DET HAR VÆRT til dels voldsomme reaksjoner på mitt svar i A-magasinet nr. 3 om hvordan man kan forholde seg til søvnproblemer hos små barn. Engasjementet er forventet og bra, siden innsovningsproblemer og oppvåkning om natten er et av de mest rapporterte problemer vi får når det gjelder barneoppdragelse og familieliv. Kommentarene fra innsenderne dreier seg om to temaer, etablering av faste rutiner og bruk av sovemedisin. Hvis innsendernes synspunkter på dette temaet er representative for foreldre med små barn, kan jeg forstå at så mange foreldre har problemer med våkenetter og søvnmangel. Man fristes også til å fundere over om noen foreldre er så lite sammen med barna sine på dagtid at den dårlige samvittigheten fører til at de ikke har hjerte til å ta dem ut av ektesengen om kvelden.
Alvorlig problem.
De fleste familier har ingen eller små problemer med å få barna til å sove om kvelden. Likevel er det ca. 30 prosent av barna som har problemer med å sovne og som våkner om natten. Noen av disse skaper store problemer, både for seg selv og foreldrene. Søvnproblemer hos barna er en av de hyppigste årsakene til problemer i parforhold, og noen ganger blir foreldrene så slitne av mangel på søvn at de får psykiske og fysiske helseproblemer som fører til sykmelding.
Mangel på søvn er en stressfaktor som kan føre til konsentrasjonsvansker og nedsatt yteevne. Det er eksempler på at barnet har vært lagt inn på sykehus for at foreldrene skal få seg noen netter med nødvendig søvn. Det er derfor ingen grunn til å ta lett på disse problemene. Investering i parforhold er meget viktig. Konflikter mellom foreldre som følge av søvnproblemer er adskillig mer uheldig for barnet enn den belastning det måtte være å lage gode rutiner for å løse søvnproblemet. Noen av kommentarene tyder på at innsenderen ikke er oppmerksom på hvor alvorlig søvnproblemer kan være som følge av at barnet ikke sover om natten.
Konflikter mellom foreldre som følge av
søvnproblemer er adskillig
mer uheldig for barnet.
Faste rutiner.
Jeg skriver i mitt svar i A-magasinet i uke 3 at det er avgjørende at leggerutinene er stabile og forutsigbare. Noen av innsenderne hevder at barnet selv må få bestemme hvor det vil sove og at barnets behov for nærhet og grunnleggende trygghet tilsier at det bør kunne sove i foreldrenes seng, eller på madrass på gulvet i foreldrenes soverom etter eget ønske. Trygghet skapes imidlertid hos barn gjennom forutsigbarhet og at barnet får dekket sine sosiale og fysiske behov på kjærlige og ivaretagende måter. Det er selvfølgelig ikke noe problem at barnet sover i foreldrenes seng eller på en madrass så lenge både barnet og foreldrene får sove. Problemet oppstår når barnet ikke sovner og foreldrene, i leting etter måter å få barnet i søvn på, fra kveld til kveld skifter sovested og innsovningsrutiner. Dette skaper uforutsigbarhet, uro og angst, og barnet vil ikke få sove. I slike situasjoner vil rådet være å bestemme seg for stabile og forutsigbare leggerutiner som inkluderer valg av sted barnet skal lære å sove på.
Trygghet viktig.
Å gi barnet en grunnleggende trygghet må prege samspillet gjennom hele dagen, ikke bare om kvelden når det skal sove. Når foreldrene leker med barnet sitt, tolker og reagerer adekvat på barnets signaler og skaper forutsigbarhet i barnets liv, utvikles den nære relasjon mellom barn og foreldre som er avgjørende for tilknytningsprosessen og utvikling av grunnleggende trygghet. Barn som føler seg utrygge, som har fått livet forandret gjennom å få en bror eller søster, trenger stabilitet og forutsigbarhet, spesielt i situasjoner som fremkaller angst.
Moren som sendte meg sitt spørsmål, kjenner barnet sitt best. Hun hadde bestemt at barnet skal lære å sove på rommet sitt, og hun ønsker at stuen skal være en «voksensone» om kvelden. Den avgjørelsen respekterer jeg. Mitt råd dreide seg ikke om hvor barnet skal sove, men om å lage faste rutiner.
Når faste rutiner og forutsigbarhet ikke er tilstrekkelig, kan det være hensiktsmessig å innføre tilleggstiltak. Jeg nevnte å avtale med barnet om å gjøre noe morsomt neste dag eller å bruke klistremerker. Klistremerker er påviselig en effektiv måte å motivere et barn på. I faglitteraturen er klistremerker rapportert som hensiktsmessig når barnet ikke er motivert for å utføre en nødvendig handling, som stell, lekser, plikter i hjemmet osv. Å legge seg til å sove kan være en handling som barnet ikke er motivert for. En kortvarig bruk av klistremerker kan være det lille som skal til for å få barnet til å sove.
Kun i nød.
Til slutt i mitt svar i uke 3 antydet jeg at man i krisesituasjoner kan kontakte lege og vurdere sovemiddel. Dette rådet hadde fått egen overskrift og derfor forholdsmessig mye plass. Jeg er meget tilbakeholden med bruk av medisiner til små barn overhodet. Da skal det være helt nødvendig og kortvarig. Og det skal være siste utvei for å unngå alvorlige konsekvenser for barnet og familien.
Hvis barnet har vært våken om natten over lengre tid, hvis alle tilgjengelige rutiner og strategier er forsøkt, og hvis det er fare for samlivsproblemer og utmattelse hos foreldrene, er det tilrådelig å kontakte helsestasjon eller fastlege for å vurdere kortvarig bruk av sovemiddel til barnet. Hensikten er å hjelpe foreldrene til å få sove og for å avbryte en invalidiserende maktkamp mellom foreldre og barn. Begge parter får en etterlengtet søvn samtidig som man bruker disse dagene til å bestemme gode soverutiner og legge til rette for å starte igjen med blanke ark. I håndboken for helsestasjoner oppgis dette som en mulig løsning i nødssituasjoner for barn over to år. I Ole Sverre Hagas bok fra 2003 Hverdagspediatri omtales bruk av sovemedisin for barn. Sovemedisin brukes altså i spesielle situasjoner, og det var naturlig å nevne denne nødløsningen når andre metoder ikke virker.
