Skjelettet lå på ryggen med armene i kors. Hodeskallen hvilte mot siden og grinte mot henne med øyehuler som stirret tomt inn i evigheten. Fingerknoklene krummet seg rundt en utskåren budstikke med navnet Bård ristet i runer.
I laboratorielampens grelle skjær gransket hun det gråbrune skjelettet. I fotenden av likkisten, mellom knoklene, oppdaget hun et forsiret sølvskrin, sort av elde.
Spørrende kikket hun opp på kollegaen. Han nikket. Varsomt la de kistelokket ned på metallbordet. Andektig gled blikket fra skrinet og opp langs skjelettet.
"Jeg tror," sa hun lavt, like mye til seg som til kollegaen, "vi har gjort vårt livs mest spennende funn."
Den kvelden, da de endelig var ferdig med alle fagets formaliteter, dro hun tilbake til stavkirken der de ved et slumpetreff hadde kommet over de tre likkistene, furet av århundrenes klør.
Astrid Haugen var arkeolog. Hun berget fortiden fra glemselen. For Astrid var yrket en besettelse. Hun hadde vokst opp i en familie av samlere – de samlet på penger – og gjødslet av foreldrenes statusjag og generelle likegyldighet, hadde det i Astrid vokst frem en dyp og inderlig lengsel etter noe av betydning. Som fortiden. Ved å forstå gårsdagen håpet hun å gi mening til morgendagen.
"Fortiden," sa hun engang da hun skulle forklare faget arkeologi for sin beste venninne, "er som en elsker du skimter i folkemengden og senere treffer igjen i måneskinnet i olivenlunden. Lag for lag kler du av ham alt som tildekker hans hemmeligheter. Og til slutt får du din belønning."
"Skål for belønningen," sa venninnen, som var revisor i skatteetaten.
Astrid var skilt, barnløs og en smule frustrert over livets kjedsommelige forutsigbarhet. Som arkeologer flest var hun mer enn rede til å finne sin Tut-ankh-Amon. Arkeologi består, tross alt, av få høydepunkter og ellers store mengder jord, leire og gjenstridige skjemaer.
Såre tilfreds med den vending tilværelsen nettopp hadde tatt, parkerte hun nedenfor stavkirken og ruslet opp gangveien. Kirken ruvet, mørk og veldig, foran henne. De hadde vært i gang med å restaurere det opprinnelige gulvet i kirkens nordre hjørne da de kom over den steinsatte, glemte graven under de solide bjelkene.
Tre likkister. Tre døde mennesker.
Bård, Sigurd og Solvor ifølge runeinnskriftene på budstikkene.
Hun låste opp den tunge døren. Inne i stavkirkens sølvskimrende tussmørke blandet duftene av gammelt treverk, veggtepper, maling og tjære seg med rå dunster av mugg og jord. Langsomt gikk hun bort til hullet i bjelkelaget og tente en lommelykt som sendte et pust av lys ned i den tomme, mørke graven.
Hvem var dere? tenkte hun. Hva er deres historie?
Morgenen etter åpnet hun, med skjelvende fingre, det ornamenterte sølvskrinet i den første kisten. Lokket var siselert og pyntet med edelstener og smale slisser av gull. Da hun kikket nedi, svelget hun så hardt at det lød som et klikk.
I skrinet lå et kalveskinnspergament.
Hun la skinnet på arbeidsbordet foran seg. Fascinert betraktet hun runene som dekket det gulbrune pergamentet i vakre, symmetriske rekker.
Tegn for tegn, ord for ord, stavet hun seg gjennom den gammelnorske runeteksten mens hun oversatte til moderne norsk:
Bård og Sigurd het de, de var tvillinger, den ene lys, den andre mørk. Bård, den lyse, kom først til verden, og fra tidlig av var det klart at han fikk odel på gården. Han var djerv og dristig, kløktig og klok, og alle så at han en dag ville bli en mektig høvding lik faren og farfaren før ham. Sigurd, den mørke, var en forsiktig gutt, tenksom og innadvent, unnvikende i blikket og lutrygget, som om han bar jordskiven på sine unge skuldre.
