Disse har kåret miljøheltene

Kriteriene for utvelgelsen har vært engasjement over en viss tid, troverdighet, god formidling, evne til å oppnå resultater og et aktivt miljøfokus i dag.
I juryen: Marius Holm, Bellona, Lars Haltbrekken, Norges Naturvernforbund, Rasmus Hansson, WWF, Lars Løvold, Regnskogfondet og Steinar Lem, Framtiden i våre hender.

Fremtidshåpet

Malin Jacob
Hva: Skoleelev og avtroppende leder i Vest-Agder Natur og Ungdom (NU). Påtroppende 1. nestleder i Akershus NU.
Juryens begrunnelse: Bygget sammen med resten av Vest-Agder NU opp en bred allianse mot Hydros oljevirksomhet i Farsundsbassenget, som fikk Miljøverndepartementet til å utsette boringen og utbedre oljevernberedskapen. Jacob representerer et lokalt, ungdommelig og inspirerende engasjement som gjør oss optimistiske på miljøets vegne. Hun er derfor vinneren av denne kåringen.

Juli 2007.

Det er snart fellesferie i sørlandsperlen Kristiansand, og byen har gått inn i en sedvanlig norsk sommerdvale. Men i en varm loftsstue i utkanten av byen sitter tre ungdommer bøyd over en PC. De er omgitt av papirbunker og plukker opp telefonene igjen og igjen for å snakke med NU og Naturvernforbundet i Oslo. Sammen med de jevnaldrende NU-vennene Reidar Strisland og Leif Harald Karlsen, jobber attenårige Malin Jacob døgnet rundt med en klage som skal oversendes Statens forurensningstilsyn (SFT). Tilsynet har gitt Hydro tillatelse til å bore etter olje i Farsundsbassenget. Dette er Alliansen for et oljefritt Skagerrak, med Malin i spissen, sterkt imot. Hun føler seg liten der hun sitter og skal ta opp kampen mot storkonsernet. Hydros utslippstillatelse tar ikke høyde for CO2-utslippene som vil øke hvis de finner olje. Dessuten kan prøveboringen i Skagerrak skade sørlandsstrendene, sjøfuglene og fiskene. Helst vil hun at tillatelsen til prøveboring trekkes tilbake. Går ikke dette, håper hun klagen gjør at Hydro skjerper kravene til oljevernberedskapen. Arbeidet i den klamme loftsstuen betalte seg: SFT og Miljøverndepartementet tok ungdommene på alvor. Mens klagen ble behandlet, måtte Hydro utsette den planlagte letingen. En nokså historisk hendelse, siden en klage sjelden får utsettende virkning på et vedtak. Utsettelsen slo ned som en bombe i Hydro og i lokalsamfunnet Farsund. Lokalpolitikerne ble svært overrasket, og oljegiganten tapte millioner av kroner. Da klagen var ferdigbehandlet, ble Hydros boretillatelse likevel opprettholdt. Men selskapet ble tvunget til å oppgradere oljevernberedskapen for fugl. Dette var en viktig seier for Malin og alliansen. Også naturen selv jobbet mot selskapets planer. På sensommeren noen uker senere står Malin i skolegården med telefonen i hånden og en gledeslatter hun ikke klarer å stoppe. Kameraten har akkurat ringt og fortalt at Hydro ikke fant olje. En stor seier for miljøet, og dermed for Malin. Sommerens kamp mot Hydro har gitt ungjenta blod på tann. Nå skal hun fortsette miljøarbeidet i Akershus NU. Naturvernforbundets Lars Haltbrekken håper på et konstant gnagsår bak etter å ha blitt sparket av Malin og hennes unge makkere. Og det ønsket lover hun å etterfølge. – Jeg får et kick av å se at arbeidet mitt får betydning for både lokalsamfunnet og resten av verden.

