Syndere i sommersol

– SE! DETTE ER IKKE giganthytter, her finner du ingen palasser for rikfolk, peker Erik Arntsen ivrig.

Det er sommerens hittil varmeste kveld, ledelsen i Flekkerøy Vel har lastet sjekta med sørlandsreker og invitert A-magasinet på sight-seeing. Nå skal de vise oss hvilken folkelig idyll «paragrafrytterne» i kommunen og hos fylkesmannen er i ferd med å ødelegge.

– Dette er ekte, lokal kystkultur, tilføyer skipper Frode Stokkeland stolt idet vi tøffer gjennom et vindstille Skibbusund, der sjøbodene er stablet tett, på vei mot Paulen, der de ligger enda tettere.

Også i Skjærsilen, Åshavn, Mæbøfjorden og Lindebøkilen har hundrevis av nye bygninger poppet opp i strandkanten. Bak speedbåter, store brygger, levegger og utepeiser inneholder mange av dem et moderne ferielivs uunnværlige fasiliteter: kjøkken med oppvaskmaskin og komfyr, bad med varmekabler og vannklosett; stuer med kabel- eller parabol-TV.

Noen av hyttene har offisiell status som fritidsboliger. Men de aller fleste er formelt bare godkjent som sjøboder: lagringsplasser for fiskeutstyr og garn.

Og hvis politikerne i Kristiansand snart makter å ta belastningen med å vedta en revidert kommunedelplan for Flekkerøy, er det utelukkende slik de vil bli tillatt brukt.

– Kommunen og politikerne har et romantisk syn på kystkultur. De innbiller seg at hvis sjøbodene tilbakeføres til godkjent bruk, så får de snadderøykende fiskere med på kjøpet, fnyser Stokkeland.

– Men alternativet til dagens levende miljø er ikke fiske. Det er forfall, slår Nina S. Nilsen fast.

Ingen amnesti.

– I tilfelle beklagelig, men ikke noe avgjørende argument, ifølge miljøverndirektør Tom Egerhei hos fylkesmannen i Vest-Agder. Han ser ingen grunn til å gi amnesti for mange års uvettig byggeanarki i strandsonen. Det skal ikke være lettere å få tilgivelse enn tillatelse.

Samtidig tar han selvkritikk for ikke å ha sett hva som ville komme da den gjeldende Flekkerøy-planen ble vedtatt i 1995 og la en rekke av de mest attraktive strandtomtene ut til «sjørettet virksomhet».

Flekkerøy-planen ble forfattet av øyfolket selv. Deretter ble den klappet igjennom i bystyret og løftet frem som et strålende pionéreksempel på et velfungerende lokaldemokrati. Nå innrømmer både politikere, fylkesmann og kommuneadministrasjonen at de var for naive.

– Vi trodde formuleringen «sjørettet virksomhet» innebar noe næringsrettet, og så for oss tradisjonelt fiske. Men i praksis førte formuleringen bare til at byggeforbudet ble satt ut av spill. Siden 1995 er det oppført over 200 nye «sjøboder» på øya, sier Egerhei, og ser på raden av hytter langs bryggekanten i Åshavn.

I en av dem bor det pensjonerte ekteparet Sigmund og Sigrun Føreland hele sommeren. Og det har de tenkt å fortsette med.

– Hele livet har jeg drømt om et sted ved sjøen. Hvis noen skal ha meg ut herfra, får de bære meg, sier hun.

Han forteller at det var kommunen som insisterte på at de burde legge inn vann og kloakk. Og at de betaler skatter og avgifter som om sjøboden var fritidsbolig.

– Så skal noen straffes, bør det vel være kommunen, ikke den enkelte hytteeier? Vi har vært i god tro. Må vi ribbe hytta for inventar, blir det rettssak, truer Sigmund Føreland. Uten å få Egerhei til å skjelve i buksene.

– Denne saken er meget prinsipiell. Hvis politikerne i Kristiansand går med på å omregulere sjøbodene til fritidsboliger, vil det skape presedens langs store deler av kysten; da vil alle andre i samme situasjon kunne kreve å få bruke sine boder som hytter.

Dessuten vil et slikt vedtak bryte så sterkt med både lovverk og nasjonale føringer at Egerhei må sende det direkte til miljøvernministeren og la ham få siste ord.

Bråk overalt.

Erik Solheim (SV) kan få mange lignende saker å stri med, for det er ikke bare på Flekkerøy bygging i strandsonen nå skaper støy:

I Sogn og Fjordane har rødgrønne politikere, anført av ordfører og varaordfører, startet et oppgjør mot egen regjering. De mener det må tillates stor utbygging i strandsonen for å stoppe fraflyttingen.

På Svalbard brukes sjøboder ulovlig som bolig. Beboerne har fått frist ut året med å bringe bygningene i samsvar med godkjent byggemelding og flytte ut.

I Austevoll har ordføreren fått refs av fylkesmannen for egenhendig å ha endret reguleringsplaner slik at det kan bygges hytter i strandområder avsatt til friluftsformål.

