Oslo, Bergen, Liechtenstein

HUN TIPPER HODET

mot den ene bryteren på rullestolen og kjører nærmere bordstaffeliet. Foran henne står fire-fem pensler i hønsenetting. Tone Fossland griper én av dem med munnen, dypper den i okergult og setter høstfarge på lerretet. På gode dager suges hun inn i maleriene i timevis. Arbeidet gir henne stor glede.Kanskje har du hørt om Tone Fossland før. I hvert fall hvis du har kikket på brevet fra Munn- og Fotmalende Kunstneres Forlag som dumper ned i postkassen din sammen med en bunke julekort. I år mottar hver fjerde husstand forsendelsen med en høflig oppfordring om å betale 82 kroner for pakken. Åtte munn- og fotmalende kunstnere er avbildet. Tone er én dem. I det personlige brevet takkes det for all støtte: «Takket være alle dere (...) som kjøper våre reproduksjoner, har det lykkes oss å oppnå en kunstnerisk selvtillit og den økonomiske uavhengighet en sterkt handicappet person trenger for å eie sitt eget liv.»Det er imidlertid en hake ved denne fremstillingen. Ingen av dem som er avbildet i brevet kan forsørge seg med pengene de får. Da må man være fullverdig medlem i foreningen. Og det er de ikke. Selv ikke Tone til tross for at hun feilaktig er oppført som Norges eneste fullverdige medlem på hjemmesiden til forlaget. Denne artikkelen handler om hvor vanskelig det er å finne ut hvor dine julekortpenger havner. Og om hvor lite av de 19 millionene som samles inn i Norge som faktisk går tilbake til norske kunstnere. Den fører oss til et verdensomspennende nettverk. Og til en styrtrik og korrupsjonsetterforsket konsulent i Liechtenstein.

Fikk stipend.

For 24 år siden fikk Tone Fossland multippel sklerose. Etter hvert ble hun avhengig av rullestol. Så, på midten av 1990-tallet, ble hun tipset om foreningen for munn- og fotmalende kunstnere.Jeg ble så glad da jeg skjønte at det gikk an å male med munnen. Jeg fikk et stipend som gjorde det mulig å få kunstnerisk råd og hjelp, sier Tone.På stueveggen henger motiver hentet fra naturen utenfor huset. Her er trærne i hagen, krokusen, utsikten og fuglebrettet som i sin tid ble brukt som julekortmotiv. Men fordi Tone er så glad i grønt, er det sjelden kunsten hennes passer til jul. Da er det mer aktuelt å illustrere kalendere, andre kort og utstillinger. Tone har malt rundt 80 bilder. Hun ønsker ikke å si hvor mye organisasjonen betaler henne. Det vil heller ikke det norske forlaget eller den internasjonale moderforeningen. Detaljene i organisasjonens økonomi er strengt hemmelige til tross for at julekortene selges med påstanden om at kunstnerne forsørger seg ved salg av reproduksjoner. Dette er en sannhet med modifikasjoner. I brevet som havner i postkassen din, står det at de handicappede teller ca. 750 medlemmer og stipendiater. Det står ikke at det bare er fullverdige medlemmene som tjener nok til å forsørge seg selv. Det står heller ikke at disse kun utgjør rundt hundre personer i 61 land.

Ulik fordeling.

Lavest på rangstigen står de som får en startpakke med malerutstyr. Deretter kommer stipendiatene. De får et mindre beløp, samt råd og veiledning. Da Tone Fossland var stipendiat, fikk hun fire tusen kroner hver måned. Stipendiatene får lønn ut fra kostnadsnivået i det landet de bor i. Nordmenn får derfor mer enn kunstnere på Taiwan. De aller fleste i foreningen er stipendiater. En svenske var det i hele 15 år, inntil han døde. Neste trinn er assosierte medlemmer. Det er Tone i dag. Det betyr at foreningen lønner henne med en viss sum livet ut selv om hun ikke kan male lenger. Hadde bergenseren vært fullverdig medlem, ville hun fått rundt 448 000 kroner i året. Men Tone får mindre enn dette.Beløpet er ikke nok til å leve av, men det gir et godt tilskudd til familieøkonomien, sier hun.

