- Flere norske barnefanger opplever tortur
FNs barnekonvensjon artikkel 37 c:
: «(barnet) skal ha rett til å opprettholde forbindelsen med sin familie gjennom brevveksling og besøk, unntatt under særlige omstendigheter»
DET ER 22 TIMER siden «Torstein» sist var ute av cellen. Det er ti dager siden han ble satt i varetekt for en alvorlig voldshandling mot en kvinne. Det er fire måneder siden han fylte 16 år. Ikke et eneste menneske har besøkt ham i fengsel. Ikke forsvareren. Ikke barnevernet i hjembygda, som har ansvaret for ham.
Fengselet, der han satt på glattcelle de tre første dagene, glemte å sende med ham medisinene da han ble flyttet til nytt fengsel. Risperdal, som skal holde psykosen på avstand. Concerta, som skal dempe hyperaktiviteten. Nå har han vært uten medisin en uke.
Det er lenge siden justisminister Knut Storberget fortalte at Norge ikke vil fengsle barn lenger:
– Barn og unge skal ut av fengslene, sa han, i desember 2005.
Justisministeren var svært optimistisk. Han sa at problemet med barn og unge i fengsel kan løses, fordi det er snakk om så få personer. Året etter, i 2006, fengslet Norge likevel 46 barn. I fjor fengslet vi 41.
I april i år sa Storberget det én gang til:
– Alle under 18 år skal ut av fengsel. En stortingsmelding kommer om kort tid, sa justisministeren. Tallene som kom fra Justisdepartementet i forrige uke, viser at sist uke satt 10 barn i fengsel i Norge. Fire i Oslo, resten i Stavanger, Kristiansand, Sandefjord, Kongsvinger, Ringerike og Sandeid.
Langt fra mamma
Nå har Torstein tatt madrassen ut av sengen. Han setter den mot celleveggen og slår, slår, slår. Uten medisinene får han lite søvn og ingen ro. Han slår igjen, i timevis. Så tenker han på mamma.
– Jeg skulle ønske hun var her. Det er ikke så lett å være 16 år og være 200 mil fra moren sin, og endatil sitte i fengsel, sier han.
Torsteins mor er sykmeldt og har dårlig råd. Hun har ikke penger til å reise Norge på langs for å besøke sønnen. Ingen har fortalt Torstein at mamma har rett til å besøke ham på statens bekostning. Forsvareren holder til et tredje sted i landet. Ingen har fortalt Torstein at han kan kreve besøk av forsvareren.
Men det er mamma Torstein savner. Han får snakke med henne på telefon 20 minutter hver uke. Internasjonale avtaler, som Barnekonvensjonen og Den europeiske menneskerettighets-konvensjonen (EMK), regner alle under 18 år som barn. Men når det norske Justisdepartementet sender ut sine oversikter over innsatte under 18 år, skriver de ikke «Barn i fengsel». I stedet skriver de «Ungdom i fengsel».
Uten besøk
Vi er fire som kommer til fengselet om ettermiddagen mandag 9. juni. Vi er de aller første som besøker Torstein siden han kom hit to uker tidligere. Advokatene Mette Yvonne Larsen og Christopher Hansteen er fra Advokatforeningens Menneskerettsutvalg. De bruker fritiden til å intervjue barn i norske fengsler. Kartlegge hvordan disse barna egentlig har det, og om Norge overholder barnekonvensjonen.
Når Regjeringen neste år sender sin offisielle rapport til FNs barnekomité i Genève, sender Den norske advokatforening sin skyggerapport.
Denne dagen er A-magasinets journalist og fotograf også med. Vi får høre ham fortelle hva som har skjedd disse to ukene. Og hva som ikke har skjedd.
Han er roligere nå, den siste uken har han fått medisinene sine. Men den høyre neven er fremdeles hoven og full av kutt.
Her om dagen slapp han ut av cellen bare 30 minutter på et helt døgn. 23,5 timer satt han innelåst.
Artikkel 37 c:
«Særlig skal ethvert barn som er berøvet sin frihet, holdes adskilt fra voksne, med mindre det motsatte anses å være det beste for barnet»
Redd for medfangene
Torstein sitter i et av landets største fengsler, på en av de tyngste avdelingene. Han er den eneste under 18 år. Når han annenhver dag låses ut av cellen for fellesskap med andre fanger, så er det voksne, tunge kriminelle han har samvær med. Han er redd dem. Han vet at to av dem har drept. Den ene har fortalt ham i detalj om hvordan ugjerningen ble utført. Mange av medfangene vil ha Torsteins telefonnummer, sånn at de kan møtes når de kommer ut.
Torstein er stor for alderen. Da han kom til fengselet, rådet de ansatte ham til ikke å fortelle de andre fangene at han bare var 16. Rådet skremte Torstein. Men han fulgte det. Ingen av de andre fangene vet at Torstein fremdeles går på ungdomsskolen.
