DEN FØRSTE DAGEN av gisselaksjonen trodde Aneta Dogan at myndighetene ville gripe inn. Mange ventetat Putin selv ville komme for å redde dem. Men ingen ting skjedde. Aneta satt sammen med sine to døtre, Helena på ett og Bella på tolv og et halvt, i gymsalen. Den andre dagen begynte situasjonen å bli uutholdelig. Det var over førti grader utendørs. I gymsalen var luften tung og klam å puste i. Tørsten var det verste av alt.

Da de russiske myndighetene hevdet at det bare var 354 gisler i gymsalen, mens det i virkeligheten var over 1200, ble terroristene merkbart mer aggressive. De sluttet å dele ut vann. Utpå ettermiddagen den andre dagen var lille Helena i ferd med å miste bevisstheten.

Da kom den første og eneste personen utenfra for å forhandle med terroristene. Det var Ruslan Ausjev, den tidligere presidenten av naborepublikken Ingusjetia hvor de fleste terroristene kom fra. Alt Ausjev oppnådde var tillatelse til at mødre med små barn kunne forlate gymsalen. Aneta ville ta med seg Bella også, men ble stanset av terroristene.

– Bare små barn! lød ordren. – Om dere ikke lar de store barna bli igjen, får ingen av dere gå!

Aneta var stilt overfor et umulig valg. Bli igjen sammen med Bella og Helena, eller la Bella være igjen alene? Aneta fryktet at Helena ikke ville overleve stort lenger, mens Bella så ut til å klare seg bra. Hun bestemte seg for å redde Helena. Hun skulle aldri få se Bella igjen.

Sørger.

Rad på rad med likedannede graver i rustrød marmor er det første jeg ser når jeg kjører veien fra flyplassen og inn mot Beslan. På kirkegården hviler ofrene etter terrorangrepet. En og annen svartkledd kvinne rugger frem og tilbake ved en gravstein. Beslans Mødre sørger fremdeles.

En militærkonvoi med unge, bleke menn på lasteplanet kjører forbi idet jeg nærmer meg den første kontrollposten. Søvnige politimenn iført tykke vinteruniformer vifter mistenkelige kjøretøy inn til siden. Den 1. september 2004 passerte en liten, grønn lastebil den samme kontrollposten lastet med våpen, ammunisjon og rundt 30 terrorister. Den ble ikke vinket inn til siden. Årsaken er enkel. Det var ingen på vakt den morgenen.

Ubesvarte spørsmål.

– Hvorfor var det ingen på vakt første skoledag? spør Marina Pak opprørt. – Hvordan kunne en bil fullastet med terrorister kjøre rolig forbi alle kontrollpostene? Det er så mange spørsmål, så mye som ikke stemmer med myndighetenes forklaring. Aldri tidligere i historien har skolen begynt klokken ni første skoledag. Alle de andre skolene i Beslan begynte klokken ti, som vanlig. Men kvelden før ringte de rundt og sa at Skole nr. 1 skulle begynte klokken ni, angivelig på grunn av varmen.

Selv ikke den utsendte fra undervisningsdepartementet hadde fått med seg at skolen begynte én time tidligere. Hun kom for sent og unngikk å bli tatt som gissel. Men terroristene visste det! Hvordan kunne de vite det? Det er så mange slike tilfeldigheter, så mye som ikke stemmer. Og hvorfor i all verden forhandlet ikke myndighetene med terroristene?

Marina mistet sin eneste datter, 12 år gamle Svetlana, under terrorangrepet. Selv var ikke Marina i gymsalen. Hun hadde fulgt datteren til skolen i fem år, men det sjette året lot hun henne gå alene. Hun var jo stor pike nå.

Jeg får ikke lov å ta bilde av Marina, for hun er så ustelt, sier hun. Hun har ikke engang sminket seg. Da datteren døde, kastet Marina alle de fargerike kjolene og draktene. Bare svarte, enkle plagg fant nåde for Marinas sorg.

– Tenk at jeg skulle miste interessen for vakre kjoler! Hver gang jeg kjøper noe nå, spør jeg meg selv: Trenger jeg virkelig dette?

