PLUTSELIG

ligger det der. Blant settepoteter og regnvåt jord titter et vikingsverd opp av potetåkeren. Vindskjevt og skakt, bendt i alle retninger etter å ha ligget omfavnet av trerøtter i et millennium. Bonden løfter det halvveis opp, titter seg nervøst over skulderen. Mens han dekker sverdet med et tynt lag jord, ser han seg om etter noe han kan skjule det i. Han vet at det er et viktig funn, at vikingsverd vanligvis er en del av større vikinggraver. Sannsynligvis ligger både smykker, perler og redskaper skjult i jorden her, kanskje bare en halvmeter under potetene. Men det eneste bonden klarer å tenke på, er faren vikingsverdet representerer for gården hans. Skatten må holdes hemmelig.I årevis har mange norske bønder oppfattet funn av fortidsminner som en trussel. Ifølge Kulturminneloven er det grunneieren selv som har mye av ansvaret for å betale for arkeologisk granskning av kulturminner når det gjøres funn på tomten i forbindelse med mindre tiltak. En slik arkeologisk utgraving kan fort komme på flere hundre tusen kroner. Ender den i interessante funn, kan man i noen tilfeller også ende opp med å miste retten til å dyrke sin egen jord i en kortere eller lengre periode eller man kan miste retten til for eksempel å selge hyttetomter.Frykten for økonomisk tap har fått mange til å holde tett. Vikingsverd, bronsesmykker og steinalderøkser blir liggende skjult i skuffer og skap eller de graves ned igjen, i håp om at ingen andre dumper borti dem. I forrige uke foreslo miljøvernminister Helen Bjørnøy å bevilge mer penger, slik at myndighetene kan betale «en stor del» av utgiftene i forbindelse med arkeologiske utgravinger etter funn gjort av privatpersoner. Målet er blant annet å redusere tapet av fortidsminner. Men vil det være nok til å få de mange funnene frem i lyset?

Frosta, Nord-Trøndelag.

Gamle, morkne stokker kommer til syne i sjøen utenfor gården til Steinar Østerlie (43). Bonden er i ferd med å bygge en ny molo i forbindelse med et hytteområde. En nabo som lenge har vært kritisk til hytteutbyggingen varsler Riksantikvaren om det merkelige funnet. En stund senere dumper et brev ned i Østerlies postkasse. Riksantikvaren mener stokkene stammer fra en gammel vikinghavn, og vil sikre funnet. Den omfattende operasjonen kan komme på opp mot en halv million kroner. Ifølge brevet må bonden betale hele moroa selv.Mens arkeologene jubler over «et enestående funn», blir Steinar Østerlie stående igjen med svarteper. For å redusere tapet tar han kontakt med advokat. Etter en kort dialog med myndighetene blir vedtaket omgjort. Stokkene blir fjernet fra Østerlies tomt, og er nå utstilt på Vitenskapsmuseet i Trondheim. Østerlies del av regningen kommer på 40 000 kroner. I tillegg har han brukt 60 000 kroner på advokatbistand og reisekostnader i forbindelse med møter.Riksantikvaren er sikkert svært fornøyd med loven slik den er i dag. I praksis får de jo ubegrenset med midler. De kan bare pålegge grunneierne å betale for det de vil ha gjort, sier Østerlie. Hvis han oppdager flere spor etter vikingene på tomten, kommer han ikke til å varsle myndighetene. Han nøler heller ikke med å oppfordre andre til å holde tett. Selv vet han om rundt 15 personer som skjuler arkeologiske funn.Jeg tror ikke det kan være mange prosentene av historiske funn som blir innrapportert i dag. Det er ille at ting går tapt, men det er også urettferdig å kreve at vi som privatpersoner skal bære det økonomiske ansvaret for noe som tilhører hele nasjonen.Tror du at dette vil forandre seg hvis myndighetene tar en større del av utgiftene til utgravinger?Nei. Her oppe er vi livredde for arkeologer og Riksantikvaren, og det kommer nok ikke til å endre seg. Det stikker for dypt. Det er jo heller ikke bare kostnadene til utgraving det er snakk om. Det verste er at store prosjekter stopper helt opp i lange perioder mens arkeologene graver. Sier man fra, kan man jo ende opp med at man ikke får lov til å bygge hus, dyrke jorden eller selge hyttetomter, sier bonden.Hos Riksantikvaren er man fullt klar over at man går glipp av store funn.Det største problemet er egentlig myter. Det eksisterer en frykt der ute for at man får store økonomiske tap hvis man rapporterer om arkeologiske funn på eiendommen, mener seksjonssjef Ingrid Smedstad. Hun understreker at bønder som finner løse gjenstander i overflaten av en åker, normalt ikke vil få noen utgifter med dette. Hittil har det imidlertid vært slik at de som finner ting i forbindelse med mindre tiltak på tomten, har måttet dekke store deler av utgiftene selv. Ifølge loven kan myndighetene i enkelte tilfeller også båndlegge jorden, slik at bonden ikke lenger kan dyrke den.En gravhaug kan for så vidt føre til at man mister noe av råderetten over en eiendom. Man vil ikke få lov til å bygge hus eller vei eller dyrke poteter akkurat der, forklarer Smedstad.

