30. JANUAR 2006

sitter åtte journalister og fotografer på et bakrom i NRK. De er invitert av «Tore på sporet»-redaksjonen, for å overvære opptaket av et program som skal sendes 8. april. Et program redaksjonen har store forventninger til. Stolt kan Tore Strømøy fortelle publikum og journalister historien om Maria Isnelia Marín Castaño (38), som ble frastjålet sønnen sin for snart 16 år siden. Han kan fortelle om rystende salg og tyveri av barn i Colombia, og om lille Alejandro som ble adoptert bort mot Marias vilje. Siden har hun lett etter gutten sin, og gått til sak mot colombianske myndigheter. Men nå har Tores sporhunder funnet ham. Alexander Todnem, 16 år, bor med mamma og pappa og søster på Sola utenfor Stavanger. Strømøy forbereder publikum på et sterkt møte, og sier han ikke kan utelukke at Maria vil svime av her i kveld. Det programlederen ikke sier, er at Maria trengte surstoff da flyet hennes nærmet seg norsk jord kvelden i forveien. At NRKs sjåfør kjørte henne rett til Legevakten, hvor hun gikk i bakken og fikk konstatert en stressreaksjon. Tore Strømøy forteller heller ikke at Alexander ønsket å treffe Maria på forhånd, og slippe å møte sin biologiske mor for første gang foran kameraer og publikum. Det ønsket ble avslått.Og nå kommer Maria inn i studio. Med følelsene utenpå. Hun strigråter. Skjelver. Da Alexander kommer, med adoptivforeldrene som støtte, kaster Maria seg hylende rundt ham. Så sitter de der, mor og sønn. Snart skal i overkant av en million TV-seere kikke på dem. Og Tore Strømøy spør hva Maria føler nå.- Jeg kan ikke beskrive hva jeg føler i dette øyeblikket. Det er en enorm glede å ha funnet igjen gutten min.Hun snufser og vil vite hva Alexander føler for henne. Tenker at han ikke aner hvilken kamp hun har kjempet for ham. Han kjenner henne ikke. Liker ikke at fremmede klenger på ham. Han ser forkommen ut, litt uforstående til alt oppstyret rundt ham. Men Strømøy får familien Todnem til å love at de har hjerte til å dele Alexander. At de skal holde kontakt og ses igjen. En drøy time senere får pressen på bakrommet beskjed om at Maria er helt rolig nå, og at både hun og Alexander er klare for intervjuer. Men Alexander vil hverken snakke med journalister eller bli tatt bilde av.

Må omredigere.

Halvannen uke før programmet skal sendes, kommer det frem at Tore Strømøy aldri sjekket om Adopsjonsforum, den største organisasjonen for utenlandsadopsjon i Norge, festet lit til Marias historie om at sønnen ble stjålet fra henne av korrupte colombianske myndigheter. Da daglig leder i Adopsjonsforum, Øystein Gudim, gikk gjennom Marias sak på nytt, fant han at dette er en barnevernssak, der moren i etterkant var uenig i at sønnen ble tatt fra henne. Ifølge det lokale barnevernet i Pereia, der adopsjonen skjedde, fikk Maria medhold i en forvaltningsklage mot dem, og ble tilkjent erstatning. Men siden ble denne dommen opphevet av en høyere rettsinstans. Da Aftenposten fortalte Strømøy om ankesaken i slutten av mars, var det nytt for ham. Omtrent samtidig ga Øystein Gudim redaksjonen sterk kritikk for å ha drevet enkilde-journalistikk, og for ikke å sjekke alvorlige påstander godt nok. Det førte til at Dagbladet viet Strømøy-redaksjonen førstesiden forrige onsdag, og til at programmet måtte omredigeres i siste time. Både Adopsjonsforum og Barne,- ungdoms- og familiedirektoratet sier at colombianske adopsjonsmyndigheter og barnevern ikke er korrupte, og er fornøyd med sikkerheten rundt adopsjoner fra dette landet.Alexander ble adoptert bort kort tid etter at barnevernet overtok omsorgen.

Gruer seg.

