Romferden

Se billedspill fra turen over.

CAMPINGLIV: Man vet aldri hva dagen vil bringe. Storfamilien Jansen er alltid kledd for fest. Denne første, fine morgenen på Unda Camping og Stugby i Uddevalla sprader mennene ut av vognene i mørk dress, blanke sko og nystrøkne skjorter. Kvinnene har tung sminke, lange, trange kjoler og planter høye hæler i gress og grus når de lufter puter og dyner.

Sletten er et mylder av unger, noen oppkalt etter mødrenes yndlingsparfymer. Her leker søsknene Escada, Cerruti og Antonio med bortimot 30 andre barn: Sarafin og Samson; Gucci og Latina; Diva og Da Vinci.

Og aller finest: Jeremiah på halvannet år. Ikke bare har mamma, Dolcegabbana, festet Armani smokken i gullkjede rundt halsen hans. Hun har tatt på ham smoking.

Hadde dette vært sommerferie, ikke midt i skoleuken, ville idyllen vært fullkommen. Men brorparten av disse barna skulle akkurat nå sittet i norske klasserom.

Der har flere av dem aldri vist seg. Resten har vært holdt hjemme etter at den bitre konflikten med Karoli familien blusset opp igjen før jul. Siden har den eskalert, med skyting, knivslagsmål, påkjørsler og brannbomber.

I beste fall kommer elevene tilbake til skolen i oktober.

Fjernundervisning

Det er ingen mangel på politikere og fagfolk som uttrykker fortvilelse over disse rombarnas situasjon. Arbeids og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen har varslet en statlig handlingsplan etter 20 års totalt feilslått sigøynerpolitikk. Å få flere barn gjennom grunnskolen, blir desidert viktigste målsetning.

Den planen har ikke den pensjonerte politimannen Finn Abrahamsen tid til å vente på. Han vil ha handling nå. Og han vil starte med søsknene Escada på ni og Antonio på syv. Ni dager tidligere, i blokkleiligheten til Jansen familiens talsmann Jan (48) og hans kone Julia (44) ved Valle Hovin i Oslo, sitter verten omkranset av ti sønner, nevøer og svigersønner og lytter til Abrahamsens budskap.

– Nå må dere være lure. Taktikk, kalles det. Skolegang blir helt avgjørende for Escada, Antonio og de andre barnas fremtid. Tiden er inne for fjernundervisning! Familien lytter til deg, Jan! Får vi til dette, blir dere historiske!

Abrahamsen har fulgt rommiljøet tett i 20 år og nyter stor tillit overalt. Også hos dem han underveis har sørget for å sende i fengsel. Nå er han gjensidig respektert megler i striden mellom familiene Jansen og Karoli.

– Hvis du mener at dette er bra, Finn, så er vi med, svarer Jan Jansen på gebrokkent norsk. Den eksklusive Bang & Olufsen-flatskjermen er svart. Det blafrer i en falsk peis bak skinnsalong og store roseoppsatser. På veggene henger nummererte trykk av Salvador Dalí.

– Men dere er nødt til å få med jentene! I våre dager må de også jobbe. Og for å få jobb, må de skaffe seg utdannelse, stresser Abrahamsen.

Fra kjøkkenet går svigerdatteren Ramona i skyttel med eplejuice og kaffe. På persiske tepper leker barna hennes, Escada, Antonio og lille Cerruti.

– Ikke noe problem. De kan ikke bare sitte på rumpa og telle penger, ler Jan Jansen.

Fengsel.

Ute varmer vårsolen. Familien skulle forlengst ha forlatt Norge. Men Jans bror, familieoverhodet Erik, sitter fremdeles i varetekt etter det siste sammenstøtet med fetteren, Roma Karoli. Så fort han slippes ut, festes campingvognene til flåten av Mercedeser, BMWer og Volvoer og kursen settes mot Sverige. Mot Uddevalla, mot Helsingborg, mot hvem vet hvor?

– Men skolestart er 18. august. Da må dere hjemom, sånn at barna får hilse på lærere og klassekamerater og hente bøker. Dere får heller reise ut igjen samme dag, sier Abrahamsen.

– Greit. Skole er veldig viktig! sier Jan Jansen bestemt.

Det er nye toner. Hittil har skole vært mildt sagt nedprioritert. I Oslo skolen er det registrert 62 rombarn, men sannsynligvis bor det dobbelt så mange i hovedstaden. Nesten ingen har kommet seg gjennom grunnskolen, bare to har fullført videregående.

Ramona (29) er datter av den svenske rompresidenten Stefan Palison. Hun rakk å «ta studenten» – 12 års skole – før hun flyttet til Norge og Mateus Jansen. Abrahamsens kongstanke er at hun skal lede pilotprosjektet og nettundervise egne og andres barn på svenske campingplasser i sommer.

