Larvik – Hirtshals et e de ig å ære orsk i d nm k (Skrift på en forblåst vegg på øverste dekk.)

DE SAMLER SEG foran avgangshallen. En mann lener seg mot gåstolen, rulletobakk drysser på joggebuksen idet han oppgir rullingen og vinker til en bekjent i grå dress. – Du måtte bli med du også? sier han, og fortsetter rullingen. – Måtte jo det, svarer mannen i dress. – Tenk, nå er det slutt, sier mannen og fører sigaretten til munnen. – Ja, tenk det. Nå er det slutt, sier han i dress. – Ikke blir det sjø heller. Ikke én krusning. Men jeg merker jo ikke sjøen, jeg. Har reist for mye til det, sier den andre. – Ja, du merker jo ikke sjø, du, sier han i dress.

En buss kjører inn på kaianlegget. Da passasjerene stiger ut, blir flere stående og se på Peter Wessel som ligger ved kaia. Slik står de noen sekunder før de går mot båten. Ser du båten på avstand, liggende foran byen, ser du hvordan den ruver i bybildet. Som om båten er grunnsteinen og Larvik er bygd rundt den. Nå er den solgt til et italiensk rederi. Den skal hete SNAV Toscana og gå cruise på Middelhavet.

En dame åpner bagen og drar ut en T-skjorte. Peter Wessel Memorial Tour. 1937 – 2008 står det. – Det føles rart, dette her, sier en annen, og snakker om frihetsfølelsen det ga, å sitte på pub i Larvik, og vite at de kunne ta nachspielet på Petter’n!

Så går de om bord for siste gang. Det er den Gamle Nordmannen som går inn, han som hverken er moderne eller effektiv, røykfri eller rask. Det er over for ham uansett, han liker jo alle de gale tingene, så han skynder seg ikke. Han ser ut på det speilblanke havet.

Det er Ellen.

Det gamle Norge dør sakte ut, og denne helgen gravlegges Peter Wessel og kulturen rundt den. Båten var et cruise til Utlandet! Danmark var DANMARK, det var fest og nattseiling ned (13 timer), shopping i Danmark og rask tur hjem. Men tidene forandrer seg, heisaturen har funnet nye Utland, og SuperSpeed 1 tar nå strekningen Kristiansand – Hirtshals, SuperSpeed 2 tar Larvik-ruta. Danskebåtens langsomme oppbygging mot dans, spy og mulig kjærlighet er over. Rederiet skriver: «De nye skipene får et moderne design og helt nye teknologiske løsninger.» Fergen bruker kun 3.45 timer.

Offiserer i uniformer ønsker gjestene velkommen. Flere håndhilser, og en reisende gir dem blomster. En eldre mann ber om å få signert «den siste billetten». Plutselig retter offiserene seg ekstra opp og ser stramt mot inngangen. «Det er Ellen! Hun må vi hilse standsmessig på», hvisker de.

Ellen Myrvold fra Lillestrøm. Sakte går hun inn på båten. Hun ser seg rundt. Ser det samme teppet, de samme spillmaskinene og stolene, alt som før, men nå for siste gang. Så fester hun blikket på offiserene, som bukker. Så tar hun bilde av dem som vanlig. Hun har så mange album hjemme, men fremkaller to sett og gir mannskapet det ene. For at øyeblikket hun foreviget også skal vare evig hos dem. Noen sier hun tar Peter Wessel én gang i uken, andre sier to. I heisen opp til lugaren på den siste reisen, sier en totning til henne: – Hva sier du om den nye båten, da Ellen? – Pram, sier hun og ser stivt fremfor seg.

Eg elskar dette!

Båten kjører sakte utover fjorden, og gjestene finner sine faste plasser foran spilleautomatene, i barene og kafeene. Her røyker den Gamle Nordmannen hardt for å ta igjen alt han ikke får røyke på SuperSpeed2. En gjeng trailersjåfører sier de har reist 10 000 turer tilsammen. En av dem har brukt syv år av sitt liv om bord. Jon Aase vil ut på dekk, men får ikke opp døren. Vi åpner den lett og ber ham sjekke musklene sine. Da rykker det til i telemarkingens kropp. – Musklane mine er det ikkje noe gale med! Kjenn på dei! Sier den gamle sjømannen, og holder opp armen.

– Ja, musklar, det har eg. Eg dreiv med kvalfangst og var tredje sterkast på båten i å løfte støtt! Nummer ein tok 142 kilo. Ein lettmatros tok 140, og eg 138. Men eg likte ikkje slåssing. Ja, noen likar boksing, andre vektløfting, men eg er mest glad i historie. Nebukadnesar. Romarane. Faraoane. Folk seier «Du Jon, du har vært overalt», men det har eg ikkje. Eg har ikkje vore i Sahara eller hos den avskyelige snømann oppi der. Men ellers har eg vore overalt.