– Jeg er ganske redd for å plumpe ut med at jeg er 16, sånn plutselig, sier Torstein. – Det ble ekstra skummelt da betjentene advarte meg.
– De andre er greie med meg. Han ene morderen sier at om jeg får problemer, må jeg si fra. Men jeg tør ikke snakke noe særlig med ham. Den eneste jeg snakker med, er en kar som sitter for en del småting. Mange har spurt om telefonnummeret mitt, og vil ha meg med på ting når jeg kommer ut. Det er det alt handler om her, det er bare kriminelt prat hele tiden. Torstein har ikke fortalt noe om den alvorlige voldshandlingen han utførte mot en kvinne. Han tør ikke. Og han skammer seg.
Torstein tenker mye på hva barnevernet holder på med, hva slags planer de har for ham.
– Jeg forsøkte å ringe dem en gang, men de var opptatt i møte.
Forsvareren vet ikke
Hvem vet noe om Torstein i det hele tatt? Forsvareren vet ikke all verden. Han tror at Torstein sitter i egen ungdomsavdeling.
– Så vidt jeg vet, sitter gutten i en egen avdeling, sier advokat Rolf Christensen til A-magasinet. Da har Torstein sittet to uker i voksenfengselet.
– Nei, han sitter i en helt vanlig avdeling, med voksne, tunge kriminelle.
– Ja, jeg fikk inntrykk av det da jeg snakket med ham på telefon i forrige uke. Men da dette fengselet ble valgt, var det begrunnet med at der var en egen ungdomsavdeling, der han skulle sitte uten kontakt med eldre innsatte, sier Christensen.
Fengsles inne i fengselet
Samme dag skal Torstein i nytt fengslingsmøte. Men han føres ikke til noe rettslokale, og han har ingen forsvarer ved siden av seg når han møter dommeren. I stedet plasseres han foran et videokamera, inne bak murene. Dommeren sitter et helt annet sted i landet, foran et annet kamera. Forsvarer og aktor et tredje sted. Slik avgjøres Torsteins fremtid. Barnevernet har fremdeles ikke funnet noen som kan passe på ham. Politiet vil ha ham sittende i varetekt i to uker til.
Men dommeren sier stopp: Han gir barnevernet en frist på tre dager for å få Torstein overført til en psykiatrisk sikkerhetsavdeling. Der skal han utredes.
Kriminalomsorgsmeldingen som Knut Storbergets lovet, skulle ha vært her nå. Men 16. juni ble det klart at den er forsinket. Den kommer til Stortingets høstsesjon. Det samme gjør innstillingen fra utvalget som skal utrede alternativer til å sette barn i fengsel.
Artikkel 37 c:
«ethvert barn som er berøvet friheten, skal behandles med menneskelighet og respekt for menneskets iboende verdighet og på en måte som tar hensyn til barnets behov i forhold til dets alder»
Fengselet der Torstein sitter i varetekt disse ukene, ønsker ikke å kommentere hvorfor Torstein sitter innelåst så mye av tiden, hvorfor han ikke fikk besøk, hvorfor ingen lege har sett til ham, eller hva slags opplegg som er laget for ham.
Dette fengselet har et eget ungdomsteam, men Torstein sier at han ikke har merket så mye til dem. Han sier at den ene var syk, og den andre på kurs. Men to ganger har han blitt låst ut for å spille biljard.
– Vi har et opplegg rundt hver enkelt innsatt. Mer kan jeg ikke si, av hensyn til gutten selv, sier en av dem som har ansvaret for Torstein. Hun er utdannet sosialantropolog, men ansatt av barnevernet.
Artikkel 40 pkt. 1:
«ethvert barn som (...) finnes å ha begått et straffbart forhold, har rett til å bli behandlet på en måte som fremmer barnets følelse av verdighet og egenverd»
Jobb og venner
Han skulle gjort seg ferdig med 10. klasse i år, men har ikke hatt undervisning siden april. Han skulle ønsket han kunne ta eksamen, begynne på bilmekanikerlinje, og begynne å jobbe. Helst der både mamma og vennene hans er.
I stedet sleper dagene seg av sted med TV og boksing, boksing og TV. Fremdeles setter han madrassen mot veggen og slår. Han sier at han blir skikkelig aggressiv. Sånn at hvis fjernkontrollen til TV-en ikke virker, vil han bare knuse den.
– Det er ganske trasig. Jeg føler meg nokså fortapt. Jeg føler meg glemt, sier Torstein.
PS:
Noe går som det skal, for Torstein: Neste dag kommer mamma på besøk. Og saken hans kommer opp i lynfart. Fordi han er under 18 år, har myndighetene kortere frist på seg til å få saken til doms. Torstein tilsto sin forbrytelse straks han ble avhørt, og bare en måned senere sto han i tingretten.
