«Vandreren er i området!»

I høst lekte han igjen katt og mus med politi og jegere.

PÅ SENSOMMEREN

2005 sto en notis i VG. Tittelen lød: «Vandreren går løs igjen». 20 hytter var brutt opp. Fjellsko, fiskeutstyr, sekker og sprit var meldt savnet. - Han lever farlig nå, vi har oppfordret jegere som går i fjellet til å være ekstra på vakt, sa politioverbetjent Arne Erik Håkonsen til avisene.Bak denne notisen ligger en merkelig historie om en vandrende bergenser, en myteomspunnet tyv, kjent for å lure politiet. 47-åringen har siden tidlig på 1980-tallet gått fra hytte til hytte i den norske fjellheimen, der har han sovet, spist, drukket og stjålet det han trenger i fjellet. Totalt er han dømt for 644 innbrudd. Hans navn er Terje Larsen, han går og går og kalles Vandreren.Alarmen går på politikontorene i Buskerud. Ikke siden stabburstyven Gjest Baardsen herjet på 1800-tallet, har noen ertet på seg så mange lensmenn. Noen politimenn som har jaktet på ham, ler når vi ringer: «Kan du ikke be ham melde seg, hvis du finner'n? Jeg aner ikke hvor mange arbeidstimer han har kostet oss. Han stryker til fjells når sola slikker ham i nakken om våren. Så lar han seg fange når snøen kommer.» Og siden Vandreren bare går og går, må både politiet og vi vente på ferske innbrudd som avslører ruten. Derfor er vi alltid ett skritt bak. Og jo mer vi leter etter spor, desto vanskeligere innser vi det skal bli å ta ham.  Han har dyrets instinkter og kjenner terrenget ut og inn. Derfor er han dyktig til å lure oss, innrømmer Håkonsen.Politiet tar med hunder og går til aksjon i skogen på Sokna i Buskerud. Det er som å lete etter nåla i høystakken, tenker politisjefen, og husker hvordan Vandreren herjet i Gudbrandsdalen i 2001. Raidet varte i flere måneder, og politiet satte inn ressurser «som ikke ligna noe». Han ønsker å unngå det. Og de har ferske spor. De tror de har omringet ham. Men Larsen er som sunket i jorden.«Når du går alene i naturen, ser du annerledes på ting. Det er bare noe som skjer når man går. Du får tanker som ikke kan oppstå i den siviliserte verden.»

FLUKTEN, våren 2001.

Terje Larsen soner en dom på to år i Ringerike fengsel. Den 28. april får 44-åringen innvilget en kort permisjon. Mellom klokken 08.00 og 12.00 kan han dra til Hønefoss for å kjøpe batteri til klokken sin og nye fotballsko. Han har skutt hull i de gamle. Larsen omtales som mønsterfange og skal snart til åpen soning. Han trener daglig. Leser om språk og geografi og kan de fleste hovedstedene i verden. Han blir godt likt av medfanger og ansatte i fengslet. Samtidig omtales han som «dypt ensom», en som vil være alene. På vei til sportsbutikken denne morgenen går han forbi Vinmonopolet. Terje Larsen har ønsket antabus, som får kroppen til å reagere allergisk på alkohol, men har ennå ikke fått det. Han kjenner «den onde lyst», kjøper en kvart St. Halvard og en halv vodka, tar bussen til Oslo og koser seg «glugg i hjel». Han reiser videre til Lillehammer og sier han er på vei til en venn. Denne vennen viser seg å være skogen. Det er begynnelsen av mai. Snøen på fjellet smelter dag for dag.Da han går av bussen ikke langt fra Lillehammer, og beveger seg inn mellom trærne, tenker han: «Nå skjer noe alvorlig». Fengselet han rømte fra aner det. Politiet frykter det, og hytteeierne i midtre Norge skal snart få vite det. Eks-sportsbutikkekspeditøren skal nok en gang gjøre seg «fortjent» til kallenavnet Vandreren. Han har allerede 13 dommer, trolig 10002000 innbrudd på samvittigheten. Ingen vet sikkert, for han stjeler så lite at det ikke dekkes av forsikringsselskapet. Ikke alle anmelder, og noen synes synd på ham.Å vandre alene vekker et romantisk bilde hos mange. Filosofen Thoreau skriver at du er fri til å vandre når du kan forlate din mor og far, søster og bror, kone, barn og venner og har gjort opp for deg. Larsen har oppfylt flere kriterier. Og selv om han sier at fjellet renser sjelen, er det for Larsen desperasjon og ensomhet i skrittene og rasende hytteeiere i fotsporene. Har han begynt, klarer han ikke stoppe.September 2005: Damene på arkivene i lokalavisene ler når jeg spør om Vandreren. «Han tok hytta til naboen, men har ennå itte rørt hytta mi!»/ «Han overnattet i hytta til svigerforeldrene mine.» En politimann sender meg e-post. De har aksjonert to ganger og har brukt helikopter og hunder. Vandreren glapp unna. «Jeg vet det er pop å gå fra hytte til hytte, men det er fan ikke DNT dette her!» skriver han.

