Det var ET BILDE

av en gråtende jente i avisen, og jeg kunne ikke glemme det. Hun så søt ut, jeg gjettet et par og tyve år, halvlangt lyst hår, ingen ringer i nesen, kledd i grå ulljakke og et rødt silkeskjerf, og hun gråt. Hun knuget hendene foran seg. Hun var rød rundt øynene. Hun så knust ut. Hva var det som hadde skjedd?Var det en tekstmelding fra kjæresten som hadde gjort det slutt? Var bestefaren død av hjerteinfarkt? Nei. Det var Regjeringen som hadde sagt ja til Statoils gasskraftverk på Mongstad, selv om det ikke ville bli CO2-rensing før 2014. Jeg kunne ikke glemme bildet av Ingeborg Gjærum. Og jeg kjente et sug etter å kunne bli følelsesmessig knust av et politisk vedtak. Hva var det som hadde gjort Ingeborg Gjærum i stand til å gråte for et gasskraftverk?

Den uselviske hengivelse.

Det er ingen mangel på protester i vår tid. Småbarnsforeldre får ikke barnehageplass, bilister finner ikke parkeringsplass, huseiere trues av blokkbebyggelse i sitt nabolag, strømmen er dyr, dieselen skal bli dyrere, og nå er ikke pellets billig heller. Men her skal vi snakke om den «uselviske hengivelse til beste for en sak», slik Caplex definerer idealisme. Vi skal undersøke dens kår i vår tid, og lære at idealismen er: Flott. Farlig. En undervurdert karrièrevei. Og sjelden uten en form for personlig gevinst. Mange tåler ikke idealister, de kaller dem naive, ekstreme. Folk som tør stå for noe, kan bli mobbet. Den dagen bildet av Ingeborg var slått stort opp i Dagbladet og Aftenposten, fikk hun en strøm av mailer og meldinger som ba henne om å stå på. Men i en diskusjonsgruppe på Google skrev en:«Haha, dét bildet makes my day. Et gråtende blondt dumt nek er absolutt verdt den prisen vi må betale for å ta i bruk gassen vår i vårt eget land». Og en annen mente: «Det er så deilig å være 19 år og idealist. Realismen hører fremtiden til den tar mamma og pappa seg av». Ingeborg Gjærum er 21 år og har deltidsjobb i Norsk Vindkraftforening. Men mesteparten av tiden bruker hun i et lugubert lokale i Torggata, der pizzaesker tyter ut av søppelposer og brunt kaffevann står opp av vasken på kontoret, som hun deler med et sentralstyremedlem i Natur og Ungdom.

Skuffelse på Torshov.

Hun skrev pressemeldinger til midnatt i går. Hun var oppe klokken seks i dag. Hun vet at hun snart burde prøve å tenke på noe annet, men det går ikke lenge av gangen. Det er som en kjærlighetssorg, det kommer tilbake hele tiden. Den dype skuffelsen over SV og Senterpartiet, det veldige sinnet mot Arbeiderpartiet.De hadde jo feiret den seieren, som den største fra Soria Moria, i 15 år hadde miljøbevegelsen kjempet mot gasskraftverk, og det var den saken Ingeborg Gjærum hadde jobbet aller mest med siden hun flyttet fra Hamar for å jobbe i Natur og Ungdom i Oslo. Og da hun sprang mot Youngstorget den kvelden, og hørte ropene fra de andre, så tenkte hun «nå rakner alt», og da Helen Bjørnøy kom bort til henne, fikk hun ikke frem ett eneste ord. Bare tårer. I kveld er det ny aksjon. Jens Stoltenberg skal komme til Soria Moria på Torshov for å tale til tre Arbeiderparti-lag i anledning ett år i regjering. Natur og Ungdom malte et banner i går kveld der det sto «Jens juger». De håper å få delt ut boken «Skikk og bruk» til statsministeren idet han passerer.  12 nye medlemmer i dag! Yess! Nå er vi 4999.De 11 ivrigste, åtte jenter og tre gutter, tar oppstilling på trappen utenfor Soria Moria, de holder ut banneret, står og hutrer i lett regn, en halv time før Jens skal komme. Det er da lederen i Sagene Ap kommer bort til dem.  Jens kommer ikke.  Hva? Jens Stoltenberg kommer ikke. Bjarne Håkon Hanssen kommer isteden. Litt synd for det banneret deres, kanskje. Ja, og så begynner det ikke før klokken syv. Vantro skuffelse i de unge fjes.  Stå ikke her og frys, gå og få dere en kaffe. De forbanner statsministeren mens en godtepose sendes rundt. Aksjonen blir avlyst, det holder ikke med Bjarne Håkon. Kveldsmøtet i energigruppen kan dermed flyttes noe frem.  Vi tar det hos meg, sier Ingeborg. I morgen blir en travel dag. Møte på kontoret i ledelsen, avtale med Marit Nybakk på Stortinget, en tur innom NVEs energidager, sentralstyremøte om kvelden, med påfølgende pakking av landsstyrepapirer.

