Nepal/india

GITA ER BARE TI

år gammel og vet ikke at hun har krysset grensen til India. Men hun begynner å forstå at noe er galt. Hvorfor kommer ikke tanten tilbake og henter henne, som hun lovet den morgenen? De har reist med tog og buss i fire dager, enda Gita trodde de bare skulle til hovedstaden Katmandu for å handle. Om kvelden tør hun spørre den eldre damen hun har vært hos hele dagen. Hvor er tanten min?  Du er kommet til et bordell. Du må jobbe her, for vi har kjøpt deg, svarer den eldre damen på nepalsk.Det er ofte dette øyeblikket de husker. Det konkluderer organisasjonen Terre des Hommes, som har intervjuet over 100 nepalske prostituerte og indiske kunder i to av Indias største horestrøk i Mumbai og Kolkota. Øyeblikket da sannheten åpenbares for jentene, nådeløst, ofte veldig direkte. Løftene om jobb, penger, kanskje bryllup, forvitrer. Når de får høre dette av bordelleieren nepalske jenter selges som oftest av nepalere, til nepalske bordelleiere i India er de i gjennomsnitt mellom 14 og 16 år gamle. For de aller fleste er det begynnelsen på en slavetilværelse som kan vare flere år, helt til de har betalt ned den fiktive «gjelden» de skylder. Det vil si innkjøpsprisen i en handel der de ikke er mer enn en vare.

Voldtatt.

Den kvelden blir Gita smurt inn med et tykt lag sminke og iført et kort miniskjørt. Det er blitt mørkere, og rundt henne sitter jenter på fanget til ukjente menn. Plutselig blir hun dratt inn på et rom der tre menn venter. Hun nekter å la dem ta på henne og får derfor en grundig omgang juling. Kvelden etter holder to andre jenter henne fast og stikker et stykke tøy i munnen hennes så ingen hører henne mens hun blir voldtatt av en kunde. Gita er ti år gammel, og har aldri hørt om sex før.

Ærlighet og lys hud.

Alt dette forteller Gita mer enn 10 år senere, tilbake i Katmandu. I tre år var denne rolige, unge nepalske kvinnen mindreårig sexslave i horestrøket i Pune, i Nord-India. Og hun var ikke alene. Solide tall om menneskehandel er mangelvare, men i Nepal synes det klart at minst 10 000 kvinner og barn er ofre for «trafficking» hvert år. Avhengig av kildene antas det at mellom 100 000 og 200 000 nepalske jenter og kvinner jobber på det indiske sexmarkedet.I et land der kvinneandelen i befolkningen har sunket regelmessig de 20 siste årene, er det en enorm etterspørsel etter sex­arbeidere. Og nepalske jenter settes særlig pris på, med sin «lyse hud, unge utseende og ærlige innstilling», som Terre des Hommes påpeker i sin rapport. Kundene tar som regel avstand fra samleie med ungjenter, men det er til gjengjeld en utbredt oppfatning at jenter blir kvinner når de fyller 15. Ifølge Child Workers in Nepal Concerned Centre er 20 prosent av nepalske prostituerte i India yngre enn 16. Altså opptil 40 000 jenter. Jo yngre, jo dyrere, sier Sabin Gurung, som jobber for Maiti Nepal, en organisasjon som bekjemper menneskehandel i Nepal. Prisen for en jente er fra 4000 til 10 000 kroner, kanskje mer hvis hun er jomfru. Indisk overtro sier at sex med en jomfru helbreder HIV og AIDS, forklarer Gurung.

Moderne slaveri.

