Mumbai/Patna

Det hender Sanjay Sharma,

30 år, tar seg fri på søndag. Ikke helt fri, naturligvis, men sånn at han jobber hjemmefra. Så lenge han står på, er fremtiden lys. - Det handler ikke om å ha et godt liv. Det handler om å ha et sikkert liv. Det er mange hender der ute som vil ta tak i dag, sier Sanjay.Nå er det syv år siden han forlot ørkenbyen Jodhpur for å bli én av 17 millioner innbyggere i Mumbai, Indias finansielle hovedstad. Her ligger den største børsen, hit kommer alle som jobber med penger i India. Det var derfor Sanjay kom. Den gangen var han nesten som en bondegutt å regne, for i Jodhpur bor det bare én million mennesker. Fremdeles hender det at sjefen kaller Sanjay «kamelrytter».Det tok ikke lang tid for Sanjay å bli en del av det nye India. Landet som i fjor hadde en økonomisk vekst på rundt 8 prosent, for tredje år på rad. Landet hele verden vil være venner med akkurat nå. Statsledere står i kø for å besøke de 1,1 milliarder inderne i verdens største demokratiske land.Og de som svømmer fortest, stiger opp. Ifølge «Business India» gjør en IT-forsker med dobbelt doktorgrad fra verdens toppuniversiteter rundt 115 000 kroner i året. Neste bransje som eksploderer i India, er farmasi. Der kan en dobbeltdoktor oppnå en årslønn på 312 000 kroner.Men Sanjay Sharma er operasjonssjef i et firma som forhandler kontrakter innen oljebransjen. Det gir ham 600 000 norske kroner årlig. Pluss bonuser. En svært solid lønn i India, der en sjåfør tjener 5700 kroner i året.For de på bunnen er selv sjåførlønnen en fjern drøm. De får ingen del i den økonomiske veksten, og må klare seg på mindre enn én dollar dagen. For den økonomiske veksten er de fattige bare i veien.

Rottespiseren.

Umesh Kumar Kundan er uberørbar. Kasteløs. Dalit, kaller han seg selv.Som Sanjay er Umesh 30 år. Som Sanjay arbeider Umesh nesten døgnet rundt. Akkurat nå med å forberede en offentlig høring om grusomheter daliter utsettes for, også i det nye India. Når han er ferdig på jobben i byen Patna, må han som regel sove på kontoret, for han har ingen muligheter for å komme seg de 20 kilometerne ut på landet, til kona og de tre barna.I delstaten Bihar, der Umesh bor, er det 1112 millioner kasteløse. Selv tilhører han de aller laveste. De som kalles Musahar. Direkte oversatt: rottespisere. Umesh er den første i sin familie som har lært å lese og skrive.

Brahminen.