Vil se resultater.

Gå inn i din tid, vi deg til strid, heter det i Nordahl Griegs dikt «Til ungdommen». Men ungdom melder seg stadig sjeldnere inn i organisasjoner som vil forandre samfunnet. Natur og Ungdom har halvparten så mange medlemmer som for 15 år siden. Attac skulle være et eksempel på ny-engasjement, men fikk ingen stor mobiliserende kraft. Amnesty har flere medlemmer enn noensinne, men det er blitt færre av de aktive, de som gikk på møter og sto på stand. Organisasjoner som krever stort engasjement og vilje til å bruke mye tid, går tilbake. Mens demonstrasjoner og enkeltaksjoner kan samle like mange som før. Og frivillig, kortvarig innsats, som å yte leksehjelp i regi av Røde Kors, er blitt mer populært, sier NOVA-forsker Guro Ødegård. Ungdom vil ikke gå på møter, surre rundt med lapper, være nerd og studere tunge rapporter om klimagasser eller sjøfugler. De vil se resultater av sin frivillige innsats! Frivillig arbeid gjør seg på CVn. Vis at du er engasjert, råder yrkesveiledere. Mange har bachelor, færre har ett år for Norad i Afrika.  Idealister har større evne til empati enn andre mennesker. Men de fleste som gjør uegennyttige handlinger, gjør det likevel i et nytteperspektiv. De føler det godt selv, mener psykologiprofessor Pål Kraft ved Universitetet i Oslo. Den personlige gevinsten kan være uavhengig av resultater som oppnås i selve saken.  Å være engasjert blir en del av ens selvoppfatning. Ved å tilhøre en gruppe bygger man sin sosiale identitet. Det å slutte seg til en større sak kan også gi livet mening. Undersøkelser har vist at hvis du vil regulere humøret ditt, har det mer varig effekt å hjelpe noen enn å kjøpe noe, sier Kraft. Idealisters glød kan også bli farlig, engasjementet kan bli endimensjonalt, ifølge sosiologiprofessor Sigurd Skirbekk.  Idealister kan virke imponerende. Men de kan lett forskanse seg mot motforestillinger, og se på andre som frafalne.

Forklaringen. Oppveksten.

Det er kanskje det verste Ingeborg Gjærum vet, når folk sier: Så flott at du engasjerer deg! Den samme kvelden som hun gråt, kom Jens Stoltenberg bort til gjengen fra Natur og Ungdom, og smilte det sjarmerende Jens-smilet mens han sa: Veldig bra. Veldig bra.  Da ble jeg så provosert. Det er så arrogant. For oss er det resultatene som teller, sier Ingeborg. Idealister kan ofte møte dette Jens-smilet, det betyr jaja, dere er flinke, men dere er naive.  Hvem er naiv? Det som er naivt er å tro at klimaendringene går over av seg selv. Og at Statoil vil rense gass av god vilje, sier Ingeborg.  Kristin og Jens sier at forhandlingene med Statoil har vært så vanskelige. Det er absurd. Helge Lund er da ingen folkevalgt person! Hvem styrer landet, staten eller Statoil?Undersøkelser viser at politisk engasjerte i høy grad er barn av foreldre som selv er engasjerte og har høy utdanning. Dette er også tilfelle med Ingeborg Gjærum. Begge foreldrene er psykologer, de jobbet mye med barnevern og prøvde tidlig å forklare barna hva de holdt på med. Moren var opptatt av palestinernes sak og fikk i stand 8. mars-tog i Ingeborgs barnehage. Det ble sett lite på TV i det hjemmet. Det ble lest mye, og snakket enda mer. Foreldrene hadde en særskilt tro på teater. Fra Ingeborg var syv år, ble hun kjørt flere mil for at hun hver uke skulle få spille i et barne- og ungdomsteater på Stange. Der øvde de på de store klassikerne. Først fikk de suppe, og mens de spiste, ble det lest høyt fra Ibsen og Wergeland, Hugo og Shakespeare. Ingeborg gikk på Steinerskolen. Hun spilte fiolin, ville bli snekker, ballerina, skuespiller, lærer. Som 7-åring, i mormorens begravelse, skrev hun et brev til Gro Harlem Brundtland med krav om at noe måtte gjøres med luftforurensningen. Som 11-åring var hun en måned på leir i Danmark. Children International Summer Village. En fredsorganisasjon som startet i USA i 1946. Sommerleirene har 48 barn fra 12 forskjellige land, og er bare for 11-åringer. Tanken er at 11-åringer er gamle nok til å reise hjemmefra, uten bastante meninger om verden, åpne nok til å la seg berøre. Det var som 17-åring, som utvekslingsstudent i Ghana, at Ingeborg Gjærum bestemte seg for hvordan hun skulle redde verden.  Det gikk opp for meg at man ikke redder Afrika bare ved å gi dem penger. Klimaendringene, forårsaket av verdens rikeste, rammer u-landene hardest. Hvordan skal Afrika reise seg, hvis vi ødelegger jorden som er grunnlaget deres?