Krever erstatning.

I Danmark er det varslet rettssak mot Ekstra Bladet og Danmarks Radio etter at mediene før jul i fjor brakte en rekke kritiske historier om foreningen. Tidligere har tyske Stern og sveitsiske Cash publisert lignende artikler. Munnmalerne krever to millioner danske kroner i erstatning for det de mener er direkte løgn. Salget av julekort raste etter at journalistene hevdet at kun 3 prosent av de danske inntektene på 18 millioner kroner går til landets tre handicappede kunstnere. Resten mente de gikk til porto, administrasjon og en rikmann i Liechtenstein. Danskenes svar på Pressens Faglige Utvalg, Pressenævnet, har allerede slått fast at mediene ikke brøt god presseskikk i sin omtale. Kun på ett punkt skulle Danmarks Radio bringe et tilsvar hvis kunstnerne ba om det. Det gjaldt det Pressenævnet mente var en udokumentert påstand: «Bak det ytre finner man en velsmurt pengemaskin med økonomiske bakmenn, som rasker til seg med armer og ben.» Etter oppslagene sa tidligere statsminister Poul Nyrup Rasmussen at han brøt kontakten med kunstnerne. Han trodde at pengene fra julekortene gikk til handicappede i Danmark generelt. Misforståelsen er ikke enestående. Leder av Innsamlingskontrollen i Norge, advokat Øivind Fegth Knutsen, er én av dem som får julekortpakken i posten. Etter å ha lest følgebrevet fikk han et klart inntrykk av at foreningen retter seg mot det norske markedet, til tross for at det står at organisasjonen er verdensomspennende. Jeg forstår det sånn at hjelpen skal komme norske handicappede til gode. Brevet er dessuten utstyrt med norsk avsender. Hvis det er slik at pengene vil bli kanalisert til munn- og fotmalere over hele verden, burde det stått eksplisitt, sier Fegth Knutsen.Innsamlingskontrollen er en stiftelse som skal passe på at innsamlinger gjennomføres på en betryggende måte. Firmaer kan frivillig registrere seg og dermed vise allmennheten at de driver forsvarlig. Munn- og fotmalerne er ikke registrert her. Firmaene må da redegjøre for hvor mye penger de bruker til administrasjon, og hvor mye som går til det ideelle formålet. Fegth Knutsen understreker at dette er svært viktig informasjon for giverne.

Møtet i Liechtenstein.

Det er 6. desember. Vi er i lilleputtstaten Liechtenstein, på grensen mellom Sveits og Østerrike. Toppene i Vereinigung der Mund- und Fussmalenden Künstler in aller Welt, eller VDMFK som foreningen heter på tysk, er samlet i landsbyen Schaan som har vokst sammen med hovedstaden Vaduz. Her i fyrstedømmet som bare har 33 987 innbyggere, har selskaper fra hele verden funnet ly for internasjonale regnskaps- og skatteregler. Og det er her alle trådene i VDMFK samles. Inntekter fra alle de 61 landene der foreningen eksisterer, kanaliseres via bakmenn på toppen av systemet. Nå skal styreleder Eros Bonamini fra Italia, sammen med resten av styret, bestemme hvem som skal bli de utvalgte og rykke opp som fullverdige medlemmer i foreningen, og dermed innkassere jackpot. Det vil altså si rundt 448 000 kroner i året resten av livet. I styret sitter, i tillegg til styreleder Bonamini, fem andre funksjonshemmede kunstnere, fra hvert av landene Spania, Frankrike, Taiwan, England og Danmark.Styret er samlet på hovedkontoret i Im Rietle 25. Det er enkelt å finne frem i den lille og oversiktlige landsbyen. Men det er ikke så enkelt å komme innenfor dørene. Eller rettere sagt: Det er umulig.

Bryskt avvist.

