Jakten på Lommemannen

Hvorfor tar de ham ikke?

Hvordan kom han til dette åstedet, ved en skole på Østlandet et sted? Det vet ingen. Det er nemlig så lite å si om ham. Foreløpig. Han er 40–50 år. Normalt bygd, normalt ansikt, mørkt kort hår. Han står denne vårdagen og speider etter unge gutter som leker ved skolen.

Legges han merke til? Nei. De to mest spesielle egenskapene ved mannen er hans pedofile lyst og evnen til å gå i ett med omgivelsene. Nå går han mot barna. Han hilser og får raskt tillit. Trolig har han nå valgt sitt hovedoffer. Men ingenting ved ham alarmerer guttene. Han virker stakkarslig, ja, snill.

– Hei! Kan dere hjelpe meg å finne nøklene mine. Jeg har mistet dem, sier han, og tilbyr noen kroner til finneren. Han har gjort det så mange ganger før, metoden er perfeksjonert. Sier: «Kanskje den er i lommen? Jeg har så store hender, kan du som har så små hender se etter?» Andre ganger har han bandasje på armen, sier at den er skadet.

Han må være flink med barn, for uten at det virker rart, sirkler han inn én, kanskje to, mens han utmanøvrerer de andre og gir dem roller som vakter. De skal plystre hvis noen kommer. Slik får han nå gutten for seg selv. Gutten stikker hånden i lommen. Nå er han fanget, og nå kommer panikken, men det er for sent, det går så fort, klær faller, og mannen tvinger barnet til å suge seg. Slikk den som en iskrem, krever mannen av barnet, slikk den som en iskrem. Etterpå suger mannen det lille barnet. Fem minutter tar det, så grusomt effektivt, men nå er det skjedd. – Ikke si det til noen, sier mannen og går rolig vekk fra handlingen med strafferamme på nivå med voldtekt. Gutten skal nå bære på hemmeligheten. Han skal sitte i et klasserom og håpe at ingen vet hva han har gjort, håpe at ingen tror han er homo. Og mannen? Ingen vet hvor han kom fra. Ingen vet hvor han dro. «Poff! Det er som om han går opp i røyk», sier etterforskerne i dag.

«Skyggen» kaller de ham når de leter i blinde. «Men til slutt sitter vi igjen med kun ett navn!» sier de når de er optimister. I kanskje 30 år har han kommet seg unna. Over 300 gutter har Norges for tiden verste serieforbryter forgrepet seg på. Men dette vet ikke politiet våren 2003. Jakten på Lommemannen ennå ikke begynt.

Ser sammenhengen.

Kan de ikke bare ta ham? Vel, linjen mellom forbrytelse og oppklaring er aldri rett. Tilfeldigheter og svakheter i politiet kan være så avgjørende. For eksempel denne svakheten: Politiet i Norge mangler datasystem som forbinder saker. Slik kan en seksualforbryter slå til i ett politidistrikt og fortsette i neste uten at politiet ser et mønster. Overgrep kan til og med skje i samme distrikt over tid, men når meldingene ikke systematiseres, forblir de enkeltsaker med ukjent gjerningsmann, altså henlagt. Barnepsykologi spiller også inn. Mange ofre er så skamfulle at sannheten gjemmes. Og siden avhør av barn (dommeravhør) krever betydelige ressurser, og politiet ikke vet om det er noe i saken, blir 49 av de første ofrene ikke avhørt. Slik presterer politiet, som skal beskytte barna, å oppdage alvorlighetsgraden.

Tilfeldigheter og kritikkverdig politiarbeid har gått hånd i hånd i den ukjente mannens favør. Men i april 2003 snur det. Med politireformen opprettet Follo politidistrikt stillingen SO-koordinator (SO = seksuelle overgrep), og siden slike forbrytelser «er noe for damene», er det naturlig at Inger-Lise Brøste Fossnes får jobben. Endelig kan hun overvåke, analysere og se etter sammenhenger i meldinger om sedelighetsforbrytelser. Det hadde man liten tid til før politireformen.