Ettersom Flekkerøy-konflikten fort kan ende på hans bord, vil ikke miljøvernministeren uttale seg konkret om den.

– Men generelt er vi veldig opptatt av å sikre allmennhetens tilgang til strandsonen. Bit-for-bit-nedbyggingen skal ikke fortsette, og vi er særlig opptatt av å beskytte pressområdene: Tjøme er ikke Vikna, Flekkerøy er ikke Loppa, sier han.

«Øya er vår.»

Veien fra Kristiansand sentrum til Flekkerøy en snau mil unna, går gjennom Perleporten, tunnelen som ble ferdig i 1989. Inntil da fantes ingen bilvei til et øyfolk som gjennom mange hundre års delvis isolasjon har bygget opp et legendarisk samhold.

Her har Kristelig Folkeparti nesten 50 prosent oppslutning. Bedehusmiljøet er sterkt og levende. En imponerende dugnadsånd har bidratt til idrettshall og to kunstgressbaner. Få kan vise til samme rause giverglede i innsamlingsaksjoner.

Men er det noe de 3000 innbyggerne avskyr, så er det eksperter som kommer utenfra og forteller dem hvor skapet skal stå.

– Kulturkollisjonen mellom byen og øya er voldsom, sier politisk redaktør Ole Lillesvangstu i regionavisen Fædrelandsvennen.

Under valgkampen i fjor var han til stede på et stappfullt folkemøte på Flekkerøy. Der fastslo en ung, kvinnelig Senterpartiet-politiker at ytterligere nedbygging av strandsonen ikke kommer på tale. – Hvis du føler deg velkommen her ute, synes jeg det er utrolig, lød det fra salen. Et utbrudd som høstet kveldens ivrigste applaus.

«Øya er vår – vi gjør som vi vil,» kalte Lillesvangstu kommentaren han skrev i avisen etterpå. Teoretisk verdiøkning. – Vi føler oss satt under administrasjon, sier Frode Stokkeland, mens sjekta hans glir gjennom speilblank sjø. 34-åringen med Ydre Fleckeröe Malt Whisky laug skrevet på skjortebrystet, slåss for det han mener er en bevaringsverdig kultur som ikke kan ofres på nasjonale retningslinjers alter.

Han forklarer at Flekkerøy aldri har hatt sjøboder, men skibbuer, og at disse gjennom mange generasjoner har vært brukt både til lagring og overnatting. Derfor bør skibbuene få samme kombinerte status som rorbuene i Nord-Norge.

Dessverre for Stokkeland har hverken fylkesmann eller rådmann falt for det resonnementet. De mener at en skibbu er en sjøbod og bare kan brukes som lagringsplass.

Det innebærer ifølge lokale eiendomsmeglere et verditap på 300–400 millioner kroner. Men Stokkeland insisterer på at øyfolket overhodet ikke er drevet av økonomiske motiver.

– Pengeverdien på skibbuene er bare teoretisk. Flertallet av eierne bor i hus lenger inn på øya. Vi selger ikke uansett, sier han.

På den annen side er det åpenbart mange som leier ut: På www.finn.no kan man i sommer velge og vrake blant Flekkerøy-sjøboder, de dyreste til 13 000 kroner uken. Og det er vel grunn til å anta at både etterspørsel og pris vil falle en smule den dagen bare garn og fiskestang får tillatelse til å bo i dem.

Stokkeland understreker at det for allmennheten ikke vil ha noen estetisk betydning om bodene ribbes for inventar. De blir jo uansett stående som i dag. Derimot vil det være til praktisk ulempe for folk flest. For mens eierne i dag signaliserer stor vilje til å avgi grunn til en ny kyststi, vil stemningen snu radikalt hvis myndighetene først river ut sengene deres.

– Da må det eksproprieres, varsler han.

Ikke overnatting.

Slike bekymringer har ikke Jakob Nilsen. Han er 60 år og har vært fisker hele livet, helt fra den gang det var fisk i fjorden. Nå har han bare 10–12 makrell å vise frem når han legger til med skøyta Betzy, hilser med et tungt håndtrykk og ruller en røyk inne i en av sine tre sjøboder.

Dem bruker han som lagringsplass, hva skal vel han med fritidsboliger? Selge dem for millioner? Pøh, hva skal han bruke de pengene til?

Han viser frem et svart-hvitt bilde av hvordan det så ut her i Mæbøfjorden på 50-tallet.

– Liljan, Vesla, og Neptun, peker han. – Det var så mange skøyter her at det var en gru. Men nostalgisk, det er han ikke. Han synes det er greit nok at alt har endret seg. Sånn som situasjonen er, med få fisk og færre fiskere, ville de gamle bodene bare stått og råtnet. Og om folk sover i de nye sjøbodene sine, er vel det greit nok, og iallfall ikke noe han legger seg borti. Men han går ikke med på at det er sånn det alltid har vært.