Voksen manns oppvåkning.

Mange har en idealistisk periode som ung, men så blir det mindre tid, flere regninger, man lærer å tilpasse seg verden, man blir realist. Raddiser blir direktører, SVere finner sin plass i NHO. Men for noen går kurven motsatt vei. Som ung mann på 60- og 70-tallet så Peder Giertsen på de radikale studentene og tenkte at slikt var da unødvendig. Han ville bli rik, gjøre karrière i næringslivet. Han ble sivilingeniør på NTH, senere bedriftsøkonom på BI, og startet etter hvert sitt eget eiendomsfirma. Nå er han 63 år og jobber som konsulent, men de siste årene har han brukt mye tid i «Nettverk for menneskerettigheter i Kina». Han snakker med folk på gaten, lørdager tilbringes ofte utenfor den kinesiske ambassaden i håp om å nå frem til noen der, han flyr til Asia og Øst-Europa for å delta på seminarer om menneskerettigheter, han sender jevnlig meldinger til pressen om handel med organer fra henrettede fanger og levende Falun Gong-utøvere i Kina. Sjelden får han noen respons.  Kina er gode i business, og slipper derfor unna kritikk. Før ble jeg oppgitt over ikke å nå frem. Nå tenker jeg at jeg bare må gjøre mitt beste, sier Giertsen.Han tenker på den fargede kvinnen han møtte i Sør-Afrika, hun sa at det ikke var noen vits i å kjempe, for det ville ikke bli noen forandringer i hennes levetid. Han tenker på Berlinmurens fall, det ble ikke bestemt rundt et skrivebord. Det ble utløst av en forandring i menneskers bevissthet. Det tror jeg på, det er nok. Peder Giertsens oppvåkning startet med en skilsmisse. Han ville finne meningen med livet, begynte å meditere, kom etter mange år over den kinesiske metoden Falun Gong og oppdaget at utøverne ble forfulgt i Kina.  Jeg har brukt mesteparten av livet på å karre til meg ting. Nå vil jeg gi noe tilbake. Og høre til noe større enn meg selv.

Opprop for nestekjærlighet.

Filmskaper Margreth Olin tror at film kan endre mennesker. Nå har hun startet et opprop, nestekjaerlighet.no. Der skriver hun: «Verden trenger at vi beskytter det menneskelige i oss. Den som kan, skal hjelpe».  Det er en nasjonal dugnad for en mer human asyl- og flyktningepolitikk i Norge. Vi etterlyser et visjonært menneske- og samfunnssyn, sier Olin. Hun kjenner forpliktelser overfor barn hun har møtt når hun har gjort research i norske asylmottak, og det var derfor hun satt i bilen og gråt den dagen for ett år siden da regjeringen lovet at barnevernet skulle overta omsorgsansvaret for enslige mindreårige. Da statsbudsjettet ble lagt frem uten midler til dette, måtte hun gjøre noe.  De mest sårbare barna i Norge er glemt. Barn som kommer hit alene, som har opplevd krig og flukt og mistet sine nærmeste, trenger å bli møtt med omsorg av mennesker med barnefaglig kompetanse. Jeg vil ikke åpne Norges grenser, men ber om en minste form for anstendighet.Margreth Olin sier hun føler et ansvar for å formidle stemmene til mennesker som ikke blir hørt. For meg er det vanskelig å se at noen kan forholde seg likegyldig. Jeg tror mange kjenner på avmakt. Det er lett å forstå, men jeg tror på å gjøre noe. I Dagbladet skriver hun artikler med titler som: «Nestekjærlighet», «Hendenes innside», «Mitt hjerte er ditt». Hun skriver om barn på asylmottak. Eldre på sykehjem. Ungdom på kjøret. Om våpenproduksjon og fred. «Fordi krigen så lenge har vært, tror vi at den alltid må være,» skriver hun. Og: «Noen har glemt å lære det moderne menneske å stille spørsmål.» Margreth Olin nekter seg ingenting, hun mangler det ironiske lag. Noen synes det blir for mye. Hun kan gi oss dårlig samvittighet.  Jeg vil ikke påføre noen dårlig samvittighet. Jeg skriver og lager film om mennesker jeg møter, som berører meg. Dessuten tenker jeg at politikk er for viktig til at bare politikere kan drive med det, spøker hun.  Vi må huske at det er vi som skaper vår offentlighet og vår samtid.