– Og nå er du her. – Ja, nå er eg her. Ja, her må ein sjømann vere. Eg elskar dette! sier han, og ser smilende utover fjorden. Vi passerer Rakke, siste plass før åpent hav, stedet der sjøsyken setter inn i dårlig vær. – Og nå er det slutt? – Ja, det kan ikkje vara evig, veit du, sier han og går.

Gravferden.

Kvelden siger på. Køene i Taxfree-butikken minker. Bandet Yellow Brick Road spiller opp til dans. Harald Braarud (69), på sin femte tur siden nyttår, har lisseslips for anledningen. Ellen, som tar bilder, skal til å by ham opp, men tar seg i det: – Du danser jo ikke sving, du, Harald.

– Jeg kommer til å savne dette. Kosen vi har! Vi er på gråten her, sier Harald alvorlig. – Dette er et slags gravferd! Men ikke så gravferd! Roper vokalisten, og spiller «Always look on the bright side of life». – Den nye båten er transport. Har ikke lugarer engang! De SuperSpeed-båtane kommer til å ryke pengær! Ingen jeg kjenner vil ta dem, sier Braarud hardt.

Det er alfa omega at turen tar tid, sier gjengen, det er langsomheten de er her for. En annen dame sier stolt at hun ikke har kjøpt tobakk i Norge på 20 år. Ellen ser utover dansegulvet, som er tomt, som om folket venter på et klarsignal. Bandet spiller «Living Next Door To Alice», og gjestene reagerer som Pavlovs hunder. Ellen finner en dansepartner. Det ser ut som sakte dans ut av brennende hus. Øyvind Nilsen fra Holmestrand ber oss til bordet til hans kone. Her har de sittet én gang i måneden siden 1984. Dette er båten for sidesprang og den første dama. Det har de snakket om, så de reiser alltid sammen. – Jeg valgte svarte klær for denne turen, for dette er begravelse, sier kona Sigrid Tvedt.

– Det fine med disse turene er at vi vet nøyaktig hva som vil skje. Men Norge forandrer seg. På de nye båtene er det klasseskiller. Og mannskapet snakker så formelt til oss. Her er det likhet. Om de jobber på lugar, i maskinen eller er kaptein: Alle snakker med gjestene, for vi er i samme båt, sier Sigrid.

Heisaturen er død.

Det var yr første gang Knut Pihl tok Peter Wessel, det var i 1960 og yr fra grå himmel. Han husker alt, husker at de satt i fluktstoler på akterdekket og slet med voldsom sjøsyke og en av offiserene ropte «Når dere skal spy, så spy i le!» Husker at de forlot Norge! På vei til verden!

– Peter Wessel har ført oss så langt i vårt voksne liv, sier kona Inger. Men Color Line måtte gjøre noe. Heisaturer fra Larvik er dødt, sier de, folk flyr fra Torp til Bergamo, Pisa og Madrid for halve prisen nå.

Klokken er snart to på natten. Da kommer Stian Sparre-Westberg, fergeentusiasten som sier han reiser med 20 båtgale homser fra nettstedet Gaysir, men de andre «kjører drag og er canacas på lugarene». Stian mener rederiet kunne oppgradert fremfor å selge. Det er grenser for hvor lenge vi tåler å se det samme fæle teppet. Stian er opptatt av oppgraderinger. Og hva skjer på rederisiden? I pauser på frisørsalongen sjekker han nettstedet www.faktaomfartyg.se så ofte han kan.

– Det begynte i 1994 da jeg tok Estonia kort tid før den sank. Siden den gang har jeg vært besatt av båter. Og jeg tror Estonia ble sabotert, sier han. Klokken er fire på morgenen og festen i diskoteket går mot slutten, alle bevegelser går langsommere. Ved en spilleautomat står ett menneske. Ellen. – Vinner du?

– Jeg har aldri vunnet og kommer aldri til å gjøre det, sier Ellen.

Dagen derpå.

SuperSpeed1 er også i Hirtshals, og raser fra oss mot Kristiansand. Peter Wessel tuter tre ganger, og på kaia vifter dansker med flagg, og på øverste dekk gråter et ektepar. Folk ligger strødd i båten. Noen så fyllesyke at de skjelver. En guttegjeng, som først diskuterer om Titanic sank i Skagerrak, sier at de kun én gang har etterlatt seg en verre lugar. «Jeg spøy i TAKET!» sier den ene. Ryktene blant stamgjestene sier at det skal være en avslutning snart. Men ingenting skjer, og ryktet er nå at avslutningen skjer i Larvik. Men ingenting skjer.

– Kapteinen hverken tutet eller sa noe, sier en skuffet ansatt som tar en siste røyk på dekk. Slik går den Gamle Nordmannen i graven. Ubemerket. I stillhet.