Leke med skilsmissebarn

SOM TRINNKONTAKT hadde jeg en interessant samtale med en mor i klassen til mitt ene barn, og temaet har jeg lyst til å dele med andre foreldre. Det er mange perspektiver, og det er mulig at Livet i familien kan gi noen løsningsforslag. Jeg tenker det er med på å gjøre oss alle til bedre voksne overfor våre barns venner.

 Problemet oppstår når barnet ditt skal leke med et skilsmissebarn, for hvem av foreldrene skal du kontakte og avtale med?

 Denne moren sa at hun kun vil forholde seg til den forelderen som bor nærmest. Så er det opp til denne igjen å kommunisere videre til sin tidligere partner om barnets tid og planer sammen med venner. Også det som skal skje i den tiden barnet er hos den forelderen som bor lengst unna. Hun mente at alle foreldre bør være interessert i det beste for barnet, som innebærer å snakke om leketid i den annens samværstid. Hun mener det er for besværlig å holde regnskap på hvem av foreldrene barnet er hos. Hun var veldig lei av kommentarer som «det må du avtale med min eks, for barnet er der nå».

 Samtalen gikk så langt at hun mente at det er så mange skilte foreldre i klassen at det er med på å påvirke det sosiale miljø blant barna i klassen i negativ retning fordi det er vanskelig å avtale leketid. Hun opplever at informasjoner ikke kommer frem til den andre forelderen. Hennes datter leker kun med skilsmissebarna når de er i nærheten. Grunnleggende finner hun det vanskelig at barnas venner er skilsmissebarn. Noen ganger vil datteren hennes leke med en venn som har samvær med den forelderen som bor lengst unna. Derfor foretrekker hun at barnet hennes leker med barn hvor foreldrene er samboere. Dette er mest ukomplisert å forholde seg til, og så er barnet alltid på samme sted.

 Jeg mener at vi som foreldre gjør det beste for barnet ved å kontakte den forelderen som barnet er hos. Det er en årsak til at foreldre blir skilt, og de ønsker vel lite kontakt med hverandre, og spesielt innvendinger om rådighet i samværstiden fra eksen kan skape unødige problemer. Det er ikke barnet som skal lide nød og stilles i den vanskelige situasjon ikke å ha sine lekekamerater hver uke.

 Selv kontakter jeg begge foreldrene og noterer meg hvilken uke barna er hos hvem, så jeg kan avtale med den aktuelle av dem. Det tenker jeg er best for barna og deres venner.

 Det er sikkert mange meninger i denne saken. Noen synes det kan være vanskelig, og andre finner det uproblematisk å holde kontakten med begge foreldrene.

 Min opplevelse er at barna er bes-tevenner og vil være sammen hver dag etter skolen, uansett hvem av foreldrene de har samværsuke med. Er det best for barna å kunne være sammen med bestevennen hver uke, eller er det viktigere for oss foreldre at kontakten til den ene part av foreldrene er vanskelig?

 Hvordan kan vi bli bedre voksne overfor våre barns skilsmissevenner? Og overfor egne barn, som kanskje må gå en hel uke uten kontakt med bestevennen sin? Kunne jeg som trinnkontakt utvikle en tabell over partall og oddetallsuker for skilsmissebarna i klassen så alle foreldre vet hvem de skal ta kontakt med? Kanskje vi skulle stille oss selv spørsmålet: Er vi foreldre som vil barna deres beste? Og hva er så det beste?

Det er ingen god idé å sette opp samværs-tabeller for barna i klassen

SVAR:

Ca. 40 prosent av gifte par skiller seg, og det er rundt 20 000 barn som opplever samlivsbrudd i året. Så det er mange barn som skifter bosted regelmessig som følge av avtalte samværsordninger. Slik bør det også være. Mange undersøkelser viser at barna har fordel av å vokse opp med kontakt med begge foreldrene.