Opp gjennom oppveksten var de vel forlikte, de to guttene, men da de nærmet seg voksen alder, tok de til å kives om stort og smått. Verst ble det da de begge beilet til den samme kvinnen, vakre Solvor på gården Dalheim innerst i fjorden. Hun var en staselig kvinne, slank og smekker, med hår av lin og grønne øyne. Ingen mann kunne kaste et blikk på Solvor uten å begjære henne.
Til slutt valgte hun Bård, og svartsjuke Sigurd holdt seg borte da de feiret sitt storslåtte bryllup på vårparten rett før Bård dro i viking. Sigurd hadde vært krank helt siden bryllupet, og i stedet for å ta ham med på røvertokt, ba Bård sin bror om å bli igjen for å drifte gården.
Folk fra fjern og nær var samlet da Bårds stolte flåte heiste seil og fikk god bør ut fjorden. Kvinnene hadde tatt farvel med sine sønner, sine kjærester og sine menn. De gamle og de syke hadde ønsket dem gudenes gunst. Himmelen var stor og blå, den varme vinden bar bud om sommer, og i åssidene langs fjorden hadde villepletrærne nettopp tatt til å blomstre. Solvor vinket til sin mann helt til det praktfulle langskipet med dragehodet i stevnen forsvant bak odden.
Gårdslivet gikk sin gang i mennenes fravær. Selv om Sigurd gjorde sitt beste for å ta vare på brorens hustru, la gårdsfolket merke til at hun unngikk ham og ikke ville vite av ham. Kanskje følte hun seg brydd fordi hun hadde avvist ham og valgt hans bror? Eller kanskje var hun ikke riktig seg selv. Fremferden skyldtes nok helst det siste, for på sensommeren røpet Solvor at hun var med barn.
Fagre Solvor var som gudinnen Frøya som hadde steget ned på jord. Menn fra fjern og nær svermet rundt henne for å se til at hun hadde det bra og i håp om å belønnes med et av hennes varme smil. Særlig den unge tjenestegutten Jostein kom stadig innom for å hjelpe henne med alskens hun ikke trengte hjelp med. Kvinnene på gården skumlet flirende om at guttungen var forelsket i husfruen. Smeden Kark utstyrte stadig flere dører med solide låser, som de aldeles ikke trengte, og hektet nøklene på husfruens rikholdige knippe med et stolt glis. Barndomsvennen Eirik fra nabogården gjestet titt og ofte den omsvermede husfruen. Selv høvding Njål på gården Fjell lenger inne i fjorden kom jevnlig på besøk til Solvor. Godt syntes det derfor at svogeren Sigurd, trass i hennes vrange utilnærmelighet, passet på henne i ett og alt.
Hver eneste dag, i sol, regn, sno og snø, sto Solvor nede i fjæresteinene der hun lengselsfullt, og med voksende mage, speidet utover fjorden og ventet på Bård. Rett etter vårjevndøgn fødte hun sin husbond en staut sønn som fikk navnet Vegard.
Historien forteller at Bård seilte så langt sør som til Norvasund og inn i storhavet nord for Serkland og Blåland og helt til landet Pul. Det var herfra Bård brakte med seg ikke bare smykker, stoffer, vin og bitre bær, men også en måte å tildekke ordenes mening. Hemmeligheten, som han delte bare med meg, bar navnet til en av landets største høvdinger.
Flåten vendte tilbake akkurat i tide til at vikinghøvding Bård og hans mannskap kunne feire solfesten ved sommersolverv. Skipene var så fullastet med skatter og slaver at de stampet tungt i sjøen da de rundet odden.
Tord skald ristet disse runer.
Vikinger!
Astrid lukket øynene for å døyve opphisselsen. Hun våget knapt å tro at det var mulig. En nyoppdaget tekst fra vikingtiden var et enestående arkeologisk klenodium.
Spent og ivrig åpnet hun budstikken – den hule og sirlig utskårne trestaven merket Bård, som skjelettets knokkelfingre hadde klamret til sitt beinrangelbryst.
Også budstikken inneholdt et manuskript skrevet på skinn. To pergamenter var knyttet sammen med bånd.
Forsiktig rullet hun opp de skjøre skinnene:
Min bror Sigurd ønsket meg velkommen hjem på høvisk vis, men holdt seg ellers borte fra meg og mine. Som gårdens årmann var han vant til å være høvding i mitt fravær, og det tynget ham å gi all sin makt tilbake til meg. Skjønt slik er Sigurds skjebne.
