KLOKKEN HALV FIRE

om natten våkner Juliet Jones. Tre kvarter senere griper hun et ark og begynner å notere. Hvor lenge det er mellom hver. Hvor lenge de varer. Når det bare er minutter mellom riene, ringer hun legen. Tar seg noe å drikke. Går litt rundt i huset. Så, klokken syv om morgenen 10. september 2006, ringer hun foreldrene til tvillingene hun bærer i magen, og sier:  Kunne dere tenke dere å ta en aldri så liten tur til Celebration sykehus? Ekteparet Shirley og Tom, som endelig skal bli foreldre etter seks år med mislykkede forsøk på å få barn, setter seg i bilen. I flere uker har de bodd på Quality Inn noen kilometer fra leiligheten til Juliet i Florida, og bare ventet. Nå går de rett inn, og hjelper kvinnen som har båret på barna deres i snart ni måneder med å få pakket de siste tingene ned i kofferten.Kvart på åtte ankommer de tre akutten på Celebration Health. Juliet har vondt, og trilles i rullestol opp til fødeavdelingen. Der går det fort. Hun har 34 centimeter åpning og kjenner at det blir vanskeligere og vanskeligere å få med seg hva som skjer. Men når puls og blodtrykk sjekkes, er alt bra. Helt til ultralyden. Da viser det seg at en av jentene har snudd seg, og nå ligger med rumpa ned. Hun er lettere dehydrert, og hjerterytmen dropper innimellom. Legene ser på hverandre: Må de ta keisersnitt?

Savnet noe unikt.

Tre år tidligere har Juliet Jones bestemt seg. Hun kontakter Center for Surrogate Parenting (CSP), et kjent og velrenommert amerikansk surrogatfirma. I USA tillater seks stater både barnløse par og enkeltpersoner å få hjelp av en surrogatmor, 11 stater tillater det innenfor visse forutsetninger, mens resten har delte og uklare regler. CSP har tjent penger på å formidle kontakt mellom surrogatmødre og barnløse par siden 1986. Siden har firmaet «skapt» over 1180 barn. De har strenge regler for prosessen, og surrogatmødrene må blant annet ha egne barn og være økonomisk selvstendige. Allerede da jeg var 30, hadde jeg lyst til å bli surrogatmor. Men strengt tatt var jeg nok ikke klar for syv år siden, sier Juliet.37-åringen sitter i sofaen sin i Celebration, en liten forstad sør for Orlando, en uke før fødselen. Sjefssekretæren er skilt og bor sammen med sønnene Collin (16) og Indiana (10) Jones. Sommeren henger ennå i luften, og varm og tung legger surrogatmoren to hovne hender rundt kulemagen. Den har strekkmerker utenpå og to jenter som ikke er hennes inni. Med rolig stemme og fast blikk forteller hun hvorfor.  Da jeg var gravid med mine egne barn, hadde jeg enkle svangerskap og fødsler. Men mannen min jobbet i militæret, og vi flyttet mye rundt. Det er deilig å få oppleve å være gravid igjen. Jeg har nytt hele svangerskapet, for denne gangen er det alt jeg får. Samtidig hjelper jeg noen andre med å få barn. Det største i livet, som jeg er fullt i stand til å gi dem. Juliet åpner balkongdøren, og ser rett ut på en pittoresk innsjø. Forklarer at nå passet det i hennes eget liv også.  Jeg har en forståelsesfull arbeidsgiver og en ordnet tilværelse.Celebration er inkarnasjonen av Walt Disneys drømmeforstad. Dyr og ukomplisert. Liten og tilgjengelig. Og så idyllisk at det er vanskelig å tro på den. Gatene ligner filmkulissene i «The Truman Show». Et sted man kan komme til å gå berserk i ren kjedsomhet. Juliet sier hun ville ha noe mer i livet sitt. Noe unikt. Utfordrende. Bemerkelsesverdig. Noe jeg vil ha med meg for alltid, og som sønnene mine kan se tilbake på når de blir eldre og tenke: det gjorde moren min for noen andre. Noe de kan lære noe av og være stolte av.  Er dette toppen av veldedighetsarbeid? Nei. Det er noe jeg gjør for meg selv. Jeg kunne selvfølgelig valgt å fylle på livet mitt med videreutdanning eller ved å trene det lokale fotballaget, men det er ikke min greie. Dette derimot, var noe jeg kunne tilføre livet mitt uten at jeg trengte å legge det om, og det stjeler ingen tid fra guttene. De kommer tross alt først.

