Vår europeiske onkel

Truer det massive voldsutbruddet i Frankrike visjonen om en fredelig multikulturell fremtid i Europa?Lignende problemer finnes i mange europeiske land, særlig der hvor de konfronteres med følgene av sin egen kolonihistorie. I Frankrike er det intellektuelle oppgjøret om den multikulturelle modell på den ene side og den råbarkede republikanske modell på den andre, forlengst i gang. Debatten føres på høyt nivå, for eksempel mellom sosiologen Alain Torraine og filosofen Alain Renaut, men den ser ennå ikke ut til å ha nådd frem til politikerne. Hvor finnes årsakene?Jeg har inntrykk av at forstedenes sosiale nød, arbeidsledigheten og mangelen på perspektiver for en rask utvei fra den deprimerende situasjon ikke er nok til å forklare de heftige opptøyene. For de algeriske ungdommene spiller kanskje også skuffelsen over feilslåtte assimilasjonsforsøk en rolle. Det vil si følelsen av å være avvist og isolert, selv om de har forsøkt å leve opp til de fordringsfulle forventningene fra en flertallskultur med skarp profil.Hvordan kan vi nå hindre at fremmedfrykten vokser? Til tross for alle ulikheter kan vi i Europa lære av USA når det gjelder integrasjonen av forskjellige kulturer i eget land.Må europeerne uansett revurdere den kristelige kulturarv som grunnlag for sin selvforståelse? Muslimene blant oss øver jo for lengst innflytelse på denne identitet?Javisst, av befolkningsmessige grunner vil vi ikke kunne avskjerme «Festung Europa» mot utenverdenen. Og minoritetene ikke kun den muslimske vil gjøre krav på mer enn kulturelle rettigheter overfor den kristne flertallskultur. Dette skjer jo allerede i dag. Disse menneskene må også kunne kjenne seg igjen i vår politiske kultur.Finnes det et verdifellesskap som kunne danne grunnlaget for en global politisk forståelse?Verdensopinionens reaksjoner viser jo at alle kulturer er enstemmige i sin avsky mot aggresjon og folkemord. Hvis FN var blitt reformert, og hvis Sikkerhetsrådet, støttet av den internasjonale strafferettsdomstol, hadde utført sine oppgaver uten å være selektiv, så ville trolig verdenssamfunnets enighet om FNs forrang vært den minste bekymring.Ethvert åpent brudd på voldsforbudet og menneskerettighetene utløser de samme moralske følelser i alle religionssamfunn i alle deler av kloden. Det er slett ikke nødvendig at verdenssamfunnet, i likhet med nasjonale samfunn, holdes sammen av et tettere politisk etos eller moralbud. Allerede i dag forbindes det av den moralske visshet om enkelte handlinger er uakseptable.Dersom Tyrkia skulle komme med i EU, vil den fattige islamske nasjon splitte europeernes union, økonomisk, religiøst og politisk?Det tror jeg ikke. Det er snarere omvendt, bare utsikten til å kunne bli med i EU har satt i gang betydelige tilpasnings- og læreprosesser i Tyrkia. Riktignok ville denne utvidelsen bringe frem i vår bevissthet det som for lengst er tydelig: Vi behøver en sterkere indre differensiering. Britene og skandinavene kan ikke i lengden fortsette å diktere de andres tempo og mål med integrasjonen. Når enkelte land ønsker å føre en felles utenrikspolitikk eller holde fast på sin samfunnsmodell, så burde de også få lov til å rykke tettere sammen.Norge har to ganger sagt nei til EU. Har du, som kjerneeuropeisk tenker, forståelse for denne tilbakeholdenhet?Jeg kan godt forstå et lite lands frykt for å bli overkjørt av de stores kartell. De mindre nasjoner må kunne være sikre på at deres kulturelle egenart ikke blir antastet. Innenfor EU skulle de sogar føle seg sterkere beskyttet mot globaliseringens forflatende sug. Dette er naturligvis ikke bare et spørsmål om rettslige garantier.EU ser i dag ikke ut til å ha mye oppdrift, etter grunnlovsfiaskoen i Frankrike og Nederland. Hvor henter du optimismen fra?Hvem sier at jeg er optimistisk? Å være modig er noe annet enn å skue blåøyd inn i fremtiden. Det ligger i våre lands langsiktige interesse å gjøre Europa så sterkt at vi ikke lenger må utlevere oss passivt til den skjebne som blir bestemt av andre makter - har ikke også dere soldater i Irak? Vi i Europa har en interesse av å medvirke, i tråd med våre egne idealer, til å sikre den internasjonale freden og å bevare økologisk likevekt i verden. Og vil vi i fortsettelsen si fra oss muligheten til å øve innflytelse på en mer rettferdig orden i verdensøkonomien?Du er blitt kalt den europeiske onkel, som iakttar Amerika med «håp, forskrekkelse og klarhet». Hvordan vil Europa og USA finne sammen igjen, etter George W. Bush?Jeg føler meg heller som nevøen, som etter 1945 lærte den riktige politiske tenkemåte av onkelen fra Amerika. De beste amerikanske tradisjoner har sine røtter i det 18. århundre. Disse vil ikke la seg undertrykke på lengre sikt.Hvor kan vår tids engstelige menneske søke tilflukt mot frykten for terrorisme og katastrofer. Kan filosofene hjelpe?Filosofene kan i beste fall forklare hvorfor det er meningsløst å ville føre «kriger» mot terrorister. aasmund.willersrud@aftenposten.no