Dette er en investering bordelleierne opptil tyvedobler, avhengig av hvor lenge de holder jenta som ren slave. For når ofrene ankommer til India, berøves de alt fra friheten til å bevege seg til retten til å bestemme over egen inntekt. Dette er samtidsslaveri, sier Reinhard Fichtl, som leder Terre des Hommes kontor i Katmandu. Vanligvis tar det totre år før bordelleieren lar jenta gå fritt rundt i området og disponere en del av inntekten. I mellomtiden nektes de å forlate bygningen der de bor og møter kundene. Solen så vi bare gjennom vinduet, minnes Gita. I disse tre fryktelige årene betjente hun 30 kunder hver dag, fra klokken tre om ettermiddagen til to om morgenen. Kundene brukte aldri kondom, og i dag er hun HIV-positiv. Hvis vi nektet å ha sex med kundene, ble vi pisket med elektriske ledninger, slått med jernrør og brent med sigaretter. En gang var jeg slått så fordervet at jeg ikke kunne jobbe på en hel måned, sier Gita med stille stemme. Lille Gita gjør ett forsøk på å rømme, gjennom vinduet på badet i 3. etasje. Hun klamrer seg fast til et rør og firer seg ned til bakkenivå. Men hun blir fort gjenkjent av en tipser i strøket, og trenger ikke prøve igjen for å forstå hvor håpløst et fluktforsøk er. Enten har bordellene nok folk som går rundt i gatene til enhver tid, eller så går jentene seg vill i en by og et land de ikke kjenner. Som regel kommer de tilbake av seg selv.

Vanskelig vei hjem.

Det mest oppsiktsvekkende funnet som er gjort av Terre des Hommes, er at ytterst få nepalske prostituerte i India ønsker seg tilbake til hjemlandet. Det er vanskelig å forestille seg hvis man selv har tatt et indisk bordell i øyesyn. En times kjøretur fra det sørøstlige Nepal finner vi en av menneskehandelens største transittplasser i India, Siliguri. Mange nepalske ofre blir sendt videre herfra til større byer. Eller så blir de værende her, bak den lave muren på Vivakananda Street. En slags skammens slør, skjønt alle vet hva som foregår på den andre siden. Enda det heter «Red Light District» på lokalsjargongen, er horestrøket ikke annet enn en slum med gamle hus og stråhytter. Rundt kvartalet, foran den lille muren, går det en vollgrav full av stinkende kloakk og søppel. Den eneste veien inn fra hovedgaten er over en skjør bambusbro og gjennom et hull i muren. Her bor og jobber Puja, en 22 år gammel jente fra Katmandu-dalen i Nepal. Faren hennes var soldat i hæren og ble drept for tre år siden, forteller hun mens hun tygger tobakk. Ingen kunne forsørge henne. Hun forsikrer at hun kom til India av egen vilje. Puja ser seg rundt, oser av paranoia, begynner å mislike spørsmålene våre. Hvorfor drar hun ikke hjem til Nepal? Jeg liker jobben min. Jeg har ikke lyst til å dra, avfeier hun. Vi spør om det som tydelig er brennmerker på armene. Det er ingenting, sier hun. Og ber oss dra med mindre vi ønsker å betale. Hvorfor hun og de fleste andre ikke ønsker seg bort? Alternativet er ikke bedre. Nepal har vært herjet av en blodig borgerkrig mellom hæren og maoistiske opprørere i over 10 år. I det lille kongedømmet i Himalaya lever 30 prosent av befolkningen under fattigdomsgrensen. Konflikten har sendt 200 000 mennesker på flukt i eget land, ifølge Norges Flyktningeråd. Disse menneskene er ekstremt sårbare for menneskehandel, særlig i utilgjengelige fjell og dalfører på den underutviklede landsbygda. Der rekker ikke myndighetene frem. Dessuten har de nok med å forsvare seg mot maoistene.

Fattigdom.

