– JEG ER EN KOMIKER i verdensklasse, sier den førtiårige komikeren Christine Koht uanfektet og trekker pusten.

Hun står i gangen i sin loftsleilighet på Grünerløkka, med den vesle bikkja Pippi logrende i armene. Hun ser tenksomt ut i luften. – Altså, Pernille mener at jeg kanskje ikke burde si det selv, at jeg burde være tålmodig og vente til for eksempel Thomas Giertsen eller Bård og Harald sier det i en eller annen sammenheng. Det ville være bedre. Mer troverdig på en måte. Christine Koht nikker.

– Og det er godt mulig hun har rett i det. Men jeg sier det selv, jeg. Det er liksom ikke noen grunn til å vente på det. Jeg har jo Aftenposten her, og jeg skal vel på coveret – skal jeg ikke det? Og så blir vel intervjuet på en syv–åtte sider ikke sant, eller blir det hele bilaget? Det synes jeg det bør bli. Og da er det like greit at jeg sier det selv. Jeg er en komiker i verdensklasse.

Jeg skylder leseren å informere om at jeg kjenner Christine Koht fra før. Jeg har jobbet i redaksjonen hennes under arbeidet med TV-serien «Jan Johansen». Og lurer du på om hun tuller når hun sier at hun er en komiker i verdensklasse, så er svaret mitt: Jeg vet ikke. Antagelig er det litt av det ene og litt av det andre. Og antagelig er det ikke så nøye for Christine Koht heller; hun synes bare det er morsomt å si det: Hei, Jeg heter Christine Koht. Jeg er en komiker i verdensklasse. – Jeg vet egentlig ikke engang om jeg er komiker, sier Christine.

– Men du kan ringe kjønnsforsker Wenche Mühleisen. Hun forsker på meg. Det er sant. Jeg har en egen forsker. Hun sier jeg sprenger kjønnsgrenser. Og så sier hun at jeg ikke er programleder, og ikke komiker, men underholdningsforsker. Christine Koht ser på meg.

– Fikk du det med deg? spør hun. – Underholdningsforsker. Det synes jeg er et bra ord.

Og nå skal vi altså tilbringe et par dager med henne, både i anledning sommer- showet hun neste uke setter opp i Fredrikstad, og det sangprogrammet hun skal lede på NRK til høsten.

Kaoskontroll.

Vi har kommet hjem til henne på Sofienberg, til en loftsleilighet over to plan, nylig redesignet for en snau million kroner av en sofistikert interiørarkitekt med frie tøyler, men det er vanskelig å få øye på alle de designmessige finessene; til dét er det for rotete. Rundt omkring på gulvet står kasser med bøker, kasser med vin, et tørkestativ, tre gullrute-statuetter og et umontert stereoanlegg. Langs veggene står bilder det ikke er funnet plass til ennå. På veggen henger et maleri av en røykende Kjell Magne Bondevik med kappe og en lysende glorie rundt hodet. Og i en rød sofa ligger den innbilt gravide terrieren Pippi og gnager på en teddybjørn.

Vi skal ut i parken med hunden, men likevel forløper den første timen seg slik:

Christine Koht kommer hektisk ut av badet iført en sort genser med sølvtråder, en stor dongerishorts og ridestøvler.

Hun tenner seg en sigarett hun selv har rullet og sier at hun er klar hvert øyeblikk.

Hun tar to trekk og returnerer til badet og legger på et lag leppestift.

Hun kommer ut igjen og tar to nye trekk av sigaretten.

Hun gjentar hun er klar hvert øyeblikk, og så returnerer hun til badet og legger på mascara. Snart er hun tilbake i stuen for å ta en telefon. Så går hun på toalettet.

Og så tar hun to nye trekk av sigaretten.

Hun sier at nå går vi hvert øyeblikk, og så ringer hun manageren sin for å gi noen beskjeder.

Så går hun på badet og legger på rouge.

Hunden logrer.

Christine Koht sier at ja da, nå skal vi snart gå ut. Så ruller hun seg en ny sigarett, tar to nye trekk og henter et strasskjede til seg selv og et strasshalsbånd til Pippi. Så sjekker hun mail. Så tar hun en ny telefon. Så røker hun to nye trekk, og så sier hun at nå skal vi hvert øyeblikk. Hun skulle bare rope på sin samboer, Pernille Rygg, forfatter, oversetter og Christines kjæreste på syttende året. Daglig leder for koht. finnhild. Hun som finner alt. Hun har sittet på et kontor og jobbet mens Christine forbereder turen med hunden.

