København/Tingbjerg/Sjællands Odde

– JA, DER VAR faktisk kjøkkenet, smiler han litt skjevt. Han skuer utover den tomme plassen mellom to hus. Syv duer hakker i tøyrester og søppel der Rune Larsen og de andre i Ungdomshuset laget vegetarmiddager og nattmat frem til 5. mars i år. Da jevnet gravemaskinene «ungdommenes andre hjem» med jorden.

Denne uken var turen kommet til huset Cigarkassen i Christiania. Innbyggerne så dette som begynnelsen på rivingen av fristaden og reagerte med å mobilisere støttespillere over hele København. Det kom til voldsomme sammenstøt med politiet. Sammen med Ungdomshuset har Christiania i flere tiår vært en tydelig del av forestillingen om det frie Danmark. Et hyggelig, sjarmerende land hvor Kardemommeloven nærmest var innført, og hvor anarkister og subkulturelle kunne surre med sitt. Men nå er Danmark i krig i Irak, det stilles strenge krav til de arbeidsledige, innvandringen strammes inn, og politikerne går til kamp mot den alternative kulturen.

1. mars i år begynte politiet «ryddingen av huset». Storsamfunnet satte hardt mot hardt. Den alternative kulturen gjorde det samme: Bydelen Nørrebro sto i brann. Demonstrantene kastet brannbomber, brostein og flasker. Politiet brukte tåregass. 217 aktivister ble arrestert.

– Vi har de siste årene holdt over hundre fredelige demonstrasjoner, men vi blir aldri hørt, sier Larsen.

Siden 1982, da kommunen ga de unge nøkkelen til Ungdomshuset, har det vært en viktig politisk ungdomsarena utenfor partistrukturene, en storscene for alternativ musikk og rammen rundt et spesielt ungdomsmiljø hvor flere tusen har følt seg velkommen. Stine Maarbjerg var med da Ungdoms- huset ble startet.

– Nå strammer myndighetene inn overfor alt som er alternativt. Samtidig blir Danmark mer intolerant, både overfor alternativ kultur og innvandrere, sier Maarbjerg.

Velferd som ideologi.

Den borgerlige regjeringen har siden 2001 også gått imot fristaden Christiania. Rettssaker er ventet.

– Jeg vet ikke, svarer Rune Larsen på spørsmål om han tror den berømte fristaden fortsatt eksisterer om fem år.

– De er vekk om fem år, sier Noa Redington. Han er redaktør for MandagMorgen, et ukebrev for ledere og beslutningstagere. – Det er skjedd et stemningsskifte i det danske samfunnet som Christiania-borgerne ikke har forstått. Dessuten er ikke fristaden akkurat noe laboratorium for nytenkning og toleranse lenger, sier Redington.

For ti år siden ble selve velferdssamfunnet sett på som en samlende kraft. Nå mener mange at «ikke hvem som helst skal få ta del i gildet». De som ikke vil være en del av den danske kulturen, men velger å stå utenfor med sin alternativkultur eller innvandrerkultur, får finne seg i å være utenfor. Derfor er det blitt lov å sette hardt mot hardt. Dette har særlig innvandringsskeptiske Dansk Folkeparti profitert på. Og dette er statsminister Anders Fogh Rasmussens støtteparti.

Stemningsskiftet kom etter valget i 2001, da Fogh Rasmussens Venstre stormet frem godt hjulpet av Dansk Folkeparti. Fire år etterpå gjorde Socialdemokraterne sitt dårligste valg i manns minne. De som tradisjonelt hevdet å ha monopol på velferd, fellesskap og samhold, hadde tapt.

– Nå var det plutselig lov å si mange ting. Som at Christiania skulle ryddes, at man tok et oppgjør med innvandringspolitikken. Velferdsstaten blir, uavhengig av parti og høyre/venstre-skalaen, en dansk identitet og en strategi for å beskytte seg mot globaliseringen, sier Redington og peker på at danskene er dårligst i Europa til å få innvandrere i jobb.

– Det må en ekstrem oppstramming til, understreker han.

Denne måneden har Danmark fått et nytt parti, Ny Alliance, ledet av Naser Khader. Han stiftet i fjor foreningen Demokratiske Muslimer som en motvekt til fundamentalistiske motstandere av Muhammed-karikaturene.

Det nye partiet, som allerede har 18 000 medlemmer, er et resultat av at Khader ikke lyktes i å skyve sitt tidligere parti Radikale Venstre mot høyre.

Ingen danske venner.

– Du er kommet til det mest belastede stedet i hele Danmark. Sorry, det er ingen her som snakker dansk, svarer en ung mann høflig på spørsmål om intervju. Vi er i Tingbjerg. En halvtimes kjøretur fra Rådhusplassen. Stedet er først på postverkets kjørelister, så postbetjentene ikke skal måtte være der for sent på kvelden.

