EN UNG KVINNE SKRIVER:

«Uten å være for arrogant, vil jeg kanskje tro at det er jenter som meg «aldri nummer én» skriver om i spalten 18.11. Jeg er 25 år og er ikke redd for å stå på mine krav og meninger. Rødvinskvelder med venninner handler ofte om gutter og om gutter som bare har «vennepotensial». Siden vi vet hvor vi står i verden, tror jeg kravene våre bare blir høyere ettersom vi blir eldre. «Aldri nummer én» høres ut som en koselig gutt, men får meg til å tenke på mine egne erfaringer med gutter uten kjærestepotensial. Det som kjennetegner dem, er ikke nødvendigvis for høye ambisjoner, desperasjon eller et utseende som gjør dem avskrekkende. Heller at de blir litt lite spennende eller vage. Vi later som vi ikke forstår at disse guttene er interesserte i oss, nettopp fordi vi ikke vil såre dem. Så lenge vi holder en kameratslig tone, er det mange som lever i håpet uten å våge å gjøre noe mer. Selv om jeg ikke vet om dette gjelder «aldri nummer én», opplever jeg ofte at gutter som liker meg, inntar en slags underlegen rolle. Men man vil jo ha litt motstand? En kan ikke være så overlegen i et forhold at alt en gjør er greit?

Kjedelig.

Jeg har møtt gutter som suger til seg alt jeg sier, og jeg er høyst ufortjent blitt dyrket som et slags orakel som vet alt og gjør alt riktig. Da blir forholdet enveis, man får ikke noe å bygge seg selv opp på, eller utvikle seg på. Dersom en skal leve sammen med noen, vil iallfall jeg at de skal ha potensial til å holde spennende samtaler over middagsbordet også om førti femti år. En venninne fortalte at hun hadde hatt en så kjedelig eks at hun stadig prøvde å provosere og si ting hun ikke mente, for å få en reaksjon. Han syntes alt var «greit». Forholdet varte selvfølgelig ikke. Jeg tror «aldri nummer én» kan bli nummer én hvis han slutter med dyrkingen og heller søker å være på samme nivå som jentene han liker, uten å være arrogant. Tulle litt, provosere litt. Teste litt reaksjoner. Man må kunne jobbe litt med hverandre for å føle seg likeverdige. Jeg vil ha et forhold med likeverd, ikke bare i husarbeid, inntekt og jobb (som vi nå ser på som en selvfølge!), men at begge kan tilføre forholdet noe, også mentalt og intellektuelt.» Studine

Svar:

Hva skal en stakkars, ung mann gjøre for å «nå opp», tenker jeg, når jeg leser ditt brev. I årevis er han jo blitt tutet ørene fulle med at respekt og en likestillingsorientert holdning er veien til unge kvinners hjerte. Og så ender han opp i kategorien «koselig, med vennepotensial, men ikke kjærestepotensial», fordi han ikke greier å knekke koden. Han tror han gjør alt rett, og så blir han bare sett på som en uspennende ikon-dyrker. Hvis jeg lytter forbi den litt selvforherligende tonen i brevet ditt, hører jeg jo at du synes valg av partner er en alvorlig sak. Du vil ha en livspartner, ikke bare en serie forhold. Med et langtidsperspektiv, førti-femti år med meningsfylte samtaler over middagsbordet, gjelder det å finne en du tror du kan bli motivert og utfordret av. Slik jeg forstår deg, mener du at hovedtrusselen mot det lange samlivet ligger i følelsen av å stagnere sammen med partneren og at du ønsker en partner som kan se forbi din flinkhet og fasade. Å la kjæresten i fred, hverken konfrontere eller utfordre og heller ikke ta initiativ til opprydning i forholdet, bryter ganske riktig med manges kjærlighetsideal i dag, særlig kvinners. Slik tilbakeholdenhet fortjener ikke belønning, mener mange, snarere straff, fordi dette oppfattes som å skulke unna parforholdets coaching-oppgave: «Se meg, hør meg, hjelp meg i min selvutvikling». Vi er nokså velbergede i vår kultur. Derfor synes de fleste at de har råd til å kreve en kjærlighet som springer ut av mer enn pålitelighet og snillhet. En akkurat passe dose inspirerende uro er nok mer ettertraktet av mange.

Stum fortvilelse.

Mens jeg plundrer med dette svaret, ringer en mann i nesten stum fortvilelse. Han stotrer frem: «Nå vil hun ha meg ut. Hun vil ha en pause. Tror du hun har funnet en annen?» Ektefellen har slanket seg, trener, er mye ute. Det begynte med at hun ba ham om å være mer borte for at de skulle få litt avstand i en periode. Han gjorde det. Han gjorde alt hun sa. Det hjalp ikke. «Hun har alltid vært flinkere til å sette ord på ting enn meg. Hun har masse venninner. De snakker sammen i ett kjør. Mange er skilt. Damene sitter der med de dyre husene og designkjøkkenløsningene sine. Mennene bor i annen etasje over garasjen, i annekset i hagen eller i en liten leilighet i nærheten. Kona synes det kunne være en smidig løsning for oss også. Bra for ungene med kort vei mellom». Han er nummen av skrekk. Han er helt uforberedt, trodde de hadde det bra.Temaet gjentar seg i mange samtaler med og i brev fra menn: «Vi var på ferietur til Syden nylig, og der fant jeg ut at hun hadde truffet en annen. Hun innrømmet etter mye press og masing at hun «treffer» en på jobben. Dette har pågått et halvt år. Hun sa at han er mye bedre enn meg på en del områder. «Han greier å få det beste ut av meg», sier hun. «Jeg trenger en mann som kan sette meg på plass»???!!! Jeg var/er fremdeles i totalt sjokk. Jeg innrømmer at jeg kan ha sovet litt i timen når hun har prøvd å fortelle meg at hun ønsker seg forandringer. Jeg skjønner ingenting, men det burde jeg gjort for lenge siden, sier hun».Mannen er i krise, sier kjønnsforskerne. Kvinnene styrter frem og erobrer verden mens han sitter betuttet og ser henne forsvinne ut døren. Han har mistet mannsrollen sin og vet ikke hva han skal gjøre. Når kvinner snakker, er det lett å tro det: «De har seg selv å takke. Vi har slitt oss til det vi er i dag, mens de har sovet. Det er til pass for sløve, mentalt unnasluntrende menn å bli vraket.» Holdningen er trist, men noen ganger forståelig, for mange menn er uoppmerksomme på partneren. Men tiden går og vinder snur. Snille gutter vil finne snille jenter, snille gutter vil etter hvert våge mer, og med noen flere år i sekken, vil mange kvinner lengte etter den vennlige, omsorgsfulle mannen. Når hun er sliten av ham med skarpe kanter, lei av utfordringene han byr på, grenseoverskridelsene og konfrontasjonene. La oss håpe at han med «vennepotensial» fortsatt finnes, når hun er klar, og at de til slutt kan møtes med mer overlappende behov. Sissel Gran