Stor var min glede over å se Solvor og min sønn Vegard, som lo og pludret mot meg. Vanskelig å fatte at den vesle skrotten en gang i tiden vil arve gården og overta som høvding. Til min hustru hadde jeg med gaver som tente gleden i ansiktet hennes. Hun fikk de vakreste smykker og de edleste stoffer, og kosteligst av alt: et magisk pulver som, uttynnet i olje, gjorde hennes øyne til mørke tjern av skjønnhet.
Bård ristet disse runer.
Med et henført sukk la Astrid pergamentet fra seg. Teksten fortsatte på et annet pergament, grovere enn det første:
Mitt sinn er formørket av tunge tanker.
Frillene på gården har fortalt meg om Jostein, Kark, Eirik, Njål og alle de andre mennene som har tilbedt Solvor i mitt fravær. Jeg har alltid stolt på henne. Men nå vet jeg at hun har sviktet meg. Noen har stjålet min plass ikke bare ved høysetet, men også i ektesengen. Og jeg vet hvem han er.
Sigrid volve røpet at hun hadde seidet og galdret på blotet ved vårjevndøgn for en rask fødsel og et friskt barn. Trass i trolldommen fortalte Jorunn jordmor at fødselen en drøy uke senere hadde vært hard og lang og at de lenge fryktet at verken Solvor eller barnet ville overleve.
Jeg spør meg selv, for jeg makter ikke å spørre henne jeg elsker: Hvem er far til Solvors sønn?
I går kom jeg over dem, de var alene, de hadde stukket seg vekk i en stue som pleier å stå tom. De hadde tent lys og skjenket seg vin. De skremte blikkene røpet hva jeg avbrøt.
Min ære befaler meg. For dette svik skal han bøte med livet! I morgen tidlig skal det skje.
Bård ristet disse runer.
Også i den andre kisten lå et skjelett, en budstikke og et sølvskrin.
Teksten på pergamentet i skrinet var kort:
Ville vetter drepte tapre Sigurd. Mørkets makter tok hans liv og etterlot ham kald og forvridd, men uten en skramme.
Tord skald ristet disse runer.
Navnet Sigurd – Sigurðr på norrønt – var ristet inn i budstikken. Teksten på pergamentet var usammenhengende og uforståelig:
Døren låst [uleselig] holde uvettene ute [uleselig] fyller rommet med heslige skrik [uleselig] hevn for min ugjerning [uleselig] noen er i rommet hos meg –
En lang strek, flenget inn i skinnet i villskap, buktet seg fra den siste runen og nedover pergamentet.
Skjelettet i den tredje kisten var mindre og vevrere enn de to første.
En kvinne.
Ut av budstikken med Solvors navn, trakk Astrid enda en pergamentrull:
Min kjæreste sønn, min synd, min skam, min sorg. Min kjærlighet til ham er spekket med splinter av sinne og sorg som han ikke kan lastes for.
I dølgsmål tok jeg Vegard med til min søster og hennes amme på nabogården. Bård har ikke spurt etter ham. Men i min husbonds ørneblikk ser jeg hans tause bebreidelse. Bård er verken blind eller dum. Selvsagt har han forstått. Han vet.
Da han kom over oss i den tomme stuen, så jeg i blikket hans hva han tenkte.
Sjalusien. Skuffelsen. Sinnet. Sorgen.
Jeg vet hva jeg må gjøre.
Solvor ristet disse runer.
I sølvskrinet lå det siste og syvende pergamentet:
I dag skal de hauglegges.
Vikinghøvdingen Bård, hans skjønne hustru Solvor og hans tvillingbror Sigurd ble drept på én og samme dag. Mysteriet knuger egnen. Folk spør seg hvem som tok dem av dage? Hvorfor? Hvordan?
Mine lepper er forseglet, min forvirring grenseløs.
Så godt som mitt minne og mine skakede sanser tillater meg, skal jeg berette om omstendighetene rundt de tre dødsfallene.
Miðr morgun (moderne tid: kl. 6)
Den første som ble drept, var Bård.
