Stresset gneldremor

JEG ER MOR til en kjekk og blid seksten år gammel gutt. Han er flink på skolen og leverer også gode sportslige resultater. Imidlertid sliter jeg mest med meg selv for tiden. Jeg har vært alene med gutten fra han var cirka ett år. Far har stilt opp praktisk, men på ingen måter økonomisk. Han har på en måte fraskrevet seg ansvar for innkjøp av klær, sportsutstyr, medisinske kostnader osv. Jeg har derfor hatt to jobber de siste seks årene. Det siste året har min sønn bestemt seg for at han ikke vil være hos far mer enn høyst nødvendig, det vil si cirka tre-fire døgn pr. måned. Det betyr at det meste av praktiske oppgaver og den økonomiske byrden nå er mitt anliggende. Og jeg føler meg som en hamster i tredemølle.

Når jeg kommer hjem fra jobb, er det ofte to-tre kamerater på besøk. Da er kjøleskapet tømt og leiligheten rotete. Det vil si: Jeg synes min sønn er ganske flink til å holde orden, men han vil aldri kunne imøtekomme mine standarder. Jeg er på grensen til å være avsindig pertentlig med hensyn til orden.

Jeg opplever det som ekstremt stressende å komme hjem til et kjøkken hvor tre tenåringsgutter har stekt pannekaker og hvor kjøleskapet er tomt når jeg for eksempel handlet kvelden i forveien, og alt jeg ønsker er å ha plass og ingredienser på kjøkkenet til å lage middag. Så blir det sånn at uansett hvor mye jeg planlegger og handler, så har vi aldri det vi trenger til neste dag. Og uansett hvor mye jeg rydder og planlegger, så får jeg aldri ha det slik jeg liker ha å det hjemme.

Så blir jeg sur og gretten og tar det ut på sønnen min. Jeg føler at jeg maser og gneldrer sånn at det tar på ham også, og vi får en dårlig stemning hjemme. Dårlig stemning er det verste, da får ingen av oss sove. Jeg prøver å spille på lag med ham, men jeg mangler overskuddet til å gjennomføre. Jeg har forsøkt å telle til ti, gå inn på mitt rom, men det ender opp med at jeg bjeffer som en terrier.

Guttene gjør ikke så mange andre gale ting enn å søle. Jeg synes det er bedre å ha dem hjemme hos oss enn at de flyr ute. Av en eller annen grunn ser det ut til at grendens barn helst vil være hjemme hos oss. Det verste er, synes jeg, at jeg egentlig ikke har råd til å holde også grendens gutter med mat. Med mine inntekter kreves det i utgangspunktet en utrolig disiplin å forsørge en gutt som spiser som en voksen mann i tillegg til å betale bolig- og studielån, forsikring og strøm på det jeg tjener. Jeg har faktisk ikke tatt ut ferie de siste to årene, men brukt feriene på å jobbe ekstra. Vi bor i en treroms leilighet, men området er dyrt. Jeg har klort meg til stedet for at gutten skal slippe å flytte og fordi han er så knyttet til stedet.

Jeg føler at jeg trenger bare en liten pause, og har så inderlig lyst til å spørre sønnen min om han ikke kunne være så snill å være hos faren bare en langhelg så jeg kan hente meg inn. Men jeg vil ikke gi ham følelsen av at han ikke er ønsket hjemme. Og for å summere det hele opp: Min sønn har valgt ikke å være hos sin far nettopp fordi han ikke trives så godt der. Så da synes jeg ikke at han skal belastes med at jeg ønsker at han skal dra dit. På den annen side gnager jeg i stykker det gode forholdet vi egentlig har. Og jeg synes i grunnen at problemet ligger hos meg, ikke ham. Hjelp, hva skal gjøre for å unngå at jeg ødelegger trivselen hjemme?