Forskning viser at det stort sett går bra med barna, men en forutsetning er at foreldrene greier å samarbeide om oppdragelsen av dem. Og det er heller ingen forskning som entydig viser at barn får flere problemer av å vokse opp bare med den ene av foreld-rene. Men det hører også til historien at mange foreldre opplever skilsmissen som svært traumatisk, og at de ikke greier å samarbeide.

Mot barnas ønsker.

Sett fra barnas ståsted er det neppe noen som opplever en skilsmisse som riktig, i hvert fall ikke så lenge de er under omsorg av foreldrene. For barna er ethvert samlivsbrudd vanskelig, uansett hvor skånsomt det gjennomføres fra foreld-renes side. Det er flest barn i 6 til 8 års alder som opplever samlivsbrudd, og det er et signal om at syvårskrisen i ekteskapet kan være en realitet.

Mange foreldre greier å skåne barna for konflikter i forbindelse med samlivsbruddet, men dessverre ser vi også eksempler på at barna blir brukt som press- eller maktmiddel i skilsmisseprosessen og gjør adskillelsen enda mer traumatisk enn den i utgangspunktet trengte å være. Spørsmålene du reiser må sees i lys av disse forholdene, og velmente ordninger som regulerer barnas leketid med andre barn må ikke skape problemer for samarbeidet mellom foreldrene.

I de foreldregruppene som vi tilbyr til familier med barn med adferdsvansker, er skilsmisseraten enda høyere enn i befolkningen forøvrig. Det er mange grunner til dette, men en av dem er at det å ha et vanskelig barn lett kan føre til uenighet om barneoppdragelsen, en konflikt som kan bidra til intensivering av allerede eksisterende konflikter. Ofte opplever vi at den ene forelderen legger skylden på den andre som årsaken til barnets vansker. En av de viktigste og vanskeligste oppgavene for fagfolkene i disse foreldregruppene er å hjelpe foreldrene til å enes om at de må bli enige om hvordan de skal samarbeide om oppdragelsen av barna, av hensyn til barna. Så kan de være uenige om mange andre ting. Dine spørsmål om å avtale leketid med skilte foreldre griper inn i foreldrenes samarbeid om barna.

Foreldrenes oppgave.

Barna er aldri årsaken til foreldrenes samlivsbrudd. De voksne har alltid, og må alltid, påta seg dette ansvaret. Og de må ta ansvaret for å løse alle praktiske problemer som er knyttet til barnas hverdag, slik at barna ikke lider. Utenforstående skal derfor være forsiktig med å skape ytterligere konflikter mellom foreldrene ved å gripe inn i samarbeidet om samvær. Når barn har samvær med den ene forelderen, er det dennes rett og plikt å legge betingelsene best mulig til rette for barnet under samværet. Dette gjelder også barnas kontakt med kamerater.

Som regel greier barna å inngå avtaler om å leke med hverandre på egen hånd når de er kommet i skolealder, men hvis det er nødvendig med foreldrenes hjelp, bør man kontakte den forelderen som barnet har samvær hos. Omveier om den andre forelderen kan lett oppfattes som en inngripen i retten til å organisere samværet med barnet etter egne ønsker og kan blåse liv i henlagte konflikter. Hvis du kjenner moren, er det jo mulig å spørre om hun tror det er greit at du tar kontakt med faren om saken. Uansett vet barnet hvor det bor til enhver tid og kan spørres hvis det er behov for kontakt med forelderen.

Det er ingen god idé å sette opp samværstabeller for barna i klassen, som du foreslår. Offentliggjøring av slik informasjon kan oppfattes som utidig innblanding i privatlivet og som ekstern regulering av samværsordninger som det er de angjeldende foreldrenes soleklare rett å bestemme selv. Jeg tror spørsmålet om foreldreregulering av leketid for barna er overdrevet. Barn må i utgangspunktet selv få bestemme hvem de vil leke med og når de skal leke sammen. Barn skifter lekekamerater en gang imellom, og det er ikke noe problem om to barn har pauser i kontakten fordi det ene barnet har opphold hos den andre forelderen. Det blir kanskje til og med enda mer spennende å treffes igjen.