Passiv medvirkning

Denne saken sto i A-magasinet 3. september 2010.

HVA KAN MAN FORVENTE av en mor? At hun trøster deg hvis du er lei deg? At hun beskytter deg når du er redd? At hun vasker bort blodet og tar deg til legen etter at mannen hennes har kastet deg i veggen? Jo, det må vi kunne forvente. Men å forsøke å stoppe mishandlingen? Eller varsle noen? Hva hvis hun ikke gjør det?

Og hva kan påtalemyndigheten gjøre i mishandlingssaker der mor og far dekker hverandre, slik at det blir umulig å finne ut hvem som gjorde hva? Man kan henlegge saken. Det er hva man i Norge til nå har gjort.

Dette er et mørkt kapittel i norsk rettshistorie. I forsøk på å bedre barns rettsvern tenker myndighetene nå nytt. Et begrep har dukket opp flere steder: Passiv medvirkning. Senest i en grov barnemishandlingssak som nå går i Borgarting lagmannsrett i Oslo. Vi skal tilbake til den.

La oss først gå en omvei, via en svært omtalt mishandlingssak. A-magasinet skrev om den 17. april 2009, i oktober kommer den også i bokform (forfattet av Jon Gangdal).

I fjor ble en stefar dømt til åtte års fengsel for å ha mishandlet en åtte år gammel gutt til døde, den såkalte «Christoffer-saken». Gutten ble funnet død i egen seng, med massive knusningsskader i hodet og sår og blåmerker over hele kroppen. Flere hadde i lang tid sett Christoffers skader. Men ingen varslet politi eller barnevern. Derfor førte dødsfallet til flere granskninger. Ifølge opplæringsloven har skolens ansatte plikt til å melde mistanke om mishandling til barnevernet. Men på Kodal skole, der Christoffer Gjerstad Kihle var elev, meldte man «tjenestevei», til rektor. Og rektor kontaktet aldri barnevernet. Fylkesmannen, som gransket skolen, ga dem som brøt meldeplikten, krass kritikk. For rektor er konklusjonen knusende.

Ansatte i SFO, der åtteåringen gikk daglig, fikk også hard medfart for ikke å ha varslet.

Sykehuset som mottok Christoffer med Ritalin-overdose og flere skader i ansiktet og hodet to uker før han døde, mistenkte aldri mishandling. Fylkeslegen ga de ansatte sterk kritikk for å ha stolt for mye på historien moren og stefaren fortalte ved innleggelse.

Politiet i Vestfold, som henla saken tre ganger etter mangelfull etterforskning, er også sterkt kritisert.

Konklusjon:

Alle instanser som så Christoffer, sviktet. Og de er blitt holdt ansvarlig for sviket. Men noe forble ubesvart: Hva med moren? Hun ble aldri tiltalt, men hun så gutten bli totalt forandret etter at stefaren flyttet inn. Hun så Christoffer bli hardere og hardere skadet. Hun var i leiligheten om nettene da skadene oppsto. Hun har hele veien støttet stefaren. Likevel står det i tingrettens dom: «Avdøde hadde i praksis ingen mulighet til å forsvare seg overfor volden fra en voksen mann – særlig når han så at han heller ikke fikk hjelp fra moren. Han var forsvarsløs.»

Lagmannsretten skriver: «Han hadde ingen å henvende seg til, og endog hans mor stilte ikke opp for ham.» Og: «Retten kan ikke utelukke at ekteparet var sammen om det som skjedde, men det er unødvendig å ta stilling til dette.» Unødvendig, fordi retten mener de har hovedmannen.

Man tiltaler henne ikke, men kaster likevel mistanken på henne. For så, i samme setning, å si at det er unødvendig å ta stilling til hennes rolle.

Guttens biologiske far har anmeldt moren. Han mener sønnen ble påført så omfattende skader at mor må ha registrert mishandlingen. Hun hadde, som Christoffers mor, hevder farens bistandsadvokat, plikt til å forhindre at gutten ble mishandlet. Moren er nå under etterforskning. Riksadvokaten avgjør om kort tid om hun skal tiltales.