Kaupang gård, 2001.

Settepotetene ligger klare, jorden er ferdig pløyd. Den viktige våronna er bare tre uker unna. Så kommer brevet. To tettskrevne sider i en anonym konvolutt. Sjakk matt for familiegården.Vernemyndighetene beordret full stopp i all dyrking av jorden. Økonomien vår raste sammen, forteller Marit Kaupang Aspaas. Ingen i Norge har blitt hardere rammet av Kulturminneloven. På Kaupang gård har det korte brevet fra vernemyndighetene forlengst blitt til ti tykke permer med brev, klager og dokumentasjon.I dag ligger jorden ved huset udyrket. Rett under overflaten ligger Norges første by. Alle skjønner at myndighetene ikke kan rane folk. Likevel gir Kulturminneloven dem lov til akkurat det, sier Marit Kaupang Aspaas. Hun er sliten av å krige for det som er hennes.Den frodige historien under jordoverflaten har man alltid vært stolt av på Kaupang. De første arkeologiske utgravingene ble gjort allerede på 1800-tallet. Både Marit og hennes forfedre har gjort det de kunne for å verne skattene som hviler rolig under jordbær og nypoteter, blant annet ved å pløye grunnene enn normalt. Våren 2001 var dette altså ikke bra nok lenger. Etter at Marit kontaktet advokat, ble vedtaket fra vernemyndighetene utsatt et halvt år. Noen lange møter senere tilbød fylkeskommunen en kompensasjon hun kunne leve med. I tre år ble det kun harvet og sådd på Kaupang. Marit fikk årlig kompensasjon for tapt inntekt fra nypoteter og jordbær. Men så, i 2004, fikk hun plutselig tilbud om drøye 600 000 som endelig kompensasjon for at 40 mål jord ikke lenger skulle dyrkes. Noen gang. Økonomien raste sammen på nytt. Vedtaket var umulig å godta. Det måtte en rettssak til for å heve summen til to millioner kroner.To millioner høres kanskje mye ut, men er likevel et tap for oss. Vi vil jo aller helst bare fortsette å ha gården vår, forklarer Marit. Fortsatt vil hun så gjerne være stolt av vikingsmykkene, sverdene og båtankeret som har kommet opp av jorden hennes. Men de siste årene har forandret den spennende forhistorien fra en glede til en trussel. Nå kvier neste generasjon seg for å ta over familiegården som har vært i slektens eie siden 1500-tallet.En verneprosess er forferdelig og rå. Det er så mye følelser involvert. Jeg har overtatt arven etter mange generasjoner. Nå er det ikke mye igjen å gi videre til barna mine. Jeg tviler på at jeg kommer til å si fra hvis jeg finner noe mer på tomten. Slik situasjonen er nå, hadde jeg byttet bort Kaupang hvis jeg hadde kunnet. Det hadde jeg aldri trodd at jeg skulle si, sier Marit Kaupang Aspaas.

Tør ikke snakke.