Det er ikke bare utdannelse og hardt arbeid som har ført Sanjay Sharma oppover. Han er født i øvre middelklasse. Og viktigere: Han er født brahmin, den høyeste av hinduenes kaster. I 1950 ble det forbudt å diskriminere noen på bakgrunn av kaste i India. Men Sanjay sier at det fremdeles er mange fordeler knyttet til å være brahmin. Han har lettere adgang til mange ting. Om firmaet trenger noen ord med en statsråd, er det Sanjay som ordner det.  Som brahmin får jeg en helt annen respons, sier han.Den indiske middelklassen teller 300 millioner mennesker. Gjennomsnittlig tjener de mellom 32 000 og 42 000 kroner i året.Bak rattet i den splitter nye Honda Accorden setter Sanjay mobiltelefonen på håndfri, legger seg på hornet, og vrenger ut i Mumbais evig forstoppede trafikk. De syv kilometerne hjemmefra til kontoret på Mumbais Juhu Beach kan ta to timer, i verste fall.Men Sanjay bruker tiden. Forretningsforbindelser melder seg på telefonen, fra Rio, Dubai og London. Sanjay snakker, tuter og presser seg fra fil til fil.Ut av forstedene, passerer kjøpesenteret The Hub der kona Monika pleier å handle, tråkler seg til slutt inn på Juhu Tara Road, forbi huset til Bollywoods aldrende megastjerne Amitabh Bachchan. Når han er hjemme, er huset beleiret av fans. Sanjay peker mellom to telefonsamtaler at like borti her bor også alle de andre filmstjernene. Govinda, Amish Puri, Ajay Devgan, Fardeen Khan, Madhuri Dixit, Aruna Ivani ja, de fleste av de største fra Bollywood. Sanjay selv hadde ikke hatt noe imot å bo her, like ved kontoret. Men han er ikke klar for å betale 150 000 rupier (22 000 kroner) måneden i husleie. Ikke ennå.Om Sanjay vil inn på dette boligmarkedet, må han skynde seg. I Mumbais mest fasjonable bydel, Malabar Hill, er boligprisene fordoblet siden 2004.I dag skal turen til jobben ta 45 minutter. Bak rattet har ikke Sanjay tid til å se på filmstjerner. Heller ikke på fillehaugene som lever og bor på toppen av en trafikkmaskin, skikkelsene som så vidt beveger seg på stråmattene på et fortau, hodene som stikker opp av en haug med flatklemte Coca-Cola-begre, med hender som sorterer papp fra plast, fort-fort. Fra myke seter i den luftavkjølte Hondaen kaster ingen av oss det minste blikk på menneskene som knakker magre knoker mot bilruten hver gang køen stopper opp.

260 millioner fattige.

Indiske myndigheter regner med at 26 prosent av Indias innbyggere lever under fattigdomsgrensen. 260 millioner mennesker som har mindre enn 45 rupier eller én US dollar å leve av om dagen. Mange av dem bor her i Mumbai. Rettelse: Langt fra alle bor noe sted. Men de finnes. De eksisterer.På indisk TV rapporteres det at barn dør av sult flere steder i India. Som i Jawhar, ti mil nord for Mumbai. Sanjay sier at massenes lidelser ikke betyr noe for ham.Hvis folk virkelig vil, kan de bedre sin situasjon. Vil du noe, må du prøve hardere, sier Sanjay Sharma.Selv har han en drivkraft som han håper skal ta ham langt og høyt. Han er innstilt på å jobbe like hardt så lenge det er nødvendig. Til gjengjeld regner han med at lønnen han har i dag bare er en forsiktig begynnelse.Der er mange snubletråder på veien. I «Business India» skriver spaltist Brij Khindaria at Indias forventede fremgang ikke kan oppnås uten at de urbane eliter og private selskaper forsøker å lindre fattigdommen.

Taper for Kina.

På Indian Institute of Technology i Delhi sier professor Dinesh Mohan det på en annen måte:India fungerer som om vi bare skulle være en elite på 150 millioner mennesker. Det er dem vi plukker fra. Resten av befolkningen blir sett på som et problem, fordi den tar opp plass. Våre fattige er blant de aller fattigste i verden. Men om vi ikke bruker hele befolkningen, kan vi ikke velge de beste. Derfor er det viktig hvordan de nyrike vil forholde seg til landets fattige. Indere elsker å sammenligne seg med Kina. Men om ikke ting bedrer seg, kan vi tape for Kina. Vi kan ganske enkelt ikke konkurrere med et samfunn der flere har mat og der flere kan lese og skrive, sier Dinesh Mohan.I Mumbai tror Sanjay Sharma på fremtiden. Han sier at det er synlig fremgang i alle sektorer, ting går bra, det er sjanser overalt, man må bare ta dem. Så sier han at han egentlig ikke har noe personlig liv. Aldri tid til å treffe venner eller kolleger. Bare noen få timer hjemme hver natt. Man må prioritere, sier Sanjay. Min prioritet er å tjene penger. Foreldrene mine hadde mer tid. Jeg har mer penger. Men penger kan ikke kjøpe glede. Sånn er det.Han klager ikke. Han minner om hva den hellige boken Bhagavadghita sier: Å arbeide er å ære.Om Sanjay i dagliglivet ikke kan ta andres lidelser inn over seg, betyr det ikke at han er blind. Han peker på hva han mener er de største utfordringene for India i dag: Rent vann til alle. Mat. Elektrisitet. Og bedre veier. For bra veier øker tilgjengeligheten, og det gavner alle. Han er ikke sikker på om det er politikerne som skal ordne opp. Før stemte Sanjay på hindufundamentalistene i BJP. Nå ser han mer forretningsmessig på det:Vi trenger egentlig ikke politikerne. Vi kaller oss verdens største demokrati, men India er et komplekst system med mange krefter som trekker hit og dit, sier han.I «The Times of India» lokker side på side med reiselivsannonser: Ferie i Singapore! Spania! Norge! Sør-Afrika! Men det blir en stund til Sanjay bruker 40 000 kroner på å ta med Monika til Sør-Afrika. I Norge har han vært, på oljejobb. Der var det vakkert. Men med så lite trafikk som det er på norske veier, må nordmenn uten tvil kunne jobbe på de bærbare datamaskinene sine mens de kjører bil. Sanjay angrer aldri på livet han har valgt,Det var en åpen dør, og noen ganger må du bare gå gjennom den.