Protest mot hva?

Sosialistisk Ungdom planlegger sivil ulydighet i kampen mot gasskraftverket på Mongstad. Ingeborg Gjærum i Natur og Ungdom utelukker det heller ikke. Ungdommene har fått støtte fra tre biskoper («flott at de engasjerer seg,» som miljøvernminister Helen Bjørnøy sa i «Standpunkt»). Biskopene mener at miljøvern er den største etiske utfordringen i vår tid. Men det kan aldri bli som i Alta-elva. Kampen mot kraftutbygging av Alta-Kautokeino-vassdraget i 1979 til 1981. Hvordan kunne aksjonen «La Elva leve» få 20 000 medlemmer, mens kampen mot gasskraftverket på Mongstad er for spesielt interesserte ungdommer?  Fordi vi vant i ettertid. Vi vet at politikere i dag tar hensyn til miljøet. Også Jens Stoltenberg er i prinsippet enig om rensing av gasskraftverk. Det er ingen prinsipiell kamp mot irreversible overgrep, slik som i Alta, mener Christian Vennerød. Han dro til Alta for å demonstrere mot et overgrep fra storsamfunnet og for bevaring av Nord-Europas største canyon. Alta var den protest jeg som et ungt, tenkende menneske måtte være med på av hensyn til min egen identitet, sier Vennerød. Å bli igjen i Oslo, ville være å melde seg ut av samfunnet. Vennerød sier at Alta-saken ga ham «kontakt med den indre viljen til å gjøre det riktige, selv om man ikke tjener på det». Han var anarkist og ubetalt redaktør av Gateavisa. Senere skulle han bli gründer og redaktør av Dine Penger. Da han solgte bladet, tjente han 30 millioner. En typisk desillusjonert idealist?  Jeg er fortsatt idealist, jeg gjør bare det som jeg mener er prinsipielt riktig. Men kampen for frihet i Norge er stort sett vunnet. Vi mangler løsningene på vår tids store problemer Afrikas fattigdom, global forurensing, og faren for krig og atomvåpenbruk. Alle er enige om hva som er problemene, og da er ikke protest veien å gå. Det hevdes at jernteppets og Berlinmurens fall viser hvor raskt samfunn kan endre seg til det bedre. Men hva hvis det å forandre samfunnet betyr å forandre egen adferd? Når MMI undersøker nordmenns verdier, er det ungdom som bekymrer seg mest for miljøet, men ungdom er også minst villig til å skjære ned på eget forbruk dersom dette kunne hjelpe. «Noen som vil samles til mandagsdemonstrasjon for lavere forbruk? For høyere bensinpriser?» skrev filosof Arne Johan Vetlesen i en artikkel i Morgenbladet, med tittel «Fremtiden for spesielt interesserte». Vetlesen siterte David Hume: «For et menneske er et kutt i fingeren viktigere enn jordens undergang.»

Latskap og respekt.

Utenfor Frederikke-kantinen på Blindern henger et banner for «Høstpølsefest» ved siden av en oppfordring om å være bøssebærer for Leger uten grenser. Inne i kantinen sitter en gutt og en jente bøyd over en PC i kantinen. Jeg vedder på at det er forelesningsnotater.  Dette skal bli en innføring i Sosialistisk Ungdoms syn på verden. Til bruk i en studiesirkel, forklarer Rune Soleng. Sist helg gikk med til globaliseringskonferanse, det siste foredraget han besøkte handlet om virkningen av den afrikanske diasporaen. Men de færreste har tid. Studier, jobb, trening, venner. Det er tiden det står på.  Vi er realistiske på en litt trist måte, mener Trine Berg.  Jeg er ikke med i noe foreningsarbeid. Det skyldes latskap, sier venninnen Kaia Thorsen. Hvis hun går på et arrangement, er det helst noe som er relatert til faget. Hun studerer statsvitenskap og har meldt seg på en konferanse om pressefrihet i Russland. Hun sier at hun beundrer venner som gjør noe for verden. To gutter deler ut flyere for debattmøte om EU i Studentersamfundet. Nylig kom det 600 til debatt om «Et Norge med Frp». Det er en økende interesse for viktige saker, mener de. Men folk er for opptatt av seg og sitt. Av å lese pensum, mener Magnus Nystrand. Burde ikke Ingeborg Gjærum vært her, på Blindern? Med sitt raske hode kunne hun snart vært i gang med mastergrad. Kanskje senere. Jeg har ingen utdannelse, men jeg har spillt «En folkefiende», pleier hun å si. Jeg viser studentene bildet av Ingeborg. Magnus Nystrand blir stille en stund, før han sier: Jeg har ekstremt stor respekt . . . for en slik hengivelse. Det er sånne folk som forandrer verden.