VDMFKs hovedkontor er utstyrt med videoovervåking og låste dører. A-magasinet ringer på en anonymisert klokke der det bare står «Vereinigung» (forening). Vi spør om vi får komme inn og ta et bilde av styret, eventuelt snakke med noen fra foreningen. Svaret vi får er innøvd:Det er helt umulig. Styret er opptatt i møter i hele dag. Dere må gjøre en avtale.Vi skal ikke bruke mye tid og vil bare se hvordan dere har det.Det er ikke mulig, sier den bryske kvinnestemmen.

Tjener millioner.

Bygningen i Im Rietle 25 eies av Angelika Moosleithner, som er kona til VDMFKs mektige direktør i Liechtenstein, Franz Moosleithner. Hun kasserer ifølge tyske Stern inn over 1,2 millioner kroner i året for utleie av lokalene. Hennes far, professor Dr. Dr. Herbert Batliner, er en av Liechtensteins mest formuende og berømte advokater. Ifølge tyske medier er han god for milliarder av kroner. Han har vært juridisk konsulent for foreningen helt siden den ble startet og er en høyst respektert forretningsmann i et land som er kjent for sin diskresjon og lave skatter. Batliner har, ifølge tyske medier, tjent millioner av kroner på å gi råd til kunstnerne, og familieklanen Batliner-Moosleithner har full oversikt over økonomien i foreningen. De har sørget for å opprette et datterselskap i et annet av verdens skatteparadiser, Panama. Selskapet heter Allfina og skal sørge for at foreningen vokser seg inn i nye land ved å opprette stadig nye forlag. Men inn i Allfina går også overskudd fra den allerede verdensomspennende virksomheten.

Avviser påstander.

Ingen utenforstående vet hvor mange millioner som er samlet opp der, men Franz Moosleithner fastholder at 80 prosent av inntektene går til kunstnerne, 5 prosent til administrasjon og 15 prosent til utstillinger og annet. Og at Allfina-millionene kommer fra disse 15 prosentene. Moosleithner betegner påstandene fra sveitsiske og tyske medier om at Allfina står i sentrum av en verdensomspennende pengemaskin, som usanne og uhyrlige.Slike skriverier får rettslige konsekvenser, sier han på telefon.Anklaget for pengevasking. Herbert Batliner pensjonerte seg tidligere dette året, men han fortsetter som juridisk rådgiver for VDMFK. Batliner fikk et kraftig skudd for baugen da tyske skattemyndigheter anklagde ham for pengevasking og skatteunndragelser.Han er også blitt trukket inn i skandalene rundt svarte konti i det tyske politiske partiet CDU, noe som i stor grad ødela tidligere forbundskansler Helmut Kohls rykte. Tyskerne kom aldri helt i mål med sin etterforskning, men svartelistet Liechtenstein som et land som ikke ville samarbeide for å bekjempe internasjonal pengevasking. Anklagene var skadelig for Batliners rykte. Nå har han stengt sin advokatforretning og startet en ny under navnet First Advisory Group.Franz Moosleithner tror ikke Batliners skadeskutte rykte har innvirket negativt på foreningen.Vi er svært glad for at han er med oss. Uten hans gode råd hadde vi ikke hatt denne veksten. Vi kan ikke ta hensyn til slike beskyldninger.Han tror heller ikke det ville vært bedre å åpne opp regnskapene, selv om foreningen ikke har noe å skjule.Nei, alle er overbevist om at denne organisasjonsformen er den beste. Det er noe som heter «never change a winning team,» sier Moosleithner.Vi står i resepsjonen i First Advisory Group og spør etter Professor Dr. Dr. Herbert Batliner da en lekker sportsbil skrenser inn og parkerer uvørent foran inngangen i hovedgaten Aeulestrasse 74 i Vaduz. Bilen er en rød Mercedes CLS 500. Samtidig som damen i resepsjonen forteller oss at det er umulig å få snakke med Batliner, da han er i utlandet, forsvinner en gammel, men rask og høyreist mann inn i heisen rett bak oss. Vi bestemmer oss for å reise hjem til ham. I innkjøringen til Brandiserweg står det tydelig skiltet at her er uvedkommende uønsket. Strøket er det fornemste i fornemme Vaduz, og her i nummer 9 har Batliner en av sine palasslignende boliger. Det er ikke spart på noe, heller ikke julepynten. Nisser og reinsdyr er utstyrt med belysning, og grantrær er sprayet snøhvite.Når vi ringer på ved porten og spør om å få snakke med Batliner, får vi det samme svaret om at det ikke går fordi han er utenlands. Så plutselig: Opp gaten suser den samme røde Mercedesen som vi observerte litt tidligere på dagen. Vi får bekreftet våre antagelser. Det er Batliner, og han er ikke særlig ivrig hverken etter å prate eller å bli tatt bilde av. Bilen ruller rett inn i garasjen, og porten lukker seg raskt.