Kasteløse.

For 50 år siden døde en av Indias mest bemerkelsesverdige menn. Bhimrao Ramji Ambedkar var kasteløs. Uberørbar. Han var også justisminister, og den indiske grunnlovens far. Fem år før han døde, trakk Ambedkar seg fra regjeringen fordi han mente de laveste kastene ikke fikk de rettighetene de fortjente. Etterpå konverterte han til buddhismen, som et ledd i å frigjøre seg fra kastesystemet.De som før ble kalt kasteløse eller uberørbare, kaller i dag seg selv for «daliter». Undertrykte, eller knuste. Siden 1989 har de laveste kastene hatt egne kvoter i det offentlige utdanningsvesenet. Et intrikat system gir så og så mange skoleplasser til dalitene, så og så mange skoleplasser til urbefolkningen. En tredje gruppering er «andre tilbakestående kaster». De som enten tilhører den nederste av de fire hindukastene, eller er muslimer i tradisjonelle lavkasteyrker.For kastedebatten lever, i 2006. Nesten hver eneste dag er debatten om kvotering et av hovedoppslagene i nyhetene. I New Delhi marsjerer høykastestudenter i gatene. De vil forhindre at kasteløse og lavkasteungdom skal kunne komme inn på enda større kvoter, i enda nye sektorer, og fortrenge høykasteungdom med bedre karakterer. Dag etter dag marsjerer studentene. De første dagene spyles de med vannkanoner, så blir demonstrasjonene roligere, men like standhaftige. Protestene sprer seg til andre deler av India. Men ingen partier med ønske om makt tar sjansen på å miste millioner av lavkastestemmer ved å gå mot at kvotene skal utvides fra offentlig til privat sektor. Bare dalitene teller 240 millioner.I Mumbai sier Sanjay Sharma at det nok går fremover med dalitene, men fremdeles mangler noe i blodet deres. Han sier at daliter ikke er flinke til å administrere, og bare få av dem kan bli gode teknikere. Da synes Sanjay det blir feil at de skal blokkere mange sektorer gjennom kvotering. Du kan jo ikke ansette en person du ikke kan bruke til noe, sier han.  Her i India har vi våre egne systemer for forskjellige slags folk. Dere har også forskjellig lønn for forskjellige typer arbeide, sier brahminen Sanjay Sharma.

Dalitene i Bihar.

