• Kari Landrø er en av etterforskerne som har jaktet på Lommemannen.

    FOTO: ROBERT EIK

- Du blir besatt av tanken på hvem han er

Da politiet henla Lommemannen-sakene i 2004, kunne den pedofile serieforbryteren slå til uforstyrret i 14 måneder. Men en våken sekretær satte politiet på sporet.

Etterforskerne ga opp jakten på ham mai 2004. Derfor kan han nå reise uforstyrret rundt. Kanskje venter han utenfor svømmehallen og ser barna nærme seg. Kanskje venter han på innsiden, som et rovdyr, fordi han vet de er der snart. De kommer som regel i 17-tiden.

Kan du huske de fine ettermiddagene fra barndommen? Der du møter venner og leker gjemsel, kanskje bygger hytte i den lille skogen eller drar i svømmehallen? Kan du huske hvor fint det var å leke uforstyrret frem til kveldsmat? Det er en slik vanlig ettermiddag i en bygd på Vestlandet for et par år siden. Det er typisk at ofre og pårørende forteller hvor vanlig dagen var, da det fæle skjedde: «Vi gjorde som vi pleide, han spiste brød med brunost, jeg cornflakes, så var det skole og jobb. Som vi pleier.»

Denne ettermiddagen på Vestlandet er så vanlig at foreldrene ikke tenker på å fotfølge barna. Hvorfor skal de det? De vet jo ikke at en 45–55 år gammel mann har kommet for seksuelt å misbruke barn. I svømmehallen betaler han med mynter. Så går han inn. Ingen legger merke til ham. Han har gjort dette så mange ganger før, metoden er perfeksjonert, og han går i ett med omgivelsene. Han er så vanlig at få kan si noe om ham etter å ha sett ham. Derfor kaller etterforskerne ham gjerne for Skyggen. Men han gjør noe så uvanlig at ofrene aldri glemmer ham. Derfor er han blant Politi-Norges største mål.

Livet er godt, og livet er ondt. Men som forelder kan du ikke konstant beskytte ditt barn mot det onde. Det er umulig. Mannen betrakter de halvnakne guttene i garderoben. Vurderer han hvem han vil ha? Han har begynt å ta store sjanser, forgriper seg på steder der han kan tas på fersken. Så går han bort til dem, og ingenting ved ham gjør barna redde.

– Jeg har mistet nøklene mine. Kan dere hjelpe meg å finne dem? Sier han. Barn er lært opp til å si nei til lokkemenn, men de er også oppdratt til å hjelpe. Og mannen ber om hjelp. Uten at de reagerer på det, gjør han noen av barna til vaktposter. Slik får han den ene for seg selv, og klær tas av, det skjer så fort, og barnet er fanget nå. Gutten tvinges til å suge mannen. – Slikk den som en ispinne. Slikk mer, som en ispinne, ikke stopp! Etterpå suger mannen gutten. På fem minutter får han gjort så mye. Han går til fots fra stedet. Ingen vitner så hvor han kom fra, ingen så hvor han dro. Slik legges nok en sak til Lommemannens lengre og lengre portefølje. Men nok en gang ser lokalt politi det som en enkeltsak med lokal løsning. Ingen slår alarm om at serie-forbryteren er på gang igjen.

Hvorfor tar de ham ikke? Kari Landrø og Inger-Lise Brøste Fossnes, etterforskerne som i 2003 oppdaget og sammen jaktet på den notorisk pedofile, varsles ikke om denne saken, selv om modus (fremgangsmåte) er prikk lik Lommemannens. De varsles heller ikke, og Politi-Norge slår ikke alarm, da han slår til i Åsnes og Tysvær høsten 2004. («Kan dere finne kontaktlinsene mine?»)

