• Ruth Maier rakk å stå modell for Gustav Vigeland før hun ble sendt til Auschwitz. Takket være Jan Erik Vold blir hennes gripende dagbøker nå utgitt.

    FOTO: Stein J. Bjørge

Norges Anne Frank

Ruth Maier rakk å stå modell for Gustav Vigeland før hun ble sendt til Auschwitz. Takket være Jan Erik Vold blir hennes gripende dagbøker nå utgitt.

I grålysningen 26. november 1942 ringer dørklokken i «Englehjemmet». Mange av de 60 ungjentene som bor i hybelhuset i Dalsbergstien 3, våkner. To norske politifolk tramper opp trappen. Tunge never banker på døren til Ruth Maier. Da den spede jødinnen kommer ut mellom to kraftige politifolk, er gangen full av oppskakede jenter i pyjamas og morgenkåper. De følger Ruth og de to politifolkene nedover trappen. En ser det flotte gulluret rundt det smale håndleddet og sier: – Ta av klokken. Vi kan ta vare på den for deg til du kommer tilbake. – Jeg kommer aldri tilbake, svarer Ruth.

Fyldige dagbøker.

I ti år har Jan Erik Vold arbeidet med Gunvor Hofmos etterlatte papirer. Blant papirene finnes åtte dagbøker og et halvt hundre brev skrevet av venninnen Ruth Maier. De i alt 1400 håndskrevne sidene – som dekker perioden fra 1933 til 1942 – gir et gripende portrett av en svært kunnskapsrik og reflektert ung kvinne.

Vold har oversatt det omfattende materialet og gir nå ut «Ruth Maiers dagbok» med undertittelen «En jødisk flyktning i Norge». Dermed blir Maier den vi vet mest om av de 758 jødene fra Norge som ble drept under annen verdenskrig. Ruth hadde en helt usedvanlig kunstnerisk og intellektuell begavelse. Allerede etter to måneder i Norge leste hun Hamsuns «Sult» på norsk. Det syntes hun slett ikke var vanskelig. Hun tok norsk artium på ett år og snakket etter kort tid perfekt norsk. Gunvor Hofmo og Ruth Maier var svært nære venninner i de to siste årene Ruth levde. Vold mener Maiers tragiske skjebne kom til å prege hele Hofmos liv og forfatterskap. Venninnens navn nevnes aldri. Men hun er med helt fra debuten:

«Slik en regnvåt kveldsstund / kjenner du det er henne, / en jødisk venninne de drepte, / hun hvis lik de lot brenne / sammen med tusen andres.»

Ruth Maier ble født i Wien i 1920 i en veletablert, ressurssterk og sekularisert jødisk familie. Faren hadde en høy stilling i post- og telegrafvesenet. Han hadde doktorgrad i filosofi og behersket ni språk. Ludwig Maier døde i 1933 og slapp å oppleve fallet fra høyt respektert borger til pariakaste og forfulgt. Men hans kone og to døtre – Ruth hadde en ett og et halvt år yngre søster som fortsatt lever i Manchester – fikk oppleve det til gagns. Forfulgt. Etter at Østerrike blir innlemmet i Hitlers tyske nazirike i 1938, er det ikke lenger trygt å være jøde i Wien. Onsdag 5. oktober 1938 skriver Ruth i dagboken:

«Det er tidlig, ikke et menneske på gaten. En jøde, ung og velkledd, kommer rundt hjørnet. To SS-menn dukker opp. Den ene og deretter den andre gir begge jøden en ørefik, han vakler ... holder seg om hodet ... går videre. Jeg, Ruth Maier, 18 år gammel, spør nå som menneske, spør verden som menneske, om slikt skal få skje ... Jeg spør hvorfor slikt er tillatt? Hvorfor en germaner, en tysker, har lov til å gi en jøde en ørefik av den enkle grunn at han er tysker, den andre jøde! Jeg snakker ikke om pogromer, om trakassering av jøder. Om å knuse vinduer, plyndre boliger ... Det er ikke der den bunnløse sjofelheten kommer til uttrykk. Men nettopp i denne ørefiken. Hvis det finnes en Gud ... jeg tror ikke på det og jeg kaller ham nødig ved navn ... men nå må jeg si til ham der oppe ... hvis det finnes en Gud: Denne ørefiken må sones med blod ... med ... hva må ikke denne ørefiken sones med!!! Og jeg sier det til dere alle sammen, dere ariere, engelskmenn, franskmenn som tolererer dette: Denne ørefiken har dere ansvaret for, for dere har latt den skje.» Fyller 18 år Krystallnatten. Familien Maier blir tvangsflyttet til et jødisk distrikt i Wien. Natten til 10. november 1938 – Krystallnatten – faller sammen med Ruths 18-års dag. Da grålysningen kommer, dekker glasskår fra tusener av jødiske butikkvinduer gatene. I løpet av natten er jøder blitt angrepet og drept over hele det tyske riket. 267 synagoger brennes og 91 jøder drepes bare i løpet av denne ene natten. Om sin egen 18-års dag skriver Ruth:

