Teksten er et utdrag fra boken Tydelige voksne - når atferd utfordrer av Ingrid Lund.
Barn er helt avhengig av de voksnes klokskap når kriser oppstår i en familie. Da blir det å skille mellom egne følelser og behov og barnets følelser og behov helt sentralt. Selv om jeg som voksen kanskje er lettet over at avgjørelsen om skilsmisse endelig er tatt, er det viktig å anerkjenne barnets følelser og erfaringer i situasjonen.
Jeg har mange ganger opplevd at foreldre undervurderer barns opplevelse av tap og sorg i tilknytning til separasjon og skilsmisse. «Det er så mange i dag som skiller seg, så det går helt fint» er en type budskap som gir barnet lite rom for sorg og fortvilelse. Ofte bunner slike budskap i foreldres eget behov for å beskytte seg selv mot barnets smerte.
En mor ringte til meg og sa følgende:
«Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Fireåringen min gråter når jeg leverer ham i barnehagen, og personalet sier at han er trist og trekker seg unna de andre barna for tiden. Min eksmann og jeg, som flyttet hver for oss for tre måneder siden, opplever også mye gråt fra ham når han skal bytte hus annenhver uke. Han klamrer seg til oss og gråter. Det er helt annerledes med storesøsteren.»
Jeg spør: Hvordan er det annerledes med storesøsteren?
Mor: Nei, hun takler det hele så fint. Er like blid uansett hvor hun er.
Da glipper det ut av meg: Da ville jeg kanskje vært vel så bekymret for storesøster.
Barn reagerer forskjellig på separasjon og skilsmisse, akkurat som de reagerer forskjellig på andre kriser. Noen vil raskt gå inn i allianse med en av de voksne dersom foreldrene inviterer til det, mens andre automatisk vil beskytte seg ved å lukke seg inne i sin egen verden og la de voksne ordne opp i rotet selv. Noen vil vise alle følelsene sine på én gang, protestere og gi klart uttrykk – med både ord og handling – for hva de synes om det som har skjedd.
Gråt hos en fireåring i adskillelsessituasjoner er sterk kommunikasjon. Den må lyttes til og tas på alvor. Har de voksne trygget lillebror det de kan i forhold til hva som skjer eller ikke skjer? Har han fått noen forklaringer på høye stemmer og at pappa ikke bor i huset lenger? Får han trøst når han gråter i stedet for bagatellisering? Dette er viktige spørsmål som mor og far må se nærmere på.
Og hvordan er det med storesøster? Er hun familiens lille megler? Er hun den som ivaretar de voksnes følelser ved å være snill? Jeg blir alltid bekymret når jeg hører at voksne sier:
«Hun er alltid bare snill og grei.»
Barn må få protestere på ulikt vis. For å bli seg selv må en spørre, utfordre og føle det en føler uten å bli redigert inn i rollen som den som alltid skal være snill. Den rollen kan bli svært slitsom etter hvert.
Barneombudet har laget en ønskeliste fra barn til foreldre som skal separeres eller skille seg:
- Bo i nærheten av hverandre.
- Vær venner.
- Ikke krangle i nærheten av meg.
- Spør meg om hva jeg mener, men ikke la meg bestemme hva som skjer.
- Ikke konkurrer om hvem som er den beste forelderen.
- Ikke betro deres følelser til meg.
- La meg beholde mitt gamle nærmiljø.
- Ikke bruk meg som budbringer.
- La meg få beholde mitt liv.
Jeg har lyst til å føye til følgende:
- Ikke forhør barnet. Ikke spør ut barnet når det har vært hos den andre. Du kan gjerne spørre om de har hatt det fint og hva de har gjort, men unngå forhørslignende spørsmål.
- Ikke kommuniser med hverandre gjennom barna.
Mange foreldre sender beskjeder til hverandre gjennom barnet. Dersom man ikke klarer å snakke med hverandre, er e-post et bedre alternativ. Da får dere dessuten mulighet til å spare på skriftlig informasjon om ting dere er blitt enige om.
- Barnet er ikke din terapeut.