En eggstokk mindre.

Sommeren for to år siden var Collin og Indiana med moren på sykehusbesøk i California. Hun var blitt antatt som surrogatmor hos CSP, hadde skrevet en profil på seg selv, gått gjennom omfattende medisinske tester, hatt flere samtaler for å avklare psyken og motivene hennes, dratt på gruppemøte med andre surrogatmødre og fått tilsendt profilene til barnløse par. Hun hadde funnet et par hun ville samarbeide med, og skulle bli gravid ved prøverørsmetoden. Kroppen hennes ble sprøytet full av hormoner slik at flere egg ble modnet om gangen. Så ble de tatt ut, blandet med sæden fra den biologiske faren og satt inn igjen. På andre eggoverførsel og på et batteri av medisiner, ble Juliet gravid. Utenfor livmoren. Hun måtte fjerne en eggstokk, og paret trakk seg. Venner og bekjente mente at også Juliet burde sette strek. Nok fikk være nok. Men da hadde jeg allerede vært med i programmet i 15 måneder, uten å få til noe, forklarer Juliet.  Jeg følte at jeg fremdeles hadde en jobb å gjøre. Tre måneder senere møtte hun Tom (40) og Shirley (32), fra Alabama. Shirley er hjemmeværende, Tom entreprenør. De var gift i tre år før de begynte å snakke om å få barn, men da var de klare. De ønsket å se seg selv i et nytt menneske. Se en unge fryde seg på stranden og på fanget til julenissen. Det førte til mange tester og flere inngrep, før Shirley ble gravid med tvillinger via IVF-metoden. Så fødte hun, altfor tidlig, i uke 20. To gutter som ikke overlevde. Det kjentes knusende, rystende, tilintetgjørende.Men de prøvde igjen. Shirley ble gravid på nytt, måtte holde sengen og fikk bare stå opp for å dusje en gang i uken. Men så lenge hun hadde et mål, føltes det som om hun og den nye, lille gutten inni henne skulle klare denne kampen sammen. Det gjorde de ikke. Også han ble født i uke 20, og Shirley holdt på å stryke med. Legene måtte bare konstatere at livmoren hennes ikke klarer å bære frem et barn. Men de nevnte surrogatmor som en mulighet.

Forbudt i Norge.

Den muligheten ville ikke Shirley hatt i Norge. På chattesidene til Foreningen for Ufrivillig Barnløse, diskuterer norske kvinner surrogatmødreskap. Noen er villig til å gi bort egg, andre har selv vært surrogatmødre, på tross av at det ikke er lov her i landet. Her er heller ikke eggdonasjon lov, noe som er fullt lovlig både i Sverige, Danmark, Finland og Storbritannia. Da bioteknologiloven ble revidert for tre år siden, ble eggdonasjon diskutert. Sosialkomiteen begrunnet det endelige forbudet med at slik hjelp til infertile kvinner overskrider «en grense både når det gjelder å gripe inn i naturen og i forholdet mellom mor og barn. Eggdonasjon fører til at begrepet biologisk mor deles, man får en «genetisk mor» og en «livmormor». Tidligere har dette alltid vært samme person. Eggdonasjon medfører derfor et helt nytt, teknologisk konstruert morsbegrep».Nå vil Regjeringen sende den delen av bioteknologiloven som omfatter eggdonasjon, ut til høring over nyttår. Arbeiderpartiet håper å få med seg regjeringspartnerne Sp og SV, som hittil har sagt nei, på å åpne for dette. Jeg går sterkt inn for at eggdonasjon skal bli lov i Norge. Å tillate ufrivillig barnløse hjelp av sæddonasjon, men forby eggdonasjon, er en diskriminering av infertile kvinner, sier helsepolitisk talsmann for Ap, Jan Bøhler. Han synes argumentene mot eggdonasjon vitner om et ensidig og gammeldags syn på det å føde og være mor. Ved å insistere på at en kvinne blir redskap for noe annet, dersom hun føder et barn som er skapt av mannens sæd og en annen kvinnes egg, er å undervurdere det sosiale foreldreskapet. I dag oppdrar stadig flere barn som genetisk sett ikke er deres. Jeg synes det er fælt at vi nekter kvinner som kunne blitt gravide med et donoregg, å dele opplevelsen av graviditet og fødsel med partneren sin. Den bindingen det skaper til barnet, fysisk og sosialt, unner jeg alle.  Hva med surrogatmødreskap, et begrep som ikke nevnes i bioteknologiloven? Den diskusjonen har vi ikke engang startet. Dette er så fremmed for nordmenn at forbudet er lite problematisert. På meg virker det veldig problematisk å ha et omfattende system for surrgatmødreskap, både med tanke på den juriske foreldreretten til slike barn og av hensyn til surrogatmoren. Hva om hun angrer etter fødselen?