Ungdommen.

Terje Larsen har sagt at du kan se hvordan en person tenker ved å se hvordan han går. Men hvordan Larsen går, og dermed tenker, er vanskelig å si, siden han går alene. Terje Larsen er født 22. august 1958 og har fire søsken. Gamle kjente beskriver familien som veldig friluftsinteressert. Barna lærte tidlig å klare seg i fjellet. De kunne jakte, fiske, lage «hva som helst med hendene». Og de lærte å gå. Terje er svært kunnskapsrik, men var ikke veldig tilpasningsdyktig.I tillegg til friluftsliv hadde han en stor lidenskap. Fotball. En gang ble Vandreren spurt hva han tenker mens han går. «Jeg tenker på at jeg kunne blitt fotballproff,» svarte han. Han spilte ving på IL Sandviken, tok fotballen «dødsens alvorlig» og hadde, ifølge gamle medspillere, «utrolige kvaliteter» og et «vanvittig steg». Men han ville alltid ha ballen og gjøre alt selv. Han trente mye alene, lærte i ung alder om gangsett og balanse, avslapning og kosthold. Ideene kom fra hans idol, fotballstjernen Johan Cruyff. Unge Terje ville bli proff, og en dag så han en annonse i Vi Menn: «Fremad Amager søker norsk spiss med krutt i støvlene.» Så han dro til København. Her finnes få kilder. Det sies at han droppet ut av treningen og begynte å leve blant uteliggere.Han returnerte til Bergen, og tidlig på 1980-tallet begynte Larsen å gå. Først i Vossafjellene, der han bygde depoter av tyvegods. Var suget etter naturen sterkt, kunne han flykte Bergens gater på minuttet. Men hvorfor går han? Hans tidligere advokat beskriver Larsen som en oppegående mann med dårlige nerver. Turene fra hytte til hytte er hans form for terapi. Det er lange tradisjoner for å lege sine sår i villmarka. Men selv om Larsen går lett, har han kanskje for mye bagasje. Han drikker, er skilt og har to barn, men har, ifølge kilder, lite kontakt med familien. Dette er ett ømt punkt. Det finnes flere.Lensmannen i Tolga og Os fikk 3. august 1990 melding om at en hytte i Tufsingdalen i Østerdalen var brent ned. Ett år senere ble en sekk funnet i nærheten. Funnet ble koblet til en savnet person i Bergen, Svend Ronny Dahle. Noe senere finner politiet likrester i brannruinene, blant annet en nagle fra Dahles opererte lårbein. 20. juli, sommeren før, legger Larsen og Dahle ut på togreise for å slippe rusmiljøet i Bergen. De går inn i Femundsmarka og snart til Tufsingdalen. De bryter seg inn i en hytte, finner fire pils og multelikør. Da alt er drukket opp, finner Dahle rødsprit. Larsen skal ha ønsket å slutte drikkingen, i tilfelle de må rømme. Det oppstår slåsskamp, og vennen går i gulvet. Larsen forsvinner, men kommer tilbake en time senere. Da brenner det. Ifølge egen forklaring forsøker Larsen å hjelpe vennen ut, men må gi opp grunnet røykutviklingen. Larsen griper ryggsekken og løper i panikk. Han røper ikke noe til noen før avhøret halvannet år senere. Avdøde var Larsens venn og fetter.Ifølge kilder snakker han villig om alt, noen ganger er han ustoppelig, men unngår denne hendelsen. September, 2005: Anmeldelsene tikker inn i Buskerud. Hytteeiere setter opp skilt: VANDREREN ER LØS. Mediene våkner igjen, som i 2001. Et vitne skal ha sett Vandrerens rygg, men han forsvant mellom trærne før hun fikk sett ansiktet.Vi har ham nå! Rett før 17. mai 2001 kommer de første anmeldelsene. Det samme hver gang: Døren er brutt opp eller et vindu er knust med stein. Borte: Fiskeutstyr, dyner, sodd og surkål, primus, tegneserier, lokalhistoriske bøker, whisky. Og mer whisky. Behovet synes umettelig. I kjent stil tar han hyttene i utkanten av feltet. Tømmer han hytter langs en vei, plasserer han en stein i veien, slik