«De har slått oss! I går var den frykteligste dagen jeg noensinne har opplevd. Nå vet jeg hva pogromer er, vet hva mennesker er i stand til å gjøre. Mennesker, Guds avbilder – – – Vi turte ikke gå ute på gaten, vi lo ... slo vitser, var nervøse ... Dita (ett av mange kallenavn på søsteren Judith. Red. anm.) og jeg tok drosje hjem, det er hundre skritt. Vi sprang oppover gaten, det var som i en krig ... Folk stirret, det var kaldt i luften, mange skikkelser i gaten og forrest en lastebil med jøder, de sto på planet som slaktedyr! Dette synet vil og må jeg aldri glemme. Jøder som slaktedyr på en lastebil ... Folk stirrer --- De banket opp en 75-årig kvinne og hun skrek, de slo i stykker boligen hennes med en hammer osv. I dag gikk jeg rundt i de trange gatene. Det er som på en kirkegård. Alt er knust med fynd og klem, de jødiske butikkene spikret igjen med plankebord og bjelker. Og en plakat: «Inventaret i denne kafeen er arisk. Derfor: Ikke ødelegg!»»

Søsteren Judith får tillatelse til å reise til en flyktningeleir for barn i England. Ruth er for gammel og skriver dagen før søsterens avreise:

«Vekk herfra! Det er bare av og til jeg kan kjenne det. I dette øyeblikket, kanskje. Det er frisk, kjølig luft et sted der borte. Man lener seg tilbake i kupeen og lukker øynene. Så ser man mot vinduet. Toget synger og får håret til å bølge. Utlandet, det ukjente. Å være jøde betyr ikke lenger å bli plaget og pint, jeg kan nesten ikke tro det. Det må være vidunderlig, herlig!»

Og dagen etter:

«Dita er reist. Nå sitter hun på toget, nå i denne stund. Hun ler, pakker opp maten, kanskje lengter hun hjem. – – – Nå er det en tom plass her.»

Søstrene ser hverandre aldri igjen. Til Norge. Takket være den avdøde farens internasjonale kontakter, er telegrafbetjent Arne Strøm på Lillestrøm villig til å ta imot Ruth. 30. januar 1939 kommer hun til Østbanen i Oslo. I de første brevene til søsteren gir hun uttrykk for stor glede og lettelse over å ha unnsluppet naziregimet. Hun blir varmt tatt imot av familien Strøm. Men Ruth ønsker å reise videre til England for å bli gjenforent med sin familie, etter at også moren og mormoren er kommet dit. Drømmen er at hele familien skal flytte til USA. 26. august skriver hun til søsteren:

«Personlig er jeg 99,9 % overbevist om at det blir krig. Og du, heller krig enn München! (Münchenforliket mellom blant andre Tyskland og England, som ga Hitler tillatelse til å overta de sudettyske områdene i Tsjekkoslovakia. Red.anm.) For en gang må krigen komme, og jeg tror at jo før den kommer, desto bedre. Vi må bare holde hodet klart og for­søke å slippe fra det så godt som mulig. Man forsøker jo også å legge en operasjon bak seg så fort som mulig. Kanskje denne operasjonen vil koste oss livet ... det gjør ikke noe ... bare man får den overstått ... Det er sånn cirka min holdning. Om Tyskland til slutt likevel «vinner» (merkelig ord for masse­mord), så vet vi i det minste hvor vi står.»

En uke senere er krigen mellom Tyskland og Vestmaktene et faktum. Ruth er da tatt opp som elev på Frogner skole i Oslo. Hun velger å utsette reisen til England og bli i Norge for å ta artium, selv om hun skjønner at krigen gjør muligheten til å bli gjenforent med familien stadig mindre. Likevel fortsetter hun å drømme. Ruth går langs havnen i Oslo og fantaserer om å snike seg om bord i en båt som skal til England. Forholdet til vertsfamilien på Lillestrøm blir vanskelig og hennes flyktningetilværelse stadig ensommere. Hun skriver:

«Det er ufordragelig å ikke kjenne noen mennesker. Familien Strøm er blitt borte i det blå.» Innhentes av nazistene. Så kommer det tyske angrepet på Norge 9. april og gjør enhver tanke på gjenforening med familien i England nærmest umulig. Kjeller flyplass like ved Lillestrøm bombes og Ruth må søke tilflukt i kjelleren:

«Når jeg tenker på det nå, var det en drøm. Tyskerne er over meg igjen! Denne tanken slår meg iblant. Jeg tenker på tyskerne mer som en naturkatastrofe enn som mennesker.»