Politiassistent Stina Anvig ved Brandshøj og Husum politistasjon som dekker Tingbjerg, bekrefter at det er et område med problemer, men avviser at det er farlig å ferdes der.

– Det er ikke flere overfall her enn andre steder i København, men vi har hatt en del tilfeller der ungdom har satt fyr på søppelcontainere, sier hun.

– Tingbjerg er en ghetto. I Danmark kan alle komme oppover, men ikke hvis man blir her, sier Ashkan Kamali og ser bort på kameraten Mahir Ekici. Andelen innvandrere i Tingbjerg er tre ganger høyere enn landsgjennomsnittet. På Tingbjerg Folkeskole er 80 prosent av elevene utenlandske.

– Jeg er født i Danmark, men faren min kan ikke dansk. Han lever veldig innelukket, sier Ashkan Kamali, og mener skolegangen har gjort at han forstår dansk kultur bedre enn sin far. Og at hans barn igjen vil ha et håp om å bli integrert.

Guttene mener utdannelse er den viktigste nøkkelen til å forstå det danske samfunnet. Innvandrere fra land som Iran, India og Pakistan har en kulturell forståelse for dette, mener de, mens utdannelse er mer fremmed i arabiske land og kurdiske områder.

– Disse skillene forverres med den danske måten å håndtere dette på, som at vi bor totalt adskilt fra dansker, sier Ekici. – Da jeg gikk på barneskolen, var det én danske i klassen. Nå går jeg på videregående og er den eneste utlendingen. Likevel har jeg ingen danske venner. De fikk sjokk da jeg sa noe riktig på skolen, sier Kamali og smiler. Han tar en vekterutdanning, mens Ekici gjør ferdig videregående skole.

– Ingen i klassen tør komme på besøk til meg for å gjøre lekser: «Du bor jo i Tingbjerg», sier de.

Utestenges.

Danskene har kjørt en tøffere linje enn Norge og Sverige. Den sittende danske regjeringen har begrenset innvandringen ved å kutte i starttilskuddet for nyankomne og heve aldersgrensen for ekteskap med utenlandske borgere.

– Dansk politikk er at ikke alle skal være en del av samfunnet. Derfor har man ulike tester som er med på å marginalisere innvandrerne. Dette bidrar ikke til inkludering. Fra noen politikeres side er dette bevisst, mener kommunikasjonssjef i Dansk Flyktningehjelp, Susse Maria Holst.

Kamali og Ekici mener innstramningene har hatt lite for seg:

– Det skjer masse illegal innvandring som danskene ikke vet om. Aldersgrensen har bare gjort at de som kommer må leve under jorden, jobbe svart, og holde seg nær familien. De kommer ikke ut i samfunnet der de kan bli integrert, sier de to. Også statsminister Anders Fogh Rasmussens håndtering av bråket etter Jyllands-Postens publisering av Muhammed-karikaturene har opprørt befolkningen i Tingbjerg.

– Fogh kunne invitert til dialog og håndtert saken på en helt annen måte, mener Ekici. – Han snakket bare om fri presse, og ytringsfrihet. Saken handler like mye om forståelse, respekt og religionsfrihet. Vi respekterer at religionen i liten grad preger dagliglivet til danskene, da må de kunne respektere vår måte å tro på, legger han til.

Det homogene samfunnet. Førsteamanuensis Jan Erik Grindheim flyttet til København i 1994 for å forske på europeisk politikk. Norge hadde nettopp sagt nei til EU, det var et halvt år siden OL på Lillehammer. Likevel slo det ham:

At den danske kulturen var nasjonalistisk, ganske lukket og selvgod. At hyggen han så for seg, bare gjaldt danskene imellom.

Mens svenskene er kjent for internasjonalt næringsliv, og den norske kulturen bærer preg av store forskjeller fra sted til sted i et langstrakt land, har nasjonalfølelsen i Danmark utviklet seg annerledes.

– Danmark er et veldig lite land. Med et tradisjonelt, homogent samfunn og et hierarkisk system, sier Grindheim.

Samtidig har danskene tatt et oppgjør med sin egen velferdsstat.

– Danskene følte at en snillistisk «ta vare på-mentalitet» hadde gått for langt. Fogh Rasmussen har likevel ikke fjernet velferdsordninger, men han har strammet opp, understreker han. Det danske handelsfolket – med storgårder og små fiskebåter, avhengig av handel, uten oljeinntekter – var lutter øre.

Kulturen utfordres. Hvor er det deilige, hyggelige Danmark vi kjenner? Nordvest på Sjælland, geografisk midt i Danmark, der solen skinner lengst, ligger landets beste badestrand. «Lys, liv og landskap» lover kommunen på sine hjemmesider. Målt etter forrige kommunevalg, fortsatt en sosialdemokratisk høyborg. Sjællands Odde i Odsherred kommune.