Pernille kommer.

– Forter du deg litt, sier Christine, det er ikke så nøye hva du har på deg.

Pernille Rygg smiler tålmodig, klapper hunden på hodet og får på seg sko.

– Da er vi klare, sier Christine og ser seg rundt. Hvor er nøklene mine, forresten? Pernille? Hvor er nøklene mine? Pernille finner nøklene. De ligger på benken. – Sånn går hele dagen. Skjønner du, eller?

Show og ferie.

Det blir en hektisk sommer for Christine Koht. Programlederen, som de to siste år har vunnet tre priser under Gullruten, skal ta suksessforestillingen «Koht på scenen» med seg til Fredrikstad med première 27. juni, og like etterpå skal hun starte opptakene til NRKs store høstsatsing, «Singing Office», et sangprogram som skal innlemmes i fredagens gullrekke til vinteren, men som ennå ikke har fått et norsk navn. I tillegg skal hun og Pernille Rygg fjorten dager til Kreta med sine veloppdragne tantebarn og proppe dem fulle av brus, godteri og pizza.

Det er ett av lesbiske tanters privilegium, mener Christine, skjødesløst å skjemme bort barn i familien. Hun kaller prosjektet «Tanter uten grenser», og angivelig har tantebarna det så gøy på slike ferier at en av nevøene allerede har bestemt seg for å bli homofil onkel når han blir stor.

Vel. Ute i parken springer den innbilt gravide Jack Russell-terrieren Pippi rundt med melkespreng og tungen ut av munnen. Christine plukker pinner fra bakken og gir dem til sin samboer. Christine er ikke så flink til å kaste, sier hun, dessuten så blir hun så varm og skitten hvis du skal drive og herje med hunden.

– Det er liksom Pernille som er hundeeieren, sier hun. – Pippi er glad i meg, men hun er mer glad i Pernille. Det er helt fortjent. Det går en uke. Christine Koht sitter i sminkerommet i Oslo Konserthus. Hun skal være konferansier under kvinnekonferansen «Kvinner i tiden» der folk som Ane Dahl Torp, Kari Traa og prinsesse Märtha er blant bidragsyterne. Hun sier at hun er altfor glad i folk til å være nervøs.

– Du vet jo dét? Jeg er veldig glad i folk, gjentar hun. – Jeg har ingen hobbyer, ikke utover at jeg er glad i å gå tur i skogen med Perny og Pippi. Folk er hobbyen min. Folk. Christine Koht har snudd seg i stolen nå. Sminkedamen må vente med pudderet til hun har snakket ferdig.

– Jeg er jo blitt spurt noen ganger hva som egentlig er prosjektet mitt. Og hva er det, egentlig? Jo, det er raushet. Raushet mot folk. Vi lever i en veldig proff tid. Alt skal liksom være så flott. Men egentlig er jo livet litt teit. Hun venter litt, sminkedamen venter også, for det er åpenbart at vi ikke er helt ferdige her.

– Jeg er så glad i feil, det er det jeg er: veldig glad i feil, sier Christine Koht, og så snur hun seg tilfreds tilbake til pudderet.

Glitter og stas.

En kvinne ruller inn et stativ med Christine Kohts berømte gullkjole. Den er fotsid og har en høy, viktoriansk krave. Hun kjøpte den i anledning vinterens Gullruten-utdeling der hun først entret den røde løperen tre ganger og deretter vant prisen som beste programleder.

– Jeg er forferdelig glad i priser, sier Christine. – Det er ikke sånn at jeg går og tenker på det når jeg jobber, men hvis jeg først blir nominert, blir jeg ekstrrrremt oppsatt på å vinne. Det var venner av meg som var engstelige for at jeg ville fly i synet på Katrine Moholt hvis hun vant prisen og ikke jeg. Hehe.

Hun er ferdigsminket. Gullkjolen blir hengende på stativet. Den skal brukes når prinsessen kommer. Man må jo ta de kongelige litt på alvor, som Christine sier. Og nå springer hun inn. Heseblesende.

Hun hoier og strener på kryss og tvers over scenen. Scenen er pyntet i aprikos. Det står blomster ved hver ende, og på en plakat står det: «La deg inspirere!» Christine Koht sier at i dag skal jeg få møte en eventyrer, en OL-vinner, en filmstjerne, en prinsesse – og meg.

