Nære Nilsen

Det er 13 år siden Lillebjørn ga ut en soloplate. Men han har skapet fullt av halvkvedede viser.

Kviteseid/Skagen

YTTERST

på Kviteseid brygge, bak et naust og to gule kanoer, sitter Lillebjørn Nilsen (55) alene. Memorerer tekster som ruller over skjermen på en 12 år gammel, liten PC. Ord han selv har diktet, og sunget tusenvis av ganger, men som likevel kan finne på å bli borte en gang imellom. Det er én time til han skal på scenen. Han føler det som om han skal spurte på Bislett.Rundt hjørnet øver Lillebjørns bandmedlemmer. Det er festivaltid i Norge, i Telemark heter en av dem Viser ved Kanalen. Når tre jenter i båt legger til brygga som er blitt forvandlet til backstage i kveld, tar Lillebjørn på seg innoverblikket. Gjør seg usynlig.Er man så stor som Lillebjørn Nilsen, «Suveren», sier musikkprofessor Jon-Roar Bjørkvold. «Enorm. Original, leken, og en av etterkrigstidens virkelig fine lyrikere.»Er man så stor som Lillebjørn, må man gjemme seg i ingenting. Likevel flyr ryktene. Lillebjørn sliter. Lillebjørn skriver ikke mer, han synger ikke heller. Lillebjørn er på fylla. Nei, han er død.Sier ryktene.

Konsentrert.

Men snart skal han synge for oss, med stemmen sin, han skal ta hele Kviteseid med opp i fjellene og inn til byen og nedover Kontinentet.Han er alene på brygga igjen nå. Stumper en Teddy mot støvelsålen. Nipper til en flaske pils. Går ut på bryggekanten. Vasker hendene i det rene vannet. Publikum er færre enn han hadde håpet, noen hundre, Viser ved Kanalen har satt opp Lillebjørn Nilsen, Åge Aleksandersen og Sissel Kyrkjebø samme kveld, på hvert sitt sted i et grisgrendt fylke.Men for Lillebjørn er enhver konsert like viktig. Han må være konsentrert for å kunne stå løpet. Snakker ikke med noen. Pisser bak de to kanoene. Jo nærmere konsert, jo mer pissetrengt. Og alltid er publikum mellom ham og doen. Kan ikke gå foran øynene på publikum, ikke nå like før. Så vinker han på gitaristene. Sammen spiller de gjennom noe av det som kanskje skal fremføres snart. Repertoaret er ikke klart før han står på scenen. Det er 20 minutter igjen, og han drar av seg de brune lærstøvlene, tar på de svarte. Må alltid skifte sko for å komme i konsertmodus. Alltid 20 minutter før. Da blir han den som går opp på scenen. Da blir han en offentlig person. Han har lagt av seg innoverblikket, prater med musikerne i Seresta, bandet hans.

Dramaturgi.

Nå er det ikke så mye som kan gå galt. Men velmenende mennesker som skal ut på scenen og presentere konserten, kan ødelegge den for Lillebjørn har en dramaturgi. Etter så mange år på scenen vet han noe om dramaturgi. Det er nesten som å samle barna ved peisen og si: «Nå skal jeg fortelle et eventyr.». Han synes fremdeles det er rart og godt å se at vi hver gang oppfører oss som barn som skal få høre eventyr.15 minutter igjen. Lillebjørn speiler seg i frontruta på bandbussen som står ved naustet, drar fingrene gjennom det lange, løse håret. Bretter buksen over støvlene. Prøver den hvite jakken. Så tar han opp seljefløyten, blåser noen vare toner. 10 minutter igjen. Kjæresten Torhild Ostad har holdt både seg selv og bandmedlemmenes småunger unna, så Lillebjørn kunne tenke, men er tilbake igjen.Nå skal vi flette håret på Nilsen, sier hun. Mens hun grer og sprayer, åpner Lillebjørn sin andre pils. Så venter konferansieren. Er Lillebjørn klar?Han er klar, men må strø enda en gang, bak kanoene. Sånne idrettsfolk som deltar i VM, de driter mens de løper, de, sier han.Klokken er 21. På en scene i Telemark synger en 55 år gammel mann den aller første visen han skrev, som 13-14-åring. Da han gikk på realskolen fikk klassen stiloppgaven «Grei ut om et dikt du er glad i». Lillebjørn hadde ikke noe sånt dikt, så han skrev et, og så greide han ut om det. Diktet het «Danse, ikke gråte nå». Det er det han synger nå. «Denne jorda skal bli din grav», synger han. Bare ledsaget av seg selv på seljefløyte. Det er noe ved Lillebjørn Nilsens stemme, noe som synes umulig å beskrive.