En slags gudmor.

Fem dager før jentene hennes ankommer, sitter Shirley på kafé i Celebration og klapper på magen til Juliet, som i januar i år fikk satt inn to perfekte embryoer, skapt av Shirleys egg og Toms sæd. Svangerskapet har gått knirkefritt. Ikke én morgen med oppkast. Men surrogatmoren er rimelig klar for å få ut de toeggede tvillingene.  Den øverste jenta ligger oppunder brystet mitt, og elsker å strekke seg ut. Det kjennes som om hun setter fotavtrykk på ribbena mine, sukker Juliet.Det er varmt, og aircondition-anlegget i leiligheten hennes har røket. Tom og Shirley har kjøpt et nytt anlegg til soverommet hennes, og det hender Juliet og guttene camper sammen på det ene, svale rommet.  Egentlig bør vi kjøre deg litt fort over noen fartsdumper snart, fleiper Shirley.Den kommende moren er mye sammen med Juliet. Hun snakker med henne hver dag, kjøper små gaver, sender støttende ord, og er blitt venner med guttene hennes. Selv Shirleys mor er blitt kjent med familien Jones.  Jeg ser på Juliet som en slags gudmor for ungene mine, som det er viktig for meg å holde kontakten med, sier Shirley.  Det er godt å vite at vi har en person med en helt spesiell interesse for jentene våre, som vi vil sende julekort og bursdagsbilder til. At jeg ikke kan føde barn, tenker jeg på som en form for kreft. Juliet har kurert min kreft. 10 år gamle Indiana trodde aldri han skulle føle at Shirleys mamma kunne bli som familie. Nå har han skiftet mening. Våre familier er forbundet på en unik måte nå, på grunn av alt vi har gått gjennom sammen, sier Juliet.  Å se Tom og Shirley få skape sin egen familie har gitt meg veldig mye. Dette blir noe annet enn vennskap. Du tar ikke med deg vennene dine på fødselen din, men jeg kunne ikke tenkt meg å føde uten Tom og Shirley.

Prisen på et barn.

