EN BLÅHVIT og kald marsmorgen lander Malou Dumlao på Gardermoen. Med seg har hun forventninger om et bedre liv og en koffert med nyinnkjøpte vinterklær. Det snør, og brøytekantene rager meterhøyt på alle kanter av rullebanen. Malou har aldri kjent snø før, bare sett den på TV. Jeg trodde den skulle være veldig myk. Men den er jo hard og glatt, sier hun etter å ha trådt sine første skritt på norsk jord, fra ankomsthallen til parkeringsplassen på hovedflyplassen. Jeg er veldig lykkelig over å være her, smiler den filippinske 24-åringen. Hun har reist helt fra Singapore. Som så mange andre unge kvinner forlot hun fattigdom og høy arbeidsledighet på Filippinene for å jobbe som hushjelp og barnepike i den asiatiske metropolen. Hun er eldst i en søskenflokk på fem og har tatt ansvaret for å tjene penger til de yngre søsknenes skolegang. Den eldste søsteren er gift, men Malou sender penger til henne også.I fem år har hun jobbet elleve timer per dag med å passe barn, gjøre husarbeid og lage mat. Bare en dag i måneden har de filippinske hushjelpene i Singapore fri. Da møtes de i parken og spiser lunsj og prater. Mange av dem har hørt om Norge, der man kan jobbe som au pair med kortere arbeidsdager, høyere lønn og bli behandlet nesten som et familiemedlem. Gjennom oppslag og bekjente formidles kontakt med norske familier som trenger et par hender til for å få hverdagen til å gå i hop.

Økning.

Slike familier blir det stadig flere av. I 2005 var det 1371 au pairer i Norge. Det er fem ganger så mange som i 2000. Og det er ingenting som tyder på at økningen vil stoppe, mener professor i samfunnsøkonomi Kjell Salvanes ved Norges Handelshøyskole.Dette har en selvforsterkende effekt. Når folk ser at naboen har au pair, blir terskelen lavere for selv å skaffe hjelp hjemme. Vi har en stor og rik middelklasse hvor begge jobber, og det er blitt mer akseptert å kjøpe seg ut av tidsklemma.Mens det for noen få år siden var østeuropeere som dominerte au pair-standen i Norge, er nå filippinerne den største gruppen. Malou får nesten 400 kolleger fra hjemlandet. Noen av dem kjenner hun fra før. Jobben har hun fått gjennom en venninne som arbeidet i samme nabolag i Singapore, og som har vært au pair i en norsk familie i to år. Nå skal venninnen reise hjem, og Malou overtar hennes plass.Det er slik de fleste filippinske au pairene får jobb i Norge. Etter at de mottok meldinger om au pairer som ble utnyttet, har nemlig filippinske myndigheter innført utreiseforbud for au pairer som vil til Europa. Derfor kommer de fleste filippinske au pairer fra Hong Kong, Singapore eller andre steder i Asia der de har jobbet som hushjelper. Slik omgår de sitt eget lands forbud. Så lenge de har visum og arbeidstillatelse i Norge, kan ikke filippinske myndigheter hindre dem i å reise.Dessverre, sier visekonsul Porfirio Mayo ved den Filippinske ambassaden i Stockholm, som også dekker Norge. Sammen med de andre europeiske ambassadene jobber han for at au pair-avtalene skal reguleres fra Manila og gå gjennom godkjente byråer. Bare da vil det være aktuelt å oppheve utreiseforbudet, sier Mayo. På hjemmesiden til den norske ambassaden i Manila ligger det en advarsel til søkere om at de reiser på eget ansvar og ikke kan forvente noe hjelp fra sin ambassade hvis de havner i trøbbel. Svenske migrasjonsmyndigheter har helt sluttet å gi arbeidstillatelse til au pairer fra Filippinene, og denne våren vurderer det norske Utenriksdepartementet om de skal gjøre det samme. Det er uheldig at det er ulik praksis i ulike land, og en av løsningene vi vurderer er å slutte å godkjenne filippinske au pairer, sier avdelingsdirektør Martin Sørby i UD. De aller færreste norske familiene som ønsker seg en au pair fra Filippinene, er klar over utreiseforbudet. Malou visste heller ikke om det. Fordi hun har bodd og jobbet over seks måneder i Singapore, fikk hun ordnet med utreisetillatelse uten problemer. Arbeidstillatelse fikk hun fra Utlendingsdirektoratet og billett fra sin nye familie. Vel fremme i sitt nye hjem i en idyllisk, snødekt hageby i Oslo tror Malou at hun kommer til å trives, og at arbeidsdagen blir lettere enn hun er vant til fra Singapore. I morgen er det helg allerede. Da skal hun ha fri og være ute med venner. Kanskje hun skal prøve å ake? Den filippinske jenta ler litt forsiktig. Hun er ikke vant til fritid.

«På like fot».

