstendig oversikt over hvor han er eller hvem han er på besøk hos, og av og til er jeg engstelig for om han kan bli et lett offer for overgripere. I et av rettsreferatene fra Lommemannen-saken la jeg merke til at en av guttene i syvårsalderen han tok kontakt med, klarte å komme seg unna overgrep fordi han hadde lært hjemme at man ikke innlater seg med fremmede. Han lot seg ikke friste til å lete i mannens lomme for å tjene en tier, som de andre i guttegjengen, men trakk seg unna og gikk sin vei. Han unngikk dermed en traumatisk opplevelse.
Det har fått meg til å tenke over hvordan man skal forklare gutter i den alderen om mulig fare for overgripere. Hva er den beste måten å gjøre det på? Hvor konkret skal man gå til verks, og hvordan ordlegger man seg slik at ungene ikke blir altfor mistenksomme og redde for folk? Samtidig er det jo viktig å få dem til å forstå at ikke alle voksne er like snille, og at noen faktisk kan ha ondt i sinne.
Når vi først må skremme et barn,
må vi alltid lære ham eller henne
hvordan de kan komme i sikkerhet
SVAR: Det er et vanskelig spørsmål du stiller. Det bringer oss opp i et dilemma der vi på den ene side ønsker å lære barnet at noen voksne ikke vil barn vel og på den annen side unngå å gjøre barnet redd for alle voksne mennesker det ikke kjenner. Til tross for at fenomener som Lommemannen forekommer sjelden, så skjer det en gang imellom. Derfor er det viktig å fortelle barn at muligheten er til stede for å bli utsatt for skremmende opplevelser.
Det er to målsetninger med en slik forklaring. Den ene er å berolige barnet. Man kan si at det er noen voksne som ser snille ut, men som kan gjøre gale ting med barn. Dette skjer veldig sjelden, og vi som er voksne er ikke redde for at alt vi leser om i nyhetene vil skje med oss. Vi voksne kan bli forskrekket over noe vi leser om i nyhetene, men vi blir ikke redde for at det skal skje.
Den andre målsetningen er å lære barnet å handle riktig når en voksen tar kontakt. Når vi først må skremme et barn, må vi alltid lære ham eller henne hvordan de kan komme i sikkerhet. Det er viktig at du er meget konkret. Du kan si: «Ikke si ja hvis voksne du ikke kjenner, tilbyr deg å bli kjørt hjem». «Du skal heller aldri bli med en voksen hjem, selv om du blir fristet med godteri og brus.» «Når en voksen du ikke liker tar kontakt med deg, skal du gå vekk eller løpe din vei.»
Barn i seks-syv årsalderen lærer best når de får øve seg. Det er derfor lurt å ta med barnet til aktuelle steder der det kan bli kontaktet av voksne, for eksempel på skoleveien og i parken, og rollespille en situasjon. Pappa kan spille en fremmed voksen som inviterer barnet hjem, og barnet øver på å si nei og forlate stedet. For å berolige barnet bør du si at pappa og mamma vil passe på, og når vi er usikre på om det er trygt for barnet å være alene, vil en av foreldrene være til stede.
Du kan lese mer om hvordan man snakker til barn om vanskelige ting i boken Kan vi snakke med barn om alt? av Magne Raundalen og Jon-Håkon Schultz.