Tom Hansen ble fisker på sine eldre dager etter mange år i ungdomspsykiatrien. Han arvet det gule huset nærmest den lille havnen bak moloen i fiskerlandsbyen på Sjællands Odde.

– Jeg har tenkt mye på hva som skjer her i landet. Vi har en manglende toleranse i Danmark. Kanskje fordi vi føler at kulturen vår blir utfordret. Alle snakker om dette. Om kulturkampen, sier han som selv er sosialdemokrat av hele sitt hjerte.

– De spiller på frykt og sier det folk vil høre, sier Hansen om det han kaller «Regjeringens propagandamaskineri». Den danske regjeringen har i motsetning til den norske og svenske valgt å støtte det USA-ledede angrepet på Irak.

– Danmarks Irak-krig handler bare om et takk for sist til USA, ikke om trygghet, men om makt, sier han mens han skrur fast noen løse skruer i ripa på båten. Som Frp-koden. Her hjemme følger SVs nestleder Audun Lysbakken situasjonen i dansk politikk, blant annet gjennom kontakten med lillesøsterpartiet i Danmark, Sosialistisk Folkeparti.

– Det har vært umulig med politisk samling på venstresiden slik vi nå har i Norge. Derfor har dansk politikk beveget seg langt til høyre i viktige spørsmål som innvandring, inkludering og økonomisk politikk, sier Lysbakken og forteller at den danske venstresiden nå ønsker å lære av de rød-grønne partiene i Norge.

– Man må passe seg for å forklare dette med folkesjelen, men heller søke forklaring i politisk styrkeforhold, og også se på at danske medier har støttet høyresiden, sier Lysbakken.

– Men det er en sammenheng mellom den norske debatten om Frp-koden og forsøket på å forstå suksessen til Dansk Folkeparti, sier Lysbakken.

Få jobber.

Cirka halve den danske befolkningen er utenfor arbeidslivet. På Sjællands Odde er andelen vesentlig høyere. Mange er pensjonister eller utenfor arbeidslivet av andre grunner. De er eksempler på hvorfor statsminister Anders Fogh Rasmussen i sin nyttårstale til det danske folk i 2006 måtte påpeke at danskene lever lenge og er lenge utenfor arbeidslivet.

– Fortsetter den utviklingen, så blir det flere og flere som vil trekke på det offentlige. Og færre og færre til å betale skatt. Det sier seg selv at det ikke henger sammen, sa statsministeren. Pensjonsalderen er hevet, men bare en tredjedel av danskene vil jobbe til de er 65, ifølge en fersk undersøkelse. Trygderettigheter er også strammet inn. Det samme er ytelser til de arbeidsledige.

Hyggen en myte.

– Alt strammes inn. Alle skal i arbeid. Det snakkes om den globale konkurransen. Det er arbeidsgiverne som påvirker politikerne til dette, ikke vanlige velgere, sier københavnmannen Sebastian Østergård. Han har vært to måneder på kontanthjelp.

Nå må han velge enten utdanning, omplassering eller trygd. Østergård er utdannet fotograf. Nå skal han bli murer, eller kanskje drosjesjåfør? Det kreves at han velger noe som raskt bringer ham i arbeid.

– Danskene er blitt rikere. Og seg selv nærmest. Jo mer man har, desto mer er man redd for å miste. Og fremtidsfrykten utnyttes av politikerne, mener han. – Du, det med at Danmark er så hyggelig. Det er nok bare en myte. Når danskene går på gaten, ser de i asfalten og smiler sjelden, sier han.

Det er som det er en statshemmelighet han røper. Han blir stille og litt flau.

– Før hadde man mer sympati med dem som hadde lite. Nå snakker alle om å lage overskudd, sier Østergård.

Frihetsinnskrenkning. Bak en jukeboks, like ved de fire spilleautomatene og biljardbordet på den lokale bodegaen på Sjællands Odde. I det ombygde meieriet, hvor det nå kommer øl fra tankene og vin fra flaskene, der sitter Lis Kristiansen og Hanne Faud. De drikker vin, øl og røyker sammen med kjente.

Kristiansen var i mange år medlem av Socialdemokraterne. Nå har hun meldt seg ut og stemmer Dansk Folkeparti. – De snakker om det folk bryr seg om. Spesielt oss eldre. Jeg føler vi bare betaler masse skatt uten å få noe igjen. Socialdemokraterne kranglet internt. Jeg tror ikke på dem lenger, sier hun.

I august kommer en ny innstramning: Det skal innføres røykelov. I Danmark. – Tenk på alle de små, lokale kroene og bodegaene som finnes i dette landet. Mange av disse stedene kommer til å gå under, tror Faud og Kristiansen.

Et viktig stykke dansk lokalkultur vil da være tapt i kampen, uten at danskene kan skylde på globalisering og fremmede religioner.

For de danske politikerne er opptatt av helse. Og at danskene må tenke på seg selv.