Det franske ordet au pair betyr «på like fot» og er ikke en yrkesbetegnelse, men navnet på et kulturutvekslingsprogram. Au pairen skal lære om vertslandets språk og kultur ved å leve og bo sammen med vertsfamilien. Han eller hun får ikke lønn, men skal ha gratis kost og losji og minst tre tusen kroner i måneden i lommepenger. Arbeidstiden skal ikke være mer enn 30 timer i uken, og oppholdstillatelsen gjelder i inntil to år.

Utnyttet.

I sin masteroppgave i sosiologi som ble lagt frem i fjor, konkluderte sosiologistudent Marianne Hovdan med at intensjonene ved au pair-ordningen ble brutt i veldig mange tilfeller, og hun kalte ordningen «en legitimering av billig arbeidskraft».Hennes forskning, og mediedebatten som fulgte, gjorde at Utlendingsdirektoratet satte i gang en evaluering av au pair-ordningen i Norge. Nå er konklusjonen klar. Myndighetene vil ha strengere regulering av forholdet mellom vertsfamiliene og au pairene. De vil innføre en obligatorisk standardkontrakt og pålegge vertsfamiliene å betale norskkurs for sin utenlandske gjest. De vil også sende ut informasjonsskriv til både au pairen og vertsfamilien for å gjøre dem kjent med sine rettigheter og plikter.Au pair-ordningen fungerer stort sett bra, men det er veldig viktig å skjerpe inn kontraktene, sier assisterende avdelingsdirektør Morten Hansen i Utlendingsdirektoratet. Han er opptatt av at hovedformålet er kulturutveksling, ikke arbeid. Men han innrømmer at det blir vanskelig å kontrollere at au pairene ikke jobber for mye.Vi har ikke noe kontrollapparat. I praksis er vi avhengig av å få henvendelser fra au pairen selv, og det får vi jo ikke hvis begge parter er enige om lengre arbeidsdager mot en høyere lønn. Men da blir det et arbeidsforhold, og noe helt annet enn vi har gitt tillatelse til.De au pairene som blir utnyttet som billig arbeidskraft eller bryter kontrakten med familien av andre grunner, blir ofte stående helt alene.

Brøt ut.

Det fikk russiske «Anya» erfare. Hun forteller historien sin anonymt, for ikke å bli gjenkjent av sin tidligere arbeidsgiver. Den unge læreren kom til Norge som au pair for ett år siden, etter å ha hatt dobbel jobb i hjemlandet i månedsvis for å tjene penger nok til turen. Allerede da jeg fikk et bilde av vertsfamilien i posten, ble jeg redd, forteller hun. Jeg syntes moren så veldig streng ut. Men hun ryddet engstelsen av veien, satte seg på flyet og ble møtt av en hyggelig familie på Gardermoen. Huset hun skulle bo i var stort og flott, og barna en baby hun skulle passe hele dagen og et skolebarn var søte. Men forholdet til moren i familien var anstrengt fra første dag.Hun kontrollerte meg. Sjekket alle beskjedene mine, åpnet skapene mine og så etter i søppelkassen hva jeg hadde spist. Jeg ble stresset og nervøs, og gråt lett, forteller «Anya» om den første tiden i Norge. Ifølge kontrakten skulle hun jobbe 30 timer i uken. Men hun passet babyen fra halv åtte om morgenen til halv seks om kvelden hver dag, i tillegg til å sitte barnevakt mange kvelder og helger. Det fikk hun ikke ekstra betalt for, annet enn noen avlagte klær fra moren i familien. Det tok lang tid før jeg torde å ta det opp, for jeg visste jo at hun ville bli sint, forteller «Anya». Og da hun endelig tok det opp, fikk hun bare beskjed om at hun kunne regne med å jobbe enda mer. Etter et halvt år bestemte hun seg for å bryte kontrakten. Moren ble selvfølgelig helt rasende. Hun orket ikke å være i samme rom som meg, men krevde likevel at jeg skulle bli til de hadde fått ordnet med nytt barnepass. Et par uker etter oppsigelsen fikk «Anya» beskjed om at familien hadde fått en ny au pair, og at de hadde sendt papirene hennes til UDI. Samme kveld sto hun på gata med eiendelene sine i bager, uten noe sted å bo og med frykten for å bli kastet ut av Norge i bakhodet. «Anya» kom til Norge gjennom et russisk byrå, men de kunne ikke hjelpe henne da hun plutselig sto uten kontrakt. Jeg brukte et byrå for å ha trygghet da jeg reiste til Norge, men når du først har kommet til et nytt land, er du helt alene, sier «Anya». Hun slet med å finne ut hvilke rettigheter hun hadde. Politiet sa jeg måtte skaffe meg en ny kontrakt så fort som mulig for ikke å bli kastet ut, men ikke engang UDI kunne svare meg på hvor lang tid jeg hadde på meg til å finne en ny familie.Takket være bekjente i nabolaget fikk «Anya» tak over hodet og hjelp til å skaffe en ny vertsfamilie. Nå jobber hun fem timer per dag med å ta seg av husarbeid og tre skolebarn. Hun går på norskkurs og har tid til å reise på turer i helger og ferier, slik hun drømte om da hun reiste til Norge. Familien behandler meg med respekt og jeg føler meg uavhengig og fri, forteller hun.