Hvor mye penger Juliet får for å føde Shirleys jenter, vil ingen av de to mødrene svare på. Det er for privat, sier de. Det er dyrt å være infertil. Likevel kan man jo ikke sette en pris på et barn, mener Shirley. Men surrogatfirmaene gjør nettopp det. Ifølge nettsidene til amerikanske Surrogate Mothers, Inc. er det vanlig å få inntil 130 000 kroner for et surrogatoppdrag. For foreldrene kan de totale kostnadene komme opp i drøyt 320 000 kroner.  Surrogatmødreskap setter en rekke moralske spørsmål på spissen: Hva er moderskap? Hva er arbeid? Hvem eier et barn? Hvem skal bestemme over kvinners kropper? påpeker filosofen Kutte Jönsson, som har skrevet doktoravhandling om det «forbudte» mødreskapet surrogatmødreskap. Han kan fortelle at det stereotype bildet av en surrogatmor, en dame fra arbeiderklassen som føder på bestilling fra et par fra middelklassen, er delvis riktig.  Men motivet er ikke alltid penger. I England, hvor man ikke får betalt for surrogatoppdrag, er det også arbeiderklassekvinner som stiller opp. De har gjerne oppofrende yrker innen helse- og omsorgssektoren. Amerikanske surrogatmødre er ofte kristen-konservative, med et svært tradisjonelt syn på familie og reproduksjon, og ønsker å gi andre livets gave.I det som finnes av intervjuer og rapporter med kvinner som har vært surrogatmødre, sier flertallet at de ikke angrer på at de stilte opp, tvert imot. USA har likevel hatt flere rettssaker hvor surrogatmoren og oppdragsgiverparet har kranglet om foreldreretten etter fødselen. Professor Nancy Reame ved Universitetet i Michigan har gjort en studie på ti av de første surrogatmødrene i USA, som på 80-tallet fikk befruktet sitt eget egg med donorsæd. Da Reame møtte dem over ti år senere, var fire av dem strålende fornøyd med valget sitt. To hadde fortsatt tett kontakt med familien til barnet de fødte, men flere var sinte og følte seg utnyttet av barnets foreldre. Mange av dem fantaserte om at når barnet fylte 18, ville det en dag ringe på døren, på jakt etter sin biologiske mor. Kutte Jönsson tror surrogatmødreskap kan åpne for nye familiekonstellasjoner, og i det lange løp forandre vårt syn på hva foreldreskap innebærer.  Så langt har feminismens kamp for at kvinner skal ha råderetten over egen kropp handlet om retten til å avstå fra reproduksjon. Nå bør diskusjonen utvides til også å gjelde retten til å reprodusere seg, sier filosofen.

Guds redskap.

I Florida lar fødselen vente på seg. Shirley shopper, og forsøker å roe nervene. Hun kan liksom ikke få seg til å tro at alt skal gå så greit denne gangen. Men én ting er hun ikke bekymret for; om døtrene hennes skal bli mobbet for å være «surrogattvillingene». Når de er gamle nok til å forstå hva livet er, vil hun fortelle dem hvordan de ble til. Hvor ofte hører du unger spørre hverandre: «Hvordan er du skapt?» De har ikke noe begrep for sånt. Barnløshet er blitt en epidemi. Om femten år tror jeg surrogatmødreskap vil være like vanlig som prøverørsbehandling er i dag, sier Shirley. Tanken om livets ukrenkelighet står sterkt i USA. Holdningen om at når et egg er befruktet, er det Guds skaperverk og må beskyttes, gjør at abortspørsmålet er så sensitivt, sier Ole O. Moen, professor og ekspert på amerikansk kulturkunnskap. Han mener ærefrykten for livet også kan være med på å forklare hvorfor mange stater åpner for surrogatmødreskap.  Mange ser ikke noe galt i å bruke moderne teknikk til å fremme liv, nærmest som en forlengelse av Guds redskap. Når selve befruktningen skjer i et prøverør, er det heller ikke noen umoral forbundet med besvangringen. Og det å søke lykken er mer enn legitimt for amerikanere. For Juliet gikk det til og med bra å fortelle på jobbintervju at hun ville bli surrogatmor. Nå sitter hun og sier at selv om det skal bli godt å få fødselen overstått, gruer hun seg til all oppmerksomheten forsvinner. Folk er blitt så forbløffet når jeg har fortalt at jeg bærer noen andres barn. Jeg har hatt flotte samtaler med folk. Når dette er over, er jeg plutselig ikke spesiell eller morsom lenger, bare litt kjedelig, tror Juliet.De som har hatt vanskeligst for å akseptere valget hennes, er foreldrene. Særlig da hun var gravid med sitt eget egg via prøverørsmetoden, syntes de det var hardt å svelge at det skulle finnes et barnebarn de var biologiske besteforeldre til, som de aldri skulle bli kjent med. De bor i et lite, katolsk samfunn, og har vært bekymret for meg både ut fra et konservativt katolsk perspektiv og fra et medisinsk synspunkt. Lurt på hvorfor jeg må utsette kroppen min for dette. Men når jeg ser tilbake på disse tre årene, synes jeg at jeg har ofret minimalt, sier Juliet.  Det ville vært mye mer bortkastet å bruke tre år på feil jobb.

