• FOTO: Tommy Ellingsen

«Jeg tror han ble rammet av en bunnløs, svart tomhet»

Hver måned tar i gjennomsnitt seks unge menn livet sitt. Mange fremstår som lyn fra klar himmel. Camilla Rosenlunds samboer kom aldri hjem fra jobb.

Selvmord

I Norge dør over dobbelt så mange (515 vs 190 i 2012) i selvmord som i trafikken.

Største økning har i en tid vært hos unge personer. Økningen gjelder i stor grad i hele Vest-Europa og USA.

Selvmord er langt vanligere blant menn enn blant kvinner (ca. 3:1).

I perioden 1992-2012 har 1.455 unge, norske menn mellom 20 og 29 år tatt livet sitt.

Ifølge WHO er selvmord tredje viktigste dødsårsak i aldersgruppen 15-34 år.

Helse- og omsorgsdepartementet skal legge frem en ny handlingsplan om forebygging av selvmord og selvskading i vår. Den forrige handlingsplanen ble avsluttet i 2002.

Kilde: Tidsskrift for Norsk Psykologforening/SSB

Han hadde stått opp tidlig. Han hatet å være sent ute. Og denne mandagen var spesielt viktig.

Siviløkonomen skulle ha en presentasjon på jobb. I time etter time dagene før hadde han sittet ved stuebordet og filt på foilene. Det måtte være riktig, det måtte se bra ut. Helt typisk han.

Når noen sa "strålende" om hans innsats, sa han "greit nok". En perfeksjonist i ett og alt. Alltid presis, nøye, alltid kontroll. Og alltid like blid.

Det var derfor han var så godt likt. Det smittende humøret, den positive energien. Litt vimsete kunne han riktignok være. Han kunne låse henne inne i bilen. Kjørte seg ofte vill. Det kunne være litt irriterende der og da – men i ettertid bare morsomt.

Da Camilla Rosenlund sto opp, var han allerede på vei ut av leiligheten i Opheimsgata på Storhaug – dette gamle arbeiderklassestrøket rett øst for Stavanger sentrum med hvite trehus tett i tett.

Still dine spørsmål om selvmord til psykologspesialist Erlend Mork: Nettprat om selvmord .

Nedtur

Halvannet år tidligere hadde paret fått tilslaget på den 72 kvadratmeter store treromsen. De hadde gjort den til sin egen. Lyse flater, med fargerike detaljer. Designvaser. Minimalistisk, men likevel hjemmekoselig.

Det eneste som trakk ned, var de store høyttalerne han hadde kommet drassende på da de flyttet inn.

Denne platen var favoritten til Camilla Rosenlunds samboer.

FOTO: Tommy Ellingsen

God lyd, måtte hun medgi – Tom Waits låt sjelden bedre enn akkurat hos dem – men hun hadde jo rett: Kassene var altfor dominerende i den lille stuen.

Dette var likevel en fillete detalj, og absolutt ikke grunnen til at Camilla hadde hatt et vondt halvår.

Høsten 2011 hadde hun gått på en smell. Oktober og november i Stavanger kan være dystre. Surt, vått, lite lys, og Camilla hadde fått mørke tanker. Blitt delvis sykmeldt.

Det var et paradoks. For til sommeren skulle de gifte seg, det var jo mye å se frem mot!

De siste ordene

Og heldigvis, nå i mars, faktisk bare noen dager tidligere, hadde mye lysnet. Våren var kommet, kvikksølvet krøp oppover. Camilla hadde kommet seg, var frisk og i full jobb.

Bryllupsinvitasjonene hun – designeren – hadde gjort seg så flid med, var ventet fra trykkeriet veldig snart. Og kvelden før hadde han sagt: "Jeg gleder meg sånn til å gifte meg og få barn med deg, Camilla".

Det siste hun sa før han strente ut med laptopen denne morgenen, var at hun hadde snakket med kommunen. De skulle ordne en sånn stor container til papiravfallet som han hadde bedt om.

"Bra", sa han. Og forsvant.

Ny forskning

Hver måned tar i gjennomsnitt seks unge menn mellom 20 og 30 år livet sitt. Hver måned. I 2012 var det 63 selvmord bare i denne aldersgruppen. Samme år var det 28 drap totalt i Norge.

Den første nasjonale handlingsplanen mot selvmord kom i 1995. Mange fagfolk snakker om at 9 av 10 som tar livet sitt, har en alvorlig psykisk lidelse. Både nasjonalt og internasjonalt har forebygging hovedsakelig vært rettet mot psykisk helsevern og oppfølgingstilbud til personer som tidligere har forsøkt å ta livet sitt.

