Lesernes egne mobbehistorier

FORTELL OSS OM MOBBING
Send din historie til journalistene Lars Kluge og Christine Engh.

Sosial angst

I min sønns tilfelle opplevde jeg at ledelsen ved skolen beskyttet mobberen og hans familie. Etterhvert hadde vi ikke annet valg enn å flytte. Dessverre for min sønn var han allerede så relasjonelt skadet og hadde utviklet en alvorlig skolefobi. Nå leser han hjemme til privatisteksamen. Det er en ufattelig stor sorg for en mor å se at et barn som var sosial, skoleflink og populær nå er redusert til en gutt som kanskje aldri vil komme ut i et normalt liv.

Jeg har vært i kontakt med advokater som i utgangspunktet mener vi har en sterk sak, men da det viser seg at mobbeofre så å si aldri får medhold i rettssystemet, har jeg valgt å ikke gå videre pga de økonomiske konsekvensene.

Min sønn har fått ødelagt hele sin ungdommstid. Hadde han blitt fysisk skadet hadde det vært forsikrings- og erstatningsordninger.

Jeg er fortsatt usikker på hvilke rettigheter man har ifht opplæring når man har utviklet alvorlig sosial angst etter mobbing.

Varer hele livet

Jeg fikk i mange år føle på kropp og sjel hva det vil si å bli utsatt for medelevers mobbing, og vil påstå at det gir skader for livet.

Det er mange år siden nå, fra midt på 60-tallet og utover. I grunnen var det bare bagateller som startet det hele. Mobbingen tiltok med årene etterhvert som elevene ble eldre og mer utspekulerte. Vi ble kjørt i buss til ungdomsskolen, da kom vi tett innpå hverandre, og det var fritt frem for mobberne å komme med ekle kommentarer. Guttene var desidert de verste, og de mobbet psykisk, snakket høyt om hvor dum og stygg jeg var og drev også seksuell trakassering. Jeg var også utsatt for rene fysiske overgrep ved noen anledninger. Det var aldri noen som tok meg i forsvar, og jeg fortalte aldri noe hjemme eller på skolen. Senere har jeg mange ganger undret meg over at ingen voksne forstod noe, for jeg forsvant nærmest inn i meg selv etterhvert. Jeg ønsket å bli usynlig, slik at ingen skulle se meg, noe jeg lyktes ganske godt med etterhvert. Jeg ble en ikke-person.

Etterhvert, da jeg kom på gymnaset, tok mobbingen slutt av seg selv, men jeg var allerede da merket av alle årene med ensomhet, engstelse og nedlatende kommentarer. Jeg hadde gått glipp av kodene for sosialt samvær, og dette sliter jeg med den dag i dag, over førti år etter. Etter mange år i ulike jobber og diverse nederlag er jeg blitt uføretrygdet, noe som både er godt og vondt. Jeg har fått diagnosen posttraumatisk stressyndrom. Noen tilbakekomst i yrkeslivet ser jeg ikke for meg.

Jeg har inderlig vondt av barn og unge som blir mobbet. Det gjør noe med dem. Det fratar dem selvtilliten og gjør dem til Ingen. Mobbing er ikke slutt selv om mobberne legger ned våpnene. Opplevelsene sitter i for livet.

Ny i klassen

Jeg flyttet til et nytt sted da jeg var ti år. Jeg hadde en annen dialekt, en annen mentalitet (antar jeg), andre interesser, var overvektig og ble lett irritert.

Jeg ble ikke mobbet fysisk (kun et par anledninger hvor noen prøvde noe), men jeg ble fryst ut, kalt «etterfølger-bolla» fordi jeg ikke hadde venner å være med, så jeg fulgte etter alle andre. Andre i klassen og i nærmiljøet etterlignet stadig dialekten min og fortalte gjentatte ganger hvor stygg og feit jeg var. Noen så hele tiden etter ting de kunne ta meg på, som f.eks flass, lukt eller dårlige prestasjoner. Og det virket som om noen forsøkte å spre mobbingen til hele bygda og attpåtil nabobyen. Følelsen av at så mange mennesker hater eller misliker en, unner jeg ingen.

Jeg holdt meg for det meste inne da jeg var hjemme, og takket ofte nei til aktiviteter fordi jeg visste at andre kom til å hakke på meg. Kun én gang under et foreldremøte ble det reist et spørsmål om jeg ble mobbet. Jeg nektet selvfølgelig blankt. Hvem har lyst til å innrømme at de er et offer? Min drivkraft hele veien var at det en dag ville være over. Jeg hadde også en såkalt "nett-kjæreste" som hjalp meg med å holde meg oppe.

Det var ikke før jeg var 17 år gammel og begynte videregående at ting bedret seg. Men problemet med å ha vært mobbet i så mange år, er at man har vanskelig for å skille uskyldig spøk fra mobbing.