at en bil forsinkes noen viktige sekunder. Slik klarer han å rømme. Og slik skjønner politiet raskt hvem som er på ferde.Innbruddene ved Lillehammer i mai 2001 får hytteeiere som Kjell Linderud til å flytte på hytta om natta. Med flaks kan de stoppe Vandreren, de har ferske spor. De finner flere «depoter» med tyvegods, dekket med plast, under svære graner utenfor stiene. De går manngard og har telefonkontakt, de vet at de må opptre varsomt. Linderud og flere av de andre er jegere. En rådyrbukk har sterke sanser, er oppmerksom på lukt, endringer og lyder. Sånn er Vandreren også. Man må jakte på ham som et dyr. Men vi hadde med kjerringer og klarte ikke få dem til ikke å holde kjeft, mimrer hytteeieren lattermildt.Linderud gir ikke opp, og en natt oppdager han lys i en nabohytte, han står i skogen og hvisker alarmen til politiet: Vandreren er her. Det går 20 minutter før hundepatruljen kommer. Syv menn omringer hytta og går inn. Det eneste de finner er et åpent vindu og et halvlest Donald. Vandreren har lurt dem igjen. Jeg skjønner det ikke. Vi var ekstremt forsiktige, men han må ha oppdaget meg lenge før jeg så ham, sier Linderud. «Frå byen det berer. Eg lyfter på hatt. Gud veit no den dagen når dit eg kjem att. Men ufrisk i varmen eg alltid deg fann. Og derfor til fjells vil eg draga som døl. . . og gløyma meg sjølv», A.O. Vinje. Hundene setter etter sporet, men blir forvirret. I myrkanten ligger en kleshaug. Vandreren har byttet klær og ligger på en høyde og ser politiet jakte på ham. Han flykter høyere opp i terrenget. Linderud er forbannet, men blir også nysgjerrig på «raringen», for myten om ham vokser for hver dag på frifot. Sist han satt fengslet, var interessen så stor at han fikk medierådgiver.Mennesket har gåtti millioner av år. Men de siste hundre år har vi nærmest utryddet gåingen. Når vi beveger oss, kjører vi bil, flyr, sykler, tar tog, trikk, buss, bane eller båt. Vi sitter eller ligger over 20 av døgnets timer. Vandrere som klarer seg alene i naturen vekker noe i oss som vi selv har tapt, mener Nils Faarlund, leder av Norges Høyfjellskole. Nordmenn elsker naturen, men det er blitt unormalt å leve i den. I en stor norsk undersøkelse sa 87 prosent at de likte friluftsliv og naturens stillhet. Kanskje det er årsaken til at hele 800 000 fulgte Lars Monsens Canada-ferd på TV.Å loffe/vandre kommer av zu laufen (tysk) eller to loaf (engelsk). I 1935 fantes 10 000 loffere, landstrykere og spillemenn.  I dag er det få igjen. Sosialdemokratiet har gitt originalene og samfunnets «misfits» en basisøkonomi og et sted å sove, sier folklorist Thor Gotaas, forfatter av boken «På loffen». Sommeren 2001 plantet Gotaas skog på Hedemarken, og ironisk nok ble han en stund tatt for å være Vandreren.  Originalen er et produkt av tiden vi lever i. Når få går, blir Vandreren fascinerende, uansett hvor tragisk han er. Vi nordmenn vasser i penger. Vandreren forsyner seg av Norges overflod, sier Gotaas.Gjest Baardsen-biograf Erling Gjelsvik tror forbrytere som leker katt og mus med politiet appellerer til oss. Larsen vet alt dette. I et intervju uttalte han storkaraktig at «mange vil skrive bok om meg, men jeg tror jeg må si nei». Han vet også at han flere ganger har vært nær ved å bli rundjult av hytteeiere. I slutten av september 2005 renner det inn nye anmeldelser i Buskerud. «Hadde jeg fått tak i ham, skulle jeg slått ham rett ned!» sier hytteeier Geir Andreassen, som skulle selge hytta samme dag som han oppdaget innbruddet. Da Aftenposten skal lete etter ham i Eiker, sier politiet at vi er for sent ute, han er trolig på vei mot Hallingdal.