Men til tross for 20 år med investeringer har tallene holdt seg nokså stabile, mellom 500 og 600 i året. Spesielt er ekspertene bekymret for unge menn.

I syv år hadde den kliniske psykologen Mette Lyberg Rasmussen ved Folkehelseinstituttet jobbet med etterlatte etter selvmord. Mens noen fortalte om at avdøde hadde psykiske lidelser, hørte hun også gang på gang:

"Vi så ikke noe i forkant." "Han var jo en flink, ung mann." "Det kom som lyn fra klar himmel." De etterlatte fikk det ikke til å gå i hop. Deres sønner, ektemenn, søsken og kjærester hadde jo ingen psykiatrisk historikk.

Forskerne ville undersøke nærmere: Hvorfor tar mennesker som hverken har vært i kontakt med behandlingsapparat eller forsøkt å ta selvmord, plutselig livet av seg? Tilsynelatende helt ut av det blå?

Det sa bare klikk

Bilbao Live Festival, sommeren 2010: Hadde vokalist James Dean Bradfield i Manic Street Preachers bare visst hvilken søt musikk bandet skapte foran scenen, hadde han kanskje blitt mykere i målet.

For der ute møtes hun og han. Det sa bare klikk.

Interessen for musikk var blant de mange interessene de hadde felles.

FOTO: Tommy Ellingsen

Pussig nok hadde de ikke møttes før. De hadde mange felles venner i Stavanger. Men så ble det altså i Bilbao det skjedde. Alt stemte. Meningene. Musikksmaken. Humoren. Camilla Rosenlund tenkte: "Hva er oddsene for dette?"

De var uadskillelige disse dagene. De la planen for en hytte-til-hyttetur senere samme sommer. Da de på tampen av uken slentret gjennom Bilbaos gater, sa han plutselig:

"Vet du hva, Camilla? Jeg fikk A på masteroppgaven." Og tok frem en presang – et fleecehåndkle som skulle brukes på fjellturen. Senere viste det seg at dette var typisk han: Å kjøpe en gave til henne for å feire seg selv. Denne dype snillheten.

Noen uker senere pakket de sekkene og satte innover Suldalsheiene. Noen måneder senere flyttet de sammen.

Og sommeren etter snørte de på seg fjellstøvlene på nytt. Suksessturen til fjells skulle gjentas.

Overraskelsen

Regnet pisket i ansiktet da de to langet av gårde mot Stranddalshytta denne augustdagen 2011. Men stemningen var lett, godt hjulpet av drammene han insisterte på at de skulle hive innpå. Hun tenkte ikke noe særlig over det underveis. Men sekken hans var da veldig stor? Var det noe spesielt i gjære?

Under lunsjen på Stranddalshytta dagen etter var han urolig. Forsvant fra bordet et par ganger.

Da de kom tilbake til sin private hytte, ba han henne fyre opp i peisen, mens han gikk inn på soverommet. Der begynte han å romstere.

Litt senere kom hun etter. Og fikk hakeslepp. For der, i en liten hytte, 1000 meter over havet, omkranset av tente lys, nyplukkede blomster på et dekket bord med glass breddfulle av champagne fra en magnumflaske, gikk han ned på kne:

FOTO: PRIVAT

"Camilla, vil du gifte deg med meg"?

Perfeksjonister

– Vi når dem rett og slett ikke, sier Mette Lyberg Rasmussen.

Siden 2010 har hun studert selvmord hos unge, tilsynelatende velfungerende menn, som helt uventet for omgivelsene brått tar sitt liv. I vinter forsvarte hun sin doktorgrad, som en del av et stort prosjekt ved Folkehelseinstituttet.

Totalt har forskerne tatt for seg 20 såkalte "lyn-fra-klar-himmel-selvmord", og dybdeintervjuet mellom fem og ni nære etterlatte i hvert tilfelle. Lyberg Rasmussen har analysert selvmordene til unge menn mellom 18 og 30, basert på intervjuer med mor, far, søsken, venner og tidligere kjærester. Totalt 61 intervjuer og seks avskjedsbrev er analysert.

– Det kanskje mest oppsiktsvekkende er at få etterlatte så tegn på alvorlig psykisk lidelse i forkant av selvmordene, sier hun.

I stedet knyttes selvmordene til en skjør, prestasjonsbasert selvfølelse.
Mette Lyberg Rasmussen

Mennene beskrives som flinke og prestasjonsorienterte i jobb og studier, mange er det hun kaller "superytere". De har satt seg høye mål, noen ses på som utpregede perfeksjonister.