Tilbake i potetåkeren et sted på Østlandet nappes vikingsverdet brått opp av jorden. Fra den andre siden av hekken kommer det mistenkelige lyder. Bonden slenger raskt en gammel jakke rundt det rustne sverdet. Blikket flakker nervøst mot grusveien. Snart kommer noen ungdommer syklende mens de skravler høylytt. Det er ikke en antikvar i sikte. Faren er over for denne gang.Ja, jeg blir jo nervøs, vet du. Jeg vil ikke at noen skal se dette. Rykter kan gå fort, forklarer bonden. Han er en av mange gårdbrukere A-magasinet har vært i kontakt med i forbindelse med denne saken. Noen av dem som holder fortidsminner skjult, vil gjerne bidra til artikkelen for å sette søkelyset på noe de lenge har sett på som et stort problem. Men de fleste tør ikke, selv under løfte om full anonymitet. De er rett og slett for redde.Det var under våronna at sverdet i potetåkeren dukket opp. Ingen arkeologer eller vitenskapsmenn har ennå fattet interesse for området der bonden fant det. Eieren ser gjerne at det skal fortsette sånn.Hadde jeg sagt fra da jeg fant dette sverdet, hadde det ikke vært snakk om å fortsette med våronna. Jeg hadde gått glipp av hele avlingen i år. Og så hadde de kanskje funnet mer i den samme graven. Kanskje hadde jeg aldri kunnet dyrke jorden her igjen, forklarer han.Har du inntrykk av at det forsvinner mange fortidsminner på denne måten?Ja, jeg synes det virker som om det går noe tapt hver eneste dag. Det er utrolig synd, men det er jo så mange problemer med å finne slike ting. Folk flest sier det ikke til noen. Det koster rett og slett for mye, mener bonden. Også han vet om flere naboer som har skjulte skatter i uthuset eller kommoden.Forandrer det din holdning hvis staten tar en større andel av utgiftene?Det er mulig. Vi får se. Foreløpig har jeg ingen planer om å levere inn sverdet.

Flere tusen funn.

Også hos museene fortviler man over situasjonen.Dette er et stort problem. Vi har ingen statistikk på hvor mange funn som ikke blir levert inn, man anslagsvis dreier det seg om flere tusen. Vi er klare over at det finnes store mørketall. Jeg vet for eksempel at det på Sørlandet og Østlandet finnes oldsaker på svært mange gårder, forteller Perry Rolfsen. Han er førstekonservator ved Kulturhistorisk Museum i Oslo, og arbeider mye med kulturminnekriminalitet. Rolfsen understreker at det er ulovlig å ikke melde fra om funn av fortidsminner. I grove tilfeller kan man risikere politianmeldelse eller at funnene blir hentet med makt.

Sølvbarrer fra vikingtiden.

Også på en annen norsk bondegård flyter det av hemmelige fortidsminner på stuebordet. Blant funnene er en svært godt bevart støpeform som ble brukt til å lage sølvbarrer en gjenstand som absolutt kan få pulsen opp hos norske arkeologer. Likevel har ingen fått se den. Bonden som fant skattene, velger å holde kjeft. Til daglig står vikingfunnene i en flettet kurv under TV-benken i stua. Der skal de bli liggende.Jeg synes det er synd at vi har en lov som gjør oss til småkjeltringer hvis vi vil beskytte jorden vår fra Riksantikvaren. Helst vil jeg være stolt av å bo på historisk grunn. Nå er jeg bare redd for at noen skal finne det ut, forteller bonden.Forandrer det saken hvis staten lover å dekke de arkeologiske utgravingene?Egentlig ikke. Det er ikke kostnadene til arkeolog jeg er mest redd for. Det jeg frykter mest er å få restriksjoner på eiendommen min, sånn at jeg ikke kan bygge ut og dyrke på samme måte som før.Oi. Er det sant?Stemmen i den andre enden forsvinner helt. Så kommer den tilbake, fylt av hektisk intensitet.En komplett støpeform til sølvbarrer? Det er i tilfelle et veldig flott funn. Et viktig funn, faktisk.Arkeolog Unn Pedersen ved Universitetet i Oslo kan ikke skjule entusiasmen. Ti minutter senere har hun fått bildet av støpeformen fra vikingtiden på e-post. Da er stemmen enda ivrigere.

Nysgjerrig.