Alexander sitter på rommet sitt og gruer seg litt til programmet skal sendes. Alle på skolen vet at han skal på TV. Det har vært både irriterende og «løye» med all oppmerksomheten. Seks uker etter opptaket håper han kompisene er på påskeferie og glemmer å se på tv i påsken.- Jeg ville bare møte Maria en gang og se hvordan hun så ut. Det var alt. Allerede på Gardermoen på vei tilbake tenkte jeg ikke mer på det. Det har jeg ikke gjort siden heller.Alexander har fotballtrøyer i taket, MTV på TVen og en skiside oppe på nettet. - Det er sykt digg å stå på twin-tips ski, forklarer han.Ellers sier han ikke så mye. Tekster heller vennene. 16-åringen har valgt Byggfag som grunnkurs, sparer til lappen for å kunne kjøre en 125-kubikker, og har alltid vært opptatt av motorsykler. Aldri av opphavet sitt. - Det var rart å sitte i studio. Litt teit. Som om en fremmed dame kom bort og klemte meg. Det var litt merkelig, selv om jeg hadde tenkt at det ville bli klenging og grining. Etterpå var jeg ikke forberedt på at det skulle være så mye presse der, og gadd ikke møte dem.Ifølge familien Todnem snakket ikke «Tore på sporet»-redaksjonen med dem om hvordan tiden etter opptaket kunne bli. Men de lurte på om Maria kunne få bli med hjem til dem. Det syntes de ikke var naturlig. Alexander har aldri vært nysgjerrig på hvor han kommer fra, og for foreldrene er det viktig at alt i denne prosessen skjer på hans premisser. - Allerede på forhånd tenkte jeg at jeg ikke ønsket så mye kontakt. Jeg kan godt svare på en mail i måneden, men der går grensen. På telefonen skjønner jeg ikke hva Maria sier, og da blir det litt masete, sier Alexander.- Ville du vært med i «Tore på sporet» en gang til?- Nei. Det var kjedelig.

Får ikke svar.

Syv uker etter TV-opptaket Maria vanskelig for å sove. Hun sitter i sofaen, under plastblomstene på veggen, og forteller om hverdagen i den lille leiligheten hun deler med to andre colombianere på Spanias østkyst. Tiden etter TV-opptredenen i Norge ble ikke helt som Maria hadde tenkt. Hun har ventet og ventet på telefoner fra Norge. Opprettet en mailadresse i internettkafeen ved siden av. Men telefonen ringer ikke. Innboksen fylles ikke opp. Til slutt kommer ikke søvnen heller, og hun får sovetabletter av legen sin, sammen med beskjeden om at han er bekymret for helsen hennes.- Jeg har vært innlagt på sykehus, forteller Maria. Med begynnende hjerteinfarkt.Hun viser frem dokumenter og utklipp. Forteller at hun måtte flytte fra Colombia for syv år siden, fordi myndighetene begynte å true henne etter at hun saksøkte dem og gikk til pressen med historien sin. Selv ikke i Spania føler hun seg helt trygg, og vil ikke at vi skal skrive hvor hun bor. Hjemme i Colombia bor datteren hennes, sammen med bestemoren. Det er sårt å ikke kunne bo med noen av barna sine. Maria peker på papiret på at sønnen, som hun døpte Alejandro, ble registrert i folkeregisteret. På domspapirene. På et avisutklipp. Og på alle de nye bildene familien Todnem har sendt henne av Alexander. - Men han har ikke svart på mailene mine. Familien min i Colombia ringer stadig og lurer på hvorfor jeg ikke har mer kontakt med Alejandro. Det er vondt å ikke kunne svare. Den største gaven jeg kunne fått, var hvis han kunne lære seg spansk.Maria drømmer om at hun en dag skal få råd til en større leilighet, der sønnen kan komme på besøk. Hun tror han hadde trivdes på ferie i byen hennes. Hennes største ønske er å se igjen gutten sin, og kunne gjenforene ham med søsteren hans.- Hva hvis det aldri skjer?- Det vil jeg ikke klare å forsone meg med. Når jeg først har funnet ham, vil jeg be Gud om hjelp til å forene ungene mine.Ifølge Maria snakket ikke «Tore på sporet»-redaksjonen med henne om hennes forventninger til å finne igjen Alexander. Om hvordan det kunne bli etterpå. - Jeg trodde det kom til å gjøre vondt, men jeg hadde aldri forestilt meg at det skulle gjøre så vondt å finne ham, og så måtte dra igjen. Mens han ble igjen. Maria tørker øynene. Flere ganger. Sier hun håper at sønnen skal klare å uttrykke hva han føler innerst inne. Fortelle henne hva han tenkte da han så henne. - Tror du at du vil klare å akseptere at dette først og fremst har vært din kamp?- For meg vil Alejandro alltid være min lille gutt, men jeg kan forstå at jeg på mange måter er en fremmed for ham. Det jeg ikke klarer å godta, er at det er viktigere for meg enn for ham å ha kontakt. Når du har båret frem og ammet et barn, er ikke det mulig å forstå. Jeg får bare være tålmodig og vente til han får barn selv. Først da kan han skjønne hva morskjærlighet er. Vanligvis jobber Maria som hushjelp. Vasker store villaer. I måneder av gangen jobber hun i landbruket, og er ekspert på å plukke tomater. Men i det siste har ikke helsa tillatt tungt fysisk arbeid. Maria gjentar at hun har vært dårlig etter opptaket. «Veldig, veldig dårlig.»- Ble det som du hadde tenkt deg å delta i Tore på sporet?- Nei. Jeg er opptatt av å gjøre saken min kjent, og har vært på flere spanske TV-kanaler. Dem har jeg kontakt med fortsatt. Selv ordføreren i regionen her ringer innimellom for å høre hvordan jeg har det. Tolken til Tore Strømøy har ringt meg én gang. Akkurat det var ikke Maria forberedt på.- Jeg hadde forventet mer støtte fra redaksjonen i etterkant. De burde hatt et støtteapparat. Jeg skulle ønske Tore hadde tatt mer kontakt, ikke bare før jeg dro til Norge.

