VI HAR EN fantastisk flott sønn, smart og blid. Men vi har helt siden spedbarnstiden oppfattet ham som meget viljesterk. Han sov sjelden og lite som spedbarn, måtte trilles, bysses eller ammes i søvn. Derfor benyttet vi såkalt «skriketerapi», også kjent som Dr. Ferbers metode, for å lære ham å sovne av seg selv, da han var syv og en halv måned. Det tok ni døgn før han sovnet av seg selv og sov sammenhengende. Til sammenligning benyttet mor samme metode på hans eldre bror, og da tok det 3 døgn.

Fra han var ca. 1- 2 år har soving gått helt greit. Vi har hatt etablerte rutiner for kveldsstell og lesing/godnattsang, som også barnevakter har fulgt. Men så fikk han en lillebror i toårsalderen. Og etter noen måneder flyttet han ut av sprinkelsengen og babyrommet og inn på et større rom med en større seng. Omtrent samtidig oppdaget han at lillebror sov sammen med mor (og far). Første kvelden da han ikke ville legge seg til å sove, fulgte mor ham rolig, men bestemt tilbake til sengen når han sto opp. Men etter 26 (!) ganger måtte mor innrømme at dette ikke virket. Gutten sovnet til slutt på terskelen mellom gangen og stua, der mor var. De påfølgende kveldene sovnet han også i gangen eller på badet før han begynte å snike seg inn i stua for å legge seg til å sove på sofaen.

Vi ønsker selvfølgelig at stua skal være voksensone om kvelden og at han skal sove i sin egen seng på sitt rom. Derfor begynte vi å sitte inne på rommet hans etter vi hadde sagt god natt (med ryggen til ham) for å unngå at han sto opp igjen, til han sovnet. Dessverre slutter ikke historien her. Utover høsten våkner han nesten hver natt, står opp og leker eller kommer inn til oss, og nekter å gå og legge seg til å sove igjen. Dermed blir det til at far sover sammen med ham mens mor sover med lillebror pga. amming. Nå sover lillebror nesten hele natten i sin egen seng på sitt eget rom, og mor og far vil gjerne sove sammen, alene i vår seng. Vi har derfor laget en provisorisk madrass på gulvet ved vår seng som gutten er blitt vist og forklart at det er eneste alternativ hvis han står opp om natten og nekter å sove alene i sin egen seng. Noen netter fungerer dette fint, andre netter står han opp og leker eller klatrer opp i vår seng og nekter å flytte på seg. – Hvordan kan vi få ham til å sovne av seg selv igjen, og sove hele natten i sin egen seng?

Det er avgjørende at leggerutinene er stabile og forutsigbare

SVAR: Søvnproblemer er vanlig hos små barn. Ca. 30 prosent har problemer med innsovning om kvelden eller oppvåkning om natten. Det er åpenbart at langvarige innsovningsproblemer kan føre til at barnet blir grettent og uopplagt og foreldrene blir slitne. I verste fall blir foreldrene desperate av mangel på søvn og det går ut over arbeid og familieliv. Det virker som om barnet ditt trenger mindre søvn enn normalt og er veldig opplagt og lekelysten om kvelden og natten.

Andre barn trenger mye søvn og har ikke problemer med hverken innsovning eller oppvåkning om natten, slik som den eldre broren. Uansett barnets søvnbehov vil måten foreldrene tilrettelegger leggesituasjon på ha betydning for sovevanene til barnet.

Det skjedde noe med sovevanene da han fikk en lillebror. Dette er vanlig. Det skjedde faktisk to store forandringer samtidig hos dere. Han oppdaget at lillebroren fikk lov å ligge i sengen deres, og han så for seg muligheten for å få lov til det samme. Toåringer har ikke forutsetninger for å forstå at et spebarn har andre behov enn de selv. Han så på dette som en bekreftelse på at det var lovlig å sove i foreldrenes seng. Han måtte også flytte til et nytt soverom med ny seng.