Bioenergisk

Erik Eid Hohle
Hva: Bonde og daglig leder
Juryens begrunnelse: Har markert seg som trofast forkjemper for alternativ energi i en årrekke. Han er en ekte miljøgründer og har egenhendig bygget opp Energigården, som viser konkrete løsninger på miljø- utfordringer og er et viktig kunnskapssentrum for bioenergi.
Gården Eidsalm på Hadeland ligger vakkert til i en åsside, med utsikt over Randsfjorden. Bonden, Erik Eid Hohle, er en uvanlig representant for sin yrkesgruppe. For familiegården er bedre kjent som Energigården, et senter som er blitt hedret med Nordisk Minsterråds Bioenergipris. Etter studier på Ås og forskning på Forsvarets forskningsinstitutt tok Eid Hohle med seg teorien og gjorde den om til praksis da han etablerte Energigården i 1991. I dag er han leder for seks energirådgivere ved senteret med kompetanse innen biologi, teknologi, økonomi og samfunnsfag. Rådgiverne lager utredninger og prosjekter for kommuner, bedrifter, jord- og skogbrukere og departementer. De samme kundene kommer til senteret for å ta kurs i, og ikke minst se, hvordan bioenergi produseres og brukes. Låvetaket er utstyrt med solcellepanel, og fliskutteren forsyner flisfyren med fornybar biomasse fra skogen rundt Eidsalm. Rypsen som dyrkes, blir foredlet til planteolje og biodiesel. 99 prosent av all energi som brukes i gårdsdriften, er fornybar, og alle biler og landbruksmaskiner går på biodrivstoff. For Eid Hohle er det viktig å omsette kunnskap til handling. Det ligger ikke for ham bare å sitte og prate, han vil ta i bruk forskningsresultatene fremfor bare å vente på nye. Han er ivrig der han sitter i forelesningssalen på låven og tegner og forklarer. Dette er han vant til, kompetansen hans er etter hvert blitt ettertraktet. Plutselig vil alle ha et foredrag om bioenergi. Selv skulle han ønske at tidskurven var jevnere, og at interessen var like stor i alle årene han har holdt det gående. Men den økte oppmerksomheten gjør at fremtidsdrømmen hans rykker litt nærmere i bevisstheten: – Jeg håper at vi innen 20-30 år skal få dekket 80 prosent av energibehovet vårt fra fornybare kilder.

Klimaformidlerne

Siri Kalvig, Hilde Holdhus, Inger Hanssen-Bauer, Cecilie Mauritzen
Hva: Meteorologer, værmeldere, oseanografer og forskere
Juryens begrunnelse: Informasjonskampanjen Himmel og Hav er Norges svar på Al Gores foredrag. I tillegg til at foredragsholderne har solid klimafaglig tyngde, er de fremragende formidlere som tydeliggjør et vanskelig budskap. De viser at man kan gjøre en ekstra miljøinnsats gjennom små endringer i dagliglivet.
Mange er blitt grepet av sterk grafikk, profesjonell formidling og personlige historier etter et besøk av disse fire foredragsholderne. De har avlivet klimamyter og offentlig skammet seg over sine personlige bidrag til klimagassutslippene. Selv tror de at foredragene har en viktig langsiktig effekt på folks holdninger. De har sett en sterk vilje og ektefølt bekymring for de menneskeskapte klimaendringene hos tilhørerne sine. Navnevalget Himmel og Hav er ikke tilfeldig. Kalvig og Hanssen-Bauer er meteorologer og himmeleksperter, mens Holdhus og Mauritzen har oseanografi som fag, og behersker dermed havkunnskapen. Etter rundt 100 foredrag er det ikke bare de 10 000 tilhørerne som har lært noe. Forskerne Mauritzen og Hanssen-Bauer har lært seg profesjonell formidling av værmelderne Kalvig og Holdhus, som på sin side har fått enda bedre faglig innsikt gjennom forskerne på Meteorologisk institutt. De to vitenskapskvinnene har utviklet en robust akademisk samvittighet: Et foredrag som skal nå folk flest, må gå på bekostning av presisjonsnivået, noe som faller akademikere tungt for brystet. Mauritzen og Hanssen-Bauer stålsatte seg mot kritikk fra kolleger. Uventet nok har de mottatt ros også fra den kanten. Dette ser de som et tegn på at alle har forstått hvor viktig det er å kommunisere problemene med klimaendringene. – Nå skal det bli godt å fokusere på forskningen igjen, men jeg håper på en oppfølger til Himmel og Hav. Når folk har fått bakgrunnsinformasjon, er det på tide å lære om ulike politiske tiltak, sier Mauritzen.