Passiv medvirkning?

I norsk rett kreves det normalt en aktiv handling, enten fysisk (holde barnet mens den andre slår) eller psykisk (oppfordre til, eller samtykke til at den andre mishandler), for å kunne dømmes for medvirkning. Den rent passive forelderen straffes ikke. Denne rettspraksisen stammer fra avdøde jusprofessor Johs. Andenæs, som i sitt standardverk Alminnelig strafferett fant «det noe tvungent å betegne den rene passivitet som medvirkning.» Mødre som ikke fysisk mishandler, eller psykisk oppfordrer til overgrepet, har i lys av Andenæs’ synspunkt til nå gått fri – mens man i Danmark har straffet den passive forelderen siden 1938. Men det er altså dette Riksadvokaten forsøker å forandre.

Anette Stegegjerdet Norberg, som har skrevet mastergradsoppgaven Mor – offer eller medverkar. Straffansvar for forelder som ikkje grip inn mot vald mot barnet, mener jusen er preget av et gammeldags syn på far og mor: Så lenge far er voldsutøver, blir mor et offer og kan derfor ikke stilles til ansvar. Slik fratar man den omsorgspersonen som har størst mulighet til å se mishandlingen, ansvaret for å varsle at den skjer. Mor må gis selvstendig ansvar for å beskytte sitt barn.

Hun sier: – Straffeloven åpner for å dømme mor for passiv medvirkning. Vi har likevel ingen rettstradisjon for å stille spørsmålet «hvor var mor?».Vi spør: Hvor har hjelpeapparatet vært? Men hvorfor så ikke mor det vi så sterkt kritiserer hjelpeapparatet for ikke å ha sett? Det er et stort paradoks.

Jusprofessor Erling J. Husabø har holdt flere seminar og foredrag om medvirkningsansvaret for politi og statsadvokater. Han mener passive foreldre kan straffes. Straffansvaret for den passive, sier han, kan ikke bygges på psykisk medvirkning. Man må heller spørre: Hva burde den passive gjort? Har han/hun skjønt at barnet blir mishandlet og likevel ikke grepet inn? Kan han/hun klandres for ikke å ha grepet inn? Er svaret ja, kan den passive dømmes for passiv medvirkning.

Hva da med Christoffers mor? Mistenkte hun aldri mannen sin, kan hun heller ikke dømmes for passiv medvirkning. Hun er fortsatt gift med mannen som er dømt for å ha mishandlet sønnen hennes til døde. Etter at Christoffer ble gravlagt, har de fått to barn sammen.

Christoffers mor.

Moren og Christoffer hadde et nært forhold. Men fra nyttår 2004 til februar 2005 skjedde mye. Stefar og mor møttes, han flyttet inn, de forlovet seg, flyttet, giftet seg, Christoffer fikk merkelige skader, og døde til slutt. Alt i løpet av et drøyt år. Vitner beskriver Christoffer Gjerstad Kihle som glad og positiv. Men han forandret seg det siste året han levde. Han ble en skygge av seg selv, sier flere. Stefaren overtok raskt oppdragelsen av åtte-åringen. Han deltok i utredningen av guttens ADHD, han styrte medisineringen og laget et regime med ufravikelige leggetider og strenge husregler.

Dette fordi, ifølge dommen, stefaren var bed-re på grensesetting og hadde evnen til å «skjære igjennom». Ifølge dommen gikk «grensesettingen» langt. Christoffer måtte oppholde seg på rommet etter barne-TV. Glemte han igjen leker i stuen, kunne de bli kastet eller brent. Moren og stefaren begrunnet de strenge reglene med diagnosen.

Gutten begynner å våkne om natten. Det var stefaren som gikk inn til ham. Til en venn skal stefaren ha sagt at han, hvis Christoffer slo seg vrang om nettene, måtte legge gutten i bakken. Om moren vet eller hørte hva som foregikk på rommet, går ikke frem av avhørene.