– På dagens meny er jeg sorbeten, sier hun. – Hvileretten så å si.

Jøye meg! Deretter forteller hun de 1600 kvinnene i salen at hun er veldig imponert over dagens norske kvinner. At de orker så mye.

– Rekk opp hånden, sier hun – rekk opp hånden den som på en helt vanlig ukedag – etter å ha jobbet hele dagen, laget middag til familien passet på mann og barn – greier å avslutte dagen med å pule! Hun sier pule med tynn L. En viss dannelse har man da med seg fra oppveksten i Asker. – Kom igjen! Ikke vær sjenerte! Opp med hånden!

En kvinne rekker armen i været. Christine Koht ber henne reise seg. Hun spør hva kvinnen heter. Toini, sier hun. – Fantastisk! roper Christine. – Applaus til Toini! Jeg skjønner ikke hvordan du greier det! Jeg kan forstå at du greier å passe barna. Men mannen også? Det virker forferdelig slitsomt! Kvinnene ler. De har kommet til konserthuset for å få inspirasjon, og nå sitter de her med hver sin papirpose med gratis sminkeprodukter og ler så de hikster. – Får du med deg hva jeg sier? Christine Koht har henvendt seg til en av veldig få menn. Han sitter på første rad. Hun hever stemmen. – Hallo! Får du med deg hva jeg sier?

Mannen ser fortumlet ut. Christine henvender seg til resten av salen. – Han henger ikke helt med. Han får det ikke med seg. Det blir for mange ting på én gang. Når jeg snakker med menn, tenker jeg ofte: Greier de å følge med? Hører de etter? Kvinnene applauderer og hoier. De er helt enige. Menn er noen hengehuer. Koht er som en vekkelsespredikant, stemningen i salen er ekstatisk. Det klappes, det plystres, det ropes, og nå er det ny håndsopprekning. – Rekk opp hånden de som har dusjet i dag!

Imponert.

Christine Koht klapper inn første taler, polfarer og eventyrer Cecilie Skog, og tilbake på bakrommet sier arrangøren at de aldri noen gang har hatt en bedre åpning av et seminar. Han er opprømt. – Jøss, er det sant? sier Christine Koht gledestrålende. Hun snur seg mot oss. – Hørte dere det? Den beste åpningen noensinne! Komiker i verdensklasse, vet du.

Ane Dahl Torp kommer inn på sminkerommet. Hun skal fortelle folk hvordan man setter fyr på sin indre rakett. Christine klemmer henne hardt og entusiastisk. Mens hun fremdeles holder henne, forteller hun at hun alltid har hatt lyst til å bli som Ane Dahl Torp. – Ane er en slags idealkvinne, mener Christine. – Kul, ujålete, mystisk, tynn. Det var sånn jeg ville bli. Men så ble jeg butt og bråkete isteden. Ja, ja.

Christine spretter opp. Hun skal introdusere igjen. Hun springer inn i salen, og før hun sier noe, danser hun en bisarr og tilsynelatende improvisert dans. Hun stopper midt på scenen, andpusten, og sier at hun er sliten. – Jeg er kjapp i hodet og tung i bena, forklarer hun. – Vi lesbiske har lavt stoffskifte, vet dere. Vi ligger mest på sofaen og spiser pizza. Hun introduserer Kari Traa og springer tilbake til sminkerommet.

– Hei, sier Christine Koht lavt til Aftenpostens fotograf. – Hadde det ikke vært ålreit med et bilde av meg og prinsessen på coveret. Med meg foran i gullkjole og prinsessen satt sånn i bakgrunnen? Christine Koht er urolig nå. Hun gleder seg sånn til prinsesse Märtha Louise skal komme. Hun småspringer rundt i gangene. Hun sier at hun for all del ikke må kalle henne Marta Loys, slik hun gjør når hun omtaler prinsessen hjemme. Hun hopper. Hviner. Dette er åpenbart stas. En sikkerhetsvakt med propp i øret kommer opp med heisen. Han skritter ut i gangen, betrakter lokalitetene og gir en kort beskjed om at det er klart. Hun kan komme.

– Jeg også! Christine sier at hun er sjalu på Märtha.

– Jeg vil også ha livvakter, sier hun. – Fire stykker. Jeg vil gå tur til Kobberhaughytta sammen med Perny og Pippi – med to svære svarte foran og to svære svarte bak. Og så vil jeg bli sminket om natten. Det blir Missy Elliot borte i USA. Hun har så travle dager at en assistent lister seg inn på soverommet hennes og sminker henne den siste timen før hun våkner.

