KVELDEN 25. APRIL

1986 stempler den 29 år gamle Vjatsjeslav Brazjnik inn for å jobbe nattskift. Han er maskinist på turbin nummer syv i reaktor nummer fire ved kjernekraftverket i Tsjernobyl i Ukraina.Det er en vakker kveld, varmt og stjerneklart, og Vjatsjeslav er oppglødd. Han har nettopp vært innom sin eldre bror, Vladimir, og de to planlegger en større fisketur. Bare én enkelt vakt gjenstår før den unge maskinisten skal ha noen dager fri.Det blir en rolig vakt, sier Vjatsjeslav før han går på jobb, men det viser seg å bli alt annet enn rolig.Klokken 01.23 river en kraftig eksplosjon av taket på reaktor nummer fire, og de tykke betongveggene bøyer seg som gummi. Tonnevis med radioaktivt avfall slynges ut i atmosfæren, 3040 ganger mer enn fra atombombene som ødela Hiroshima og Nagasaki. Milevis unna kan man se det røde lyset, og flere sier etterpå at det ser ut som det kommer rett fra helvete. Verdens verste atomulykke er et faktum.Klokken hadde så vidt passert tre på natten da Vladimir Brazjnik den eldre broren ble vekket opp av naboen.Han fortalte at det hadde vært en ulykke på kraftverket, men vi skjønte ikke hvor alvorlig det var. Vi skjønte ikke hvilket helvete som hadde rammet oss, hvisker Vladimir Brazjnik med grøtet stemme. Øynene hans er blanke, og han kjemper med tårene.I dag er han 53 år, og han bor sammen med datteren Jelena (30) i en liten leilighet i utkanten av Kiev. Leiligheten er lys og hyggelig innredet, og de byr frem te, kaker og ost mens de forteller den dystre historien.Den skjebnesvangre natten for 20 år siden skulle man gjennomføre en lenge planlagt test på én av turbinene på reaktor nummer fire, ifølge en sovjetisk rapport fra august 1986. Sikkerhetssystemet sjaltes ut, men en serie feilgrep gjør at fisjonsprosessen kommer ut av kontroll. Det er som å hive en bombe på peisen.

Inferno.

I løpet av tre sekunder stiger energiutviklingen med 330 millioner watt, noe som fører til en dampeksplosjon i reaktorkjernen. Like etter blåser en knallgass-eksplosjon bort taket på reaktorbygget, og sanden rundt reaktoren smelter til glass og renner ned i etasjene under. Grafitten i reaktormassen brenner, og rundt i reaktorhallen herjer 30 branner. Det er en kamp for livet for å hindre at ulykken blir enda større.Vjatsjeslav Brazjnik og de andre som er på vakt, blir sendt inn med minimalt med beskyttelsesutstyr for å skuffe sand og bly over den glødende, nedsmeltede reaktorkjernen. Ingen tenker på den sterke, radioaktive strålingen, og i løpet av et par timer blir Vjatsjeslav dårlig. Han begynner å kaste opp ukontrollert, og like etter klarer han ikke å gå lenger. Da blir han sendt til det lokale sykehuset.Det eneste beskyttelsesutstyret vi hadde var en støvmaske. De forsøkte å dempe flammene, og de sparket til den brennende grafitten med bena. Det var galskap, forteller Vladimir Brazjnik, som kom til stedet klokken seks om morgenen, få timer etter ulykken.Synet som møtte meg var helt grusomt. Alt var vrengt og sprengt i stykker. Varmen var utålelig, og det var tykt av røyk. Rundt lå det smeltet asfalt. Det var som å gå på tjære, minnes han.Hver turbin inneholdt spesialolje, og for at den ikke skulle antenne måtte de tappe den ut i bøtter som de bar ut.Jeg løp inn for å hente olje, og så ventet jeg utenfor en god stund. Deretter var det en ny runde, forteller han.Papirene våre blir grundig sjekket da vi ankommer kontrollposten ved 30-kilometersonen som er opprettet rundt ulykkesstedet. Biler og mennesker som er på vei ut blir inspisert med måleinstrumenter for radioaktivitet.Snart får vi øye på et landsbyskilt: «Kapatsji», men det er ingen landsby. Innimellom buskaset står det kun gule og røde varseltrekanter som viser farlig høy stråling. Dette er ikke et gravsted for folk, men for hus. Bygningene var så radioaktive at de måtte graves ned.På en annen gravplass står 2000 brannbiler, helikoptre, lastebiler og fly og ruster. De ble brukt i arbeidet med å slukke brannen i Tsjernobyl, og for å rydde opp etterpå. Nå er de for radioaktive til å brukes.Vi får øye på den grå betong-sarkofagen som omslutter reaktor nummer fire, og jeg får frysninger nedover ryggen. På innsiden ligger det livsfarlig, radioaktivt materiale som er en smeltet blanding av atomdrivstoff, betong, 30 tonn radioaktivt støv og 2000 tonn brennbart materiale. Sprekkdannelser gjør at regnvann sildrer inn og danner en radioaktiv suppe.Over sarkofagen kneiser fortsatt en falmet rød og hvit pipe, som et fyrtårn uten lys. Et høyt gjerde med piggtråd hindrer folk i å komme bort til området. Overalt ligger det skrot og skrap, og sammen med det lave, mørke skydekket gir det et grått og deprimerende inntrykk.Er det ikke vakkert, sier Jelena.