Dette er helt klart blant de aller fineste eksemplarene som er funnet i Norge. Du vet ikke hvor...? Nei, jeg skjønner at du ikke kan si noe. Men jeg blir så veldig nysgjerrig. Det er fryktelig å vite om dette, uten å vite hvor den er funnet eller ha mulighet til å undersøke om den passer sammen med de sølvbarrene vi allerede har. Kanskje blir den ikke tatt skikkelig vare på engang, sukker hun.Det er nemlig ingen tvil om at TV-stuer og vedskjul ikke er de ideelle oppbevaringsstedene for arkeologiske godbiter. Bronseøkser og jernsverd kan ruste bort i løpet av et par år hvis de oppbevares på feil måte. Selv solide steinøkser kan gå tapt, for eksempel i brann, eller ved barnelek. I området rundt de store vikingfunnene ved Kaupang i nærheten av Larvik er det funnet flere sverd som aldri er blitt levert inn. Et av dem ble liggende i et vedskjul. Sist gang noen så det, var det midt i en vilter barneflokk. I dag regner eieren det tusen år gamle sverdet som tapt.

Grusomt.

Arkeolog Unn Pedersen, som har jobbet mye på Kaupang, synes det er fælt å høre slike historier.Det er veldig ubehagelig. Tenk om akkurat det sverdet var det frankiske sverdet vi har drømt om å finne? Vi legger så utrolig mye energi i å bevare småting, og så går det hele vikingsverd tapt på denne måten. Dette er ille, ikke bare for meg som arkeolog, men for hele Norge, sier hun. For arkeologer er det likevel ingen ny problemstilling. Unn Pedersen har selv hørt om jernøkser fra vikingtiden som er i privat eie. Arkeolog Christoffer Knagenhjelm synes det hele er så trist at han helst ikke vil vite om omfanget.Hvis vi hadde visst hvor mye som går tapt, tror jeg at vi hadde blitt skremt. Det er forferdelig mye flott som forsvinner, sier han. Og det er ikke bare gårdbrukere som holder funn skjult. Flere A-magasinet har snakket med, understreker at også entreprenører og gravemaskinførere forsøker å unngå innblanding fra Riksantikvaren og fylkeskommunen ved å dekke over arkeologiske funn. Større selskaper kan bli holdt ansvarlige for til dels omfattende arkeologiske utgravinger hvis de dumper borti noe i forbindelse med for eksempel veibygging. I tillegg til de ekstra kostnadene må ofte byggingen ofte utsettes.Jeg har hørt om flere vikinggraver som er blitt ødelagt av gravemaskinførere. En gang ble visstnok et skipsskrog av noe som sannsynligvis var et vikingskip kastet på fjorden. Sånt er bare ufattelig trist, sier Knagenhjelm.På Huseby gård i nærheten av Kaupang hviler det skatter under det modne kornet. Både en steinøks fra vikingtiden og flintredskap fra steinalderen har havnet i huset etter potetplanting og innhøsting. Et vikingsverd har de også funnet, men det har forsvunnet i årenes løp. Clas Huseby har aldri varslet om noe som er blitt funnet på gården. Det kommer han ikke til å gjøre heller.Jeg ser ingen grunn til å skape ekstra problemer for meg selv. Vi har hele tiden fryktet økonomiske tap på grunn av funn. De kan jo båndlegge jorden vår. Jeg er villig til å slåss for å kunne fortsette å drive gården, sier han. I dag har han ikke så mye mer å tape. I høst skal den nye reguleringsplanen for området settes i verk. Da blir det restriksjoner på all jorden til Huseby gård.Vi kommer til å måtte varsle arkeolog hver gang vi skal grave i jorden. Jeg er redd for at det skal bli for dyrt og vanskelig til at det kan fungere i lengden. Jeg synes jo at det er urettferdig. Det er vi bønder som har tatt vare på disse tingene i tusen år gjennom å dyrke og pleie marken. Likevel står vi igjen uten rettigheter, mener Huseby. Etter litt tenketid velger han å stå frem med fullt navn, selv om han vet at det er ulovlig å ikke varsle om slike funn.Hvis Riksantikvaren vil komme, får de bare komme. Da skal jeg forklare hvorfor jeg har tatt dette valget. Jeg føler at jeg har gode grunner, sier han. karine.osttveit@aftenposten.no