Gården var i ferd med å våkne. Først hørte vi rop, skrik og skrål og dernest en veldig hamring. Sammen med flere andre kom jeg løpende til. Sigurd sto utenfor den låste døren til feststuen og slo løs på døren med øks. Da han så oss, vinket han oss til seg og ropte fortvilet: Hjelp meg! Bård er der inne sammen med Jostein! De slåss! Jeg kommer ikke inn, døren er låst!
Med øks og spett sprengte vi opp døren, som ikke bare var låst, men også blokkert med en innvendig tverrbjelke. Da vi tumlet inn i rommet, var vi alle klar til å ta opp kampen mot Jostein. Men han var borte. Bård var alene i rommet. Han lå døende på gulvet, badende i sitt eget blod, og med kniven til Jostein i brystet. Men hvor var tjenestegutten?
Sigurd knelte ved sin brors side. Det samme gjorde jeg.
På gulvet foran seg hadde Bård – i blod – skrevet et ord med runer:
Men ordet ga ingen mening. Var det skrevet i villelse?
Jeg grep hånden hans. Hvem har knivstukket deg? spurte jeg.
Han nølte. Så stønnet han frem et navn:
Cæsar.
Det meningsløse svaret forbløffet alle, men snart forsto jeg hvem som var høvdingens banemann. Men hvordan hadde han klart å unnslippe det låste rommet etter å ha knivstukket Bård?
Jeg holdt høvdingens hånd i min mens livet ebbet ut av ham.
Slik døde Bård.
Vi gjennomsøkte rommet og lette etter hemmelige utganger, men fant ingen.
Sigurd pågrep tjenestegutten borte ved en løe, men han bedyret sin uskyld. En ungpike forsikret rødmende at Jostein hadde sovet hos henne hele natten og morgenen med.
Hvem i Hel er Cæsar? undret Sigurd.
Undorn (moderne tid: kl. 15)
Jeg fikk aldri fortalt ham om de gamle romernes høvding. Sigurd døde senere den samme dagen.
Han hadde vært hos Solvor for å trøste henne med vin og lindrende ord. Samtidig må noen ha gjemt seg i mørket i stuen hans. Noen ventet da han hastet inn og låste døren. Sigurd rakk å sette seg ved bordet og riste noen ganske få runer, i sanseløs redsel, før han ble var at stuen ikke var tom.
Han var ikke alene.
Ingen vet hva som skjedde bak den låste døren. Men vi som kom løpende til, hørte den ville slåsskampen på liv og død. Som galninger skrek og kauket kamphanene om villvetter og demoner. Krakker og benker og bord ble kastet veggimellom.
Brått ble alt stille.
Da vi fikk slått opp den låste døren, fant vi Sigurd død. Og alene. Hans bunnløse øyne var vilt oppsperret. Knapt et møbel var urørt. Benker og stoler var splintret. Men Sigurd var uten en skramme.
Slik døde Sigurd.
Hvor var mannen han hadde slåss med? Hvem var Sigurds drapsmann, og hvordan hadde han unnsluppet det låste rommet?
Var det virkelig vettene?
Náttmál (moderne tid: kl. 21)
Skjebnens tredje offer ble Solvor.
Gården var i ferd med å falle til ro for natten da noen skrek opp om brann! Vi hev oss i klærne og styrtet ut. Fra dørsprekken i en av årestuene som ikke var i bruk nå sommerstid, sivet det ut røyk. Vi røsket i døren, men den var låst. Da vi endelig fikk sprengt opp døren, veltet tykk, svart røyk ut av rommet. Også her satt nøkkelen i låsen på innsiden.
På gulvet under langbenken lå Solvor. Hun hadde krøkt seg sammen i fosterstilling.
Vi bar henne ut i friskluft, men det var for sent. Røyken hadde tatt liv av henne.
Noen hadde stappet strie og halm i ljoren og tent på i åren. Da flammene i den åpne peisen fenget, var røykåpningen i taket tettet igjen.
Hvem ville se elskelige Solvor død? Og hvorfor hadde hun ikke kjempet imot? Selv blindet av røyk kunne hun ha funnet døren og låst seg ut.
Slik døde Solvor.
Og slik ender den lønndomsfulle historien om Bård, Sigurd og Solvor.
Tord skald ristet disse runer.