Guttens initiativ og gode hensikter blir straffet med reprimander

SVAR: Du beskriver en situasjon der både du og sønnen din føler ubehag og at det blir en dårlig stemning hjemme. Kjefting, reprimander og «gneldring», som du uttrykker det, har aldri noen god virkning. Moderne forskning viser at slike reaksjoner innebærer at man gir massiv oppmerksomhet på adferd man gjerne vil skal forsvinne, i dette tilfellet rot og søling. Denne oppmerksomheten fører dessverre til at disse handlingene fortsetter. Det har ingen betydning om oppmerksomheten er positiv eller negativ. De forsterker problemene i stedet for å svekke dem.

Å bruke munn har også en annen virkning. Relasjonen mellom deg og ungdommen blir gradvis mer negativ. Hvis det er mye munnbruk ,vil han etter hvert forbinde deg med dette ubehaget, og han kan begynne å unngå deg. Dette kan gi seg utslag i at han går på rommet sitt i stedet for å være sammen med deg. Det kan hende at alle vennebesøkene er et resultat av munnbruken, slik at han opplever det som mer givende å være sammen med dem enn med deg.

Ta en prat.

På den annen side er det positivt at han har gode venner og at han tar dem med hjem. Da det er vennebesøkene som oftest fører til matlaging, søling og rot, må det bli et mål å samarbeide med sønnen din slik at disse besøkene får en form og et innhold som du kan tolerere. Besøkene må for eksempel avsluttes med et ryddig kjøkken. Gutten er 16 år. Du beskriver ham som snill og hjelpsom, men når han gjør husarbeid, når ikke resultatene opp til dine standarder. For meg virker det som om du er meget nøye og at det minste slurv gjør deg frustrert. Det betyr at guttens initiativ og gode hensikter blir straffet med reprimander.

Mitt forslag er at du setter deg ned sammen med sønnen din på et tidspunkt da det er ro og fred. Fortell ham at du blir veldig sliten av at det er så rotete etter at kameratene er reist, og at du liker dårlig at han spiser opp all maten du hadde planlagt å lage middag med. Si også at du setter pris på at han prøver å vaske og rydde opp, men at du fortviler over at opprydningen ikke er god nok. Si det som det er, at du er avhengig av å ha det rent og ryddig rundt deg for å trives.

Kom ham i møte.

Du bør også si til ham at økonomien din ikke er så god, slik at sammenkomstene med kameratene og all matlagingen faktisk gjør at du får dårligere råd. Det er ikke sikkert at han er klar over dette. 16-åringer tenker ikke alltid på at forbruket deres kan være kostbart og at det innvirker på foreldrenes økonomi. Inviter ham til å være med på å løse problemet. Det er en stor fordel om han kan komme med løsningene selv og ikke du. Hvis han finner løsninger han er bekvem med, vil han også bruke dem. Hvis imidlertid du foreslår løsninger, har han ikke noe eiendomsforhold til dem og han vil ikke bruke dem.

Det er lurt hvis du greier å komme ham i møte når det gjelder dine krav til pertentlighet. Noen løsninger kan være at han tar med seg venner hjem litt sjeldnere enn han pleier, og at de ikke skal spise opp maten i kjøleskapet. I stedet kan de kjøpe noe snacks eller smøre noen enkle brødskiver. Det kan inngå i løsningen at han skal rydde opp etter dem. Fra din side kan du bidra med at du hjelper til med opprydningen. Da får du mulighet til å rose initiativet hans og du kan sikre at kvaliteten på opprydningen når dine standarder.

Tegnet på at en problemløsning er god, er tre ting: 1: Løsningen må være rettferdig, 2: Den må være mulig å gjennomføre og 3: begge parter må ha en god følelse for løsningen.

En 16 år gammel gutt bestemmer selv hvor han vil bo. Hvis han vegrer seg for å bo hos faren, er det grunn til å ta det alvorlig. Det kan være gode grunner til at han ikke ønsker å bo der. Jeg forstår imidlertid godt at du trenger en frihelg en gang iblant. En mulighet er å foreslå at han overnatter hos en av vennene sine. Det vil være en bra gjenytelse for de belastninger kameratene har påført deg.