Politibetjenten stusser da hun leser om en hendelse 2. mai 2003: overgrep mot to små gutter i Drøbak, ukjent gjerningsmann. Et politidøgn inneholder ofte meldinger om overgrep mot jenter. Svært sjelden er gutter ofre. Men hun skvetter først en måned senere da de får inn to nye meldinger om overgrep, på samme dag, med lik modus (fremgangsmåte) og ukjent gjerningsmann. «Ukjent gjerningsmann» kan virke avskrekkende på politifolk, men Brøste Fossnes, en blid romsdaling på 34 år, tenker motsatt: Hun er grådig nysgjerrig. Hun leser bøker og ser filmer om serieforbrytere. Og hun hater å tape. Plutselig husker hun to lignende overgrep fra året før. Ingen av sakene er oppklart.

Hva er dette? Hun må klype seg i armen. Har vi en slik mann i Follo? Spør hun, men ingen kan svare. Det er noe i denne saken, tenker hun. Fremgangsmåten er prikk lik i nesten hvert overgrep. Og gjerningsmannen forsvinner bare. Dette noe er årsaken til at hun i dag, snart fem år senere, fortsatt lurer: Hvem er han? Samtidig, noen mil nordøst, på Nittedal i Romerike politidistrikt.

25-åringen Kari Landrø, den blonde trønderjenta, har som nyutdannet etterforsker ikke den pessimismen som kan prege eldre politifolk. Hun jobber med et overgrep mot to gutter, med ukjent gjerningsmann, på Romerike. Hvem kan ha gjort dette? Spør hun. Kollegene har ingen svar. Siden hun er ny, og sta, tenker hun at «jeg må jo finne denne mannen», uten å vite at Inger-Lise Brøste Fossnes i Follo tenker nøyaktig det samme.

Våren 2003 begynner hun å grave i straffesaksregisteret (Strasak) og politilogger i sitt distrikt. Vantro oppdager hun ti forhold med lik modus, alle med ukjent gjerningsmann. Men ingen detaljer bringer henne nærmere. Hvorfor leter ingen etter ham, og hvorfor har ingen sett bilen hans? Tenker hun. Hvem er han? Spørsmålet tar bolig i henne og blir en drivkraft. Hvor bor han? Hvordan tenker han? Og hva gjør han akkurat nå? Det siste spørsmålet får hun med tiden svar på. Han er på Nøtterøy. Så på Tjøme, så i Bærum. Saken vokser, men etterforskerne vet ennå ikke omfanget.

Kolleger tror ikke helt på teorien. Skal altså én mann stå bak alt dette? Har vi begynt å tro på spøkelser? Kari Landrø fortsetter å grave alene. Finn den bilen! Sier hun til seg selv, en holdning som medfører at hun i fem år knapt jobber med andre saker. Finn den ukjente! Sier hun til seg selv.

Tilbake til Follo.

Like etter er Inger-Lise Brøste Fossnes på biltur for å snoke. Hun kjører feil og ringer en politikollega på Romerike om veien. På slutten av samtalen sier kollegaen ut av det blå: – Dere har vel ikke en sånn «lommemann» hos dere også? Inger-Lise får frysninger. Det er slik hun husker det.

På grunn av feil kurs i et veikryss oppdages en serieforbryter, og han får et navn, Lommemannen. Og her har vi enda en tilfeldighet: Navnet «Lommemannen» høres så smått ut at selv politifolk tror det kun er snakk om en blotter som får barn til å rote litt i lommen. Slik unnslipper den notorisk pedofile utrolig nok å bli et viktig mål for Politi-Norge.

Men berøring av kjønnsorgan er ofte bare første stopp på vei til onani eller munnsex. Han instruerer flere barn om hvordan de skal gjøre det riktig. Da Kari Landrø får høre om overgrepene i Follo, føles det som et kick. – Jeg har litt rett! Tenker hun. Men hvordan tar vi ham?

De varsler den kjente Kripos-etterforskeren Håvard Aksnes, som igjen alarmerer politidistriktene. Da er det som om demningen brister. Distriktene melder om lignende overgrep i hele Sørøst-Norge. Fra 2003, 2002, 2001, 2000. Kort tid etter iverksetter Riksadvokaten sentralisert etterforskning i Follo, med bistand fra Kripos. Slik møtes Kari og Inger-Lise. De blir «Lommemannen-teamet». Jakten på den ukjente begynner. Men hvor?

– I TV-serier kan du skrive «liker unge gutter» på PC-en, og opp kommer bilder av kandidater. Det systemet finnes ikke i Norge, sier Brøste Fossnes. Mens de grubler, er jegeren selv på jakt.

Jakten på jegeren.