Hører vannet gå.

Klokken 09.35 den 10. september 2006 bestemmer legene seg: Det blir keisersnitt. Juliet bedøves fra brystet og ned, og får et hvitt laken mellom ansiktet og resten av kroppen. Det er minst åtte mennesker i operasjonsrommet, og hun får med seg alt som skjer. Vet at hun har sine egne sokker på seg. Hører legene si hva de skal gjøre, kjenner dem presse på magen, hører at vannet går. Det gjør ikke vondt. Klokken 11.12 kommer den første jenta, 11.13 den andre. De er mindre enn forventet. Juliet ser dem ikke fra der hun ligger, alt hun fokuserer på er fjesene til Tom og Shirley. Tom er trollbundet. Forskrekket. Han kan ikke se bort. Shirley gisper, og slår hendene foran ansiktet. Det ser nesten komisk ut, for fjeset hennes er allerede dekket av et munnbind. Så fort jentene er ute, vaskes de, flyttes over i kuvøser, og Tom og Shirley forsvinner sammen med dem. Juliet sys, før hun overlates til seg selv. Det er meningen at hun skal hvile, men det har skjedd så mye, så fort, som hun må ta inn. Hun har vondt i underlivet og pleiere kommer og går hele tiden. Det er ingen telefoner på rommet, så hun får ikke ringt noen. Det kjennes litt ensomt. Klokken ni om kvelden får Juliet se jentene. Det er rart. De er veldig søte, men det er jo ikke hennes fortjeneste. Helst vil hun ikke være alene med dem, og er glad for å slippe ansvaret. Glad for å ikke trenge å skifte flere bleier i sitt liv.Mandag kveld kommer Collin og Indiana på besøk. Yngstemann har gledet seg. Han velger seg en av jentene, holder henne tett inntil seg og kysser henne på pannen. Igjen og igjen. Men han sier ikke: Skulle ønske vi kunne se dem mer. For Juliet er det en god avslutning. Hennes familie er forbundet med Tom og Shirleys familie. Sønnene får se at jentene er separert fra henne, at det ikke er hun som skal ta seg av dem. Personlig har Juliet allerede gratulert seg selv.  Om kvelden den dagen jentene ble født, dro Shirley tilbake til hotellet for å hente tannbørsten sin og noen småting. Jeg slappet av sammen med Tom og jentene, som sov. Det var mørkt og stille, og jeg tenkte: «Endelig. Det tok tre år, men jeg klarte det. Jeg gjorde jobben min.»En uke senere skriver surrogatmoren ned alt som hendte under fødselen, minutt for minutt. For ikke å glemme det, og som en terapi for seg selv. Etter fødselen satte melkeproduksjonen i gang, men Juliet ville ikke pumpe seg, bare stoppe den. Sykehuset kunne ikke anbefale medisiner for å gjøre overgangen enklere. Nå unngår Juliet varmt vann på brystet når hun dusjer, og bruker en støttende sports-bh dag og natt. Smertemessig føler hun seg over den verste kneika, men hun sover mye, og bare det å gå på do om natten, tar tid.  Hormonene mine er helt ville. Hvis jeg mister en gaffel i gulvet, kan jeg begynne å gråte. Guttene sier «nei, nei», men de vet at jeg ikke egentlig er lei meg, at dette bare er noe kroppen min gjennomgår, sier Juliet.Hun har allerede begynt å vurdere om hun skal være surrogatmor en gang til. Hvis jeg gjør dette igjen, skal jeg passe på å få mer tid med foreldrene før fødselen. Nå var det så mye som skjedde på slutten, at jeg ikke helt fikk nytt den siste tiden. Akkurat som hun trodde, savner Juliet Tom og Shirley mer enn jentene. Den ferske familien har travle dager, og hun har bare snakket med Shirley på telefonen et par ganger. Jeg ble så bortskjemt de siste to ukene, da jeg så dem hele tiden. Kvelden før Juliet fødte, satt hun og Shirley hjemme i Juliets sofa og spiste popcorn og så på video, som to gamle venninner. Hvis jeg gjør dette igjen, håper jeg at jeg får mer tid til sånt.