– Men bak det flinke skallet avdekker analysen en særlig sårbarhet for å føle seg mislykket. Det skjer når de ikke klarer å leve opp til de høye idealene satt for hva de skal prestere, og hvordan de har sett for seg at livet skal være. De klarer ikke å senke kravene. De blir sårbare for å føle seg som mislykket og avvist selv i møter med små nederlag, sier hun

Uro

En krisetilstand, fylt av følelser av mislykkethet, skam og sinne. Det preget mange av de unge mennene.

– Men i stedet for å snakke om det eller søke hjelp fortsatte de å presentere seg som mestrende helt til de tok livet sitt. Som en etterlatt sa: "Han var den siste jeg ville tenkt kunne komme til å ta livet sitt".

Så er spørsmålet: Hva gjør man med det?

Lyberg Rasmussen er i første omgang opptatt av følgende: Ikke alle som tar livet sitt, har en identifiserbar psykisk lidelse i forkant av selvmordet. Hun sier nyere australske og britiske studier indikerer at opp mot 40 prosent av alle selvmord kan være i denne kategorien. Denne kunnskapen må inkorporeres i forebyggingsarbeidet, mener hun.

Mange av de etterlatte fortalte om hvordan de, i forsøk på å forstå selvmordet, stilte seg spørsmålene igjen og igjen: Var det likevel noen tegn i forkant av selvmordet som tydet på en dyp krise?

– Flere hadde følt på en udefinerbar uro eller bekymring knyttet til at avdøde før selvmordet hadde virket mer stresset enn vanlig. Vedkommende hadde ikke kommet over en tidligere feilslått beslutning.

Mange hadde også stusset på at avdøde i enkelte sammenhenger plutselig hadde begynt å snakke om selvmord eller sin egen død. Men det slo dem aldri at de kunne gå med selvmordsplaner.

Utad, i det daglige, fremsto de jo som veldig mestrende.

Kom ikke hjem

Klokken ble 21.30, 22.00, tiden gikk. Og han hadde fortsatt ikke kommet hjem. Camilla Rosenlund hadde en ekkel følelse i magen.

Først skulle han ha denne presentasjonen. Etter jobb skulle han forelese for økonomistudenter – en ekstrajobb han hadde på mandagskvelder. Ikke fordi de trengte pengene. Men ble han spurt, sa han ja. Ble han en sjelden gang forsinket, sa han fra. Alltid.

FOTO: Tommy Ellingsen

Senere ringte hun moren hans. Hadde hun hørt noe? Nei. Hun ringte sine egne foreldre. Sammen ble de enige om å dra ut og lete. Kanskje hadde han falt om på jobb? Eller Gud forby – en trafikkulykke?

De kjørte til jobb 1. Tomt. Videre til jobb 2 – skolen. Ingen der. Langs veien, frem og tilbake, etter hvert over hele byen. Nei, nei, nei! De ringte politiet, de ringte akutten, de prøvde alt. Klokken var over midnatt da hans far til slutt sa: "Vi drar ut på hytta."

Ved 2-tiden den natten bråvåknet et helt nabolag på Storhaug. Av et voldsomt, vedvarende, gjennomskjærende hyl fra en kvinne full av adrenalin, og helt grå i ansiktet.

Så ble det stille.

Dagen etter kom bryllupsinvitasjonene fra trykkeriet i posten.

Klandrer seg selv

Selvbebreidelse og skyldfølelse. Gjenopplevelse eller unngåelse av det som skjedde. Søvnforstyrrelser, angst og sårbarhet. Konsentrasjons- og hukommelsesvansker.

Irritasjon, sinne, kroppslige plager, energiløshet og mørke tanker, sorg, savn, lengsel og smerte. En potensiell cocktail av alvorlige, følelsesmessige plager, og ofte kompliserte sorgprosesser.

Selvmord rammer etterlatte hardt.

Man spoler tilbake, leter etter tegn. Hva gjorde jeg galt? Hva var det jeg ikke så? Hva var det jeg sa eller ikke sa?

Avskjedsbrev

Camilla Rosenlund tenkte på potetene. Den gangen de diskuterte kokte eller ovnsstekte. Banale hverdagsting. Tenke, lete, analysere fortiden. Hele tiden. Det var ikke bra.