Selv om jeg nå har et godt liv, så sitter det igjen en melankoli i meg, en følelse av ting ofte ikke er godt nok (ikke perfekt), selv om jeg som regel klarer å fjerne den tanken. Mobbing setter spor i en, synlig eller ikke for andre mennesker.

Mobbingen formet meg

At jeg ble mye mobbet som barn, har formet meg til å bli den jeg er i dag. Takk og pris så ble jeg sterkere av det, men jeg sliter fortsatt når jeg tenker på eller ser han som var styggest mot meg.

Det begynte på barneskolen, da ble jeg mobbet fordi jeg var høy, hadde en føflekk på kinnet, veldig utstående tenner og fordi mamma og pappa hadde masse penger. Ikke så alvorlig tenker man, men når du får høre at det er noe galt med deg hver dag, begynner du å tro på det.

I tillegg var det mye krangling hjemme. Jeg var mye hos ei av lærerne privat men jeg opplevde aldri at noen prøvde å hjelpe meg på noen annen måte. En dag latet jeg som om jeg skulle kutte over pulsårene mine, jeg satt med en kniv i det mamma kom inn på rommet mitt. Jeg fortalte alt til henne og hun kom på skolen dagen etter og snakket med hun som var styggest mot meg. Kan være at hun snakket med en av lærerne også, har aldri spurt henne om det. Vi har ikke så godt forhold men det betydde mye for meg.

Hun som mobbet meg mest latterliggjorde meg, frøs meg ut og baksnakket meg. Jeg avreagerte med å slåss med noen av gutta og bli klassens klovn.

Så begynte jeg på ungdomsskolen, der gikk mobbingen til et nytt nivå. Det var flere gutter i klassen som plaget meg, en var lederen. Det var ofte så ille at jeg dro hjem før skoledagen var over, karakterene mine sank, jeg drakk melk og salt for å prøve å spy for å slippe skolen, jeg stakk hull på trommehinnene mine for å få øreverk... Ingen gjorde noen ting. Når jeg fortalte en venninne om det, trodde hun meg ikke. De guttene gjorde ting mot meg som ødela selvfølelsen min. De kledde av meg på overkroppen og la meg i en kommunal strøkasse (med sand i), de leste høyt fra dagboken min, de klipte litt av håret mitt, tok meg på tissen og puppene i timen (jeg fikk kjeft fordi jeg lagde støy i timen), de tok lim på setet mitt... men den verste episoden var hjemme i min egen stue, jeg slapp dem inn en kveld jeg igjen var hjemme alene, der kledde de av meg og holdt meg nede imens de kommenterte kroppen min. "Se, den ene brystvorta går innover", de lo av meg og jeg var redd... da kom mamma eller pappa hjem, jeg husker ikke hvem. Jeg tenkte mye på hva mer som kunne ha skjedd hadde de ikke kommet hjem.

Det verste med all denne mobbingen var at de gjorde det med et smil, de "tullet" bare med meg... Jeg har hatt dårlig selvfølelse i altfor mange år, vært gjengens og klassens klovn og vært mye redd når jeg har vært alene hjemme.

Nå er jeg lykkelig gift, har selv barn og nå går jeg på lærerhøyskolen. Jeg skal være den ene for de som blir mobbet eller har det tøft hjemme, jeg skal bli en så god lærer at det ikke forekommer mobbing på den skolen jeg kommer til å jobbe i.

Jeg er ikke bitter lenger, flere av guttene som mobbet meg har senere bedt om unnskyldning og jeg har blitt den jeg er pga oppveksten min. Jeg er stolt av den jeg er i dag.

Sitter i kroppen

- Går du på denne skolen her, eller er du bare en dritt?

- Ingen av delene, svaret jeg, der jeg prøvde å finne fram til sosiallærerens kontor på skolen i nærheten av besteforeldrene mine, i håp om å få lov til å begynne der.

- Å, ja, sa de og lot meg gå.

Da ble jeg lykkelig!!! De lot meg gå, uten å gjøre meg noe!!! De godtok svaret mitt uten noen flere spørsmål! Denne skolen måtte være himmelrike!!! Og kanskje tolket jeg også inn i utsagnet; "Hvis jeg får begynne her, så er jeg ikke lenger bare en dritt".

Jeg fikk begynne på den skolen, og tenkte at nå får jeg en pause fra mobbingen, inntil de oppdager hvem jeg er.

Den pausen varte og varte. Det ble aldri noe mer mobbing, hverken der eller på videregående eller senere i livet. Jeg puttet mobbetiden i en skuff, låste igjen og kastet nøkkelen. Trodde jeg la det bak meg. Tenkte jeg var et løvetannbarn, som klarte meg bra i livet, tross en vanskelig start.

Men skammen satt i kroppen. Og vaktsomheten; vil noen oppdage hvem jeg er? Se tvers gjennom meg? Det vanskeligste var at jeg visste jo ikke hva det egentlig var jeg måtte skjule.