Tenk deg at du må løse en gåte. For hver måned du ikke klarer å løse den, krever den pedofile et nytt offer. Omtrent slik er det. I 2003 virker mannen umettelig. Han slår ofte til i helger, i ferier, og helst på ettermiddager. Hovet. Gol. Langesund. («Kan dere hjelpe meg å finne kontaktlinsene mine? Vet dere om et sted jeg kan skifte?»)

Guttene er mellom 6 og 12 år. Er jenter blant dem, bruker han dem som vakter. Klarer han ikke å skille gutt fra jente, spør han dem om kjønn før han bestemmer offer. Når meldingene tikker inn, tror de to etterforskerne knapt på dem. Kan én mann gjøre så mye på så mange steder? Det er ingen kultur i politiet for å tenke serieforbryter med stor radius. Forbrytelser har nesten alltid en lokal løsning. Ser de spøkelser? Skaper de et fantasifoster? De tror de har rett, men de klarer ikke å tro med tyngde, for de vet at kolleger ler av dem og kaller dem paranoide.

Lillesand. Hovden. Kristiansand. («Ikke stopp! Gjør det mer, litt til, du skal få penger hvis du gjør mer.») Hundrevis må ha sett ham når han oppsøker «de pedofiles honningkrukkesteder»: svømmehaller, idrettsanlegg, skoler. Men ingen legger merke til ham, og han legger igjen få spor. Han forteller ingenting om seg selv til barna. Men i selve akten vises en irrasjonell side. Han forgriper seg der han lett kan bli tatt på fersken. Selv etter utløsning kan han forgripe seg igjen samme dag, som om det er spenningen som driver ham. Foreløpig har han hatt flaks.

Barn lærer at de ikke skal la seg lokke av godteri og penger. Det vet Lommemannen, men han vet også at barn lærer å være snille. Så utspekulert er overgriperen at han gjør seg stakkarslig og ber om hjelp. Høsten 2003 teller saken 58 ofre. Ennå vet ingen at tallet er mye større. Og ennå klarer ingen forutsi hvor han slår til neste gang. Geilo. Golsfjellet. Sarpsborg.

Ikke alle overgrep er grove.

Noen barn takler det som har skjedd, andre vil preges for livet. Flere barn bebreider seg selv. De føler seg dumme som trodde mannen virkelig trengte hjelp. Ennå vet man ikke omfanget av senskadene. De to etterforskerne starter med å lage oversikt over overgrepene. Det de oppdager, er sjokkerende, selv for politifolk. Nesten samtlige saker er henlagt etter minimal etterforskning. Ingen rundspørring. Ingen avhør. Nesten ingen DNA-prøver. Ingenting. Og har man ikke navn eller konkret mistanke, må man spørre: Hvem var på stedet? Hva så de? Finnes videoopptak fra bensinstasjoner? Bomstasjoner? Det ble aldri gjort.

Å jakte på en ukjent, uten spor, er som å lete etter nålen i høystakken, tenker de to damene ofte, for hvor skal man begynne? All tid går med til å etterforske gamle saker og prate med ofrene. For hvert avhør av barn og vitner håper de på den oppklarende detaljen. Fra alle detaljene i avhørene kan politiet tegne seg et bilde av mannen. Problemet er at detaljene skaper et utydelig bilde. Han er «Mr. Nobody», tenker Brøste Fossnes. Han forsvinner i mengden, tenker Landrø.

Hvit. Ca. 180 cm. Mørkt hår, kanskje med grått i. Klær: alltid caps, dongeribukser, allværsjakke med hette, ofte i fjellantrekk. Dialekt: bergensk, østlandsk. (Etterforskerne tror han bytter. Alder: varierer. Hva vet en 8-åring om alder? Eller høyde? Mannen er hverken kjempehøy eller superlav, hverken gammel eller ung. Han er midt i mellom. Ingen har sett mobiltelefon. (Slik kan han unngå å bli fanget opp av basestasjoner). Ingen har sett lommebok, kun mynter. (Betaler han cash, unngår han elektroniske spor).

– Mannen er proff, tenker Landrø. – Han har planlagt overgrepene og spaner på barna, tenker Brøste Fossnes. Men etter å ha møtt 50 barn, blir bildet tydeligere: Han har store ører. Flere sier han stammer og skarrer. De sjekker registre etter samme modus hos kjente gjerningsmenn, etter blottere og rar oppførsel. De finner ingenting. Lommemannen er ukjent for politiet. Skjetten. Lærdal. Oslo.