Burde fått mer støtte.

I Oslo sitter psykolog Hedvig Montgomery. Hun har jobbet med en rekke norske reality-serier, og er enig i at redaksjonen bør ha et støtteapparat for deltagerne. Montgomery mener at Marias møte med Alexander i studio rent fysisk ligner en krisesituasjon.- Hvis ikke kroppen din er i kriseberedskap når du finner igjen gutten din etter 16 år, er den det aldri. Å eksponere folks viktigste øyeblikk på TV, har helt klart kostnader. Da er det viktig at det finnes ressurspersoner tilgjengelig, for eksempel psykolog, sier hun. Nesten alle mennesker takler likevel å gjennomføre et TV-opptak. Da holdes man oppe av oppmerksomheten fra kameraene og publikum.- Reaksjonen kommer først når folk er tilbake i sine gamle liv. Da er det mange som får en tomhetsfølelse: Var dette alt? Å forberede deltagerne på dette i forkant - og å følge dem opp etterpå - er viktig. Prinsipielt mener Montgomery man skal være ekstremt forsiktig med å eksponere folk under 20 år.- I realityserier er det ytterst få tenåringer. De færreste kjenner seg selv og sin egen identitet godt nok i så ung alder. Da kan selv små ting gjøre sterkt inntrykk.Generalsekretær i Norsk Presseforbund, Per Edgar Kokkvold, synes Alexander burde fått møte Maria på forhånd. Han har heller ikke sett programmet, men mener på generelt grunnlag at en redaksjon som utsetter folk for sterke følelser, bør stille et støtteapparat til disposisjon.- Noe av det viktigste en journalist gjør, er å vurdere konsekvensene av arbeidet sitt, og hva som er riktig å publisere og ikke. Det er redaksjonens ansvar å ikke falle for fristelsen til å sende et program bare fordi det er bra TV, men å vurdere om kildene takler påkjenningene, også over tid, sier han.Kokkvold minner om at underholdningsjournalistikken er blitt en viktig del av journalistikken, som på ingen måte er unntatt fra de presse-etiske reglene. - Vær Varsom-plakaten sier at du ikke skal misbruke andres følelser, og ta særlig hensyn til mennesker i sjokk eller sorg, og som er i en sårbar situasjon.

Delte erfaringer.