Hverdagshelten

John Hille
Hva: Frilansjournalist og seniorrådgiver og web- redaktør i Stiftelsen Idébanken
Juryens begrunnelse: Er en grønn eminense i kulissene av norsk miljøbevegelse. Han har skrevet en mengde komplekse miljøfaglige rapporter som er løsningsorienterte og enkle å forstå. Han har et ekte miljøengasjement og lever som han taler.
Begeistringen er begrenset da A-magasinet ringer John Hille og overbringer nyheten om heltestatus. Han synes det er underlig – han lever jo bare livet han trives med. Fra sitt småbruk på Levanger kan han bruke Internett og telefon for å produsere og kommunisere alle rapportene han lager for blant andre Idébanken og Framtiden i våre hender. I kjøkkenhagen dyrker han økologisk kål og poteter til eget bruk. Han stenger møysommelig døren inn til rom som ikke brukes og tar heller på seg en varm genser enn å sprengfyre med strøm for å holde huset varmt. Det holder nemlig fint med 15 grader inne hvis man bare evner å kle på seg. Slik tenker en mann som har funnet ut at dersom norske skoler og yrkesbygg senker temperaturen med én grad, vil vi spare strøm tilsvarende et gasskraftverk. Hille har universitetseksamener i matematikk, geofysikk, geografi, historie, sosialøkonomi og engelsk. Men noen akademisk karrière på universitetet var uaktuelt. Han mener vi har nok spesialister, og dessuten tjener han miljøsaken bedre ved å være generalist og skribent. Han vil ha en leserkrets utenfor akademia. Et innblikk i Hilles mangfoldige produksjon kan gi oss mistanke om at misjonen er å tallfeste vår dårlige samvittighet. På rullebladet finner vi blant annet rapporter om nordmenns enorme forbruk av møbler, klær og leker, våre energikrevende transportvaner og vårt storkonsum av kjøtt. Selvsagt får vi også lese at miljøkonsekvensene av disse merittene er nedslående. Men ifølge ham selv er det ikke ønsket om å heve en moralsk pekefinger som driver Hille. – Dårlig samvittighet er ingen sterk motiverende kraft. For meg er det viktige å peke på og tallfeste hvilke positive muligheter vi har for å gjøre ting annerledes og mer miljøvennlig. Hvis vi skal gjennomføre miljøpolitikk, må folk ha et nært, hverdagslig forhold til spørsmålet og føle seg personlig ansvarlig. Da blir man mer villig til å støtte tiltakene som må gjennomføres på et større politisk plan.

Den paniske professoren

Jørgen Randers
Hva: Professor i økonomi
Juryens begrunnelse: Startet en internasjonal ressursdebatt på 1970-tallet, og har siden vært en bærende stemme i miljøsaken. Hans akademiske arbeid har gitt miljøbevegelsen stor faglig tyngde, og Lavutslippsutvalget har under hans ledelse gitt politikerne et kraftig spark bak.
For over 30 år siden var Randers en ung, optimistisk akademiker. Han var viss på at verden ville takke ham og forskerkollegene for å bidra med en positiv anbefaling om å moderere vår vekst. Budskapet i boken «Limits to Growth» var, som tittelen tilsier, at det er grenser for hva kloden kan tåle av vekst i blant annet økonomi og forbruk. Jorden vil møte veggen hvis det skyhøye vekstnivået opprettholdes. Men forfatterne ble latterliggjort og angrepet av mange. Sterkest var motstanden fra Randers’ egen leir, nemlig økonomene. De fremholdt at markedet ville forhindre spådommen. Boken solgte likevel rundt 12 millioner eksemplarer og ble oversatt til over 30 språk. Den unge studenten Al Gore var blant dem som ble inspirert av budskapet, og den ble en bibel for en spirende miljøbevegelse. I ti år kjempet miljøbevegelsen og Randers skulder ved skulder, mot det han karakteriserer som 98 prosent av verdens befolkning. Så orket han ikke mer. Han trakk seg tilbake fra miljøoffentligheten og virket som rektor ved BI på åtti- og nittitallet, mens han med skrekk konstaterte at scenariene han spådde, manifesterte seg. Men Randers hadde ikke gitt opp. Han var hele tiden bevisst på at han rundt år 2000 skulle komme tilbake og tale den bærekraftige utviklingens sak. Og han returnerte med full styrke og lyst. I 1994 ble han leder for WWF International, og i 2006 ledet han Lavutslippsutvalget som konkluderte at Norge kan redusere utslippene av klimagasser med en minimal kostnad. – Nå arbeider jeg det remmer og tøy kan holde, siden folk langsomt forstår alvoret. Jeg er svært panisk. Nå er mange litt bekymret for miljøet, mens jeg i 35 år har visst at det kommer til å bli et fryktelig ubehagelig liv for våre barnebarn i forhold til det himmelriket vi kunne hatt dersom vi hadde innsett alvoret tidligere.