Astrid la det siste pergamentet fra seg, smilte trist for seg selv og strøk en lokk av håret bort fra pannen.
Hun forsto.
De syv pergamentene rommet alle ledetrådene som skulle til for å løse drapsgåten.
Motiv. Metode. Morder.
Det gjaldt bare å forstå fortidens spor.
Hvem drepte hvem?
Løs gåten ved hjelp av ledetråder, ordforklaringer og runealfabetet – eller lesløsningen nedenfor.
Solen var i ferd med å gå ned på den klare himmelen da Astrid Haugen samlet gruppen av kolleger, folk fra det lokale historielaget, kirkevergen og et knippe journalister for å avdekke løsningen på mysteriet.
Hun førte forsamlingen bak stavkirken. Det føltes riktig å avrunde det tusen år gamle dramaet nettopp her. Arkeologene hadde undersøkt kirketuftene, og etter all sannsynlighet var stavkirken reist på samme grunn som Bårds vikinggård. De tre likene, budstikkene og sølvskrinene var blitt flyttet fra en gravhaug og over i kistene under stavkirken da kirken ble bygd en gang på 1100-tallet.
Et kjølig vinddrag sto inn fra fjorden da Astrid klappet i hendene for å få gruppens oppmerksomhet.
"I kveld skal jeg fortelle dere hvem som drepte de tre som lå gravlagt under gulvet i stavkirken," sa Astrid. "Og jeg skal fortelle hvorfor og hvordan."
"Når ble du Frøken Detektiv?" spurte en humrende kollega som hadde lest de syv pergamentene flere ganger uten å skjønne noe som helst.
"Akkurat som i arkeologien, ligger løsningen i dagen," sa Astrid. "Vi ser den bare ikke. Og akkurat som i arkeologien, må vi vite hvordan vi skal forstå og tolke alle ledetrådene og opplysningene."
"Få høre da!" ropte en annen kollega utålmodig.
Astrid kremtet. "Først må vi finne drapsmotivene. Vikinghøvdingen Bård kommer hjem til sin kone og sin lille sønn etter en lang seilas til Middelhavet. De første dagene er alt såre vel. Men snart forstår han at sønnen ikke kan være hans. Han reiste hjemmefra i slutten av mai. Det kan vi fastslå fordi villepletrærne nettopp hadde begynt å blomstre. Og han kom hjem akkurat i tide til sommersolfesten året etter. Feiringen av sommersolverv fant sted 21. juni. Da var barnet tre måneder gammelt. Hvis barnet var Bårds, ville gutten ha vært fire måneder."
Flere av de tilstedeværende begynte å regne på fingrene.
"Klarte han virkelig å se at spedbarnet var én måned for ungt til å være hans?" spurte en av journalistene.
"En mann?" lo en av kvinnene.
"Hvis han ikke fornemmet det," svarte Astrid, "skjønte han det da han hørte at barnet var blitt født en ukes tid etter vårblotet, som fant sted ved vårjevndøgn. 21. mars. Da må barnet ha blitt unnfanget i slutten av juni, en måned etter at Bård reiste. Selv om Solvor overskred termin med flere uker, ville hun ha født Bårds barn i god tid før vårjevndøgn."
"Så hvem var faren?" spurte en mann fra historielaget.
"Vi har ikke så mange å velge blant," svarte Astrid. "Hadde hun forlystet seg med tjenestegutten i husbondens fravær? Smeden? Høvdingen på nabogården? Barndomsvennen? Eller kanskje en helt annet? Bårds mistanke falt raskt på tvillingbroren Sigurd. I teksten henviste han i samme åndedrag til ektesengen og høysetet, høvdingens plass. Som årmann – høvdingens stedfortreder – hadde Sigurd vært den som satt i høysetet i Bårds fravær. Sigurd hadde alltid misunt tvillingbroren. Ikke bare visste Bård at Sigurd begjærte gården, men kona med. Og rett før drapene kom Bård tilfeldigvis – eller kanskje ikke så tilfeldig – over Sigurd og Solvor i en tom stue, der de satt med tente lys og vin. Han oppfattet naturlig nok situasjonen som svært intim."
"Så det var Bård som drepte Sigurd?" spurte en av journalistene, som ikke hadde lest oversettelsen av tekstene spesielt nøye.
