Leker best med voksne

VI HAR EN NYDELIG sønn på fire år. Han er så langt enebarn, og har hele sitt liv nytt godt av vår begges fulle oppmerksomhet. Vi er selv i 30-årene. Han er også eneste barnebarn på begge sider, og får således mye oppmerksomhet også fra resten av familien.

Han har utviklet et helt spesielt, nært og varmt forhold til sin bestefar, som han treffer én til flere ganger i uken. Vår sønn anser bestefar for å være hans beste venn. Han har også et veldig nært forhold til sin ene onkel, og også til to av tantene sine. Felles for disse «voksenvennene» er at de er snille, lekne, morsomme og tar vår sønn på alvor på alle måter. På hjemmebane er han altså omgitt av mennesker som elsker ham, tar ham på alvor og kommuniserer med ham.

Kommunikasjon er også noe som vi som foreldre har vært veldig bevisste på, og vi har snakket med ham siden han ble født. Vi bruker mye tid på å gjøre ting sammen bare vi tre, og har det utrolig godt sammen. Vår sønn er en usedvanlig reflektert fireåring, med et meget godt ordforråd, og han er flink til å sette ord på tanker og følelser. Han er levende og glad – og har masse humor. Han stiller mange spørsmål, og er utforskende og nysgjerrig.

Ut fra det jeg har skrevet til nå, er det kanskje vanskelig å forstå at vi kan føle bekymring for vår sønn. Men det gjør vi altså, og vi ønsker å få hjelp til å finne svar på om vår bekymring er berettiget eller ei. Vår bekymring er knyttet opp mot vår sønns evne til relasjoner med andre barn.

Vår sønn har alltid vært av den stille og litt tilbakeholdne typen når vi er sammen med mennesker han ikke kjenner så godt. Er det mange barn til stede, blir han stående litt på sidelinjen og betrakte. Han er langtfra impulsiv og kan ha store problemer med å henge med i lek med andre barn når leken for eksempel plutselig skifter. Da blir han stående alene, tafatt og lei seg, og skjønner liksom ikke helt hva som skjedde. Så trekker han seg tilbake eller til oss, hvis vi er i nærheten.

Vår sønn er veldig ansvarsfull og stiller høye krav til seg selv. Samtidig er han redd for å gjøre noe galt eller være slem mot andre. Han er dønn ærlig og flink til å snakke for seg. Vi tenker jo at han er et resultat av vår oppdragelse, og spesielt jeg som mor får dårlig samvittighet for noe jeg ikke helt vet hva er. Jeg ransaker meg selv for å finne ut om jeg har gjort noe «galt». Har jeg kanskje vært for streng eller stilt for høye krav, eller vært for lite flink til å tilbringe tid med andre barnefamilier?

Slik vi tolker vår sønn, er han en gutt som er vant til mye og god voksenkontakt, og som sliter med at «spillereglene» ikke er de samme når han leker med andre barn, som de er når han leker med onkler, tanter eller bestefar. Han forstår godt verbal kommunikasjon, men ikke så godt den nonverbale. Han virker trygg i seg selv, men blir utrygg med andre. Vi ønsker jo alt godt for sønnen vår, og et nettverk av venner er i våre øyne viktig. Vi har diskutert litt oss imellom om hvem sitt behov dette egentlig er, er det hans eller er det vårt? Vi har ikke funnet noe svar, og trenger hjelp til å finne ut av det. Er det noe vi kan gjøre for å hjelpe vår sønn, eller kan vi slå oss til ro med at dette er en del av hvordan han er?

SVAR: Det er godt å lese om voksne som tar seg tid til å leke og være sammen med små barn. Det er imponerende at både bestefar, onkler og tanter er så mye sammen med ham, og at gutten har opparbeidet seg et så sterkt tillitsforhold til dem som det du beskriver. Dere bør alle sammen fortsette å leke med ham, en investering som dere får igjen for senere når de naturlige utfordringene kommer ved skolestart, pubertet og ungdomsopprør. Desto nærere relasjon det er mellom de nære voksne og barnet, desto mer tillit har barnet til dere – og desto «mykere» blir de naturlige utfordringene som kommer senere.

Måten et barn fremtrer på er et resultat av både arvelige egenskaper og oppdragelse. Når han har så mye voksenkontakt som det du beskriver, vil han naturlig nok få masse oppmerksomhet på væremåter som voksne verdsetter, som for eksempel det å stille spørsmål, være glad og humoristisk, være rolig og snill osv. Derfor videreutvikles disse gode væremåtene.

Hadde han derimot hatt et mer pågående og utagerende temperament, ville de voksne brukt sin oppmerksomhet til å forsøke å dempe disse væremåtene og dermed bidratt til å videreutvikle dem. Vi pleier å lære foreldrene som går på våre foreldrekurs, at de adferder de gir oppmerksomhet, positiv eller negativ, vil barnet fortsette å gjøre.

Leken voksne har med barn foregår i større grad på barnets premisser enn lek barn imellom

Røff barnelek.

Gutten er harmonisk og glad sammen med voksne, men blir mer usikker sammen med barn. Som regel vil leken voksne har med barn, i større grad foregå på barnets premisser enn lek barn imellom. Barnelek bærer ofte preg av konkurranse, uenighet om regler, tøffere samspill og småslåssing. På denne måten lærer de hvilke grenser andre barn setter, problemløsning og å regulere følelser.

Tilbakeholdenheten hans kan ha sammenheng med at han ennå ikke har lært seg denne lekens regler og ikke er blitt fortrolig med dens egenart. Han er bare fire år, og vil sikkert med tiden bli mer vant til denne lekeformen. Voksne kan bidra til å dempe vilter lek ved å sette seg sammen med en gruppe barn som leker, og begynne forsiktig å kommentere leken.

Hvis dere vil øke andelen av sosial lek, kan dere kommentere sosiale ferdigheter. Når forskjellige sosiale ferdigheter forekommer, kan dere lavt og vennlig for eksempel si: «Så flinke dere er til å leke sammen», eller «Så god du er til å dele leker med Per» eller «Så gode dere er til å hjelpe hverandre». Vi vet at slike kommentarer bidrar til å øke det samspillet som kommenteres. På tilsvarende måte kan voksne kommentere følelser (jeg ser du er i godt humør nå), eller konsentrasjon (jammen er dere flinke til å bygge høye tårn som ikke velter).

Forstår ikke tegn.

Gutten er språklig sterk, men ikke så sterk nonverbalt. Med dette mener du antagelig at han ikke alltid oppfatter og forstår meningen med tegn, gester, forandringer i aktivitet som signaliserer at leken er slutt uten at dette sies direkte osv. Dette er mer subtile samspill som virker bare i en lokal sammenheng, for eksempel at leken forandrer seg fra kranglepreget lek til fred og fordragelighet når en bestemt voksen dukker opp.

Noen barn har vanskeligheter med å lære disse tegnene, og de kan noen ganger bli satt i forlegenhet. En liten gruppe barn har såkalt nonverbale lærevansker der disse vanskelighetene gjør barnet i noen grad funksjonshemmet. Dette gir seg oftest utslag i at barnet ikke oppfatter tegn andre barn gir om at leken er blitt for voldsom. Eller det forstår ikke når et barn føler seg plaget og signaliserer dette gjennom gester og emosjonelle uttrykk, og dermed fortsetter plagingen.

Ingenting tyder på at din sønn har slike lærevansker. Hvis du imidlertid ønsker å få barnet utredet, kan du kontakte pedagogisk leder i barnehagen og diskutere saken med vedkommende.