Ikke unnskyld mobberen

MANGE FORELDRE er fortvilet fordi barnet deres blir mobbet. Hva kan vi gjøre? Skal vi oppsøke mobberens foreldre for å forsøke å få slutt på mobbingen? Skal vi gå til læreren på skolen for å be om hjelp? Spørsmålene er mange, men først skal vi begynne i en annen ende: Hva er egentlig mobbing? Hvem er det som mobber, og hvem er det som blir mobbet? Vår fremste mobbeforsker, professor Dan Olweus ved Universitetet i Bergen, sier at en person blir mobbet når han eller hun gjentatte ganger og over lang tid blir utsatt for plagsomme handlinger fra én eller flere andre personer. Denne plagingen skiller seg derfor fra enkelttilfeller av erting, tøysing og småkrangling. Når noen mobbes, er det noen som har makt over en som er svakere enn dem selv. De har makt, enten gjennom at de er fysisk sterkere enn den som mobbes, er eldre, har høyere sosial status eller kort og godt fordi mobberne opptrer i flokk.

Hvem?

Det er ikke et hvilket som helst barn som mobber, men det kan være et hvilket som helst barn som blir mobbet. Mobberne skiller seg ut på flere måter. De har en sterk trang til å dominere over andre, og de tar kontrollen når flere barn leker sammen. Et interessant trekk er at de ofte er like aggressive overfor voksne som overfor den de mobber, og de er fiendtlig innstilt overfor skolen og autoriteter. Mobberne har et positivt selvbilde, men lite utviklet empati. De kan finne på å si at han eller hun fortjener å bli mobbet fordi vedkommende ikke strekker til på et spesielt område, for eksempel på fotballbanen. Mobberne gir altså en begrunnelse for mobbingen, ofte med veltalenhet og overbevisning. Og nettopp dette gjør at de som regel har et hoff av passive mobbere som ikke selv tar initiativ, men som slutter seg til mobbingen fra sidelinjen ved å flire og heie på mobberen. Jenter mobber andre jenter mer enn tidligere. Deres mobbing er ofte mer subtil enn guttenes. Mens gutter bruker mest fysisk plaging og trusler om juling, er jenter mer ondskapsfulle og sårende, og bruker mer SMS og Internett. Dette bildet viser at mobbingens vesen er så brutalt og mektig at den som utsettes for det, ikke har mulighet hverken til å overse det eller vinne over det. Måten vi voksne møter mobbing på må basere seg på kunnskap om mobbingens vesen og hvilken makt som utøves mot den som mobbes. Mobbing er blitt sett på som et så omfattende problem at to departementer og direktorater, i samarbeid med Barneombudet, Utdanningsforbundet, Kommunenes Sentralforbund og Foreldreutvalget for grunnskolen, i 2002 lagde Manifest mot mobbing, som ble fornyet i 2009. Her forpliktet avtalepartene seg til å samarbeide om bekjempelse av mobbing, og alle skoler skal i dag ha klare planer for hvordan de skal håndtere mobbing. Men fremdeles plages mange barn, og det er like viktig i dag som i 2002 å ta fenomenet alvorlig.

Signaler.

Vi skal derfor være oppmerksom på signaler fra barn som kan tyde på at de er utsatt for mobbing. Alle vanlige barn kan bli mobbet, men de som er litt sjenerte og tilbakeholdne, kanskje i kombinasjon med å være små av vekst, tiltrekker seg oftere mobberens interesse.Foreldre og lærere må være oppmerksom på om et barn gjentatte ganger blir gjort narr av og ydmyket. Dette foregår i begynnelsen ganske skjult, og det mobbeutsatte barnet vil ikke selv melde fra om plagingen, i frykt for at den skal øke. Det er lettere å oppdage at barnet blir slått og dyttet uten at det forsvarer seg, eller at bøker blir ødelagt og klær revet i stykker uten at barnet kan forklare skaden.Når dette utføres av et barn som er kjent for å være «tøff» hele tiden, som nekter å følge skolens regler og ikke tåler å bli nektet noe, er det fare på ferde. Uansett hvem som oppdager dette, skal man reagere umiddelbart. Mobberen skal ikke under noen omstendighet unnskyldes for ugjerningen. Det finnes ingen unnskyldning.

Reaksjoner.

Foreldrene til det mobbeutsatte barnet og andre voksne må ta mobbingen alvorlig. Men noen ganger kommer foreldrene opp i et vanskelig dilemma, fordi barnet ikke vil at de skal ta affære, av redsel for at mobbingen skal øke. Hvis man etterkommer barnets ønske, kan en ødeleggende mobbing fortsette og barnet kan bli skadet. Hvis man ignorerer barnets ønske, kan mobbingen øke og det skapes konflikter mellom foreldrene og barnet. Hovedregelen må være at man bruker god tid til å snakke med barnet om hva som kan gjøres, og at barnet samtykker til dette. Man bør ikke gå bak ryggen på det. I de aller fleste tilfeller vil en god dialog med barnet føre til at man blir enige om en fremgangsmåte. Hvis det skulle finnes et unntak, må det være hvis mobbingen er i ferd med å gå ut over barnets liv og helse. Den mest hensynsfulle veien å gå da er trolig å ta kontakt med skolen. Skolen har plikt til å reagere på mobbing. Skolen vil også være en viktig arena, hvis barnet gir samtykke. Det beste vil være om barnet blir med foreldrene til skolen, der man informerer om mobbingen og ber om samarbeid for å løse problemet. Mobbingen begrenser seg sjelden til å foregå bare på ett sted, men det foregår med stor grad av sikkerhet også i skolemiljøet hvis det foregår i nabolaget. Be om å bli informert om skolens plan for mobbebekjempelse og hvordan dere som foreldre kan bidra til å få slutt på mobbingen. Skolen skal ha gjennomført undervisningstiltak og utviklet en beredskapsplan mot mobbing. Spør om det finnes skoleregler mot mobbing, for eksempel «Alle barn på denne skolen vil bekjempe mobbing» eller «Alle barn på denne skolen vil støtte barn som blir mobbet». Undersøk også om skolen har regler for håndtering av mobbing, for eksempel at mobberens foreldre blir kontaktet, at mobberen møter en øyeblikkelig konsekvens og at den mobbeutsatte får forsikring om at han eller hun vil bli beskyttet mot mobbing på skolen i fremtiden. Når både foreldre og skole bryter tausheten og begynner å dele informasjon og samarbeide om å finne løsninger, vil man kunne komme langt i arbeidet med å komme mobbing til livs. Mobbingens alvorlige karakter er slik at det er mobberen som må stå til ansvar for sin adferd, og det må ikke være slik at det er den mobbeutsatte som skal flytte eller oppgi sine interesser og aktiviteter for å unngå å bli mobbet.