Tore Strømøy får tusenvis av brev hvert år. Hver dag ringer folk ham for å fortelle historien sin. A-magasinet har snakket med en håndfull av hans tidligere deltagere. De eldste er ytterst takknemlig over at han har hjulpet dem med å finne igjen nære slektninger, og sier de har fått et nytt liv. Ingen har noe å utsette på Strømøys redaksjon under arbeidet med deres sak, men flere av de unge har delte erfaringer med tiden etterpå.Ei jente sier hun ikke hadde tenkt over hva hun ville med å finne det biologiske opphavet sitt, og at hun har følt seg forpliktet til å ha kontakt. En annen som fant igjen faren sin, opplevde at han ikke ønsket kontakt med henne. Hun følte seg alene om å takle den skuffelsen, og sier hun kunne trengt mer støtte. Selv understreker Tore Strømøy at han aldri har sagt at livet blir rosenrødt bare man finner igjen slektningene sine, og benekter at han ikke forberedte Maria på forhånd.- Vi brukte voldsomt mye tid på å forklare henne at hun ville være en fremmed person for Alexander, og at det viktigste måtte være at hun fikk møte ham, og se at han har det bra. Vi sa tusen ganger at han må få bestemme farten. At selv om det kjennes brutalt, er det hans rett å se henne og gå igjen. Og at hun ikke måtte begynne å mase og lage trøbbel etterpå. - Tror du hun hadde realistiske forventninger til hva som skulle komme ut av programmet?- Hun forsto forutsetningene våre, og vi vurderte henne som en sterk og klar dame. Jeg skjønner likevel godt at det nå er vanskelig å innfinne seg med at Alexander hører til en annen familie. Aller helst tror jeg hun vil ha hjelp til å få ham hos seg. Der hadde hun nok urealistiske forventninger. Men på lang sikt tror jeg det er bra for Maria å ha møtt ham. Nå har hun i alle fall mulighet for kontakt. Før hadde hun ingenting.

Lei kritikk.

Vanligvis jobber Strømøy i NRK Trondheim. Men to måneder etter opptaket med Maria er han på Marienlyst, og møter A-magasinet i kantinen. Tydelig lei av den årelange kritikken av programmet hans, men fortsatt engasjert i nære historier, sier han det var nytt for ham at Maria savner mer støtte fra ham.- Vi har hatt kontakt med henne et par ganger via tolk og en venninne av henne som snakker engelsk. Hun vet at hun kan ringe om det er noe. Jeg får vondt i magen når jeg hører at hun er lei seg, og skal ta kontakt umiddelbart. Vi lar ikke folk seile sin egen sjø etter sending. Få bruker så mye tid på deltagerne sine som oss.- Har dere et støtteapparat tilgjengelig?- Nei. Jeg tror ikke du trenger psykolog for å møte slekta di. Jeg tror det er mer traumatisk å ikke få treffe slektingene sine. Alle deltakerne er godt forberedt på hva de vil møte, og de kan ringe meg etterpå hvis de trenger hjelp. Min erfaring er at de fleste takler virkeligheten, selv om den ikke er så glamorøs. Jeg får stadig tilbakemeldinger på at det viktigste for folk er at de har fått svar på ting de har grublet på hele livet. Vissheten har gitt dem ro. Maria måtte på legevakten i forkant og trodde hun skulle svime av i studio. Tore Strømøy hevder likevel at han ville stoppet opptaket hvis han fikk følelsen av at noe var galt.- Vi kontaktet leger som mente det ikke var noen fare å gjøre opptak med Maria. De sa hun var utslitt, men ikke syk. Selv ønsket hun å gjennomføre. Maria er ingen tulling, men en modig, frisk og sunn dame. På forhånd fikk hun se bilder av Alexander, for å være forberedt. Det gjør vi vanligvis ikke.- Hvorfor fikk ikke en 16 år gammel gutt møte moren sin på forhånd? - Det er en del av konseptet vårt at folk møtes i studio. Hvis ikke kan vi ikke lage disse programmene. I dette tilfellet hadde vi ikke tid til å reise til Spania med Alexander. Da vi kontaktet foreldrene hans, snakket vi lenge med dem før han fikk vite noe. Foreldrene var mer enn i stand til å vurdere om Alexander ville takle å møte Maria. Vi har hatt med unge folk før, helt ned til 14 år, og det har gått bra. Det er helt frivillig å stille hos oss, Alexander kunne trukket seg når som helst. Hvis folk av en eller annen grunn ikke vil på TV, har redaksjonen formidlet kontakt med slektningene så de kan møtes på egenhånd.- Personlig er jeg ikke så redd for at slike møter blir offentlige. De fleste er stolte av slektningene de har funnet, og ønsker å vise dem frem. Jeg pleier å sammenligne det med et bryllup. Alle blir rørt over brudeparets følelser.

Anket saken.

I Spania har Maria tatt oss med på stranden hun ofte går tur på, for å klarne tankene og sortere følelsene.- Jeg skulle ønske norske myndigheter kunne sette seg bedre inn i korrupsjonen i Colombia. Hvis jeg hadde hatt råd til bedre advokater, ville jeg vunnet ankesaken også, sier hun. Da var uansett sønnen hennes for lengst i Norge.Siden hun var 22, har livet hennes dreid seg om en gutt hun ikke ante hvor befant seg. Hun tror han ville trivdes i bølgene her.