De første årene besøkte Marina datterens grav hver eneste dag. Hun kunne være der i timer av gangen. Hun kjempet aktivt i organisasjonen Materi Beslana, Beslans Mødre, for å få frem sannheten rundt gisseldramaet. Det har hun ikke tid til lenger. For et år siden giftet hun seg med Alan. Han mistet sin kone Ira under terrorangrepet.

– De to døtrene hans på syv og ti år trengte en mor, forklarer Marina mens hun farer mellom grytene, og mobiltelefonen som ringer uten stans. Mannen vil vite hva han skal kjøpe i byen, barna vil hentes på skolen.

– Det er travelt å ha familie, sier Marina. Jeg føler hele tiden at jeg ikke strekker til.

– Tull! kommer det fra ørelappstolen i hjørnet. Svigerfar har våknet fra høneblunden:

– Marina er vår superkvinne!

Beslans Mødre.

Idet jeg svinger inn mot Beslan sentrum, om man kan si at det finnes et sentrum blant disse ensformige rekkene av mursteinsrøde hus og skitne jordveier, passerer jeg et flunkende nytt idrettsanlegg. En kvinne med blomstret skaut på hodet er det eneste mennesket på banen. Utenfor, bundet til gjerdet, står et esel og tygger godmodig på gresstustene i grøftekanten. Det flunkende nye idrettsanlegget er en gave fra Sperbank, en av Russlands største banker.

Beslan ble gjenstand for storstilet humanitær bistand etter gisseldramaet. Ofre og etterlatte mottok hundretusenvis av kroner fra staten og private givere. Barna fra Skole nr. 1 har reist rundt i hele Europa. De har møtt Paven, kjente popartister og fotballstjerner. Slikt skaper misunnelse i en liten by hvor de fleste barna ikke engang har vært i Moskva.

– Penger sår splid mellom folk, sier Susanna Dudijeva. Det er trist, men slik er det.

Susanna er lederen for Beslans Mødre, organisasjonen som ble opprettet av kvinner som mistet barna sine under gisseldramaet. Beslans Mødre er en av meget få russiske organisasjoner som er åpent kritiske til regimet i Moskva. De har sammen med andre organisasjoner sendt et søksmål mot den russiske stat til Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. De vil ha en objektiv etterforskning av gisseldramaet på Skole nr. 1. Beslans Mødre hevder blant annet at de russiske myndighetene, som tillot at det ble skutt med flammekastere og tanks mot skolen, var mer opptatt av å drepe terrorister enn av å redde gislene.

Mødrene ønsker også å få opprettet en lov som beskytter ofre for terrorhendelser.

Beslans Mødre har rundt 80 registrerte medlemmer. Kjernegruppen møtes regelmessig på kontoret i Beslan – og på kirkegården hvor de er nesten hver dag. Marina Pak, som de andre medlemmene omtaler som «en sann heltinne» fordi hun har tatt på seg omsorgen for to morløse barn, tilhører kjernegruppen.

Det gjør også Aneta Dogan som måtte forlate sin eldste datter i gymsalen for å redde den yngste. Aneta er sosiolog. Til tross for at hun ennå ikke er fylt førti, er hun blitt nesten hvithåret.

– Før bare levde jeg, sier Aneta. – Nå handler hele livet mitt om å sone for min døde datter. Jeg har ikke rett til å leve. Jeg lever bare for ikke å glemme mitt barn. Hvordan er det mulig å leve videre og se fremover med denne smerten inni seg? Jeg hører aldri på musikk lenger. Til å begynne med ble jeg sint over at folk lo og moret seg. Det kan jeg fremdeles bli.

Aneta har liten tro på at mødreorganisasjonens kamp for å få frem sannheten vil føre noensteds hen.

– Vi vet hva som skjedde, og vi har bevist alt, men det holder ikke i Russland, sier hun. Vi har skrevet brev til Putin, men det er nytteløst. Terrorangrepet var politisk, og derfor ble det handlet som det ble. Om det hadde vært Putins barn som ble rammet, hadde han kanskje gjort noe.