Ruth skriver at hun kunne skyte ned de tyske soldatene én for én uten å blunke. Men hun forsøker også å se mennesket bak uniformen:

«Også de tyske soldatene har dype stemmer når de går sammen med piker, som langsomt får en vårkveld til å tindre. Når hendene deres ber om kjærlighet, er de tyske soldatene ikke mordere, de er guttunger som står i strålende nakenhet og smiler uskyldig.»

Ruths tanker går stadig tilbake til det lykkelige livet i Wien før nazistene satte hennes verden i brann. Hun tenker på venninnen Käthe som har flyktet til England:

«Med henne har jeg hatt fine stunder. Sammen stilte vi oss i kø til Burgtheater, i seks–syv timer sto vi foran den store inngangsdøren, med en bok i hånden, leste, lærte og så på hverandre med forventningsfulle øyne. Foran oss lå Ringstraße i middagssol, midt imot lå Rådhuset, grått og prydelig ... Rådhusparken ... Knøttsmå mennesker går frem og tilbake. Så blir porten åpnet, vi står der inne mellom gelendrene, med unge mennesker bak oss og foran oss.--- Våre hjerter banker når teppet går opp, når det har ringt tre ganger, når lysene slukkes og sorlet plutselig dør ut og vi står der alene i mørket for å høre, for å se hvordan menneskene spiller for oss, bare for oss alene. Jeg tror timene på Burgtheater er noen av de vakreste hittil i mitt liv. Det smerter meg å tenke på det, for jeg vet: Dette kommer aldri tilbake.» Møter likesinnede. Høsten 1940 melder Ruth seg til Frivillig kvinnelig arbeidstjeneste. Matmangel truer, og bøndene mangler arbeidskraft. I hardt gårdsarbeid på bondegårder rundt på Østlandet møter hun endelig likesinnede: Liv, Karen og Gunvor Hofmo. Det er Liv som presenterte Ruth og Gunvor for hverandre: «Her treffer du en du vil få mye glede av.» Liv Width husker Ruth som en litt reservert, stille, rolig og intelligent person. Det utvikler seg et tett vennskap mellom de fire unge kvinnene. Særlig blir forholdet mellom Gunvor og Ruth nært. Ruth beskriver det som et kjærlighetsforhold, og i Gunvors familie blir de etter hvert betraktet som et par. Gunvor Hofmo lever senere åpent som lesbisk, men det er ingen seksuelle skildringer i Ruths dagbok, bortsett fra i beskrivelser av drømmer. Likevel er forelskelsen tydelig:

«Jeg kan ikke si hvor varm jeg føler meg sammen med Gunvor. Jeg elsker hennes dype øyne. Jeg elsker hennes tilbakeholdne måte å snakke om tingene på. Gunvor er et verdifullt menneske. Jeg ville ofre svært mye for å gjøre henne lykkelig.»

Det intense vennskapet kan ikke forhindre at Ruth oppfatter sin situasjon som mer og mer håpløs. Hun ser ingen fremtidsmuligheter, vet ikke hvordan hun skulle få seg en jobb, eller ta mer utdannelse. Å leve som flyktning i et land som er erobret av nazistene, nettopp det hun har flyktet fra, sliter enormt på henne. Til slutt må hun søke hjelp og blir innlagt på psykiatrisk avdeling på Ullevål sykehus.

«Hva slags liv er dette! Ikke nok med at jeg ingen som helst utsikter har til å få arbeid, tjene penger, ordne mitt liv på egen hånd, så skal jeg også dras med min sykdom, som venter på meg utenfor anstalten og som titt og ofte overfaller meg her.» Fluktforsøk. Etter at hun er blitt utskrevet, reiser venninnene på ny med arbeidstje- nesten. Denne gang til Ryfylke, og det blir dramatisk. – Tanken bak turen var at vi skulle prøve å finne en båt som skulle ta oss over til England, forteller Liv Width i dag. Det blir det ikke noe av. Men Gunvor Hofmo blir arrestert. Sannsynligvis har hun i et brev til sin daværende forlovede antydet noe om fluktplanene, og dette brevet har nazimyndighetene plukket opp. Etter ti dager slippes hun fri. Ruth og Gunvor fortsetter sin omflakkende tilværelse i det okkuperte Norge. Tidlig på høsten 1941 arbeider de i Iris blomsterforretning i Trondheim. De leier et rom sammen, og Ruth nyter livet sammen med Gunvor, selv om savnet av familien river i henne. Men de må igjen sørover. Gunvor til Oslo og Ruth til Lillestrøm.

«Jeg er så trist. Jeg kan ikke huske å ha vært så trist noen gang. Det er en tristhet inni meg som jeg forsøker å gråte vekk.»