De to damene mente han sto bak ca. 70 overgrepssaker i 2000–2004. De hadde én DNA-profil og bilder fra overvåkingskamera. Men de fant ham ikke. Noen saker var grove, andre var kun forsøk, men de mistenkte at samme mann sto bak. Alt var likt! Målgruppe (gutter 6–12 år), kontaktetableringen (stakkarslig ber han om hjelp til noe), modus (fremgangsmåten), signatur (oralsex, aldri analt samleie), beskrivelse av gjerningsperson.

– Det er utrolig trist at vi ikke så et mønster tidligere, utrolig trist for alle ungene som er rammet. Politiet må bare beklage, sa Brøste Fossnes den gang. Men de fant ham ikke, og etterforskningen gjorde dem desillusjonert. Tafsing i lommen, trodde politikolleger om «Lommemannen». De to damene følte at de ble ledd av.

Etterforskningen ble lagt ned i mai 2004 på grunn av minimale ressurser og spor. Da hadde de ikke registrert et nytt overgrep på åtte måneder. Men ingen strategi ble lagt for hvordan politiet skal oppdage det hvis Lommemannen våkner. For det gjør han. Vikersund. Kongsberg. Skien. («Kan dere hjelpe meg å finne en lapp?») Minst syv ganger slår han til i 2005 uten at politiet ser mønsteret. Som om de ikke tror Lommemannen eksisterer.

Vi er i januar 2006, og Politi-Norge reagerer fortsatt ikke. For det er vel ikke mulig at én mann står bak så mange overgrep? Jevnaker. Gol. Odda. («Ikke stopp!») Kripos, januar 2006 Det er så mange tilfeldigheter i denne saken, og måten alarmen går på, er en av dem. Håvard Aksnes (50), lederen for Avsnitt seksuelle overgrep på Kripos, får i slutten av januar 2006 spørsmål fra sekretæren: – Er Lommemannen tatt, egentlig?

For internbladet Polititidende skriver hun en notis om et overgrep i Odda. Kripos bistår her lokalt politi, men har utrolig nok glemt Lommemannen fra året før. De ser på den som en enkeltsak, trolig med lokal løsning. Aksnes, en av Norges mest erfarne etterforskere, leser hva sekretæren har skrevet. – Det er jo vår mann! Han har begynt å røre på seg igjen! Utbryter han. Bø. Hønefoss. Mortensrud. Aksnes slår alarm. Kari Landrø, som har fått drømmejobben i Kripos, får som en skjebnens ironi Lommemannen i fanget på dag 1. Kollega Brøste Fossnes sier «Neinei! Jeg skal ikke inn i den saken igjen.» Lillehammer. Jevnaker. Kongsberg. («Jeg dreper deg hvis du sier noe!») Men hun gjør helomvending i mai 2006 da Landrø ringer henne. – Det er gjort DNA-analyser fra tre ferske saker. Profilene er identiske. Og de matcher DNA’et fra Trondheim i 2003! – Nå må alle tro oss! Det er ingen fantasi lenger! Svarer Inger-Lise. Samtidig slår Skyggen til igjen. Ålesund. Egersund. Molde. («Jeg kommer tilbake!») Ferske saker gir flere detaljer. Overgriperen skarrer. Har markant nese. I en badstue sier han at han er bilselger. Lyver han?

Sommeren 2006 bestemmer Riksadvokaten ny sentralisert etterforskning, i Drøbak i Follo, og han lover store ressurser. Teamet ledes av Håvard Aksnes og teller 11 etterforskere og analytikere. Alvoret har gått opp for Politi-Norge, sensommeren 2006. – Nå skal vi ta ham, sier etterforskerne. Samtidig virker serieforbryteren umettelig: Batnfjordsøra. Førde. Rjukan.

Å finne den ukjente.