Astrid ristet på hodet. "Sigurd var sammen med dem som fant Bård knivstukket. Sigurd fortalte at han hadde sett en tjenestegutt komme ut av det låste rommet, der Bård lå døende. Og Sigurd ble observert mens han sto og hamret på døren og forsøkte å komme inn for å hjelpe sin bror."
"Så hvordan var Bård blitt knivstukket bak en låst dør?" spurte en av arkeologene. "Og hvorfor låste han ikke opp for å tilkalle hjelp?"
"Fordi morderen sto utenfor og ville inn! Det var broren Sigurd han flyktet fra!" Astrid smilte til de forbløffede ansiktene og fortsatte: "Tidlig den morgenen lokket Bård med seg Sigurd til feststuen for å drepe ham. Men Sigurd hadde forstått at hevngjerrige og ærekjære Bård ville ta livet av ham. Derfor var han forberedt. På forhånd hadde han stjålet kniven til tjenestegutten Jostein, og før Bård rakk å angripe ham, knivstakk Sigurd broren i brystet. I motsetning til krigervikingen Bård, var Sigurd uvant med kamp. Bård falt slett ikke død om selv om kniven sto i brystet på ham. Tvert i mot hevet han sitt eget våpen. I panikk flyktet Sigurd ut av stuen. Men han innså snart at han var nødt til å fullføre drapet. Samtidig var Bård nå så svekket av blodtapet at han ikke var i stand til å forsvare seg. Derfor låste og boltet han døren innenfra – idet Sigurd kom tilbake for å fullende sin ugjerning. Desperat forsøkte Sigurd å slå inn døren med øks. Alt bråket tiltrakk seg oppmerksomhet, og da Tord skald og de andre kom løpende for å se hva som sto på, måtte Sigurd late som om han ville inn for å redde sin bror. Han løy og sa at han hadde sett tjenestegutten flykte. Med Bård ute av veien ville han overta gården, Solvor og sønnen Vegard.
En av journalistene klødde seg i hodet. "Hvis Bård ville røpe morderen – hvorfor skrev han ikke Sigurds navn med blodet sitt? Og hva i huleste mente han med Cæsar?"
"Det var faktisk brorens navn han skrev. Men han visste at Sigurd lett ville gni blodrunene utover hvis han gjenkjente navnet sitt. Så for å forvirre sin bror, skrev Bård runetegnene i en kode som han visste at bare skalden Tord ville forstå. Koden kalles cæsar-chiffer fordi Julius Cæsar brukte den da han sendte hemmelige meldinger til generalene sine. Teknikken er rett og slett å forskyve tegnene én eller flere plasser til høyre eller venstre."
"Behersket vikingene koder da?" spurte en journalist.
"Absolutt!" svarte Astrid. "Lønnruner! Kvistruner! Plassforskyvninger! På den kjente Röksteinen fra 800-tallet er det brukt ikke mindre enn tre kryptiske kodesystemer!"
"Hva mente du med cæsar-chiffer?" spurte en fra historielaget.
"Bård hadde byttet ut hver rune med tegnet en plass til venstre. I vårt moderne alfabet ville dermed Bårds kode for BCD komme ut som ABC. Navnet Sigurd – altså Sigurðr – så i futharkens runer slik ut –"
"Siden det ikke fantes noen rune for G, brukte de K-runen for denne lyden. Vår moderne D var erstattet med runen þ, og bakerst slengte man en maskulin endelse."
Men det sto jo verken Sigurd eller Sigurðr?" innvendte en journalist.
"Som jeg nettopp forklarte," sa Astrid med et tålmodig sukk, "forrykket Bård hvert tegn ett steg tilbake, ble navnet ble seende slik ut –"
"Dermed gjenkjente ikke Sigurd sitt eget navn."
"Du sa at Vegard var Sigurds sønn," sa en av kvinnene fra historielaget. "Det betyr at Sigurd og Solvor virkelig hadde et forhold?"