Christine sier hun er sikker på at hun har vært omgitt av tjenere i et tidligere liv. Hun trekker på seg gullkjolen. Hun mener hun ser ut som en blanding av en Mozart-kule og den onde stemoren. Så kommer hun. Prinsesse Märtha Louise. Hun smiler høflig. Rekker ut hånden for å hilse. Christine springer mot henne, kaster seg om halsen hennes og sier: – Der er du jo, jeg har gledet meg veldig til å treffe deg!

– Å, sier prinsessen forfjamset. – Så hyggelig da.

Det er et merkelig syn. En brå og støyende lesbe i gullkjole og kraftig sminke rundt halsen på en nøkternt kledt prinsesse. – Fint hvis du kan kle deg i noe beige, sier Christine til prinsessen. – Da slipper jeg å komme helt i skyggen av deg.

Prinsessen ler. Christine sier at hun er så misunnelig på livvaktene. – Det er ikke så gøy med livvakter som du tror, sier prinsessen.

Det er en pussig prat. Mellom den nøkterne prinsessen og stivpyntede underholdningsforskeren. Arrangørene står på halvdistanse og ler i skrekkblandet fryd. Prinsessen sier at gullkjolen er fin. – Veldig fin, sier hun. – Du kan godt låne den, sier Christine. – Den er nok litt mer deg enn meg, sier prinsessen.

Så blir Christine Koht alvorlig. – Det er noe jeg vil ta opp med deg, sier hun. Jeg har skrevet en introduksjon til deg, og det jeg lurte på var: Er det greit at jeg sier at du er et menneske som kler å bli elsket? Prinsessen ser litt uforstående ut et øyeblikk. Det later til at hun ventet en spøk.

– Det har jeg alltid tenkt om deg, fortsetter Christine Koht. – Mer enn noen annen kler du å bli elsket! Prinsessen trekker på skuldrene og sier at det er helt i orden.

Klare instrukser.

Christine Koht går på scenen og introduserer mennesket som mer enn noen annen kler å bli elsket, og når hun har overlatt scenen til prinsesse Märtha Louise, ser hun nok en gang alvorlig på Aftenpostens fotograf. – Nå er det veldig viktig at du er klar når prinsessen kommer tilbake, sier hun. – Prinsessen vil komme inn i dette rommet når hun er ferdig, og kanskje blir hun bare her i to minutter. Hun har sagt at det er greit at Aftenposten tar bilder. – Og da må du være klar! Da må alle innstillinger være i orden. Aftenpostens fotograf nikker, noe brydd og avmålt riktignok, men han nikker. Ja da. Han skal stille inn kameraet. Han skal fotografere.

– Meg foran, prinsessen litt i bakgrunnen, gjentar Christine. – Ja da, nikker fotografen.

Det applauderes inne i salen. Prinsesse Märtha Louise forlater scenen. Hun får blomster av arrangøren, og snart er Christine Koht der. Hun berømmer prinsessen for et flott foredrag, og så stiller hun seg ved siden av prinsessen. Det skal fotograferes. Hun legger en arm rundt prinsessen, stemningen er ledig, Christine Koht er påfallende uærbødig og jovial, og i løpet av sekunder har hun grepet prinsesse Märtha Louise rundt livet og løftet henne opp. Konferansieren hopper opp og ned, og prinsessen dingler maktesløs i luften.

Arrangørene står rådville og ser på. Sikkerhetsvaktene også. Mannen med propp i øret sier at han har fulgt prinsessen på mange oppdrag, men aldri, aldri, har noen løftet henne og hoppet opp og ned. Christine Koht ler frydefullt. Prinsesse Märtha Louise også. Det varer i et par minutter, og så får hun grunn under føttene.

Prinsesse Märtha Louise skal gå. Hun ser på konferansier Christine Koht, smiler og sier: – Du, du ba om tillatelse om å kalle meg et menneske som kler å bli elsket, men å løfte meg opp i lufta, dét gjorde du uten å spørre.

– Nei, dét er sant, sier Christine Koht. – Det burde jeg kanskje gjort. Det tenkte jeg liksom ikke på. Men du? Vil du være med ned og ta en sigg, eller? – Nei, ellers takk, sier prinsessen blidt og forsvinner i heisen.

Tilbake står Christine Koht, en komiker i verdensklasse, i sin grandiose gullkjole og ruller seg en røyk.