Et dilemma oppstår: Skal politiet varsle mediene? Gjør de det, går trolig overgriperen under jorden. Men da reduseres også sjansen til å ta ham. De har ikke noe valg og varsler. Som forventet blir overgrepet 14. juli 2006, i en svømmehall i Sogn og Fjordane, hans siste (kjente). Håvard Aksnes starter flere prosjekter, for å få «den ukjente frem på radaren». Etterforskere drar til Sauda og Molde, for å kartlegge samtlige tilreisende på datoene for overgrep. Med alibi elimineres man. De sjekker tips og samler elektroniske spor fra bomstasjoner, kortbruk, mobilsamtaler. De lager oversikt over alle saker og ser etter mønster. De sjekker kjente overgripere mot DNA, personprofil og alibi. Høsten 2006 har de 100 saker fra 2000. – Når prosjektene er i mål, skal vi sitte igjen med ett navn. Det er bare et spørsmål om tid før vi kjenner hans identitet, sier Aksnes, kjent for sin smittende optimisme. Politihuset i Follo, september 2007

Et år senere.

Brøste Fossnes og Aksnes deler fortsatt kontor. Hver gang Håvard ser opp fra PC-en, ser han overvåkingsbildet av Lommemannen. Når Inger-Lise ser opp, ser hun tegninger av ham. Serieforbryteren ser ned på dem fra alle veggene. – Mange spør: Kommer dere nærmere? Det er ikke sånn i denne saken. Enten har vi ham. Eller så har vi ham ikke, sier Aksnes. Stemningen i teamet er både nedtrykt og optimistisk. Saken har vokst igjen. 150 forhold er nå klargjort til en eventuell rettssak. Brøste Fossnes kikker ned.

– Vet du hvordan dette føles? Sier hun. – Man blir litt gal av dette. Når du tenker på én mann i fem år, blir du besatt av tanken på hvem han er. Vi tenker på ham hele døgnet. Vi ser ham for oss, vi tror vi ser ham på gaten, på kjøpesenteret, det er som et enormt puslespill der du til slutt ser at du mangler én bit. Vi får ikke fred før vi finner den brikken og kan si «nå er han tatt» til barna. Hun sukker og går inn til Kari Landrø.

– Hvor lenge skal jeg sitte her og vite at han er der ute, uten å ane hvor? Sier Landrø. Nylig så de filmen «Zodiac» sammen, en sann historie om to etterforskere som i flere år leter etter en seriemorder i USA. Til slutt gir den ene opp. Saken er ikke oppklart. Etter filmen inngikk Kari og Inger-Lise et løfte: «Vi gir gir ikke opp før alt er prøvd.» Foreløpig har ingen av prosjektene gitt resultater. Men Aksnes har en merkelig evne, sier kollegene. Når de er lengst nede, sprer han en magisk tro. Han utstråler selvsikkerhet. Holder man ut, vinner man. Og de får flere detaljer. Serieforbryteren sier aldri noe om seg selv, men et sted kaller han seg «Åge fra Moss». Men viktigere: To vitner ser ham forsvinne i en Volkswagen Polo. Det kan være den viktige detaljen. Brått gløder øynene til Landrø. – Jeg er sta. Vi tar ham til slutt! Sier hun. Så sant han ikke er død. De tenker tanken, men skyver den fra seg.

Saken eksploderer.

Tilfeldigvis er en politimann fra Bergen til stede da Aksnes og Brøste Fossnes foredrar om Lommemannen på et Kripos-seminar. Etterpå forteller han om en pedofil som herjet bergensområdet på 1990-tallet, helt til november 1999. Mannen ba barn om hjelp til å finne et sted å skifte, men også om hjelp til å fikse en bandasje. Derav «Bandasjemannen», et kallenavn som, i likhet med «Lommemannen», får folk til å misforstå alvorlighetsgraden. Aksnes har hittil satt et kunstig 0-punkt («fødsel») for Lommemannen i år 2000. Men er det riktig? På kartet har de plottet inn en mengde prikker (overgrep) på veien mellom Bergen og Oslo, men selve Bergen er kjemisk fri. – Det kan være vår mann. Vi må grave opp saker fra 90-tallet! Sier Aksnes.