Mange overgrep skjer på aksen mellom øst og vest. Etterforskerne har to hypoteser: 1. Jobben bringer ham rundt (eller hobbyen). Er han selger? Bussjåfør? Jeger? 2. Han er lommemann på heltid. Da er oppgaven umulig hvis han ikke legger igjen spor eller de tar ham på fersken.

Et spørsmål tar form: gitt at han snakker bergensk, og pendler mellom øst og vest, hvorfor slår han aldri til i Bergen? Foreløpig har de ingen gode svar. Månedene går, og følelsen av å jakte et spøkelse blir verre. De har ham, på film. 6. september 2003 står han utenfor en blokk i Trondheim. Overgriperen vet det ikke, men han fanges av et videokamera. Han kikker inn døren. Store ører, markant nese, kort hår, han ser ung ut. Han forsvinner og kommer tilbake. En liten gutt slipper ham inn, og noen meter innenfor skjer det. Enda en grov sak kan legges til mannens portefølje.

Politiet i Trondheim tror ikke det kan være Lommemannen. For skal han virkelig slå til over hele Norge? Etterforskerne leser sakspapirene og sier til hverandre: «Det er vår mann!» Modus er identisk, og endelig har de noe konkret: overvåkingsfilmen. De ser den igjen og igjen. Men overgriperens caps skyggelegger ansiktet, og igjen fremstår han som «Skyggen».

– Jo mer jeg ser på bildene, desto mindre ser jeg, sier Håvard Aksnes i dag. – Men se på gangen. Den er hengslete og lutet, sier Brøste Fossnes.

Hun tenker at det må finnes en bror, en mor, en kollega eller venn som kjenner ham igjen. Skjuler de ham? Den som kjenner ham igjen, har ennå ikke ringt. Politiet i Trondheim gjør en forbilledlig jobb i denne saken, og biologisk materiale fra åstedet sendes til Rettsmedisinsk institutt (RMI). Noen dager senere klarer RMI å fremskaffe DNA-profilen. Den er ukjent for politiet. I dag vet vi at det er Lommemannens DNA.

Forsvinner.

Lommemannen kan være hvem som helst av Norges 639 000 menn født mellom 1950 og 1970. Etter overgrepene (tre på samme dag) i Trondheim, går han i dvale. Politiet har sendt bilder og fantomtegninger til mediene. Trolig er han redd for å bli avslørt. Det samme skjer hver gang mediene profilerer saken. Men nye ikke-anmeldte saker strømmer inn, uten den oppklarende detaljen. Måneder går, og våren 2004 tør etterforskerne knapt si at de fortsatt jobber med Lommemannen. Det finnes ingen kultur for etterretning (informasjonsinnhenting og analyse) på sedelighetssaker i Norge. Etterretning går på narkotika, vinning og organisert kriminalitet. Årsaken er at sedelighet tradisjonelt har hatt lav status i politiet. Med lite personell blir innsatsen tilfeldig.

Etterforskerne er altfor få, med for store oppgaver. De har nå registrert 70 overgrepssaker, i noen er flere barn involvert. Ut fra sakene de nå vet om, setter de en kunstig «fødsel» for Lommemannen 2000. Det, og personellmangel, er årsaken til at de ikke leter etter overgrep fra 1990-tallet.

Mai 2004 står de uten ledetråder, og de legger ned etterforskningen. Brøste Fossnes husker den dagen godt. Hun husker hvor godt det føles å slette mailer, hvor deilig det er å bære kasser med dokumenter ned i kjelleren, hvor bra det er å legge alt bak seg og begynne med noe annet. Kari Landrø har det likedan. Nå er det over! Men både de og Kripos gjør en stor feil. Mannen de jaktet på er ikke et fantasifoster, han er en serieforbryter som vil røre på seg igjen, på jakt etter flere barn, og politiet lager ingen strategi for hvordan man da skal fange ham opp. Som om de fortsatt tror han ikke eksisterer.

– Det var fryktelig dumt. Jeg er utrolig lei meg, sier Inger-Lise Brøste Fossnes i dag. For Lommemannen våkner uten at politiet får det med seg. «Slikk den, slikk den som en ispinne!»

Les mer om Lommemannen neste uke Vi forteller hvordan politiet altfor sent oppdager at Lommemannen er på ferde igjen. De oppdager også at han ligner svært på en annen serieforbryter.