LINDA RULLER SAMMEN en seddel til et rør, og trykker den ene enden lett inn i neseboret. Så bøyer hun seg så langt ned at puppene holder på å falle ut av kjolen, og trekker kokainstripen opp i grevet med en lyd som får meg til å tenke på en trøffelgris. Effekten kommer umiddelbart. Linda utbryter ekstatisk: – Nå er jeg er klar!

Men ingen ser på den 24 år gamle økonomistudinen idet hun vrikker ut av rommet på designersko. Oppmerksomheten er rettet mot den lille haugen av hvitt pulver som ligger på et speil, for turen har kommet til neste mann. Tore, IT-konsulenten på 30 år, skiller ut en generøs dose, og samler dopet i en fet strek, med et kredittkort av gull. Han kjører over speilet som en støvsuger, og sier til de andre med høy stemme:

– Jeg ha’kke sovet siden onsdag. Nå er det bare å kjøre løpet helt ut. Eieren av dopet, en liten spjæling med det velklingende navnet Spretten, ser misbilligende på ham, og sier: – Jævla hai!

Første dose gratis.

Det er fest i et romslig kollektiv på Frogner. Fire karer har invitert venner, og venners venner. Her er det en god blanding av folk som jobber og studerer. De prater, danser og kliner. Det meste er som på alle andre fester, med mindre man går til det innerste rommet. Der er det en mer seriøs stemning. Noen sitter i sofaen som om de har tenkt å bli en stund. Andre kommer fort innom for diskret å gjøre sitt ærend. Linje etter linje forsvinner opp i snørrete nesebor. Nå, tidlig på kvelden, er Spretten gavmild. Han har helt en femmer – fem gram – på speilet, og alle som vil, får prøve. De fleste kjøper litt i samme slengen. Spjælingen selger et gram for 1000 kroner. Han sier igjen og igjen: – Dette er ikke bøff.

Det er heller ingen som beskylder ham for å selge dårlig vare. De som går ut av rommet, har et par ting til felles: øyne som asjetter og tenner som flekker seg i brede smil. De har det rasende moro, og ikke bare fordi de er på fest. Når man kjører på ski ned en fjellside, eller «kommer i mål» på den ene eller andre måten, frigjøres dopamin i det limbiske system, også kalt belønningssenteret i hjernen. Normalt går dopaminet fort tilbake der det kom fra. Dette er noe kroppen regulerer selv.

Kjempemorsomt. Men, med kokain er ingenting naturlig. Dopet blokkerer mottagercellene, og holder dopaminet i synapsene – som gir en kjemisk indusert følelse av å ha det jublende gøy. Den første delen av rusen blir ofte omtalt som orgasmisk, ved store doser vil noen spontan-ejakulere. I neste fase blir man simpelthen enormt sikker på seg selv. Tore mener for eksempel at han føler seg «helt konge». Linda opptrer som en dronning der hun skrider fra stue til stue, og snakker litt med mange. Hun tar på folk, roser dem og skryter av seg selv, og haster videre. Hun er rastløs, men ikke så mye at hun vil bli med den unge mannen som har kommet for å hente henne. De har vært kjærester noen måneder, og han har lyst til å ta henne med hjem. Da blir Linda flakkende i blikket.

– Har du tatt kokain? spør han. – Nei, sier hun. – Du lyver; jeg merker det på deg. Enten blir du med nå, eller så kan det være det samme, sier han. – OK, jeg blir med. Må bare på do først. Du kan snakke med henne imens, sier Linda og peker på meg. Deretter går hun mot det innerste rommet. – Det eneste hun tenker på nå, er seg selv. Jeg ser henne ikke igjen før hun har fått en ny dose. Dette har jeg opplevd flere ganger; hun bare stikker av. Jeg gidder ikke å ha en så egoistisk dame, sier den unge mannen, og knytter skjerfet.

I garnet.

Linda er i det innerste rommet. Det er ikke lenger gratis kokain på bordet. Nå må man betale. Spretten vet at de som har tatt en linje, kommer tilbake for mer. Kokain blir regnet som det stoffet man blir mest hekta på, psykisk. I et dyreforsøk fikk rotter mulighet til å medisinere seg selv med heroin. Rottene tok heroin hele dagen, men fortsatte å «vaske seg» og å spise. Da samme forsøket ble gjort med kokain, mistet rottene interessen for mat og hygiene, og ble fort syke. Selvmedisineringen av kokain var preget av grådighet og overdoser. Etter 30 dager var hele 90 prosent av rottene i kokaingruppen døde – mot 36 prosent av rottene i heroingruppen.