Brøste Fossnes tenker at sjefen har blitt gal. Vi må ikke gjøre saken større enn den er, tenker hun, for hver gang den omtales i mediene, får de inn nye ikke-anmeldte saker. Men ingen spor å jobbe ut fra. Hun tviler på Bergen-teorien. Magefølelsen hennes sier Oslo øst, et område med en rekke overgrep, også på hverdager. Å fikse en bandasje er dessuten noe annet enn å lete i lommen.

– En serieforbryter må starte et sted. Underveis lærer de hva som fungerer. Er modus ineffektiv, endres den. Kanskje bandasjeopplegget ikke var effektivt. Hvis teorien ikke stemmer, jakter vi faktisk på to serieforbrytere, sier Aksnes. Endelig gjennombrudd! Aksnes får med seg teamet på leting i registre og gamle støvete arkiver. Hittil har de søkt på ord som «lomme». Nå tilføyer de «bandasje» og «finne et sted å skifte». Og brått oppdager de «bandasjesaker» i Oslo (og Moss) i samme tidsrom. Mannen har beveget seg! Men politiet på de respektive stedene visste ikke om det. Brøste Fossnes, som trodde Aksnes var blitt gal, tror knapt hva hun leser da han viser enda et funn: En serie med overgrep i 1995 avsluttes på Sognsvann i Oslo. I papirene står det: minner om et forhold på Bjølsen dagen etter, der en mann ba to barn om hjelp til å ordne en bandasje på låret. Oppspilt finner Aksnes Bjølsen-saken, og da er det han som knapt tror hva han leser. Politiet fant biologisk materiale, men datidens teknologi ga ikke DNA-profil.

Etter å ha studert sakene, ser de at vitner gir likt signalement på Bandasjemannen og Lommemannen. Det føles «uvirkelig». Og det skal bli mer uvirkelig. I fryseren på Rettsmedisinsk institutt ligger fortsatt DNA-prøven fra 1995. I 2007, med ny teknologi, får de frem en DNA-profil. Den matcher Lommemannen. Brøste Fossnes husker at hun fikk gåsehud. Kari husker at hun jublet. De har nå bevis for at Lommemannen har holdt på siden 1995 og at han trolig er Bandasjemannen. Da sier Håvard Aksnes: – Men vi har fortsatt ikke tatt ham. Og hvorfor bråstopper Bandasjemannen høsten 1999? Etter det forlater han Bergen og sprer seg utover hele Norge. Hva skjedde i 1999? Flyttet han? Ble han nesten tatt? Follo, midten av september 2007 Det er morgenmøte for etterforskerne, men Aksnes er forsinket.

– Vi har banditten! Sier en analytiker, og peker på PC-en. Han har hentet ut navnene på norske menn født mellom 1950 og 1970. – Han er av 639 000, sier analytikeren.

De har også innhentet 60 millioner elektroniske spor. Etterlater du spor i Bodø når overgrep skjer i Sauda, elimineres du. Håvard Aksnes kommer inn med en rød perm med påskriften TIPS 1108 -. Noe trøtt setter han på gårsdagens TV-program, der de gikk ut med teorien om Bandasjemannen. Etterpå sier han: – Vi har lett i alle registre, lett etter meldinger på menn med rar oppførsel, vi sjekker jevnlig både tips og alibi på sedelighetsforbrytere. Uten et eneste napp! Hvorfor glipper han alltid? Folk har sett ham, foreldre har løpt etter ham. Likevel forsvinner han i mengden. Hvorfor?

– Det er det mest opplagte man legger merke til, Håvard, og denne mannen er Mr. Nobody, sier Brøste Fossnes. – Men han er ikke et fantom. Han er en reell person! Sier Aksnes. Etterforskerne kaster frem flere teorier: Flere ofre sier han så sjuskete ut, kan rus forklare risken han tar? Kan han være konkurranseskytter siden mange overgrep skjer nær en skytebane? Og hva med Polo-en vitnene så? Aksnes aner ikke og sier:

– Noen skjuler ham. En mor, en bror eller venn må vite hvem han er.