Putin versus Stalin.

Beslan ligger i Nord-Ossetia, en republikk mot grensen til Georgia bare få kilometer fra de konfliktfylte naborepublikkene Ingusjetia og Tsjetsjenia. Osseterne er kristne, og tradisjonelt er Nord-Ossetia den kaukasiske republikken som har samarbeidet mest velvillig med russerne. Flertallet av innbyggerne er etniske ossetere. Selv om de fleste snakker russisk til hverdags, er de opptatt av å bevare sitt morsmål, ossetisk.

I Beslan, som ellers i Kaukasus, er menn menn og kvinner kvinner. I løpet av de tre månedene jeg var i Beslan, snakket jeg nesten bare med kvinner. Mennene var sjelden hjemme, og om de var det lot de oss kvinner snakke i fred rundt kjøkkenbordet.

Beslans Mødre har flest kvinnelige medlemmer. I kjernegruppen finnes det kun én mann, Viktor, en energisk, eldre herre med hatt og bart. Han mistet sin eneste sønn, Elbrus, under terrorangrepet. Som de fleste av de mannlige gislene ble Elbrus drept alt den første dagen. Liket ble kastet ut av vinduet og ble liggende i solsteken i over et døgn.

Viktor er sint, men som så mange i Beslan er det ikke først og fremst terroristene han er sint på, men myndighetene. Han har samlet en perm med brevene han har skrevet til Putin, og aldri fått svar på.

– De er banditter, alle sammen! sier han. Kjeltringer! De bryr seg ikke om oss vanlige folk! De drepte sønnen min! Matvarene er så dyre at vanlige folk ikke har råd til dem lenger! Vi har ikke arbeid! Nei, det var bedre før, under Stalin. Han var en sterk mann, en god leder. Han senket prisene på matvarer. I dag finnes det folk som må grave i søppelet for å finne noe å spise. Hva slags land er dette?

Beslan må være blant de stedene i Russland hvor Putin er minst populær. Men Stalins stjerne skinner fremdeles. Sentralt på byens torg står en byste av Stalin. Det ligger stadig friske blomster der, en stille hyllest til ham mange her mener er den beste lederen Russland har hatt.

Omstridt organisasjon.

Idet jeg kjører lenger inn i Beslans sentrum, forbi drøvtyggende kyr og krumryggede kvinner med skaut, passerer jeg et stort, moderne bygg på venstre side. Det er den nye Skole nr. 1, skjønt den heter ikke det. Ikke offisielt. Offisielt heter den Skolen i Kominterngaten. Skolen er en gave fra Putins parti Forente Russland.

– De måtte jo bygge en ny skole til oss, sier Susanna Dudijeva. Det er ikke noe å være takknemlig for. Vi burde hatt slike skoler over hele Russland, ikke bare i Moskva.

Ved jernbaneskinnene står fremdeles ruinene av Skole nr. 1. På veggene i de ødelagte klasseværelsene er det sprayet hatgraffiti rettet mot navngitte lærere ved skolen. Noen, blant andre en del av medlemmene i Beslans Mødre, mener fremdeles at lærerne er skyldige. Skyldige fordi de overlevde, skyldige fordi de ikke reddet ut nok barn.

– Men de var der ikke selv, sier Nadia, historielærer ved Skole nr. 1. – De aner ikke hvordan det var.

Selv mistet hun to av sine tre barn i gymsalen. Hun har brukt mesteparten av det siste året på å opprette et skolemuseum til minne om terroraksjonen og dens ofre. Beslan må ikke glemme. Verden må ikke glemme. Men Beslans Mødre, som så visst ikke har glemt, har hun lite til overs for. – De bare skylder på andre. De graver seg ned i sorgen.

Mange i Beslan mener som henne, og i mediene blir Beslans Mødre ofte fremstilt som en gruppe hysteriske kvinner. Kanskje er det derfor Beslans Mødre finnes fremdeles. Den 21. desember i fjor ble en annen organisasjon fra Beslan, Golos Beslana, Beslans Stemme, dømt til å legges ned av en russisk domstol.