Internett.

Selv om tallet på au pairer øker voldsomt i Norge, opplever ikke de norske byråene som driver med au pair-formidling noen tilsvarende økning. Stadig flere familier sparer noen tusenlapper ved å finne sin egen au pair på internett. Disse au pairene har mindre beskyttelse enn de som kommer gjennom et norsk byrå, mener Michael Hagring, som leder Norges største au pair-formidlingsbyrå, Atlantis ungdomsutveksling. Han tror «Anyas» historie er ganske typisk for en liten gruppe, og synes myndighetene gjør for lite for å bedre på deres situasjon. Tiltakene UDI nå vil innføre, er langt fra nok, mener han. Hagring peker på at standardkontrakter er lite verd så lenge det ikke finnes noen kontroll med at de følges eller noe apparat til å ta seg av klager. Myndighetene kaller dette for kulturutveksling, men har ikke annet å tilby en enn jobbtillatelse og snur ryggen til dem som blir lurt hit som billig arbeidskraft.Mens au pair-ordningen for noen år siden handlet om at vest-europeiske ungdommer reiste til et annet vestlig land for å lære språk og oppleve noe nytt og spennende, kommer dagens au pairer stort sett fra lavtlønnsland til vestlige familier for å tjene penger. De er ikke bare flere, de er også mer profesjonelle, noe veksten i tallet på filippinske jenter med yrkeserfaring fra Hong Kong og Filippinene er et tegn på. Og selv om Malou går på norskkurs og har mye fritid, er det ingen tvil om at hun ser på tilværelsen som au pair som en jobb.

Sender penger.

Den 24 år gamle jenta fra Filippinene har ett mål for dette første året i Norge. Hun vil sende hjem nok penger til at moren og faren kan kjøpe et stykke jord i nærheten av hjemstedet. Da må hun spare rundt 10 000 norske kroner. Med en månedslønn på 4000 kroner og et minimalt forbruk, tror hun at hun skal klare det. Hun synes det vil være urettferdig om norske myndigheter slutter å gi filippinere arbeidstillatelse som au pairer. For meg og mine venninner er det viktig å kunne reise til land som Norge og tjene penger til familien, sier hun. For henne betyr det å komme til Norge at hun kan tjene penger på noe hun liker å gjøre samtidig som hun skaffer familien hjemme på Filippinene et bedre liv. For firebarnsfamilien hun bor hos er hun den som gjør at hverdagen går opp. Uten Malou måtte en av oss ha vært hjemmeværende, sier mor i huset, Camilla Sivesind Tokvam. Og det hadde ikke vært meg! Etter den fjerde fødselen hadde hun lyst til å komme raskt tilbake til arbeidslivet, og med tidskonto og au pair klarer hun å kombinere yrkesliv med babyomsorg. Hun synes ikke det er vanskelig å forlate tre måneder gamle Just noen timer hver dag når hun ser hvor godt han har det sammen med Malou.Etter bare etpar uker er det lett å se at den unge jenta fra Filippinene har fått god kontakt med den lubne norske babyen. Når hun legger ham på sofaen og pludrer i vei på engelsk, veiver han med bein og armer og pludrer tilbake. Sammen med Just slipper den reserverte Malou seg løs, leker og ler. Når de store barna kommer hjem om ettermiddagen, er Just tilbake i mammas favn. Da er det den raske, profesjonelle Malou som overtar driften av ettermiddagsrushet. Idag skal ni år gamle Johanne på ridning klokken fem og åtte år gamle Balder på fotball halv seks. Både de og nabogutten som er innom får middag før de drar av sted. Mens de store barna spiser, henter Malou fireåringen Konrad i barnehagen og sørger for varm mat til ham og de voksne. De travle timene som kan sette ethvert småbarnshjem på hodet, blir gjennomført uten mas og stress. Den store husholdningen i det lille huset virker velorganisert og ryddig takket være et ekstra sett hender fra Filippinene. Malou har vært heldig. Hun har en hyggelig vertsfamilie som gir henne den fritiden og de rettighetene hun har krav på, og hun har venner i nabolaget. - Jeg er mye lykkeligere her enn i Singapore, sier hun etter at vårsola har smeltet snøen og hun har blitt kjent med livet i Norge. Familien behandler meg som en likeverdig, barna er høfligere og hører bedre etter, og jeg har tid til å være sammen med venner og slappe av.