– Hvordan ser jeg ut? spør Linda, henvendt til meg. Selvsikkerheten fra i sted er borte. Halveringstid for kokain er på rundt en time, og skyldes først og fremst en effektiv metabolisering i leveren, som deaktiverer stoffet. Effekten kalles «nedtur» og viser seg ved at man blir irritabel, engstelig og lett depressiv. Det eneste som hjelper er en stripe til. – Du er deilig, sier en fyr bak oss. Linda snur seg og gnir brystene mot ham for å vise hva hun har å by på. Det virker. Fyren kjøper to gram av spjælingen for to tusen kroner, spar rett ned i den lille pakken med en nøkkel, og legger dopet opp mot Lindas nese. Hun drar det inn med et skikkelig snøft. Da kommer Tore, med svetteperler på pannen, og spør om å «få smake». Han blir blankt avvist. Det er ikke kult å være desperat. Tore spør Spretten om han kan få «krite» – kjøpe på kreditt.

– Nei, det gidder jeg ikke. Du er narr’koman, jo. – Vær så snill ’a, maser Tore. – Hvis du går ned på kne, skal jeg tenke på det. – Kødder du, eller? De blir stående og stirre på hverandre. Alle følger med. Spretten ler. – Ja, jeg kødder. Du kan få krite fire for fem store. Og du har en uke på å betale tilbake. Det er ikke kødd! Spjælingen legger det som skal være fire gram på bordet, flatt pakket inn i sølvpapir. – Vi snakkes snart, sier Tore og strener ut med dopet i hånden. – Se på’n a, sier spjælingen. Han snylter på andre, men gidder ikke å dele sjæl. Han er grisk.

Gjeld og vold.

Noen dager senere treffer jeg en Sam på en kafé i Oslo. Han er 23 år, og har solgt kokain i mange år. Tidligere var han tilknyttet en av de verste gjengene i Oslo, som var en fordel for å kreve inn narkogjeld. – Når folk er redde, betaler de fortere, konstaterer han. Sam forteller at det er vanlig å gi en ukes frist på å betale narkogjeld. Hvis du ikke betaler i tide, blir det bot.

– Etter en uke er boten på femti prosent. 5000 kroner blir til 7500 kroner. Da får man en uke til på å betale. Kommer ikke pengene da, blir det 100 prosent bot; gjelden går opp til 15 000 kroner, og man får en uke til – før tålmodigheten tar slutt. Da blir man «kvesta», sier Sam, og forteller at det betyr bank eller «en kneskål». Sam så på dette som en godt betalt jobb. Han avslører at det er 50 prosent margin på salg av kokain i siste ledd. Når han solgte for 1000 kroner, gikk halvparten rett i lommen. Eller rett i nesen. For Sam har brukt mye kokain selv, for å styrke lav selvtillit. – I løpet av åtte år – siden jeg var 15 år – har jeg brukt over 300 000 kroner på kokain, sier han.

Psykoser.

Sam legger en pakke med antipsykotiske medisiner på kafébordet for å demonstrere at forbruket har kostet mer enn penger; han har betalt med sin mentale helse. Når man tar store doser med kokain, kan man få psykose, trolig fordi høye nivåer av dopamin i synapsene gjør at sanseinntrykk kommer ufiltrert frem til storehjernen. Vanlige symptomer er at man hører og ser ting som ikke er der, at man får en følelse av å bli overvåket og forfulgt, og at man begynner å tvile på hvem man er. Mange fagfolk trekker en linje mellom kokain og psykoser, siden antipsykotiske medisiner virker på nøyaktig den samme del av hjernen som kokain. Uansett, Sam har bestemt seg for å kutte ut dopet, med håp om å bli frisk. Men han sprakk for bare to dager siden, for det er vanskelig å la stoffet være.

– Mange kaller kokain «hvitt». Det får det til å lyde ufarlig og rent – selv om det ofte blir transportert til Norge i en eller annen rumpe. Jeg foretrekker å kalle det Djevelens flass, avslutter Sam. På Brynseng i Oslo ruver betongblokken til Kripos. I kjelleren ligger tonnevis av dop. Beslag blir ødelagt først et og et halvt år etter at det er blitt beslaglagt, i tilfelle dommeren vil se stoffet, som bevis i en rettssak. – Se på denne, sier en dame i hvit frakk.