Du behøver ikke fortelle alle detaljer om hvorfor dere skilte dere. Ikke snakk stygt eller nedverdigende om den andre parten.
Bonusforeldre
Mange har negative assosiasjoner til begrepene stemor og stefar. De kan gi assosiasjoner til noen som skal inn i stedet for de biologiske foreldrene.
Det flotte med å bruke bonusbegrepet er at det gir positive assosiasjoner. Men det at mamma eller pappa får ny kjæreste, oppleves slett ikke alltid godt. Når det kommer noen som skal «ta» mammas eller pappas plass, kan det bli svært utfordrende. Så hvorfor pynte på det hele ved å bruke et positivt ladet begrep? Jo, for det er de voksnes ansvar å legge til rette for at nye voksne faktisk kan bli en bonus for barna i familien.
Det er mange faktorer som avgjør om mammas eller pappas nye kjæreste blir en bonus eller ikke: Mors og fars skilsmissehistorie, timingen på introduksjonen av kjæresten, barnets alder og modenhet, den andre forelderens måte å omtale kjæresten på overfor barna, nettverkets reaksjon, kjærestens eget syn på barna og bevissthet om egen rolle, og ikke minst oppmerksomhet, eller mangel på oppmerksomhet, overfor barna fra forelderen som har valgt den nye kjæresten, og barnas erfaringer med å ha tillit til nye voksne. Alt spiller inn.
Midt i forelskelsens rus kan det lett bli slik at den voksne venter at barna skal forstå. Jeg har hørt voksne si følgende: «De må da forstå at jeg har rett til å være lykkelig», «De må bare finne seg i at jeg har funnet meg en ny kjæreste og at vi vil bo sammen».
Begge disse budskapene kan isolert sett forsvares, men utfordringen oppstår idet den voksne ikke ønsker å ta inn over seg barnets perspektiv fordi det forstyrrer egen lykke. Det å tåle barns sinne, fortvilelse, sjalusi og tristhet er en utfordring for mange når de selv «har funnet lykken». Men skal den nye kjæresten ha mulighet til å bli en bonusforelder, må det gis plass til barnas reaksjoner og følelser.
Utfordringer
Tillit fra barn kommer ikke av seg selv. Noen gir den raskt og risikerer skuffelsen, mens andre såvidt setter døren på gløtt i første omgang.
Som bonusforelder bør du ikke bombardere barnet med spørsmål. Fortell heller litt om deg selv. Dine interesser, din familie, din usikkerhet, jobben din og så videre. Bruk tid til å bli kjent. Om du har mulighet, er det fint hvis du kan få tid alene med barnet. En av fordelene med å være en ny voksen i barnas liv er at du kan – uten å late som – være uvitende, åpen, nysgjerrig og fordomsfri. Det er et godt utgangspunkt for å skape god kontakt.
Men god kontakt er ikke alltid harmonisk. Faktisk er det slik at jo tryggere vi blir på hverandre, desto lettere er det å tørre å si fra når en er uenig og vise sinne og irritasjon. Det er et sunnhetstegn når barn sier fra på en skikkelig måte. Det viser at det er tillit og trygghet i relasjonen.
Balansen mellom å tilpasse seg og å introdusere noe nytt er utfordrende. Måten voksne takler dette på, om de kommuniserer det åpent og tydelig til barna eller ikke, er avgjørende for om det skaper positiv energi i familien eller om det blir usikkerhet. Noe av det som kan skape utfordrende konflikter, er rollefordeling og det å finne sin plass i familien. Jo bedre de voksne snakker sammen og avklarer roller overfor barna, desto bedre er det. Relevante spørsmål kan da bli:
- Hva trenger du fra meg slik at du kan oppleve støtte med hensyn til barna?
- Hvem tar ansvar for hva og hvordan?
- Hva forventer du av meg med hensyn til barna – følelsesmessig, tidsmessig og praktisk?
Det sies at 90 prosent av all oppdragelse finner sted mellom linjene. Det betyr at måten du er på i møte med barna og kjæresten din, også i konflikt, virker oppdragende. Du har med andre ord muligheten til å påvirke med dine holdninger og handlinger hvis det er noe du ønsker skal bli annerledes.