Unge innbyggere.

Hun og faren Vladimir Brazjnik viser oss gamle bilder fra byen Pripjat, tre kilometer fra Tsjernobyl-kraftverket. Pripjat ble grunnlagt i 1970, og spesialister ble hentet fra hele Sovjetunionen for å jobbe på kraftverket. Gjennomsnittsalderen blant de 47 000 innbyggere var bare 26 år. Her bodde Vladimir sammen med kona Olga, datteren Jelena som den gangen var 10 år, og sønnen Sergej på fem år.Overalt var det blomster, og det var så grønt og fint. Jeg pleide å spille basket i gymsalen på kulturhuset. Dessuten hadde byen et flott pariserhjul. Det åpnet rett før ulykken, og jeg fikk meg en tur, forteller Jelena og ler.Det glimter til i farens øyne, og han også begynner å le. Men så blir han stille, og han blir blank i øynene.Pripjat var en slik lys, vakker og lykkelig by, men så døde den i april 1986, sier han med skjelvende stemme.Det knirker og skriker fra en rusten jerndør som slamrer i vinden. Grå, falleferdige Sovjet-blokker er i ferd med å gi opp for naturkreftene, og knuste vinduer stirrer sørgmodig mot meg. Rundt i gatene ligger det skrot og skrap slengt. Noen gamle tregjerder har for lengst gitt opp, og ligger utmattede på den hvite bakken. Pripjat er i dag en spøkelsesby et sovjetisk Pompeii.De store vinduene i gymsalen på kulturhuset er knust, og vi vasser i glasskår og søppel. Malingen har delvis flasset av det blå gulvet, og vi ser en kommunistisk plakat med hammeren og sigden. Ved siden ligger en rød, enslig sko. Basketkurven har rustet, mens nettet forlengst har råtnet bort. På veggen henger falmede sorthvitt-fotografier av barn og ungdom som spiller volleyball og håndball. Utenfor ser vi det gamle, pensjonerte pariserhjulet.Stillheten blir plutselig brutt av en hund som gjør i det fjerne. Hotell Polissia står der fortsatt, og ved siden av er bygningen der familien Brazjnik bodde. Den er i ferd med å falle sammen. Like ved ser vi det lokale sykehuset med et digert skilt: «Folkets helse er landets rikdom».På gulvet i et klasserom på den gamle skolen flyter små sko, dukker og karakterbøker. En Sergej fikk stort sett 3ere, leser vi. Vegger og gulv har fått store sprekker, og flere trær har klort seg fast i betonggulvet. Overalt vokser det mose. På en støvete pult står en delvis knust globus, og rett bak ligger en plakat som viser hvordan et kjernekraftverk virker. På veggen henger et bilde av Lenin med slagordet: «Ungdommen er nasjonens fremtid». Den 26. april 1986 går livet sin vante gang i Pripjat. På lokalradioen meldes det om en ulykke, men det er ikke fare for noen, sies det. Det er ingen panikk. Barn leker ute, og på løkka spiller noen gutter fotball. Mødre rusler rundt med små barn. Skolene er åpne.Jeg gikk til fots til skolen den dagen, og vi hadde en vanlig skoledag. Den eneste forskjellen var at vi fikk utlevert jodtabletter, husker Jelena.Myndighetene i Moskva tier om ulykken i nesten 72 timer. Samtidig sprer en enorm radioaktiv sky seg over Ukraina, Hviterussland, Russland og store deler av Europa deriblant Norge. Sovjetunionens siste leder, Mikhail Gorbatsjov, skylder senere på sine underordnede, og han står frem på TV først lang tid etterpå.Denne ulykken viste hvor råttent det kommunistiske systemet var. Mennesker var ikke verd noe. Vi var forbruksvare i det store kommunistiske eksperimentet. Et par år senere leverte jeg inn den røde partiboken min. Jeg kunne ikke lenger være medlem av et slikt hyklersk parti, freser Vladimir Brazjnik.Grytidlig om morgenen den 27. april 1986 forsøker Vladimir å besøke sin yngre bror på det lokale sykehuset, men han slipper ikke inn. Politiet har stengt av området. De slipper bare ambulanser forbi.En politimann ropte at vi måtte holde oss unna fordi ambulansene var så radioaktive, forteller Vladimir.Da får han øye på broren Vjatsjeslav i vinduet i tredje etasje, og den eldre broren sender juice opp til ham ved hjelp av et tau.Dette ender i helvete, roper Vjatsjeslav.Ansiktet hans var oppsvulmet og pløsete, og jeg kunne knapt se øynene hans, sier Vladimir med gråten i halsen. Dagen etter blir Vjatsjeslav og flere andre sendt til et spesialsykehus i Moskva.