Maskulin nakenhet.

Jon-Roar Bjørkvold har vært professor i musikkvitenskap i en menneskealder, han vet hva det er: Lillebjørns stemme er utrolig spesiell, betagende, genial. En slags maskulin nakenhet. Samtidig er den ren og intellektuell som i Ola Tveiten. Det er en forunderlig dybde og ambivalens. Den avdekker et budskap som går forbi ord, og treffer dype lag i deg. Gjennomtrengende ærlig, sier Bjørkvold.Og legger til: Det er ikke øynene som er sjelens speil. Det er stemmen. Fra scenen oppdrar Lillebjørn oss. Bruker første del av konserten til å gi oss det han synes vi bør ha. Lange historier, vanskelige sanger, ting han har skrevet som vi kanskje ikke kjenner. Kveldens publikum er midt i feiringen av 150-årsjubileet for Telemarks-kyri og det første rasefesjået i Norge. Den firbeinte Kviteseidprinsessa skal kåres og det er Telemark Cowparade.Men på scenen faller Vegar Engebretsen inn på bass, og 500 telemarkinger blir med Lillebjørn hjem til Alexander Kiellands plass. Etter hvert kommer gitaristene til og svinger strengene i «Fin frokost». Litt etter litt kommer alle historiene som har krøpet inn i nordmenns hoder de siste 30-40 årene. Med musikk til.Etter én time og 45 minutter er det slutt.Publikum trampeklapper i gressbakken og vil ha mer, og «Tanta til Beate» kommer. Publikum vil ha enda mer. Men Lillebjørn er ferdig. Konferansieren kommer bak scenen og spør om han virkelig er ferdig? Det er han.Frokosten var egg og bacon, lunsjen en varm pølse, og ved midnatt er det middag, grillet svinekotelett og potetsalat i partyteltet der et danseband har pause. Lillebjørn er fornøyd med konserten. Innmari koselig å spille her. Blandet publikum, unge og gamle.

Skagenferie.

Skagen, to uker senere: Åhhh! Jeg blir så glad av å høre på deg, sier Lillebjørn og slår ut med armene. Så tar han tak i Hans Graasvolds sølvgrå hode og kysser den solbrente pannen hans. Det er ennå fire timer til solen skal stå opp over Skagen, og i morgen starter Skagen visefestival. Men Lillebjørn og Torhild er på ferie. Det er musikervennen Hans Graasvold (55) også.  Norges flinkeste på femstrengs-banjo, sier Lillebjørn, og kysser ham én gang til.  Hahaha, sier Hans, og plukker på Lillebjørns ferieinstrument: Ukulelen. Fire strenger og noen få centimeter lang, men betvingende intens.  Ukulele? Djevelens instrument, sier Hans.Så ljomer «Der sola renn i New Orleans, der står eit gamalt hus» flerstemt fra stua og ut over havnen. Neste dag skal yngre folk samle seg i Roskilde, til festival. Der spilte Lillebjørn for 25 år siden.

Varm ettermiddag.