Grunnfjellet

Thor Midteng
Hva: Seniorrådgiver i Norges Naturvern- forbund
Juryens begrunnelse: Har båret Naturvernforbundet på ryggen i over 30 år og har viet hele sitt yrkesaktive liv til naturvernsaken. Han har løftet frem og hjulpet de lokale ildsjelene for at de skal få politisk gjennomslag, og har derfor vært et grunnfjell i norsk miljøbevegelse.
Mange lokale miljøaktivisters kamp om naturvern, være seg skog, rovdyr eller vassdrag, hadde ikke vært like betydningsfulle uten en hjelpende, sterk hånd fra Midteng. Han har stått last og brast med aktivistene. Han har koordinert, utredet og gitt råd. Midteng er også den som har brakt deres budskap inn til maktens indre gemakker. Selv har han aldri markert seg på barrikadene. Han har tviholdt på sin tittel som saksbehandler, selv om arbeidsgiveren hans prøver seg med seniorrådgiver. Hans plass har vært i det livsviktige byråkratiet, og Midteng har satt sitt kvalitetsstempel på uttalelser, utredninger og møter med lokallag, departementer og direktorater siden Naturvernforbundets spebarnsår. Fra sitt kontor har han bidratt sterkt til at miljøvernbevegelsen gikk fra å være latterliggjort på 70-tallet til gradvis å få mer og mer anerkjennelse blant folket og politikerne. Ifølge ham selv bidrar han med små skritt for å ta vare på skaperverket han er så glad i. Men små skritt er blitt til mange store. Blant de største seirene i sin stillferdige kamp for naturvern fremhever Midteng selv vernet av Norges vassdrag. Naturvernforbundets aksjon mot kraftutbygging i Mardøla og Alta førte til at politikernes syn på utbygging snudde. Det er Midteng glad for. – Vassdragene er på mange måter blodårene i det norske landskapet; både dyr og mennesker søker til små vann, rislende bekker eller brusende fosser.

Solkongen

Erik Sauar
Hva: Teknologidirektør i solenergiselskapet REC
Juryens begrunnelse: Har vært og er helt sentral i utviklingen av solcelleproduksjon. Han er en av få næringslivsprofiler med sterk troverdighet i miljøsaken, og bunnsolid faglig tyngde gjennom sin doktorgrad i fysikalsk kjemi. Hans akademiske og profesjonelle meritter overgår de fleste.
I en alder av 37 år har Erik Sauar oppnådd en direktørtittel, en doktorgrad i fysikalsk kjemi og et hovedfag i sosialantropologi. Han har aksjer i REC til en verdi av rundt 80 millioner kroner, og nå har han fått heltestatus. Miljøbevegelsens wonderboy strekker seg mot solen, men har fortsatt bakkekontakt. Hjemme i garasjen i borettslaget ved Nordmarka står det parkert en Toyota av eldre modell. Men når det kommer en elbil med fire seter og plass til barn, blir han en av de første som løper og kjøper. For Sauar er en mann med nese for mer enn forretninger. Han fikk tidlig ferten av miljøsaken i industribyen Skien. I gymnastiden var han leder for Grenland Natur og Ungdom (NU), og som student på NTH i Trondheim var han rådgiver for både NU og Bellona. Sivilingeniøren begynte å kombinere miljø og forretninger i 1998, da han var med på å starte opp SolEnergy. Selskapet produserte solpaneler og solgte strøm fra solenergi i Sør-Afrika. I 2000 inngikk selskapet i etableringen av REC-gruppen, og noen år senere startet en eventyrlig reise. REC er i dag verdens største produsent av solcellesilisium, og har skapt snart tusen norske arbeidsplasser. Selskapet har vokst med opptil 100 prosent hvert år siden oppstarten, og børsverdien lå sommeren 2007 på over 100 milliarder kroner. Det var en dobling av kursen på et drøyt halvår. Det er tilfredsstillende for Sauar å se at arbeidet og investeringene kaster av seg med renter. Men det er ikke først og fremst den privatøkonomiske gevinsten som er drivkraften. Det viktigste har vært å skape noe nytt og påvirke verden i en positiv retning. Han kunne valgt politikken eller forskningen, men så at næringslivet ga stor innflytelse i en markedsstyrt verden. Og han tror selskapet hans har en strålende fremtid i vente: – Solenergi kommer antagelig til å ta over for olje som viktigste energikilde allerede i min tid. Industrien sliter allerede med å finne like mye olje som de tapper ut. Og når verden går over til solenergi, blir svært mange miljøproblemer borte.

