VI ER ET UNGT PAR i midten av 20-årene som har en fantastisk sønn som akkurat har fylt 2 år. I takt med den naturlige utviklingen er han den siste tiden blitt veldig flink til å teste ut grenser, og vi er litt usikre på den beste måten å takle disse episodene på.

De små episodene går som oftest over av seg selv, da han mister interessen når vi ikke hisser oss opp, men bare sier nei nok ganger før vi fjerner ham fra situasjonen. Men hvordan skal vi reagere når han igjen og igjen oppsøker direkte farlige situasjoner? Klatring i bokhyller (ja, de er festet til veggen), prøve å ta på varme panel-ovner, kokeplater, og lignende er ting han konstant oppsøker. Nå pleier vi å være ganske strenge i stemmen (men ikke heve den eller skrike) og gi ham en liten «smekk på fingeren» – rett og slett for å vise at dersom han rører disse tingene, så vil han få vondt.

Dessuten har han en tendens til å rive ting i bakken om og om igjen – noe som ikke er særlig populært dersom det f.eks. er en laptop eller et speilreflekskamera (hvordan han får tak i disse tingene, er ikke alltid like klart for oss – da vi prøver å sette dem utenfor rekkevidde). I slike situasjoner har spesielt mor en tendens til å hisse seg litt opp når hun snakker til det lille bøllefrøet, men vi føler oss usikre på om dette er riktig fremgangsmåte – i og med at han bare fortsetter som før. Og vi vil jo ikke skremme ham eller noe slikt.

Har du noen tips om hvordan vi best mulig kan takle disse situasjonene? Vi skjønner jo at dette er helt naturlig og mest sannsynlig vil gå over etter en stund, men det er alltid greit med noen gode råd på veien.

For at han ikke skal virke som et skikkelig krapyl, vil vi understreke at han er en kjempegod gutt! Han er kjærlig og kosete og veldig tillitsfull. Gladere gutt skal du lete lenge etter!

SVAR: Barn i toårsalderen kan oppleves som ganske slitsomme. Men årsaken til det er at det er mange ferdigheter som utvikler seg raskt i denne alderen. De begynner for eksempel å kunne klatre, gå i trapper og sparke ball. De begynner å bruke blyant og fargestifter, lage kruseduller, og de kan bygge tårn og leke konstruksjons- og rolleleker. Det er også i denne alderen de begynner å vise interesse for gjenstander som har mange farger og former. Da blir hverdagsgjenstander plutselig attraktive, som for eksempel PC og fotoapparater. Når de er blitt mobile, klarer å klatre og bruke ting i leken, da er risikoen for skader og ødelagte gjenstander en realitet. Jeg har tidligere i denne spalten sagt at barn kan sees på som forskere. De er ustanselig opptatt av å undersøke ting rundt seg, og de kan danne seg hypoteser som de prøver ut. Det er på denne måten de lærer om verden, kunnskap som danner grunnlaget for selvstendighet og kompetanse senere.

Gjem fristelsene.

Dette er også begynnelsen på det som ofte kalles trass-alderen, men som jeg i en tidligere spalte omdøpte til nysgjerrighetsalderen. Men økt nysgjerrighet, bedre motoriske ferdigheter og større interesse for objekter i huset fører også til mer årvåkenhet og flere grenser fra foreldrene. Når barnet hindres i å forske, øker protestene og trassen.

Det viktigste enkelttiltaket er å fjerne alle verdifulle gjenstander og sette dem utenfor toåringens rekkevidde. Det finnes beskyttelseskanter til å sette på komfyren slik at barnet ikke brenner seg.

Men det er lett å komme i «kjeftefella» overfor en toåring. De gale handlingene tar mest plass og er mest synlig for dere. Å reagere med «nei» og smekk på fingeren har nok ikke den ønskede virkning. Barnet vil for eksempel fortsette å forsøke å prøve å få tak i fotoapparatet til tross for deres «nei». Kjeftefella dreier seg om at kjeftingen fører til at barnet fortsetter med den gale handlingen og foreldrene fortsetter med kjeftingen. Dette samspillet må brytes.

La barnet få se.

Det er i toårsalderen at barnet begynner å lage de første, ufullstendige setningene. Det kan si «ha bil» eller «det dukke» samtidig som det peker. En måte å møte det nysgjerrige barnet på er å si «hva vil du?» Hvis barnet peker på fotoapparatet og kanskje sier «ha det», kan dere si «ha foto?», ta ned kameraet og la barnet undersøke det under kontroll. Etter en stund vil barnet ganske sikkert være fornøyd og miste interessen. Da vil det være klokt å avlede barnet med å tilby et annet objekt mens det fremdeles er rolig og opptatt av kameraet. Velg da et objekt som barnet kan leke med uten fare for å bli ødelagt. Dere bør ikke avlede barnet mens det gråter og er trassig. Da vil dere forsterke trassen. Vent da til barnet roer seg og tilby barnet en ny leke når det er rolig.

Gi ros.

Fra to års alder og oppover har barnet stor nytte av at foreldrene kommenterer barnets lek. Dette bidrar til å utvik-le barnets språk i tillegg til sosial kompetanse, utholdenhet og kunnskap om følelser. Dere kan sette dere ned sammen med barnet når det leker eller studerer et interessant objekt. Dere kan kommentere objektet ved å si «så fin blå kloss». Dere kan kommentere barnets følelser ved å si «du koser deg nå, ser jeg». Dere kan kommentere barnets sosiale ferdigheter ved å si «du er så flink til å dele». Eller barnets utholdenhet ved å si «å, så lenge du leker!».

Hvis dere følger disse ideene, vil mye av kontakten dere har med barnet, flytte seg fra kjeftefella til positiv kontakt der barnet lærer hvordan det kan stille sin nysgjerrighet og utvikle viktige språklige og kognitive ferdigheter. Og så blir det hyggeligere.