Lillebjørn er lite glad i å ha journalist og fotograf hengende rundt når han er privat. Han skjelver lett på hendene i ettermiddagsvarmen, der han sitter og lesere-post og oppdaterer hjemmesiden ved hjelp av mobiltelefon og en Hewlett Packard 200LX fra 1994. «Verdens sløyeste PC. DOS-basert, og så har den ikke engang vært i nærheten av Bill Gates. Jeg har mange av dem. Jeg har alltid vært fascinert av små ting som er lette å bære med seg».En nerve i pannen vil ikke ligge i ro. Men han er tålmodig. Og vil gjerne vise oss en av sine kjæreste Skagenboere. Det er en dame som bor like i nærheten her som var overhode for Skagenfestivalen i mange, mange år, hun fyller 88 i dag. Eller er det 87? Hun drikker hvitvin og røyker Prince hver dag, og er uforskammet sprek og ungdommelig. Hun heter Gerd Parkholt. Åge Aleksandersen har skrevet en nydelig sang til henne, den heter «Kun én». Hun er venn med folkesangere over hele verden, og kaller huset sitt for folkemusikernes hvile. Folkers Rest, sier Lillebjørn.Folkemusikernes mor, Gerd Parkholt, kjenner musikernes barn, og husker bursdagene deres. Hun kjenner kjærestene, og forbeholder seg retten til å godkjenne dem, eller advare. Torhild er godkjent. Absolutt. Lillebjørn har med ukulelen, og synger sin helt nylagede «Min tipptippoldefar» for Gerd.Gerd:  Hvor du ser godt ut! Du har lagt på deg litt, det kler deg!Lillebjørn:  Torhild har lært meg å spise frokost.Gerd:  Men dine øyne ser også mye bedre ut!Lillebjørn:  Du mener at de ikke er så rødsprengte. Jeg skal forresten hilse fra Sara og Siri.Gerd: Åh, går det bra med dem?Lillebjørn avlegger statusrapport for sine døtre, og roser Gerds hage. Hun spør hvordan det står til i hans egen. Lillebjørns medgir at han ikke tar godt vare på hagemøblene sine.Gerd: Det hører ikke med til å være musiker å ta vare på benker. Og det hører heller ikke med til å være musiker å svare på brev.Lillebjørn: Nå merket jeg et lite sting her...Gerd: ... men jeg ble veldig glad for de bildene du sendte. Og så lenge jeg vet du lever, er det godt.Hjemme hos Gerd Parkholt er alle vegger tapetsert med bilder av folkemusikere. Plakater fra alle Skagenfestivaler henger pent innrammet.Lillebjørns navn står øverst på mange av dem. Han har vært med fra starten i 1971 da festivalen samlet 200 tilskuere. I år kom det 25 000 mennesker.Lillebjørn er stor i Danmark. Da Dansk Folkemusikpris skulle utdeles for aller første gang, var det nordmannen Lillebjørn Nilsen som fikk den. Lillebjørns støvler smeller mykt i asfalten på vei hjem til sommerhuset. Han går lett fremoverbøyd, med håret som gardin. Ukulelen i hånden. Den markerer at det ikke er alvor, at det er ferie. Så er den så grei å ha i vesken når han sykler. På baksiden har den risset inn et hjerte og et fredsmerke. Overlevninger fra 70-årene.Ved siden av Oslo er Skagen det eneste stedet i verden jeg synes jeg har en fot, sier han.

Skriver fremdeles.

Den siste soloplaten het «Nære Nilsen», og kom i 1993.Jeg startet jo så veldig ung. Det er nesten som å male. Du skal liksom gjennom en del temaer som er viktige for deg. Etter hvert som du har dekket det, skal alle disse sangene synges, og når det hverken er plass til alt på en konsert, eller for ikke å snakke om inni hodet så kan man lure på hvor mange sanger man egentlig trenger i et liv?Men det fascinerende med sangene er jo at hver gang du står på scenen, i det øyeblikket du begynner å synge en sang, så er den ny. De blir liksom ikke støvete. Selve prestasjonen... du kan si til en maratonløper «dette har du jo gjort før». Men for ham er dette løpet det som skjer NÅ. Sånn er det å stå på scenen som musiker også.Skriver du fremdeles sanger?Ja, det gjør jeg. Jeg har akkurat vært på Nordisk Sangskriveruke på Bornholm. Der var sangskrivere fra Danmark, Sverige, Norge og Finland. Fra Norge var det Lars Bremnes og meg. Alle skrev nye sanger, og samarbeidet på tvers av landegrensene. Det er lenge siden jeg har gitt ut en ren soloplate. Men jeg gjorde Vidar Sandbeck for et par år siden, sammen med masse artister, og så gjorde vi Erik Bye. Jernet er varmt, for å si det sånn. I nyere tid har noe av det mest givende vært å bringe disse musikerne videre i ny innpakning. Bare å få lov til å synge «Anna Lovinda»!

Halvkvedede viser.

Har du mye upublisert materiale?Jeg har mange halvkvedede viser. Da jeg begynte å skrive sanger, tenkte jeg ikke på grammofonplater som medium, det var noter og sånt. Akkurat nå jobber jeg med å samle sammen alt i en sangbok, for det er mye som har vært på plate, men ikke på trykk. Men det blir veldig tykke bøker etter hvert, og dessverre dyre. Når kommer neste plate?Jeg jobber sånn at... jeg tenker liksom at jeg har et teater hvor jeg er både forfatter og scenograf og musiker og direktør, så jeg kan liksom bestemme tingene selv, hva som skal settes opp og ikke. Det er liksom ingen annen enn meg som bestemmer det.Men den kommer?Den kommer. Det kommer nye plater, og nye bøker. Men jeg snakker aldri om ufødte barn. Det jeg lever av, er å lage noe som ingen visste at de ønsket seg.Har du noen gang hatt perioder der du har vært redd for å gå tom?Writers block? Nei, det har jeg aldri hatt. Jeg kaller meg sanger og sangskriver, og konserter er kanskje det viktigste for meg. Jeg graver heller rundt i mitt egen repertoar. Det samme gjør musikerne i bandet: Kan vi ikke synge den, eller den? Akkurat nå er det nok for meg å gå opp på scenen og se publikum sitte der som barn: Fortell oss noe! Det er noe evig. Dette kan du gjøre hvor som helst i verden, på et hvilket som helst språk.