Kreativt bondevett

Reidar Hansen
Hva: Sauebonde og oppfinner
Juryens begrunnelse: Driver sau tapsfritt, rovdyrvennlig, økologisk og nytenkende midt i rovdyrland. Han har et stort mot til å utfordre det etablerte, og ser kontinuerlig nye løsninger der andre sauebønder forlengst har gitt opp.
Bjørn, ulv, jerv og gaupe har forsynt seg grådig av sauene til bonden og dyreelskeren i Østerdalen. Hansen har mistet noen hundre sauer til rovdyrene siden han startet gårdsdriften i 1980. På et tidspunkt ble det så mye blod og dyrelidelser at han måtte velge: Enten legge ned driften eller finne på noe som beskyttet sauene. Han og kona valgte det siste. Nå straffer det seg for rovdyrene å prøve seg. Alle sauene på gården i Osdalen beskyttes av høye nettinggjerder med strøm i topp og bunn. Lammekjøttet blir enda mindre fristende for gråbein når det står en blinkende lampe ved beitet. Hansen har jobbet frem en egen patent sammen med en elektriker, nemlig en solcelledrevet, vedlikeholdsfri lampe som blinker fire ganger i minuttet. Bonden har også eksperimentert med lyd, men det er lys som er tingen. Han har selv sett ulv, jerv og rev forsvinne med halen mellom bena i møtet med det sterke lyset. Det er ikke slik at Hansen er så fryktelig begeistret for rovdyr. Bonden kjenner på frykten og tar aldri med seg hund og barn ut i skogen. Hverdagen hans hadde vært uendelig mye enklere hvis det ikke fantes rovdyr. – Men det hjelper ikke å skyte alt som rører seg. Rovdyrene er der, og nabolandene har flust med dem, så vi kan ikke holde skogene fri. Det blir som med fotobokser på veiene – det er ingen som liker dem, men vi må leve med dem likevel, sier Hansen, som vil forholde seg til Stortingets bestemmelse om at Norge skal ha en rovdyrbestand. Hansen har etter hvert fått flere støttespillere og æresmedlemskap i WWF. Men i bygda har han færre venner. Han kritiserer nemlig rov- dyrerstatningen, og han mener bøndene får større uttelling dersom sauen havner i rovdyrgapet fremfor på slakterbenken. Slike uttalelser faller ikke i god bondejord. Nå er han alene om å drive sau i Osdalen, noe han ikke akter å gi opp. – Vi kan da ikke avfolke bygdene bare fordi det er rovdyr her.