Classfronter

Derfor sitter vi dagen etter i møte med ledelsen på Høyenhall skole, der Antonio og Escada altfor sjelden er til stede i henholdsvis 1B og 3B.

– Jeg har aldri sett familien Jansen mer skolemotivert. Men å reise fra mai til oktober, det kommer de til å fortsette med. Derfor må de fjernundervises. La Ramona starte, andre kommer til å følge opp, argumenterer Abrahamsen.

Rektor Nicolai Aas sier seg villig til å tøye de formelle reglene litt for å beholde kontakten med Antonio og Escada.

– Antonio har allerede knekket lesekoden, men når jeg ser på måloppnåelsen i forhold til læreplanen, finnes det jo hull, sier han forsiktig og studerer papirene sine.

Ramona nikker. Jan Jansen sitter mellom dem, med armene i kors og vilkårlig vandrende blikk.

– Og hos oss bruker vi altså Classfronter som læringsarena på Internett, fortsetter rektor. Ramona forhører seg om brukernavn og passord. Jan stirrer ut av vinduet. Det er på høy tid å komme seg av gårde nå.

Fiendtlig velkomst

På Unda Camping & Stugby synker solen i havet idet ti luksusbiler trekker like mange vogner med gullfarget listverk inn på tunet. Fem-seks fastboende svensker står i en klynge og skuler. Sirkuset er kommet til staden, og det er definitivt ikke velkomment.

– Jag är så jävla irriterad på dom, sier en mann.

Håret hans er hvitt, treningsdressen stripete, ansiktet hissigrødt.

– Skiter ned toalettene, mumler en kvinne. – Slenger fra seg søppel, tilføyer en annen. – Kjører som idioter over gresset, kommer det fra en tredje.

Mens familieoverhode Jan Jansen samler inn penger i vognene og betaler bestyrer Conny i tusenlapper («vi har seddelpresse hjemme, hehe»), rusler yngstesønn Alpacino (22), navngitt etter fars yndlingsskuespiller, bort til de skeptiske naboene. Hilser pent og smilende. Og ber dem innstendig om ikke å skjære alle sigøynere over én kam.

– Vi har aldri vært her før. Vil dere gi oss en sjanse?

– Villmannskjøring på hele campingplassen, nesten roper mannen, før det blir åpenbart at Alpacino er på vei mot søppelcontaineren med to hvite poser.

– Du må ha rød pose!

– Hvor får jeg tak i det, da?

– I butikken, og den er stengt!

– Så hva synes dere jeg skal gjøre? spør en fortsatt like tålmodig Alpacino.

Stillheten er lang og pinlig.

– Låne en av meg, sier omsider en av damene.

Handelsfolk

Når romfolket bestiller nye campingvogner fra favorittprodusenten Tabbert, ber de om «sigøynervarianten». Mot å betale litt ekstra, får de Baronesse-modellen levert uten innlagt do og dusj. Toalettet unnagjør de på campingplassenes fasiliteter, ikke i sitt mobile hjem. Reglene for hva som er rent og urent, er mange og strenge. Mistes en gaffel på gulvet, må den i søpla.

Vognene trekkes av biler fra aller øverste hylle, deriblant en Mercedes 500 AMG og en 12-sylindret 600 CL-modell fra samme fabrikant. I Norge koster de flere millioner kroner. Romfolket kjøper dem i stedet lett brukt i Tyskland og registrerer dem i Sverige. Da blir visstnok ikke prisen så halvgal. Mennene i familien Jansen forteller i det hele tatt mye og villig om hvordan de har slått seg opp på handel med biler, klokker, persiske tepper, leiligheter og gull. Lett å henge med i svingene, er det ikke.

– Vi handler aldri tyvegods, understreker Jan Jansen. Cartier-klokken til kona Julia er verdt 430.000 kroner og viser både sol- og månefaser. Men fordi den hadde skinnrem, fikk han den for 80.000 kroner i Berlin.

Når potensielle kunder spør de mørkhårede, velkledde og gullbehengte dørselgerne hvor de kommer fra, er svaret Iran. Å røpe at de er norske romer – sigøynere – betyr døren smelt i ansiktet.

– Trykker dere bilde av meg i A-magasinet, får jeg garantert ikke solgt flere tepper i Norge, sier Matteus Jansen og ber fotografen rette kameraet mot noen andre.

Grisekjøring

Den første ettermiddagen på Unda Camping, etter å ha tilberedt og servert stor, deilig kjøttgryte til alle som vil ha, ringer Jan Jansen til en bekjent i Göteborg og lurer på om det kunne passe med et kort besøk.