Allerede den natten han forsvant, fikk hun vite at det eksisterte et brev. Politiet tok det med seg. To dager senere fikk familien det tilbake. Hun grudde seg enormt, tenkte det verste. Hun ba moren hans lese det først. Var det ille, ville Camilla selv ikke lese det.

Moren gjorde som Camilla sa. Så smilte hun bare: "Du kan trygt lese det."

Brevet er vanskelig å forstå. Men det står at han har "vondt i hodet". Og at han hater seg selv, men at de ikke må "legge det på seg". I betydningen – ta ingen skyld, det er ikke deres feil.

Hvordan skal man tolke alt dette?

– Jeg velger å se på det som en sykdom, på linje med kreft eller andre "synlige" sykdommer, sier Camilla Rosenlund til A-magasinet.

Camilla Rosenlund har jobbet hardt for å bearbeide samboerens selvmord.

FOTO: Tommy Ellingsen

Det er gått to år siden selvmordet. Sammen med familien hans og hennes egen har hun jobbet hver eneste dag med å bearbeide det som skjedde. De har vært som et lag.

Ingen av dem hadde senset at det kunne skje. Et lyn fra klar himmel. Var han deprimert? Det skriver han ingenting om i brevet. Men etter selv å ha vært gjennom en slik periode kan hun bare ane hvordan han må ha hatt det.

- Jeg tror han ble rammet av en bunnløs, svart tomhet.

I ettertid har hun kontaktet arbeidsplassen hans. Hun lurte på hvordan denne presentasjonen han hadde holdt, egentlig var. Svaret: Den beste vi hadde hatt om temaet hos oss.

– Han var flink, ingen tvil om det, men han så det kanskje ikke selv.

Bekymret

Lars Mehlum er professor i psykiatri og suicidologi, og leder for Nasjonalt senter for selvmordsforskning- og forebygging. Han står fast på at psykisk lidelse spiller en viktig rolle ved 9 av 10 selvmord. Men miljøfaktorer som prestasjonsjag og dagens  perfektideal kan også spille inn.

Mehlum mener det ikke er noen motsetning mellom Lyberg Rasmussens funn og det store bildet: At et klart flertall av dem som tar sitt eget liv, har en psykisk lidelse. Med psykisk lidelse forstås alt fra depresjon, angst, til mer alvorlige lidelser som psykoser eller personlighetsforstyrrelser.

– Men lidelsen sier naturligvis ikke alt om selvmordet og det som førte frem til det. Det er alltid et komplekst bilde. Sosiale forhold, miljøets betydning og stressfaktorer kan alle ha stor betydning, sier Mehlum.

Nettopp kompleksiteten kan være en av grunnene til at selvmordstallene ikke går ned.

– Store konjunkturendringer kan nulle ut effekter av forebyggende tiltak som virker, men som drukner i motsatte effekter som øker forekomsten. I Norge tenker vi at vi ikke ble så berørt av finanskrisen. Jeg tror dette problemet er undervurdert. Særlig unge mennesker tror jeg har fått det tøffere, med stort press på arbeidsmarkedet også i Norge, sier han.

Begynnelsen av voksenlivet, 17­-19 år, er ofte en debutalder for psykiske lidelser. Mehlum er bekymret for det enorme forventningspresset unge mennesker lever under. Opplever de at de ikke klarer å innfri, kan det i ytterste konsekvens medvirke til at enkelte tar livet sitt.

Bombarderes

– Unge mennesker bombarderes av markedskreftene og populærkulturen i vår tid. Det formidles en idé og forventning om at det er noe normalt og oppnåelig ved å være populær, vakker, vellykket, smart og velstående.

– Når unge møter virkeligheten, som jo ikke er slik for de fleste, kan opplevelsen av nederlag og tap av håp bli stor. Blir den relative avstanden mellom forventninger og oppnåelse for stor, kan det kan ramme enkelte hardt.

– Hva gjør man med det?

– Jeg mener at man må hjelpe barn fra tidlig skolealder til å bygge opp positive, men realistiske forventninger. Til å sette seg realistiske mål og til å klare å akseptere visse ting som de er. Det gir en bærekraft for et voksenliv som vi trenger.

Mehlum understreker at en del selvmord kan fortone seg som brå og uventede, men i realiteten kan de likevel skyldes en psykisk lidelse som ingen har kjent til.

– En god del forteller aldri at de sliter, dette gjelder ikke minst unge menn, som ofte har lite erfaring med og dårlige ferdigheter i å snakke om vanskelige følelsesmessige spørsmål. I slike tilfeller forblir selvmordet en gåte, man mangler informasjonen, sier han.

Twitter: @bjehalv

Les også