Ruths dagbøker blir stadig mer preget av drømmetydning, korte prosatekster og dikt. Hun begynner å stå modell, blant andre for den 73 år gamle Gustav Vigelands skulptur «Overrasket» og skriver om den store kunstneren.

«Hendene hans er fremdeles unge. Men jeg har ikke inntrykk av at han er noen klok mann.»

«Overrasket» ble oppbevart som gipsfigur i Vigeland-museet frem til 2002 da den ble støpt i bronse og satt opp vest for broen ved utløpet av den nedre dammen i Vigelandsparken. Tidlig på høsten får Ruth endelig et eget sted å bo i Dalsbergstien 3 i Oslo, et pensjonat for unge jenter. Det går under navnet «Englehjemmet». En av dem som bodde der sammen med henne, forteller at Ruth holdt seg mye for seg selv. – Jeg husker bare et trist ansikt og store brune øyne, sier hun. De fleste av jentene bor flere på samme rom. Men ikke Ruth. Hun har sitt eget knøtt lille værelse. Når flyalarmen går, løp hun ikke ned i kjelleren sammen med de andre, men gjemmer seg i et skap på rommet sitt.

«Her bor jeg på et lite rom, med utsikt mot en bakgård. Jeg bor nede i etasjene. En gul mur midt imot uten vinduer, ingen himmel i det hele tatt. Det er meget stille her. En liten bokhylle står ved siden av sengen. Her er mørkt og lampen, en hvit sykehuslampe høyt oppe i taket, gjør ingen­ting lyst. Gunvor kommer iblant, i sin grå kåpe. Jeg sitter og leser. Jeg leser veldig mye nå.» Ifølge dagboken leser hun også svensk. Jan Erik Vold mener dette tyder på at hun vurderte en flukt til Sverige. – Gunvor Hofmo hadde kontakter som ville gjort en flukt mulig. Hvorfor de ikke dro, vet jeg ikke. Men en mulig forklaring er at Ruth ikke ville dra uten Gunvor, og at Gunvor ikke ville forlate sin familie som var økonomisk avhengig av henne, sier Vold. Jødene arresteres. 26. oktober 1942 blir de mannlige, norske jødene pågrepet:

«Det forbauser meg ikke. Jeg blir bare kvalm. --- Man undertrykker mennesker for deres meningers skyld. Man slår hverandre ihjel for å forsvare fedrelandet. Men man straffer ikke, man slår ikke mennesker fordi de er hva de er. Fordi de har jødiske besteforeldre. Det er noe åndssvakt, noe idiotisk over det. Det er til å bli gæern av. Det strider mot enhver fornuft... Kanskje kommer de og tar meg også. --- En gang tar alt slutt og da er alt godt.--- Alt jeg har begynt på har vært mislykket. Det er som om det var for sent for meg, som om mitt liv har gått glipp av noe vesentlig. Den eneste trøst er å legge hånden på pannen. Søke ro i sin egen smerte.»

Det siste avsnittet i dagboken er fra november og heter:

«Til Mamma». «Det hender at jeg venter på deg. Jeg og min tretthet, mitt tomme begjær etter noe helt annet enn dette mitt liv. Og du kommer. Har bestandig kommet, du. Et gardin har rørt seg i vinden, en duft som av regn har minnet meg om min barndom. Lave stemmer fra gaten har nådd meg. En pike som ler, et barns spinkle gråt ... Jeg ser en skjær rødme har spredt seg i øst. Så er det ikke mer. Du er gått og jeg sitter der forundret. Pannen min kjennes så kjølig.»

Få dager senere banker de tunge nevene på døren til Ruth. Minst to av dem som så Ruth ble ført nedover trappen av de to norske politifolkene, lever fortsatt. Den ene av dem forteller: – Da de var ute av døren, løp vi til vinduene. I grålysningen ute på gaten sto en stor, sort bil. I baksetet lå det to unge jenter og holdt rundt hverandre. De gråt høyt og hjerteskjærende. Så ble Ruth dyttet inn, og de kjørte vekk. Gunvor Hofmo er blant de få nordmennene som står på Vippetangen da 532 norske jøder blir ført om bord i Donau 26. november. Ruth greier å få smuglet en lapp ut til Gunvor fra skipet:

«Jeg tror det er like bra at det er kommet til dette. Hvorfor skal ikke vi lide når det er så mye lidelse? Bekymre deg ikke om meg. Jeg ville kanskje ikke bytte med deg.»

Fem dager senere, 1. desember 1942, myrdes Ruth Maier i gasskammeret i Auschwitz sammen med 345 andre kvinner, barn og arbeidsuføre menn fra Norge. Kroppene blir brent på en åpen slette. Ruth Maier ble 22 år gammel.

Alle bildene fra boken «Ruth Maiers dagbok» er gjengitt med tillatelse fra Gyldendal.

Les også

Siste fra A-magasinet