Svaret er ja, noe annet er i romkretser utenkelig, og dermed vinker 11 menn og fire gutter adjø til kvinner, jenter og de minste barna og fyker sørover langs E6 i tre spreke, sølvgrå Mercedeser. Hastigheten er surrealistisk langt over fartsgrensen da to av bilene legger seg parallelt i hver sin fil og bremser ned til 60 km/t. Det dannes raskt kø bak dem og en lang, fri strekning foran. Så gir de full gass. Speedometeret viser over 250 km/t. Det er Playstation forflyttet til virkelighetens Västra Götaland.

– Hva syns du? Som Michael Schumacher, hva? gliser en av sjåførene da konkurransen er avgjort og vi har stoppet på en bensinstasjon.

– Ja, det var nok farlig, medgir han etter hvert.

Familien Jansen dyrker kjøretøyene sine, og de får dem tidlig: Alpacino, som ikke er med på turen til Göteborg, fikk egen bil og campingvogn da han var 15, og har sittet bak rattet fra han var syv. Derfor er pappa Jan overbevist om at det kommer til å gå greit når sønnen om noen dager skal en svipptur til Tønsberg for å ta sertifikatet.

Mat, mat, mat, vodka. Vel fremme i et rekkehus nord for Göteborg setter Jan og Erik Jansen seg i sofaen sammen med verten Porek. Resten av selskapet sitter stille rundt dem og lytter andektig mens de tre eldste mimrer og ler.

Fra kjøkkenet bringer husstandens kvinner inn fat på fat med nyinnkjøpt mat og drikke: parmaskinker og mozzarella; italienske pølser og marinerte grønnsaker; vodka og øl. Etter noen timer kommer småkakene, kaffen og konfekten på bordet. Og når den er fortært: ribbe fra grillen. Før vi serveres feite pølser fra samme sted.

Det spises og spises før vi får mer kaffe og sjokolade og beskjed om å flytte oss fra stuen til kjøkkenet der det er dekket nytt bord og kvinnene serverer ungarsk gulasj og det snakkes høyere og høyere til øredøvende akkompagnement fra stereoanlegget som spiller rommusikk med tekster så rørende at tårene strømmer nedover Jan Jansens kinn og Eriks sønn Aleksander synger med inntrengende vibrato og de tre eldste holder lange taler på romanés mens den fjerde vodkaflasken tømmes kjapt.

– I sigøynermiljøet er det stor skam for verten hvis noen reiser sultne og tørste hjem, roper Jan Jansen forklarende til oss.

Hos Porek er det større risiko for at ingen skal reise hjem i det hele tatt.

– Vi drar om fem minutter, gjentas det jevnlig.

– Ett sekund er ett minutt og ett minutt er en time, flirer Porek da den første bilen forlater Göteborg. Det er godt over midnatt. Ungene er trøtte. På bordet er atter kakene kommet frem. Og i promillekontrollen på E6 blåser sjåførene grønt.

Første skoledag

Dagen derpå viser Matteus Jansen frem en pakke med mobilt bredbånd., innkjøpt i Oslo rett før avreise. Nå kan Ramona koble seg opp mot Høyenhalls nettsider og holde Antonio og Escada à jour i skolearbeidet.

Selv har Matteus rundt seks års skolegang, tre hvis han regner med alt fraværet. Og skal han være helt ærlig, har han aldri kjent behov for mer. Han kan både lese, skrive og ikke minst regne godt nok til å fungere i sitt miljø. At han ikke vet akkurat hvor man setter punktum, har ingen praktisk betydning når man lever av å selge persiske tepper.

Nysgjerrige foreldre kommer stadig bortom og spør Ramona om når undervisningen begynner. Hun forklarer at de først må kontakte sine egne barns skoler og få passord til Classfronter. Utenfor åpner en jente matteboken hun har med hjemmefra. Hviskende spør faren om jeg kan lese oppgaveteksten for henne.

Inni vognen setter Ramona, Antonio og Escada seg foran laptopen og logger på. Mor ber barna lese høyt fra leksene. De få gangene det kreves, veileder hun dem tålmodig.

– Skole er gøy og data er aller morsomst, sier Escada, som må bryne seg på engelske gloser. Antonio forteller at han savner vennene i klassen: Leonard, Hussain og Tobias.

Ramonas ambisiøse plan er å undervise alle Jansen-barna hver ettermiddag sommeren gjennom. Hvis de synes det er spennende, blir det skole i helgene også.

– Vi er nødt til å jobbe hardt for å ta igjen alt de har tapt, sier hun. Håpet er at barna skal få gå på skolen minst like lenge som hun gjorde.