I hånden holder hun en ballong, fylt med væske, som hun skal analysere. Det kan være kokain, som er vannoppløselig. Skjønt, for meg er det vanskelig å forstå hvordan det der kan sniffes – som er omtrent den eneste måten man tar kokain i Norge.

Bredt utvalg.

– Det er bare å legge væsken i en bolle, og vente til vannet fordamper. Da blir kokainet liggende igjen som hvitt pulver på bunnen, forklarer Tormod Bønes, seniorleder på Kriminalteknisk avdeling. Han fører an ned en endeløs korridor med laboratorier, i stedet for kontorer. Hjemmedyrket pot står på gulvet i esker. På bordene ligger amfetamin i fast og flytende form, heroin i alle nyanser fra hvitt til brunt, ecstasypiller med barnslige trykk, samt LSD i form av små frimerker. En eim av cannabis og kjemikalier fyller nesen. Dette er dophuets paradis.

I et lite rom legger Bønes frem forskjellige varianter av kokain, som viser hvordan det pakkes og smugles. I første halvår av 2007 ble det beslaglagt 54,3 kg, som er mer enn noensinne. – Det blir stadig flere som bruker kokain. I 1992 var det 55 beslag av heroin for hvert beslag av kokain. I 2008 regner vi med at det vil være like mange beslag av kokain som av heroin, sier Bønes. Tross dette, politiet får bare tak i en brøkdel av hva som kommer til landet. En forsker fra NIVA analyserte kloakk i Oslo, og dokumenterte at det brukes 800 gram kokain pr. døgn i hovedstaden på 500 000 innbyggere. Et gram er omtrent det en vanlig bruker trekker opp i nesen på en kveld. Det betyr at én av 600 personer får fatt i kokain, hvert døgn.

Gjemmes overalt.

– Smuglerne er kreative, sier Bønes, og viser frem en uthult planke, stappet med 5, 8 kilo kokain til en verdi av 5,8 millioner kroner. Planken var del av emballasjen for keramisk kunst, som kom med fly fra Peru via Tyskland. – Narkotika smugles i alle typer hulrom, også menneskekropper, forteller Bønes, og nikker mot en mengde ampuller fylt med kokain, som ble pilt ut av en smuglers avføring. Ampullene er laget av plast og sveiset sammen. Å putte kokain i kondomer er passé. Kokain går nemlig gjennom kondomets gummi, så smuglerne kan bli idiotisk rusa til de skal passere tollerne. Det finnes også flere eksempler på smuglere som dør av overdose, fordi kondomet sprekker.

– I dette teppet fant vi 870 gram kokain. Det kom med en kurér fra Mexico. Også han reiste via Tyskland, sier Bønes, og viser frem et teppe av ull, med kokain i tynne plastrør, vevet inn i sømmene. Grunnen til at tollerne fattet mistanke var at den unge mannen kun hadde pakket et teppe for den lange reisen. Hadde han tatt med litt klær også, ville dopet kanskje sluppet igjennom. – Det er profesjonell mafia som står bak, sier Bønes, og viser frem en hard blokk av kokain med mafialogo, før han avslutter: – Men det er fattige folk fra den tredje verden som smugler.

Omsorgssvikt.

En måned senere: I en villa utenfor Oslo sentrum sitter Tove, moren til Linda, som jeg traff på fest. Ved føttene hennes leker en gutt på to år, helt stille. – Linda ba meg passe Kristoffer på torsdag, fordi hun skulle på kino. Hun har ennå ikke hentet ham, sier Tove, og forteller at datterens utskeielser i kokainrus gjerne varer i tre dager. – Jeg har ikke så mye energi til å leke, og kjenner ingen med så små barn som jeg kan invitere hit. Likevel er det ofte bedre at han er hos meg enn hos Linda. Etter noen dager på kokain får hun sånn angst at hun ikke tør gå ut, ikke engang for å levere Kristoffer i barnehagen. Det går dårlig med studiene, og hun søler bort studielånet på fest. Jeg måtte betale barnehagen i forrige måned. Hvis ikke hadde Kristoffer mistet plassen sin, sier Tove og legger til: – Jeg har prøvd å skaffe Linda hjelp på poliklinikk for rus, men det er dårlig respons. De kan ikke love min datter time før om et halvt år. Det er ikke mye å stole på, så jeg prøver å forklare henne: Du må hjelpe deg selv, og den beste måten er å slutte med kokain!