Kvinnene trekkes inn i prostitusjon av fattigdom, konflikt - og mangel på utdanning og fremtidsutsikter. De holdes tilbake i bordellene av de samme grunnene. Ifølge Terre des Hommes blir 25 prosent av de nepalske jentene solgt av sin egen familie eller omgangskrets. Resten, ofte hakket eldre, lokkes til India med løfter om jobb, penger eller giftemål. Selv når ofrene har gjenvunnet friheten til å spare opp penger og til å bevege seg, er det vanskelig å vende tilbake fordi det nepalske samfunnet er svært konservativt. Det er en skam for familien å ta tilbake en jente som har vært prostituert. Var det familien som solgte henne, blir situasjonen nesten absurd. Gita, som ble reddet under et sjeldent politiraid etter å ha vært slave for «eierne» sine i tre år, vendte aldri tilbake til landsbyen sin. Det gjorde heller ikke tanten som solgte henne. Og moren hennes døde mens hun var i India. Jeg har fortsatt noen onkler der, men jeg stoler ikke på dem, sier hun. Derfor bor hun nå på Maitis store kompleks i Katmandu, der hun jobber som kontorassistent. Omlag 300 jenter og kvinner får husly her. Gita har vært her siden hun kom tilbake til hjemlandet for åtte år siden, og trives. Livet går videre, sier hun.Å være HIV-smittet er heller ikke det verste i verden. Jeg sørger bare over at jeg ikke fikk hjelpe moren min før hun døde. Hun er så rolig at man blir utilpass. Er hun ikke bitter? Hun smiler. Jeg skulle gjerne satt fyr på det horehuset, sier hun lavt.

Grensevakt.

Sanu løper rett bort til lastebilen. Hva skal du i India? spør hun den unge kvinnen som sitter bak den enslige sjåføren. Kvinnen vet ikke helt. Sjåføren, rundt 50 år, med bart og en anelse rund mage, sier at han kjenner medpassasjeren godt, de møttes for ett år siden, lurer på om de ikke kan komme seg over grensen nå. Men Sanu fortsetter. Hva heter sjåføren? spør hun den unge kvinnen. Hun aner ikke. Reisen slutter her.Den unge kvinnen Anu (19) er trolig heldig. Sanu jobber for Maiti Nepal. Hun iakttar mulige ofre på vei til India, her i den lille grensebyen Kakarvitta, helt sørøst i Nepal. Det kan virke problematisk at en privat organisasjon utfører grensekontroll. Men politiet og sikkerhetsstyrkene i Nepal har mer enn nok å gjøre med Maoist-geriljaen og deres 10-år gamle opprør: Senest i fjor ble politistasjonen i Kakarvitta bombet to ganger. Dessuten har Maiti naturligvis ingen myndighet til å pågripe mennesker, og er avhengig av politiets assistanse. De fleste av Maitis ansatte er kvinner og tidligere ofre for menneskehandel. Noen ble selv stoppet og reddet på grensen. Andre har vært prostituerte eller tvunget til annet arbeid i India. Fra den blå boden vis-à-vis politistasjonen, på den andre siden av grensebommen, skuer de hver dag over menneskemassen som kommer og går i en endeløs strøm mellom lastebilene, rickshawene og syklene. Den åpne grensen mellom Nepal og India stimulerer handelen mellom de to landene, men varene omfatter også kvinner og barn.

Få straffes.

Maitis ansatte ser spesielt etter enslige kvinner som reiser sammen med én eller flere menn. I 2004 stoppet de 63 kvinner og barn her i Kakarvitta. Kvinnene blir hentet av familien eller får plass i transitthjemmet til Maiti. Langs den 1800 km lange grensen med India hevder Maiti å ha forhindret rundt 1500 tilfeller av menneskehandel i 2004.Men det er umulig å si hvor mange som slipper gjennom, sukker prosjektansvarlig Sabin Gurung. Og det er ikke bare potensielle ofre som slipper unna. Til tross for strenge lover mot menneskehandel, som omfatter strafferammer på opptil 20 års fengsel, er tiltaleprosessen ofte avskrekkende lang og komplisert. Og manglende ressurser og treg respons fra politiet gjør det noen ganger vanskelig å samarbeide med dem, sier Gurung.Noe vagt redegjør politisjef Shashi Sharmai i Kakarvitta for skjebnen til lastebilsjåføren som ikke får ta med Anu til India. Det finnes ikke nok bevis til å reise sak mot ham, får vi imidlertid vite.Men han får ikke papirene sine tilbake før han har kjørt og hentet foreldrene til jenta hit, er politisjefens avgjørelse. For sikkerhets skyld legger han til at han ikke vil tolerere en gjentagelse, selv om det altså aldri ble reist tiltalte.