Sommeren 2001.

Terje Larsen forlater skogene rundt Lillehammer, mot snaufjell og små fjelltopper i Øyer. På vei over Ringsakerfjellet bryter han seg, uten å vite det, inn i hytta til sin advokats familie, noe som senere skal gi advokaten hodebry. Han raider Øyer, i kuperte Imsdalen stjeler han kjeks, Solo og Paracet. Han vandrer til Ringebu, så til selve fjellheimen Dovrefjell. Han må være fjellvant for å finne frem i mørket. Terje Larsen skjuler seg om dagen og går om natten. «Jeg går slik at det er umulig å se meg. Jeg går aldri på stier eller veier og skyr bruer», har han sagt. Vandreren drikker opptil 3 liter sprit i døgnet, men blir aldri så full at han ikke kan gå i fjellet. For hver gang han drikker, blir hjernecellene mer robust. En stordrikker kan med tre i promille oppføre seg adekvat.Larsen hører via radioer på hytter hvor politiet leter, og han stjeler stadig nye kart. Hans fordel er at politiet er delt opp i distrikter. Aksjonerer de i Oppland, går han til Hedmark. Og omvendt. Han vandrer mellom Østerdalen og Gudbrandsdalen, i «de gamle kongers fotspor». Og siden Vandreren går, kommer stadig nye lensmenn og lokalaviser på banen. Dummer politiet seg ut igjen?Det ble skrevet en vise om ham, han ble til et revyinnslag. Men for hytteeiere er Vandreren uromantisk. Han ble kjent for sitt visittkort: å bæsje innendørs. Advokaten forklarer at det skjedde noen få ganger, mens han lå i skjul og ikke turte gå ut på utedoen. Larsen selv skylder på kostholdet: Når du lever på sprit og surkål, eksploderer magen.Oktober 2005. Ingen nye spor etter Vandreren. Har han gått til Hallingdal? Så kommer rapportene: innbrudd på Holtefjell, Flesberg og i Sigdal. En lensmann sier: «Jeg tror vi må vente på snøen. Da orker han ikke være ute mer.»

En plan.

