Utakknemlig barn

JEG VAR NYLIG i fødselsdagsselskap for en seksåring, og hadde kjøpt flere presanger til ham. Da han hadde åpnet dem (uten å takke), spurte han: «Er dette alt jeg får av deg?» Spørsmålet satte meg sånn ut at jeg ikke klarte å svare noe klokt på direkten. Jeg sa bare noe sånt som «ja, det er det», og gutten løp videre til neste pakkeåpning. Like blid, men også like lite takknemlig. Foreldrene hans overhørte ikke denne delen av pakkeseansen, fordi de var opptatt med andre ting, men jeg fikk med meg at bursdagsbarnet sa det samme til en av de andre voksne gjestene, og hun ble like paff som meg. Vi sa oss enige i at dette var lite hyggelig, men at «han vokser det vel av seg». Min umiddelbare reaksjon var at jeg fikk lyst til å trekke tilbake gavene, men jeg skjønte så klart at det ville vært en nokså barnslig og ugrei løsning. Det føltes heller ikke riktig å skulle fortelle om utsagnet til foreldrene, som hadde nok å henge fingrene i, og som jeg på alle måter oppfatter som gode oppdragere – selv om de nok kan sies å skjemme bort sønnen sin litt. Som gjest ønsker man jo heller ikke å bidra til å skape dårlig stemning ved en slik anledning. Barn glemmer fort, så det er vel neppe noen god idé å ta opp dette med ham senere, med mindre det skjer igjen.Sannsynligvis (og forhåpentlig) er disse unotene noe han legger av seg på egen hånd i løpet av kort tid. Men har du noen tips til hvordan jeg kunne taklet situasjonen bedre? Hva kan man si til et barn for at det skal forstå at dette ikke er en god måte å motta en gave på? I ettertid har jeg tenkt at det kanskje bare var et uheldig ordvalg fra hans side, og at han bare lurte på om han kunne gå videre til neste gjest. Det kan hende jeg burde forsøkt å forklare ham at dette uttrykket gjerne oppfattes annerledes. Har du noen innspill til hvordan jeg kunne ha gjort det? Man må selvfølgelig gi barn rom for å feile, men samtidig er det uheldig hvis dette skulle skje igjen. For meg ga kommentaren en litt trist start på en ellers vellykket ettermiddag, men hvis giveren var en jevnaldrende, kunne vedkommende blitt riktig såret. Og det er noe jeg slett ikke ønsker at seksåringen skal måtte oppleve. Hvis jeg snakker med ham om takknemlighet generelt en gang det faller seg naturlig, kan jeg kanskje bruke det som et bakteppe hvis han glemmer seg igjen. Men hva kunne jeg sagt der og da?Hilsen bursdagsgjest med svekket giverglede.

SVAR:

Jeg kan godt forstå at du ble skuffet over å bli møtt med et svar som kan tolkes som misnøye med gaven. Man blir litt «satt ut» i øyeblikket når man får en reaksjon som ikke er forventet.Du beskriver en historie om et dilemma som er ubehagelig å forholde seg til. Vi ønsker helst ikke å blande oss inn i andre foreldres barneoppdragelse, men samtidig vet vi at barnets uhøflighet kan være uheldig for dets omdømme, både hos voksne og hos jevnaldrende. Du sier selv at du har fått redusert giverglede. Det er ikke godt å vite hvorfor gutten svarte på den måten. Det kan hende at han var så oppspilt over å være dagens midtpunkt og så spent på å få se alle gavene at han glemte å være høflig. I så fall var hans avmålte reaksjon en direkte følge av spenningen og ikke et uttrykk for å være bortskjemt eller å mangle sosiale ferdigheter. Han er 6 år, og det er stor spredning i utvikling i denne aldersgruppen. Noen har et velutviklet språk og høy sosial kompetanse, mens andre mangler nyanser i språklig uttrykk og viktige sosiale ferdigheter, som for eksempel vanlig høflighet.

Lite register.

Det er også en utfordring for noen barn i denne alderen å kjenne igjen følelser både hos seg selv og andre. De fleste kjenner igjen å være glad og sint, men mange barn i denne alderen har problemer med nyanser som for eksempel å være såret, lei seg, og skuffet.Gjenkjennelse av slike følelser er en forutsetning for å kunne være empatisk, altså evnen til å sette seg inn i andre menneskers følelser og kunne synes synd på eller ta hensyn til andre. Å være høflig bør være basert på empati, ikke bare en mekanisk frase. Empati er egentlig en ganske avansert følelsesmessig egenskap. Noen barn er følsomme av natur og evner å ta hensyn til andre, både dyr og mennesker tidlig, mens andre barn trenger mer tid til å lære seg empati. Hvis det ikke var en følge av å være oppspilt, kan det se ut som denne gutten trenger mer tid til å lære. Det er lite hensiktsmessig å reagere med skuffelse eller irritasjon og si noe sånt som «du må lære deg å sette pris på gaver du får» eller «jeg hadde forventet at du sa takk». Den beste reaksjonen du kan gi i øyeblikket, er å hjelpe barnet med å sette navn på den følelsen du ser, eller tolker. Dette vil være et lite bidrag til å lære barnet å kjenne igjen følelsene.

Vis interesse.

Du kan si: «Kom hit til meg litt» (man må ha barnets oppmerksomhet). Ta rundt barnet (vis fortrolighet og interesse) og si: «Jeg kan se at du er litt skuffet. Er du det?» Barnet vil kanskje bekrefte det ved å nikke eller si «ja». Uansett hva barnet sier, kan du fortsette med å si «Kom, skal jeg vise deg noe». Hvis det er en leke, inviterer du barnet til å prøve leken, eller du prøver leken. Hvis det er et klesplagg, kan du invitere barnet til å ta på seg plagget, eller du kan prøve det og lage litt moro av det. Da viser du interesse for barnets reaksjon, og du viser at du mente godt med gaven. Du kan også påkalle foreldrenes oppmerksomhet og si at du tror sønnen deres er litt skuffet over gaven. Foreldrene vil ganske sikkert spørre barnet om det, og kanskje si at de synes det var en fin gave. På den måten fokuserer foreldrene også på barnets følelse, samtidig som de sier sin mening om gaven. Alt dette bidrar til at barnet lærer, både om sine følelser og at gaven egentlig er fin.
Det er lite hensiktsmessig å reagere med irritasjon og si noe sånt som «du må lære deg å sette pris på gaver.»

Snakk med foreldrene.

Hvis du kjenner foreldrene godt og dere har en god relasjon, kan du ved en senere anledning si at du la merke til at gutten deres virket skuffet når han fikk gaver på fødselsdagen, og spørre om de har noen forklaring på det. De kan sikkert bidra til å avklare om han vanligvis viser takknemlighet, og at dette må ha vært et unntak. Eller om de også er bekymret over dette. I så fall vil dette være en glimrende anledning til å gi foreldrene et tips om at det er lurt å lese for barnet for eksempel strategiske billedbøker med fortellinger om barn som får gaver til fødselsdagen, om at noen blir skuffet og andre blir glade, noen sier takk og andre glemmer det. Barnet kan trekkes inn i historien ved å bli spurt om han har vært skuffet, om han husker å si takk osv.Vi må huske at vi som voksne er den ressurssterke parten overfor et barn. Vi bør ikke la oss fornærme. Vår overlegenhet i makt og kunnskap kan vi bruke til å hjelpe barnet til å lære.