I flere måneder stusset flere over skader på kroppen til den lille gutten. Den siste tiden før han ble funnet død, forandret skadene seg: Brannsår på skulder og rygg. Forslått nese. Gjenklistrede øyne. Blåmerker store som tennisballer. Kuler i hodet. Skadene var så omfattende at enkelte ble uvel av å se ham. Ifølge moren fikk hun ingen forklaring på skadene, som ofte oppsto om natten. Jeg husker ikke, svarte han ofte. Til politiet sier hun at hun ikke har noen forklaring på skadene, han må ha falt eller skadet seg selv.

Det er kanskje logisk at hun og stefaren ble enige om å tegne livsforsikring for Christoffer i stefarens forsikringsselskap, kun kort tid før gutten døde. Han hadde uomtvistelig mange uforklarlige skader. Moren sier at hun aldri mistenkte mishandling. Er det riktig, kan hun heller ikke dømmes for passiv medvirkning.

Mor og far dømt.

I en Aftenposten-kronikk i mars i år beskrev riksadvokat Tor-Aksel Busch nye metoder for å bedre barns rettsvern: «På grunn av bevisproblemene søker vi i påtalemyndigheten å utvikle medvirkningslæren slik at selv om vi ikke makter å bevise hvem av omsorgspersonene som har utført den konkrete volden, kan en eller flere bli holdt strafferettslig ansvarlig dersom de er til stede uten å gripe inn. Det er oppmuntrende trekk i den siste tids rettspraksis på området.»

Han siktet til en konkret sak, en tingrettsdom fra januar i år, der to 25 år gamle foreldre ble tiltalt for medvirkning til vold. Ankesaken går i lagmannsretten nå. De har to barn, en jente på fire år og en gutt på fem. Ifølge sakkyndige hadde jenta to brudd på skallebenet, store skader og blødninger i hjernen, blødninger på øynene, blåmerker på kroppen og en albue ute av ledd. Hun er trolig blitt varig hjerneskadet. Gutten hadde brudd i høyre overarm, blå negler, flere sår, arr og misfarginger på kroppen. Ingen av de to tiltalte erkjenner straffskyld. Begge gir i retten ulik informasjon om alternative skadeårsaker, som fall, klatring og uhell under lek. De har også antydet at eventuell vold kan være påført av andre familiemedlemmer. Saken er, som vanlig når den påståtte volden skjer i hjemmet, vanskelig. Retten må derfor konkludere at det er umulig å vite hvem som har gjort hva.

Slik kunne denne saken ha falt fra hverandre. Men det er her det oppsiktsvekkende kommer. Og det er her vi ser resultatet av Riksadvokatens forsøk på å bedre barns rettsvern: Retten bes vurdere om de tiltalte kan dømmes for passiv medvirkning til skadene barna er påført. Altså, om de var til stede under mishandlingen og som foreldre hadde plikt til å forhindre det. Det er det retten mener: «De tiltalte dømmes for medvirkning gjennom ikke å ha søkt å forhindre de straffbare forholdene.» Dommen ble anket, og er ikke rettskraftig.

Christoffer dør.

En søndag, to uker før Christoffer Gjerstad Kihle dør, skjer noe merkelig. Da moren skal hjelpe ham å dusje før barne-TV, beveger hodet hans seg ukontrollert. Det rister, det virrer frem og tilbake samtidig som han mister kontroll over tungen.

Hva gjør moren? Hun oppsøker ikke legevakten. Hva gjør stefaren? Ifølge vitner filmer han Christoffer der han sitter og forsøker å holde hodet fast for å få sett barne-TV. Ifølge vitner viste stefaren videoklippet til venner og arbeidskolleger, og han skal ha ledd da filmen ble vist. Dette kom frem i retten.

Hodet rister fortsatt ukontrollert dagen etter. Likevel vurderer mor og stefar ham frisk nok til å gå på skolen. Moren jobber sent denne kvelden, da hun får telefon fra stefaren: Christoffer har falt og slått seg så blodet sprutet, sier han, og da han skulle vaske vekk blodet, var Christoffer så groggy at han falt igjen. Da hun senere kommer hjem fra jobb, har åtteåringen blåveis og oppsvulming ved venstre øye, bloduttredelser i øyet, kul i pannen, hovent venstrekinn, sår i munnen. Ifølge dommen skyldes skadene mishandling. Legene som behandlet skadene, får i ettertid kritikk for ikke å ha tenkt mishandling. Hva med mor? Hun frykter at sønnen skader seg selv.