Slutten av august 2001. Larsen gjør 100 brekk. 150. 200. På Dovre er politiet endelig kun ett døgn bak. Nettet snører seg rundt ham. De er så nære at Vandreren flere ganger ligger under tømmervelt og trær og ser politiet lete etter ham. I Skjåk raider han hytta til varaordføreren. Larsen stjeler cognac og proviant fra ekslensmannen, som hadde fylt opp hytta for jakta (noe lensmenn i nabobygder smilte godt av). Han har vært tre og en halv måned på frifot og gått minst 40 mil. Hyttefolket er i harnisk, mens noen forsøker forsikringsvindel og sier tyven tok fryser, kjøleskap, TV. Politiet på Skjåk legger en plan. De er lei av den sure omtalen i mediene og legger alt annet til side. Den voldsomme interessen for saken skjerpet oss. For å unngå å gå et par dager bak, dannet vi oss et mønster over vandringen for å komme i forkant. Da vi så at han var i Lordalen i Lesja, skjønte vi at han var på vei mot Skjåk.Natten 19. august har frivillige og politi stått døgnvakt på ulike poster i to uker. 04.30 kommer meldingen over samband og mobiltelefoner. En patrulje fant Vandreren sovende i en grøft i veikanten. Han hadde rosiner i jakken og kubein og sprit i sekken. «Jeg må ha salt. Dere løper jo etter meg hele dagen,» sa Vandreren. Det var som om han ble glad for å bli tatt. Sammen med politiet bruker Larsen en hel dag på gulvet, over en mengde kart, for å gå opp ruta. Han har en forbløffende hukommelse og husker 200 innbrudd. I Ringerike tingrett dømmes han til tre års fengsel. Senere sier han at han ikke orker flere innbrudd. «Men jeg vil ikke utelukke at jeg vender tilbake til fjellheimen. Kanskje drar jeg til Østerrike...eller Nepal. Der kan jeg i det minste fyre bål!»Tirsdag 23. august 2005 hadde Terje Larsen sonet dommen for 2001-toktet. Han reiste til Hønefoss. Etter å ha kjøpt skinnjakke, mobiltelefon og tatt noen pils, dras han mot skogen igjen. Det er da notisen i VG dukket opp. Han går i møkkavær i halvannen måned og blir tatt ved Soneren i Buskerud.I en hel måned høsten 2005 går A-magasinet i Vandrerens fotspor. På fengslingsmøtet 10. oktober får vi endelig møte ham. Han ankommer i raggsokker og stjålne klær. Rødmusset. Tunge øyelokk. Liten av vekst, men bygd av muskler. Vi har ikke lov til å sitere noe fra dette møtet, men han gir en lang forklaring på hvorfor han begynte å gå igjen. Etterpå sier han at det var slitsomt å gå med politihelikopter over seg hele tiden. Jeg ber om et intervju. Noen dager senere ringer Larsen. Han har 15 minutter. Måten vi går på preges av vår sinnstilstand. Er du sur, går du anspent. Er du glad, går du lettere. Helt siden jeg var ung har jeg vært opptatt av kroppens anatomi og riktige bevegelser utfra det. Det finnes bare en riktig måte å gå på. Den perfekte linje går fra øreflipp, skulder, hofteben til ankel, på begge sider av kroppen samtidig. Jeg har sett mange i fjellet som går feil. De lener seg frem i oppoverbakke og bakover i nedoverbakke. Det bryter faktisk med den perfekte linjen. Husker du badevekten fra barndommen? Husker du at pila beveget seg når du rørte på armene? Det er et grunnpoeng i balanselæren, armene kan forstyrre gangen, sier han. Hva planla du å gjøre med livet før du slapp ut? Jeg ville bytte navn og komme meg vekk fra Norge. Jeg ville til Afrika og kanskje jobbe for Norad eller noe. Jeg leste mye spansk og swahili i fengslet. Swahili er et fascinerende rytmisk språk, sier han, og forklarer språkets oppbygning og historiske utbredelse i 12 land.  Men alkoholen ødela. Igjen. Jeg har søkt om antabus, men ikke fått det. Det er frustrerende. La meg forklare det billedlig: La oss si jeg vil på ferie, at jeg vil gå Besseggen og se Gjende, Norges nasjonalhelligdom! Så ringer jeg reisebyrået og bestiller tur. «Ikke søren», sier de, «du skal til Færøyene! Med båt!!» «Nei», sier jeg, jeg blir sjøsyk. «Nei, du SKAL til Færøyene». Alle skjønner at det er billigere og mer samfunnsnyttig om jeg får antabus. Men de sender meg altså til Færøyene, for å si det litt komisk. Men alvorlig talt: Alkoholen har ødelagt hele livet for meg, sier Larsen.En stemme bryter inn og sier at samtalen er over. Etter det A-magasinet kjenner til vil påtalemyndighetene foreslå fengsel på mellom 3,5 - 4 år. Han får trolig strafferabatt fordi han tilstår alt han har gjort og hjelper politiet med å gå opp ruten.

Kilder: «Vandreren»

  • Boken «På loffen» av Thor Gotaas, medspillere i Sandviken I.L,
  • artikler i Gudbrandsdølen Dagningen, Hamar Arbeiderblad, Laagendalsposten, Ringerikes blad, Bergens Tidende, Bergensavisen, Aftenposten,
  • Lensmenn i distriktene der Larsen vandret,
  • Tre eldre dommer fra Ringerike tingrett og Nord-Østerdal tingrett,
  • essayet «Walking» av Thoreau og
  • «Into the Wild» av Jon Krakauer.

Les også