Evakuering.

Svære grafittflak legger seg over hus, gater og plasser i Pripjat, og den ettermiddagen to dager etter ulykken får innbyggerne beskjed om at de skal reise bort. 1200 busser sendtes fra Kiev for å hente dem. 135 000 mennesker i området rundt kraftverket blir evakuert. I dag er det forbudt å bo innenfor 30-kilometersonen rundt kraftverket, og naturen har tatt over der menneskene tidligere hersket. Gamle trehus er i ferd med å falle sammen mens trær vokser opp gjennom taket. Mose kryper inn over fortauer, og røtter sprenger seg gjennom asfalten. En del planter og trær skal ha endret utseende på grunn av strålingen, men dyrelivet har blomstret opp. Her er det store mengder ulv, elg, hjort, rådyr og villsvin. Fugleelskere har sett ørner, hauker, ugler, storker og de svært sjeldne, grønne tranene.Etter den massive evakueringen vendte noen innbyggere tilbake ikke til Pripjat til mindre landsbyer lenger unna kraftverket. I begynnelsen forsøkte politiet å fjerne dem, men i dag får de drøyt 300 eldre menneskene lov til å bli.Så gøy med gjester! Før var det slikt liv her, men nå er det bare stillheten igjen, sukker Maria Urupa (71). Hun bor i et lite tømmerhus i landsbyen Parysjiv sammen med en ku, en okse, to kalkuner, noen høner og ektemannen Mikhail (70). De hadde også et par griser, men den ene døde. Den andre er nå pølser. Tidligere bodde flere hundre mennesker her. Nå er det bare en håndfull igjen.Dette er vårt hjem, og radioaktiviteten har ikke skadet oss. Vi kunne ikke ha levd noe annet sted, sier hun mens de blå øynene under det fastknyttede, blå skautet stirrer rett mot oss.Vladimir Brazjnik og datteren Jelena sliter begge med helsen. Han har hjerteproblemer, mens hun har problemer med nyrene og dårlig immunforsvar. Senskader etter ulykken, sier de.Det verste er kanskje nervene. Vi lever i frykt for hva som skal skje med oss, hvisker Vladimir.

Sannheten.

Sovjetiske myndigheter prøver å tone ned omfanget av katastrofen, men innrømmer motvillig at 31 mennesker omkommer ukene etter eksplosjonen.Ifølge en stor FN-rapport i fjor har så langt kun 56 personer mistet livet i Tsjernobyl-ulykken. 47 opprydningsarbeidere døde på grunn av akutt radioaktiv forgiftning og strålingsrelatert kreft, mens ni barn mistet livet på grunn av kreft i skjoldbruskkjertelen. Rapporten konkluderer med at ytterligere 3940 personer etter hvert vil dø av kreft. Det er et høyt tall, men like etter ulykken estimerte forskere at titusenvis av mennesker ville miste livet.Isteden pekte FN-forskerne på «den mentale helseeffekten», og at angsten er en større fare enn den radioaktive strålingen. Etter ulykken har det vært en sterk økning i dødsfall på grunn av hjerteproblemer, alkoholisme og selvmord.I begynnelsen av mai 1986 besøker Vladimir sin yngre bror på sykehuset i Moskva. Han ligger i et slags telt som skal hindre infeksjoner. Kroppen er opphovnet, og huden er lillasvart. Da han får øye på broren, smiler han, men smilet går straks over i en grimase.Han hadde store smerter, og jeg fikk ikke lov til å røre ham fordi han var så radioaktiv. Vjatsjeslav forsøkte å snakke til meg, men det kom bare hvislelyder. Han var i ferd med å brenne opp innvendig, hvisker Vladimir. Neste gang Vladimir besøker broren er situasjonen enda verre.Huden hadde falt av, og det var bare kjøtt. Han var bevisstløs, og jeg skjønte at det var slutten, forteller Vladimir.I en hylle i leiligheten utenfor Kiev står et bilde av broren. Ved siden av er det en medalje som Vjatsjeslav fikk for sin heltemodige innsats. 14. mai 1986 døde han, 29 år gammel.I samme hyllen står et bilde av kona Olga. Hun døde for tre år siden 50 år gammel på grunn av hjertesvikt. Ifølge familiens lege var det på grunn av senskader etter atomulykken.Måtte Gud hindre at noe lignende skjer i igjen. Selv min verste fiende unner jeg ikke et slikt mareritt, sier Vladimir.