Rykket ikke opp.

Allerede til lunch er styret ferdig med å behandle både regnskaper og hvem som kan se frem til en god del ekstra penger til julehandelen. Fire nye kunstnere er tatt opp som fullverdige medlemmer. Tone fra Bergen er ikke blant dem denne gangen heller. De fire kommer fra Frankrike, Tyskland, Italia og Danmark. Egentlig tviler Tone Fossland på om hun noen gang blir tatt opp som fullverdig medlem. Kravene er tøffe. Kvaliteten på bildene skal ikke stå tilbake for håndmalende kunstnere. Det viktigste for Tone er uansett muligheten til å bruke evnene sine. Arbeidet gir meg en enorm glede. Hva skulle jeg gjort om jeg ikke kunne male? spør hun.Tone har aldri hørt at noen har kritisert driften. Pengene kommer når de skal. Kontakten med andre kunstnere over hele verden styrker henne. Og i mai neste år setter hun seg på flyet til Wien for å feire organisasjonens 50-års jubileum.Vi kunstnere er foreningen og eier det norske forlaget, som drives fornuftig. Derfor har jeg ingen grunn til å tro at det er noen som prøver å sko seg på dette, sier Tone Fossland.A-magasinet har via foreningen gjentatte ganger forsøkt å få til en avtale om et intervju med den handicappede maleren og styrelederen Eros Bonamini, uten å lykkes. Men når vi oppsøker italieneren på et hotell, er han meget imøtekommende. Under intervjuet med Bonamini får A-magasinet en telefon. Det er informasjonskontrollør Ronny Zuckermann som er på tråden fra Istanbul, og han ber oss stoppe intervjuet sporenstreks. En av Moosleithners menn har på sekunder varslet Zuckermann om at vi er til stede.Hver eneste gang A-magasinet har forsøkt å få en eller annen med tilknytning til foreningen i tale, får Zuckermann umiddelbart vite det. Bakmennene gjør alt de kan for at mediene ikke skal komme i kontakt med kunstnerne, som egentlig mer enn gjerne stiller opp. Og som ifølge skriftlig informasjon er de som eier foreningen. Intervjuet med Bonamini fortsetter, han prater lenge og vel, men avslører ingenting om økonomien. Du spør ikke en dame om hvor gammel hun er, og ikke en mann hvor mye han tjener.Bonamini betegner økonomien i VDMFK som solid.Selvfølgelig. Vi har jo svært gode kunstnere. Vi er bare fysisk hemmet, det er ikke noe galt med tankevirksomheten vår.Han sier andelen av inntektene som går til kunstnerne er stor, og at de tjener akkurat passe med penger.

Uklar pengestrøm.