Daliten Umesh Kumar Kundan har universitetsutdannelse, takket være kvoteringen. Men kvoter løser ikke alt. Særlig ikke i delstaten Bihar, der daliter og lavkaster voldtas, jages og drepes. Denne våren har vært ekstra blodig. Bare i mai har det vært flere massakrer i Bihar. Gjenger stormer landsbyer og dreper kasteløse og lavkaster. Fire ungdommer ble drept i landsbyen Arari. Ni ble drept i en massakre i Gowanchak. Åtte ble drept i Manipur fem av dem barn. Alt i mai 2006. Det er ikke alle templer vi får gå inn i. Vi får ikke røre høykastenes eiendeler, og særlig ikke deres spiseredskaper, sier Umesh.Akkurat nå sitter han i lobbyen på Patnas dyreste hotell og forteller. Han ser seg rundt.Som her, sier Umesh. Mange vil ikke sitte i en stol der jeg har sittet.Patna er byen der prins Siddhattha Gotama for 2500 år siden hadde sin åndelige oppvåkning og ble til Buddha. Men det store flertall av Bihars daliter er hinduer. De laveste blant de lave kalles «musahar» rottespisere. Fordi de har vært nødt til å spise rotter. Fordi de fremdeles er tvunget til å spise rotter, for å overleve.

Hjemmebrent.

De fleste musahar-familiene overlever økonomisk fordi kvinnene lager hjemmebrent, og går nesten under fordi mennene bruker alle pengene sine på å kjøpe den. Også menn fra høyere kaster kommer for å kjøpe sprit. I landsbyen Bhagwatipur, et par mil øst for Patna, knegger Umesh eldre bror Shittaranji bak grå skjeggstubb. Han visste vi skulle komme, så han har fått kona til å gjemme bort apparatet. Umesh blir stram i ansiktet. Han sier at han hater sprit og alt det fører med seg. Aldri har han smakt, og aldri vil han, heller.Tilsammen 15 dalitfamilier bor i Bhagwatipur. De primitive hjemmebrentapparatene som finnes i nesten hvert eneste hus. Alt skjer i ett rom: Her bor familien, her er toalettet, her brennes spriten, hit kommer folk fra høyere kaster for å kjøpe billig sprit om kvelden.Om kundene blir budt en kopp te, vil de ikke ta imot, fordi teen er laget av daliter. Men spriten kan de drikke. Kundene vil ikke gifte seg med dalitkvinner. Men de voldtar gjerne en som er vakker. Selv var Umesh 14 år da han giftet seg med jevngamle Sanju. Da de var 16, fullbyrdet de ekteskapet, og flyttet sammen.Kaker av fersk kumøkk damper i varmen. Det er også kvinnejobb å samle møkk som kan formes til tynne kaker. De klaskes på husveggen for å soltørke og deretter brukes som brensel.Noen få av mennene i Bhagwatipur har vært så heldige å få ettårskontrakter som landarbeidere. Da får de kanskje et måltid mat i tillegg til lønnen. Men når de kommer på jobb, får de ikke bruke samme inngang som andre. Når de får mat, er den av skralere kvalitet enn hva andre får.For 25 år siden brant hele landsbyen ned. Satt fyr på av høykastenaboer. Naboene beskyldte dalitene for å være maoister og for å plyndre markedene. Men de 15 Musaharfamiliene klorte seg fast og bygget opp husene igjen, på tomter de fremdeles ikke eier.Her vi sitter i varmen vet hverken de eller vi at det snart skal skje igjen. Like etter at vi reiser fra Bihar, blir hele landsbyen brent ned av en høykastebande. Shittaranji er igjen uten hus. Selv var Umesh Kumar Kundan 17 år gammel da han ble bevisst kastesystemets urettferdighet. I dag er han kontrollsekretær i den frivillige organisasjonen National Campaign on Dalit Human Rights (NCDHR) i Bihar.Han forteller om overgrep som blir anmeldt, men ikke etterforsket. Fordi offeret er dalit og gjerningsmann er høykaste. Han snakker om tiltalte som ikke blir dømt. Mest og verst nord i India. Mindre i sør. Der betyr ikke kaste så mye.

Uten muligheter.