En stor poet.

Jon-Roar Bjørkvold, musikkprofessoren, puster opphisset i telefonen:Lillebjørn har vært med på å vitalisere det norske språket. Tekstene triller i rillene. Han ruver. Måten han behandler stoffet på! Opprinnelig ble poesi alltid fremført med et instrument, så han står i en stolt tradisjon. Men han har også denne allsidigheten som instrumentalist. Når man da har tekstene i tillegg... Han er en stor poet. Han har preget generasjoner av norsk kultur.Er hans skapende fase ferdig?Det vet ingen. Det er jo ikke sånn med poeter, de vet jo ikke.Neste dag er Lillebjørn sliten. Og da gjestene på restaurant Pakhuset huier «Lillebjørn! Lillebjørn!» bråsnur han og flykter nedover til den enklere Kabyssen. De nikotingule gitarneglene fisker opp enda en Teddy. Så finner han frem skisseblokk og kalligrafipenn fra den røde vesken. Ansiktet er tyngre i dag, men nerven i pannen er rolig. Ingen ytre rastløshet. Han er en synlig mann. Når han er glad, ser han sånn ut. Når han er trist, ser han trist ut.Jeg er en sosial person, men jeg lar meg ikke invadere. Jeg har en stor vennekrets fra barndommen, og fra Dolphins viseklubb. Jeg er ikke så veldig opptatt av om de jeg pleier omgang med er profesjonelle kunstnere. Og jeg har et kjempegodt familieliv, med godt forhold både til ekskona, som bor i Barcelona, og døtrene mine. Den eldste bor i England og spiller sinnssykt bra elgitar. Den yngste bor i Oslo og går på balletthøyskolen. Jeg har forsøkt å forklare dem at det finnes yrker der man ikke behøver stå på en scene. Men de hører ikke på meg. De suges til scenelivet, sier Lillebjørn.Han har aldri stilt opp offentlig på bilde sammen med sine voksne kunstnerdøtre.Hvorfor skulle vi det? Det har ikke vært noe poeng for oss å gå ut og si «se, vi er kunstnere». De har funnet scenegulvet alene. Men det hjelper jo å hete Nilsen.Og på Rockefeller-konserten i fjor var Siri, den yngste, kordame for pappa.Han er sterkt knyttet til den lille familien han har igjen. I juni gravla han sin eneste søster, som var to år eldre enn ham. «Hun var religiøs, vegetarianer og alltid bekymret for meg.». Resten av familien, på farens side, bor i Canada.

Livslyst.

Lillebjørn tegner skisser på restauranten Kabyssen i Skagen havn, i skjul for festivalglade skandinaver. Det er slik mange av sangene hans starter, som tegninger. Så blir han nysgjerrig på det han har tegnet, og må skrive en historie til.I den grad jeg har en såkalt agenda med denne kunsten, må det være at jeg har lyst til å sparke inn litt livslyst hos folk. I stedet for å synge på engelsk om New York skyline, vil jeg snakke om helt vanlige folk, sånn at de kan føle at de er viktige. For meg er virkeligheten den gamle dama som sitter på 20-bussen og er tanta til Beate, sier han.Og selv om han stadig treffer publikum, er det en ensom jobb. Å skrive sanger er som å sitte på en øy og slippe ut flaskeposter.Utenfor Kabyssen er Hans Graasvold på vei til en utstilling, og Torhild er sulten. Lillebjørn trekker ukulelen ut av den røde vesken, og synger «Leaning on the lamp post». Hans Graasvold legger sitt krøllete hode inntil Lillebjørns, og klimprer med.

Les også:

Les også

Velkommen til Aftenpostens debatter!

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.

Siste fra seksjon

Lillebjørn Nilsen

Navn: Bjørn Falk NilsenFødt: 21. desember 1950 i OsloYrke: Komponist, tekstforfatter og sanger.Instrumenter: Sang, fele, gitar, banjo, fløyte.Debut: Solodebuterte i 1970 med«Tilbake».Viktigste album: «Portrett» (1973) ble hans store gjennombrudd, og i 1982 kom «Original Nilsen» som lå et halvt år på VG-lista. Hans siste album er «Nære Nilsen» fra 1993.Mest kjente sanger: «Barn av regn-buen», «Haba Haba», «Bysommer»,«Alle duene», «Alexander Kiellands plass» og «Tanta til Beate».

Flere bilder

FOTO: Luca Kleve-Ruud

FOTO: Luca Kleve-Ruud

Siste nytt