– Det er ikke sant at vi alltid har brukt skibbuene til overnatting. Iallfall har aldri vi fiskere gjort det. Politisk verkebyll. For Kristiansands politikere er sjøbodsaken en verkebyll. Da et flertall bestående av Høyre, Frp og KrF nylig fikk formannskapet til å utsette revideringen av Flekkerøy-planen, var Kristelig Folkepartis Grete Kvelland Skaara helt ærlig om hvorfor:

– Vi har jo et regjeringsskifte i bakhodet. Vi vet hva SVs miljøvernminister mener. Med en ny regjering kan ting stille seg annerledes, sa hun.

Men ordfører Per Sigurd Sørensen fra Høyre kommer ikke til å trenere avgjørelsen helt til neste års valg. Han mener det er naivt å tro at en ny regjering vil føre en mer liberal strandsone-politikk, og varsler en beslutning i løpet av året.

Men han synes det blir fryktelig vanskelig å fatte den.

For det er ikke nødvendigvis slik at Flekkerøy-folket har lurt noen. Mange av dem har fått ja til å legge inn vann og kloakk, og avanserte byggetegninger har nærmest proforma fått godkjent-stempel. Det kan synes som om rene tilfeldigheter har avgjort hvilke bygninger som har fått status som fritidsbolig og hvilke som formelt er å regne som sjøboder.

– Mange har vært i god tro, sier han, og medgir dessuten at kommunen har gitt uforsvarlig mange dispensasjoner fra det generelle byggeforbudet i strandsonen.

Nå kommer den sure svien. Både i form av varslede rettssaker og et garantert velgertap på Flekkerøy. Det siste blir riktignok godt og vel kompensert gjennom økt popularitet på fastlandet. – Mange i byen sier det er på høy tid vi politikere manner oss opp og gjør noe med situasjonen på øya, sier Sørensen.

Nettdebatt.

På Fædrelandsvennens nettsider har debatten vært mildt sagt frisk den siste tiden:

«Samtlige «sjøbuer» som helt spekulativt og med vitende og vilje er ulovlig tilrettelagt som sommerresidens bør brennes ned til grunnen. Det tenker jeg ville lære anarkistene å respektere gjeldende lover og regelverk. La gribbene få svi!»

«Stopp å bry dere, for vi kommer uansett til å overnatte i buene våre.»

«Om vi som har sjøbuer koser oss og sover der om sommeren, gjør det noe? Det har jo ingen betydning for dere «andre» misunnelige personer rundt om i landet.»

«Det er på høy tid at de som har tatt seg til rette her på øya får seg en smekk»

«Hva du gjør i din egen sjøbod må da være opp til deg selv. Hvem har noe med om du bor der eller ikke. Dette er enda et eksempel på at Norge er den siste Sovjetrepublikk!!!»

«Hva skal vi med 350 lagerboder på Flekkerøy? Forslaget vil innebære forslumming. Dette er byråkratiidioti på sitt verste.»

«Jeg skal personlig anmelde hver eneste person jeg ser overnatte i sjøboden sin».

Redaktør Lillesvangstu mener at politikerne har seg selv å skylde for at sinnene nå står i kok. Fædrelandsvennen har i mange år klaget over strutsepolitikken i strandsonen, at byggingen på Flekkerøya er ute av kontroll, og påpekt at planen fra 1995 i praksis pulveriserte de nasjonale retningslinjene.

– Jeg skjønner godt at folk på Flekkerøya er forbanna. Det blir veldig brutalt hvis kommunen bare setter strek over 15 års feig politisk praksis. Da kommer garantert rettssakene på samlebånd. For er det noe de kan på Flekkerøy, så er det å mobilisere og slåss. Dette er vår Midtøsten-konflikt. Den får aldri noen god løsning, sier han.

Pisser i sjøen.

Det finnes nok steder med større mangfold enn Flekkerøya, samfunn der det er enklere å tale mindretallets sak. Den pensjonerte læreren vi treffer i Paulen, der han kjæler med tresnekken sin, vil ikke ha navn og bilde i A-magasinet. Men synspunktene hans skal vi få:

– Dette er et jag etter profitt og en rovdrift på miljøet som er vond å se på for en ekte Flekkerøy-gutt. Det bygges helt uten hensyn til lokal byggeskikk, sier han, og må nesten skryte av dem som med frekkhetens nådegave maktet å snike begrepet «sjørettet virksomhet» inn i Flekkerøy-planen i 1995.

– Det begrepet omfatter jo alt! Når jeg pisser i havet, er det sjørettet virksomhet! Se, som de har ødelagt den fantastiske naturen! sier han og peker inn mot de 16 små hyttene som er presset sammen i to rekker. For noen er de et fargesterkt smykke, for ham et gult og rødt verkende sår i vannkanten.

Det samme er de for Ole Geir Feste, sanger og skuespiller ved Agder Teater.

– Nå selger de arvesølvet vårt, tenkte han den dagen for 12 år siden da de første dynamittgubbene detonerte her i hans barndoms idylliske badevik. Så snudde han ryggen til gravemaskinene og skrev sangen «Nekrolog» for bandet Festes:

«Nå skynder de Paulen i beder Sånn at Mammon kan få telefon og dass. Den veien til himmelen Som før var trang og smal har fått flere felter og parkeringsplass».

Denne artikkelen sto på trykk i A-magasinet 20. juni.