På et kontor i Vækerøveien på Røa sitter Øivind Heier. Sammen med kona Eirin Heier og noen deltidsansatte utgjør han Munn- og Fotmalende Kunstneres Forlag, direkte underlagt moderselskapet i Liechtenstein. Han kjenner til kritikken som har vært reist mot foreningen. Kanskje er det derfor han stiller til intervju med regnskapet i hånden og «vanlig stilte spørsmål og svar» ferdig trykt opp.I Norge er vi vant til at alt skal være åpent. I andre land er det en annen kultur. Virksomheten er spesiell, så det er nødt til å bli spekulasjoner. Særlig når man har etablert kontoret i et nøytralt land, hvor det er tatt skattehensyn. Det betyr ikke at foreningen har noe å skjule, sier Heier.Før hver jul sender han ut opp mot 200 000 forsendelser med julekort til tidligere kunder. I tillegg går det ut 360 000 til tilfeldige husstander i en nykampanje. A-magasinet har gjentatte ganger spurt hvordan inntekten på 19 millioner kroner fra fire årlige kortkampanjer og noe salg av kalendre og bøker fordeles. Men Heier peker bare på regnskapet og sekkeposten over utgifter. Der ligger beløpet som går til Liechtenstein skjult. Pengene sendes i form av royalties for de bildene som blir brukt.Hvor mye er det? Det vet jeg ikke. Det er vanskelig å skille mellom royalties og generelle utgifter i regnskapet, sier han.Men er det ikke litt rart at du ikke vet hvor mye dere konkret støtter kunstnerne med?Vi er i toppen av førstedivisjon på å hjelpe folk. Pengene fra det norske salget går blant annet til kunstnere i land som ikke har de samme sosiale støtteordningene som oss. Det er hovedkontoret i Liechtenstein som sender lønn tilbake til Tone og de to stipendiatene. Norske myndigheter har interessert seg mer enn vanlig for foreningens økonomi. Siden 1973, da Heier kom inn som daglig leder, har det vært bokettersyn hele seks ganger. Heier tror grunnen er den spesielle forretningsmodellen.

Få kan male.

Ifølge Heier har 25 nordmenn vært tatt opp som medlemmer siden starten. Nå er det bare Tone igjen. I tillegg har tallet på stipendiater, ifølge Bergens Tidende, rast fra 67 for få år siden til to. Det er klart det ikke er så mye med ett medlem. Men ikke glem at det i utgangspunktet er en relativt lav prosentandel av befolkningen som kan male. Andelen som kan male med munnen eller føttene er enda mindre. Sett fra et kommersielt ståsted hadde det vært bra med flere, og det jobber vi aktivt for å få til, sier Heier.Han avviser at det er unaturlig at ingen av de kunstnerne som er avbildet i det brevet som havner i postkassen din, kan leve av pengene. Ifølge Heier er det prinsippet bak som er viktig: At medlemmer og stipendiater får et økonomisk tilskudd som gjør livet enklere. Hvis formuleringene i brevet til kundene er uklare, ser vi mer enn gjerne på dette. Men jeg oppfatter ikke at folk er så dumme at de tror at pengene går til veldedighet og bare norske kunstnere, sier Heier.

Hard kamp.

Førjulstiden er blitt en humanitær millionbutikk for frivillige organisasjoner i Norge. Landsforeningen for hjerte- og lungesyke, Blindeforbundet, Røde Kors, Redningsselskapet og Sjømannskirken kjemper alle om det samme markedet som munn- og fotmalerne. Bortsett fra at sistnevnte selv poengterer at de ikke er noen veldedighetsorganisasjon. Men det er det ikke alle som har fått med seg.Er de ikke det? Mitt inntrykk har alltid vært at munn- og fotmalerne er en ideell organisasjon på linje med alle de andre som samler inn penger. Det er slik vi har behandlet dem, sier nestleder Gry Nergård hos Forbrukerombudet. Hvert år får ombudet klager fra mottagere som kjenner presset når fakturaene havner i postkassen. I 40 år har Landsforeningen for hjerte- og lungesyke (LHL) sendt ut sine julekort sammen med en frivillig giro. Generalsekretær Finn Grønseth kjenner godt til sine munn- og fotmalende konkurrenter. Han mener det er opp til folk flest å avgjøre hva de synes er et greit formål å bruke pengene sine på. Det viktigste er at man kan etterspore bruken av pengene. Det er en plikt vi er nødt til å innfri. Giverne har krav på at vi er ærlige her.