Kunstner og kriger

Viggo Ree
Hva: Billedkunstner, forfatter og informasjonskonsulent i Foreningen Våre Rovdyr
Juryens begrunnelse: Slåss for naturvern og rovdyr, og er en hardt kjempende miljøkriger. Gjennom sitt virke som tegner og grafiker har han også en formidabel evne til å formidle norsk natur, og han er derfor en unik kombinasjon av naturformidler og aktivist.
Som liten guttunge rablet Ree sine første rovdyrtegninger, med levende modeller fra skogene i Østerdalen. Siden har han formidlet den norske naturen gjennom dyreillustrasjoner i bøker og på frimerker, og hundrevis av bilder på veggene i norske hjem. Men Ree er vel så kjent som aktiv dyreverner. Derfor ringer telefonen hyppig hjemme hos ham. Ofte er det hyggelige mennesker som vil ha hjelp til å identifisere en fugl eller et dyrespor de ikke kjenner. Andre samtaler er ikke fullt så hyggelige. Det har hendt at personen i den andre enden av røret truer med å drepe ham. Da Ree begynte å tale rovdyrenes sak på åttitallet, stakk han hånden inn i et vepsebol. Rovdyrdebatten er en krigersk arena som krever sin mann. Viggo Ree har vært et skjellsord blant rovdyrmotstanderne, og i visse kretser går Foreningen Våre Rovdyr (FVR) under navnet Faens Viggo Ree. Men ute i skogen mykner krigeren opp. Når lerken synger for første gang om våren, synes han det er så vakkert at han må gråte. Og han smiler bredt når den første storskarvflokken kommer en soldag i mars. Ree er ornitolog og fuglevenn, og overvåker blant annet sjøfugl. I sin kamp for å frede hettemåken har han pådratt seg sinte leserbrev fra båt- og hyttefolket. Men Ree vil være dyrenes talsmann. Han mener menneskene har ansvar for å bevare alle naturlig forekommende dyrearter for fremtiden. Og det er uaktuelt at folk skal lage natur som er tilpasset jegere, feriefolk eller næringslivet. – Utgangspunktet for engasjementet mitt er en antirasistisk holdning som jeg har overført til naturen og dyrelivet. At noen ønsker å utradere en dyreart, synes jeg er helt forferdelig.

Systemkritikeren

Erik Dammann
Hva: Forfatter og skribent
Juryens begrunnelse: Har lenge vært en meget viktig og betydningsfull skikkelse i miljøvernbevegelsen, gjennom sine bøker, debatter og ikke minst ved å stifte Framtiden i våre hender. Hans utholdenhet er unik, og han har en sjelden formidlingsevne og moralsk ryggrad.
På sekstitallet forlot familien Dammann Norge til fordel for et enklere liv på en sydhavsøy i Vest-Samoa. Dette ble et vendepunkt. Kontrasten mellom livet i palmehytten og Norge dreide seg om mer enn været. Dammann reiste fra et opphold i en fellesskapsorientert kultur tilbake til en mer egosentrisk og materialistisk kultur i Norge. Han så tydelig en global urettferdighet, der Vesten levde i overflod, mens andre deler av verden led av sult og mangler. Dette måtte han gjøre noe med. Våren 1974 samlet reklamemannen 3000 mennesker til Framtiden i våre henders stiftelsesmøte. Talen til en karismatisk og engasjert Dammann traff en nerve i folket: nesten 30 000 meldte seg inn i organisasjonen, og grunnleggeren tok fra da av en aktiv rolle som systemkritiker og skarp debattant. Han startet opp både forskningsprosjektet Alternativ Framtid (nå ProSus) og Forum for Systemdebatt. Dammann er også prisbelønnet for sitt engasjement, og har mottatt den alternative Nobelprisen og Fritt Ords honnørpris. De siste årene har 76-åringen jobbet i kulissene – mange tiår i rampelyset har til tider vært tøft. Men han er fortsatt like aktiv og engasjert. Nå arbeider Dammann for at Regjeringen skal arrangere en internasjonal konferanse om det han mener er en konflikt mellom konkurranseøkonomi og krav til klimatiltak. – Vekstpolitikken som alle applauderer, innebærer at verden innen 2040 vil firedoble sin kjøpekraft. At det lar seg gjøre samtidig som vi skal redusere klimautslippene med 70-80 % er utenkelig, tror Dammann. Og han er optimist. – Selv om det er for sent å snu den onde spiralen klimaet er inne i, kan vi klare å bremse den. Det blir aldri for sent å gjøre verden litt bedre.