Bare én prosent av de voksne musaharkvinnene kan lese og skrive. Klarer de å skaffe seg en jobb lett arbeide som søppelsortering, eller tungt arbeide, som veibygging får de 25 rupier pr. dag i betaling. Vel tre kroner, og halvparten av hva Verdensbanken setter som nedre fattigdomsgrense for ett menneske. I husholdninger er det umulig for en Musahar å få jobb. Mennene tjener 50 rupier de dagene de er så heldige at noen har bruk for dem.Fra Umesh var seks år gammel sto han opp klokken fem hver morgen, så etter geitene, hentet vann, gjorde nesten en full dags jobb før han gikk på skolen. Etter skoletid gjorde han samme jobb en gang til. Han sier at flere får makt og kunnskap nå. Tre av fire barn i denne landsbyen går på skole i dag. Men de laveste dalitene tenker at politikk ikke er for dem. De tenker at så lenge de får mat i magen, overlever de, sier Umesh Kumar Kundan.Visst finnes det fattige høykastefolk, og rike daliter. Men de fleste daliter ligger på bunnen. Utenfor Patna forklarer sosialarbeideren Philip Manthra forskjellen på å være fattig, og å være dalit slik:Fattige høykastefolk har mulighet til å kunne skape seg et liv. De kan forsøke litt her, litt der. Men dalitene er så utenfor samfunnet at de ikke kommer seg noen vei. De kan ikke engang se at det finnes en mulighet og at de har rettigheter.

Terrorfrykt til lunsj.

I Mumbai skal Sanjay ha med kona Monika, 23 år, på forretningslunsj på Mumbais nyeste luksushotell, J.W. Marriott. Før Hondaen får svinge opp foran inngangen, åpner hotellets sikkerhetsstab bilpanseret og sjekker at motoren er fri for sprengstoff. Så undersøkes understellet med et speil. Fremme ved døren må lunsjgjestene gå gjennom en metalldetektor, mens håndveskene finkjemmes av sikkerhetsvakter. Selv om det er fred i India, er det ikke så lenge mellom hver gang noen kaster en bombe eller skyter med skarpt, av politiske eller religiøse årsaker. Her, i delstaten Maharastra, finnes det områder på landsbygda som bare så vidt er under myndighetens kontroll. I april varslet statsminister Manmohan Singh en ny offensiv mot terrorismen som finnes i store deler av India. Sanjay og Monika kjenner hverandre ikke så godt ennå. Det er bare fire måneder siden de giftet seg, foran 3000 gjester. Før bryllupet hadde de sett hverandre én gang. Det var da de godkjente familiens valg av ektefelle. Minst 50, kanskje så mange som 100, unge kvinner var nøye sjekket før valget falt på Monika. Hun er brahmin som Sanjay, noe annet ville vært utenkelig. Monika har en universitetsgrad i kunsthistorie, men hverken hun eller Sanjay ser noen grunn til at hun skal jobbe. Hun bruker dagene på å pusle i huset og på den eneste hobbyen hun har: Å gå i butikker. Kjøpe klær, smykker, vesker.Selv på direkte spørsmål lar hun mannen svare. Så nikker hun til svaret. Sanjay sier at slik skal det være for en gift kvinne. Monika nikker.

De fattiges leketøy.

I «Business India» skriver spaltist Brij Khindaria: «Før bestakk de rike med jevne mellomrom politikerne, for å ivareta sine interesser. Men tidene skifter. I dag er hver politiker de fattiges leketøy. Politikerne kan ikke lenger stole på kaste eller klassetilhørighet for å vinne valget. De må faktisk lytte til og lindre de fattiges plager.(...) Å gjøre vårt land rikere er ikke lenger et spørsmål om moral, og kan ikke bli overlatt regjeringen alene. Den kan ikke på noen måte klare alene å lindre Indias fattigdom, bygge infrastruktur, helsesystemer, utdannelse, rettferdighet, sosial sikkerhet og pensjoner».Kilder: The Times of India, Hindustan Times, The Hindu, The Telegraph, India Today, Business Today, Business India, TIME, Outlook. «India en fremtidig stormakt?» av forsker Arild Engelsen Ruud. «Identitetskonstruksjon, undertrykkelse og menneskerettigheter dalitene i India.» av stipendiat Dag Erik Berg. «Nærbilder av India», Frøystad, Magelid og Engelsen Ruud (red)Neste uke: Fra landsbygda i Vest-Bengaltil skyskraperne i Haryana.