Vær konsekvent.

Mye forandret seg samtidig. Det er avgjørende at leggerutinene er stabile og forutsigbare. Og det er avgjørende at barnet kjenner igjen reaksjonene fra foreldrene når det ikke får eller vil sove og når det våkner om natten. Reaksjonene bør være kjente og forutsigbare for barnet. Du forteller at dere skiftet strategi fra først å følge ham tilbake til sengen til å la ham få være oppe til han sovnet på gulvet. Så sovnet han på badet og i gangen før han etter noen dager snek seg inn i stuen og opp i sofaen, der han sovnet. Jeg er redd han gikk av med seieren.

Barn er som forskere, hele tiden på jakt etter å lære sammenhengen mellom sin egen adferd og hvordan omgivelsene reagerer. Sønnen din lærte at utholdenhet førte frem. Målsetningen deres er imidlertid god. Toåringen skal sove på rommet sitt og i sengen. Alene. Derfor bør det legges opp til akkurat denne målsetningen med en gang. Dere må ikke gå omveier. Far bør ikke sitte inne på rommet selv om det er med ryggen til. Da er det «håp i hengende snøre». Og far bør absolutt ikke sove sammen med gutten.

Fast rutine.

Prosedyren bør være at nøyaktig de samme rutinene følges i samme rekkefølge ved leggetid hver kveld. For eksempel: Barnet skal kle av seg, ta på seg pysjen, spise kveldsmat, pusse tenner, og mor eller far følger barnet inn på rommet, barnet klatrer opp i sengen selv, han blir lest eller sunget for i 10 minutter, ønsket god natt med klem og lyset blir slukket. Det kan være lurt å ha på et lite lys i hjørnet av rommet eller døren litt på klem. Hvis du er sikker på at han ikke har vondt i magen, er tørst, har hatt mareritt eller har gjort på seg, kan alle anmodninger om nattlig service avvises. Du kan svare: «Vi vil du skal sove nå, god natt.» Hvis han står opp av sengen, går dere inn til ham, styrer ham vennlig, men bestemt mot sengen og sier det samme.

Problemet med det du beskriver, er at dere ga opp én rutine og begynte med en ny da dere følte at dere mislyktes. Dermed lærte gutten at han hadde kontroll over mor og far på dette området, og det endte opp med det han ville, nemlig å sove på sofaen i stuen og til slutt å sove med far i sengen. Det er imidlertid mulig å sette i gang tilleggstiltak hvis denne forutsigbare og stabile innsovningsrutinen mot formodning ikke virker. Man kan for eksempel inngå en avtale med barnet om å gjøre noe morsomt i morgen tidlig, men da må han skynde seg å sove så det går fort til i morgen tidlig. Man kan tilby barnet å tjene et klistremerke for å legge seg til å sove. Klistremerket festes på et ark over sengen. Om morgenen vies klistremerke stor oppmerksomhet med ros og kanskje en liten belønning. Små barn er imidlertid oftest fornøyd med klistremerke alene uten at dette byttes inn i en belønning.

Sovemiddel.

Men et slikt tilleggstiltak må for all del ikke tilbys midt i den situasjonen der dere sliter med å få barnet i seng. Da bruker dere løftet som bestikkelse, og barnet får kontrollen igjen: «Jeg skal legge meg til å sove hvis jeg får et klistremerke.» Slike tilleggstiltak må tilbys når leggesituasjonen starter, altså når barnet kler av seg og tar på seg pysjen. Man skal ikke underkjenne det faktum at i noen tilfeller virker ikke vanlige leggerutiner og tilleggstiltak. Det kan være fornuftig å kontakte lege og vurdere å bruke et sovemiddel i en overgangsfase slik at man kommer seg gjennom krisesituasjonen. Da må leggerutinene gjennomføres til punkt og prikke slik at de øves inn og videreføres når sovemiddelet fjernes.