Etter sykehusoppholdet, de siste to ukene før han døde, var han en skygge av seg selv. Han sendes på skolen, men sendes hjem derfra fordi han virker preget av skadene. På SFO og skolen mistenker man nå mishandling, og moren innkalles til øyeblikkelig møte 1. februar 2005. I dette møtet sier hun at gutten skal til kontroll på sykehuset om to dager. Men Christoffer kommer aldri til kontroll. Han dør kvelden før, den 2. februar 2005.

Obduksjon viser omfattende skader, blant annet et 17 cm langt skallebrudd. Og knusningsskader flere steder på hjernen.

Biologisk far mener morens passivitet fungerte som en oppmuntring på stefaren. Hun lukket øynene og ga slik sin tillatelse til volden, mener han. Selv sier hun at mannen hennes er «snill som dagen er lang.» Og til Dagbladet: «Jeg hadde aldri fått barn med ham hvis han hadde mishandlet sønnen min.»

A-magasinet har bedt Christoffers mor om intervju. Bjørn André Gulstad, juridisk rådgiver for advokat Brynjar Meling, som bistår henne, svarer:

– Ut fra mor til Christoffers kunnskaper om saken sitter mannen hennes uskyldig fengslet. Det blir derfor umulig for henne å svare på spørsmål om hennes tanker om denne konkrete saken knyttet til utspillet fra Riksadvokaten om å utvikle medvirkningslæren. Det at Riksadvokaten ønsker å utvikle medvirkningslæren og utvide grensene for passiv medvirkning, er interessant i et juridisk perspektiv, men å bruke denne saken som utgangspunkt blir feil, fordi den har den karakteren den har.

På høy tid. Dommen mot de to foreldrene i mishandlingssaken som nå går i Borgarting lagmannsrett, skal falle i dag. Dømmes de, vil det være første gang passiv medvirkning brukes i en slik sak i norsk rett.

Jusprofessor Erling J. Husabø vil ikke uttale seg om denne saken, men sier på generelt grunnlag at utviklingen er svært spennende. Om hvorfor den kommer sent, sier han:

– Hvis påtalemyndigheten ikke tenker i de baner, får du heller ingen dommer på passiv medvirkning. Men endring tvinger seg frem. Det er mer fokus på overgrep i hjemmet i dag. Foreldreansvaret er blitt mer individualisert. Og det er blitt nærliggende å spørre: Er mor offer eller ansvarlig?

– Det er på høy tid at man fokuserer på den passive forelders ansvar. Men hva som er passiv medvirkning, er komplisert, sier Birgit Vinnes, bistandsadvokat til barna i saken som går i Borgarting lagmannsrett.

– Først må man konstatere barnemishandling. Så må man bevise at den passive forelderen skjønte hva som foregikk. Og se om hun var i stand til å gjøre noe. Og hva er å gripe inn? Ringe barnevernet? Krisesenteret? Hva hvis hun er livredd mannen? spør hun.

Men slike saker er med på å trekke opp disse grensene. Flere kilder sier til A-magasinet at denne dommen kan få stor betydning, også i saker der én gjerningsmann er dømt. Politiet må derfor lete etter nye beviser. Før spurte man: Var far alene med barnet? Nå må man spørre: Var også mor til stede?

Foreldre frifunnet

I denne artikkelen har A-magasinet tatt tak i debatten som Riksadvokaten har reist: Kan foreldre som ikke aktivt forhindrer mishandling av barn, dømmes for medvirkning til mishandling? I artikkelen er det vist til to 25 år gamle foreldre som i ting–retten var dømt for medvirkning til vold mot sine to barn, en jente på fire og en gutt på fem. Foreldrene anket dommen og ble frifunnet etter at A-magasinet gikk i trykken, men er likevel idømt å betale barna erstatning, av lagmannsretten.   Red.