Drøbak, 9. oktober 2007

– This is the man! utbryter teamet om en mann som har dukket opp i flere av prosjektene. «Alt» stemmer, men Aksnes ber dem roe seg. Jo mer du håper på oppklaring, desto tyngre å ta fatt igjen hvis det ikke er ham. Og de kommer raskt på jorden. DNA-profilen til «The man» matcher ikke. Nå ber Aksnes om status på Sauda-prosjektet. Damen som skal ha registrert alle tilreisende den dagen, rister på hodet. Ingen har skilt seg ut. Aksnes ber henne stå på og forlater kontoret. Noen minutter senere endrer dagen totalt karakter. Landrø kommer oppskjørtet inn på kontoret til Aksnes og Brøste Fossnes. Sier: – Jeg har fått et tips fra Bergen, fra en som ble offer for Bandasjemannen. Fornærmede sier at overgrepet skjedde i 1982. Hvis Bandasjemannen er Lommemannen, har samme mann forgrepet seg ustraffet i 25 år. – Herregud, sier Inger-Lise, og ser ned. Aksnes reiser seg opp og sier: – Kari, det kan være 0-punktet vi har lett etter! Hvem kan dra til Bergen? Nå! Bergen, 31. oktober

Kari Landrø sitter forkjølet og stresset i politihuset i Bergen. Hun og en kollega bor på hotell og jobber 14–15 timer i døgnet. Etter massiv mediedekning i bergensavisene har 14 nye ofre meldt seg. Saken er blitt enda større, for noen av sakene er fra 1970-tallet. Ofrene sier gjerningsmannen var i 20-årene. Var han 20 i 1975, er han rundt 50 nå. Det passer med nyere saker. Og de gjør andre oppsiktsvekkende funn: I 1998 og 1999, samtidig som «bandasjesakene» minker, for så å stoppe i november, blir flere gutter stoppet i bergensområdet og bedt om hjelp til å ta en nøkkel opp av en manns lomme. Et vitne sier en mann sa: «Ta opp nøyelen av lommen.» Politiet mener Lommemannen da røper sitt bergensopphav. Det betyr at Lommemannen «fødes» i Bergen og at han har forlatt bandasjemoduset.

– Vi snakker om en mann som har forgrepet seg i 30 år, sier Landrø, som nå skal avhøre enda et offer, nummer 370 i rekken. Follo/Bergen, januar 2008 Mandag denne uken flyr Landrø og Aksnes til Bergen for å etablere et team med fem etterforskere. Alle sakene fra Hordaland skal klargjøres for en eventuell rettssak. Noe har skjedd i teamet. Landrø smiler. Aksnes sier at skuldrene har falt på plass. Og analytikerne, som daglig kjøper to Flax-lodd, begynner å vinne, dog kun 25 kroner. – Vi har dessverre ikke tatt noen. Men vi kan endelig se et 0-punkt for serieforbryterens «fødsel», sier Aksnes. Brøste Fossnes lener seg tilbake. For første gang på lenge føler hun en stor ro.

Rett før artikkelen går i trykken, får A-magasinet opplysninger om at etterforskerne er sikre på at Bandasjemannen/Lommemannen har hatt tilhold i Bergen i store deler av sitt voksne liv. De har en teori på hvorfor han bråstanset overgrepene der i 1999, og de sirkler ham inn nå.

Les også

Flere bilder

JAKTEN FORTSETTER: Les forrige ukes artikkel på www.aftenposten.no/amagasinet/ FOTO: STEIN J. BJØRGE

KRIPOS-SJEFEN: Håvard Aksnes foredrar på Politihøgskolen. Etter et overgrep mister Lommemannen capsen. Det kan være et fantastisk spor. Men capsen er forsvunnet! Skjønner dere hvor mye rart som har bremset etterforskningen? FOTO: STEIN J. BJØRGE

Siste nytt