Jomfruer

Men det spørs, iallfall for jentenes del. For når puberteten melder seg, gjør interessen for gutter det samme. Og en romjente må være jomfru når hun gifter seg.

– Tidene forandrer seg. I dag kan nok jenter gå på skolen til de er 14–15. Men ikke lenger. Det er veldig, veldig, veldig viktig at de er urørt når de gifter seg, forklarer Jan Jansen. Neste generasjon har samme holdning.

– Jentene skal være rene, mannen hennes må være den første. Sånn er tradisjonen, sånn har det alltid vært, sånn kommer det alltid til å være, sier Alpacino.

Selv begynte han på skolen da han var ni og sluttet etter bare et par år. Heller ikke han skulle ønsket seg mer skolegang; han synes han har lært det nødvendigste.

– Men det var ikke noe ok å begynne så lenge etter de andre. Det skal min datter, Latina, få slippe. Hun skal få med seg første skoledag og fortsette til hun er 12–13, sier han.

De norske romene er pinsevenner, men det er ikke derfor de setter sitt kategoriske krav om jomfrudom. Det skyldes snarere at hvis jentene begynner å få barn med ikke-romer, trues språket, det nomadiske levesettet, hele kulturen. Derfor må de ha streng kontroll med hvem kvinnene har sex med.

Barneekteskap

Organisasjonen Selvhjelp for innvandrere og flyktninger har engasjert seg spesielt for de 500 romene, hvorav 150 mindreårige, som utgjør Norges mest marginaliserte minoritet. I den siste rapporten fortelles det om hvordan de fleste voksne er analfabeter som ikke deltar i arbeidslivet, men mottar uføretrygd og andre ytelser. Noen sper på med midler fra mer eller mindre lyssky forretninger, påstås det.

Familiene arrangerer ekteskap for guttene i 15–16-årsalderen. Jentene giftes bort fra de er 12. Dermed er de ofte er under den seksuelle lavalder når de føder sitt første barn, uten at helsepersonell reagerer, hevdes det i rapporten. Mange kvinner sliter med psykosomatiske plager og stort pilleforbruk. Kvinnemishandling beskrives som utbredt.

Flere rom har søkt billighetserstatning for manglende skolegang, men de sender likevel ikke egne barn på skolen.

Prosjektleder Belinda de Leon er frustrert.

– Og dette opplegget med fjernundervisning har jeg virkelig ingen tro på. Barna må på skolen! Det finnes ingen med lærerkompetanse på disse reisene.

– Så hva skal du gjøre, ta barna fra foreldrene?

– Jeg innser at dette er vanskelig og sliter med å finne konkrete løsninger. Men barna har faktisk rett til å gå på skolen. Ingen tenker på dem, sier de Leon.

Elsker barna

Jan Jansen kan sikkert beskyldes for mye, men neppe for ikke å tenke på barn og barnebarn. På bildøren har han lakkert «Latina», på campingvognen står det skrevet «Escada is my love» i gullskrift.

Nå er han redd for hva som egentlig venter de små hvis de returnerer til Oslo. Den siste måneden har en rekke venner ringt og anbefalt ham å forlate et Norge der konflikten med Karoli’ene synes uten ende, der uskyldige familiemedlemmer fengsles og der Jansen ungdommer kan bli lokket inn i fylleri og i verste falle ende som «narkomanere».

Det er vår siste dag sammen med den ekstremt gjestmilde, rause og varme familien. Vi sitter sammen med Jan og Erik utenfor en av campingvognene. Også denne morgenen har de brakt oss kaffe og invitert på frokost. Nå er det lunsj, og de serverer pasta med scampi og blåskjell og åpner en flaske rødvin formet som det skjeve tårn i Pisa.

Da forteller Jan at Jansen familien er kommet til Sverige for å bli.

Flytter til Sverige

Egentlig er alt både bedre og billigere her, resonnerer han. Her behandles rom ordentlig. Vil han starte en kafé – og hvorfor ikke? – så får han hjelp til å komme i gang. Derfor skal han de neste ukene gå på leilighetsjakt i Helsingborg.

– Jeg vil flytte. Vi får bare si «beklager» til Finn. Til høsten skriver vi barna inn i svensk skole, sier Jan Jansen.

Men lite tilsier at Escada, Antonio og de andre barna kommer til å få en mer stabil skolehverdag i Skåne.

– Jeg er 99,9 prosent sikker på at ingen vil gi sigøynere noen jobb uansett hvor lenge vi går på skolen. Og når vi reiser halve året, er vi nødt til å ha med barna. Reising kan vi ikke slutte med. Den sitter i blodet. Uten reising er vi ikke rom.