"Slett ikke," sa Astrid. "Jeg hadde nær sagt: Tvert imot! Og dette poenget leder oss videre til neste drap – drapet på Sigurd. Etter at Bård hadde reist i viking, ble Solvor voldtatt. Av Sigurd! Det var derfor hun alltid unngikk ham. Hun hatet ham! Denne grenseløse fornedrelsen, å bli tatt med vold og attpåtil føde voldtektsmannens barn, kunne hun ikke røpe overfor sin mann. Når du leser hennes tekst, vil du gjenkjenne både hennes kjærlighet og sorg over det undertrykte hat hun følte for sønnen som var avlet i vold. Verken hennes æresfølelse eller respekten for husbonden tillot henne å røpe hva Sigurd hadde gjort. Men da hun ante at Bård begynte å fatte mistanke, besluttet Solvor – akkurat som ektemannen – å ta Sigurd av dage. Da Bård kom over dem i en av stuene, avbrøt han ikke et stevnemøte, men et drap! Solvor skulle til å forgifte sin svoger! Hadde ikke Bård dukket opp, ville Sigurd ha drukket den forgiftede vinen."
"Hadde Solvor tilgang til gift?" spurte en journalist skeptisk.
"Bård hadde med seg en gave fra Italia – et magisk pulver som skulle gjøre henne enda vakrere og omgjøre hennes øyne til dype tjern av skjønnhet. De fleste av oss kjenner giften som et kosmetisk middel fordi den, fortynnet, er blitt brukt av kvinner til alle tider til å forstørre pupillene. Skjønnhetsmiddelet belladonna utvinnes av planten Atropa belladonna, som produserer en av verdens sterkeste gifter. Trolig hadde Bård advart henne da hun fikk gaven. Hun blandet ren belladonna i vinen som hun skjenket Sigurd, første gang da de ble avbrutt av Bård, og andre gang da han trøstet henne etter Bårds død. Og denne siste gangen drakk han vinen."
"Skrev ikke både Sigurd og skalden at Sigurd sloss med noen i det låste rommet?"
"Den korte og forvirrede teksten Sigurd skrev, og den rabiate oppførselen hans i det låste rommet, viser klassiske symptomer på belladonnaforgiftning. Han hallusinerte. Det var derfor han forsøkte å låse de innbilte forfølgerne – vettene – ute. I tillegg til hallusinasjoner fikk han synsforstyrrelser, store pupiller, hjertebank, han ble svimmel og forvirret. Med voldsomme kramper sloss han mot innbilte fiender. Han gikk amok! De som sto utenfor, trodde naturlig nok han kjempet mot et menneske. Men Sigurd kjempet en kamp mot giftens hallusinasjoner. Derfor fant de ham død – men uten en skramme."
"Hvem drepte Solvor?" spurte en mann fra historielaget. "Hadde hun en annen elsker?"
"Solvor var sin mann tro. Henvisningene til skam, sorg, sinne og hat i hennes tekst, handlet ikke om anger eller ekteskapsbrudd. Følelsene skyldtes skammen og raseriet hun følte som offer. Vikingkvinner var stolte og ærekjære, akkurat som mennene. Å bli voldtatt var en grusom fornedrelse. I det lengste hadde hun håpet at Bård ville tro at Vegard var hans sønn, men da livsløgnen brast, og hun i tillegg mistet sin mann, hadde hun lite igjen å leve for. Hun var en knust og knuget enke. Hun hadde allerede leverte fra seg sønnen til sin søster fordi hun visste at søsteren ville gi Vegard et godt liv. Tynget av sorg, skam og ubegrunnet selvbebreidelse stengte hun seg inne i en årestue, tettet ljoren i taket over ildstedet og tente på. Hun døde av kullosforgiftning. Solvor," avsluttet Astrid stille, "tok sitt eget liv."
Senere, da alle de andre hadde kjørt av gårde, sto Astrid alene igjen utenfor stavkirken. Nedenfor lå fjorden blank og kald. Borte ved odden bjeffet en hund.
Hun skottet opp på kirken.
Lik demoner strakte dragehodene hals og glefset mot himmelen fra mønene. Silhuetten av de svimlende spirene og kirketakene – noen runde, noen spisse – skimret i motlyset fra skumringens svinnende lød.
Så smilte hun litt for seg selv. For et funn! For en arkeologisk skatt! – Til slutt, tenkte hun, får du din belønning.
Forfatteren ønsker å takke: Jonas Nordby ved Runearkivet, Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, Gustav Redalen i Det norske hageselskap,og Arild Hauge for bistand og gode råd.
