1. DESEMBER 1963 i Pontiac Michigan, USA, mister hun sin mor. Lille Nonni – det er det familien Ciccone kaller henne – er fem, moren er 30. I samtale med den engelske TV-verten Michael Parkinson 42 år senere, lenge etter at hun pakket sekken og dro til New York for å danse, sier hun:

– Min mors død hadde en sterk innvirkning på meg. Jeg bestemte meg for å stifte «De døde mødres klubb», men jeg kjente ingen andre som hadde døde mødre. Så jeg var den eneste i klubben min. Jeg følte meg isolert og ensom som barn, men jeg synes ikke synd på meg selv. Det var god karakterbygging. Lille Nonni er oppkalt etter moren: Madonna.

Foreldreløseffekten.

Først som sist: Det er ingen enkelt ting som fører til kreativitet. Mange kreative har ingen svært vonde opplevelser i tidlige år, og mange som har opplevd tap, blir aldri kreative. Hva vi mener med kreativitet, varierer også fra person til person, kultur til kultur og tid til tid. Likevel har forskningen vokst, og her er én av sammenhengene som er funnet: Flere studier har vist at traumer i oppveksten er vanligere enn normalt hos såkalt høykreative – altså mennesker med en skaperkraft helt utenom det vanlige.

– Helt sikre på en slik sammenheng kan vi ennå ikke være, men denne forskningen har funnet en tendens til at genier av alle slag har opplevd at en eller begge foreldrene dør tidlig. Dette gjelder først og fremst kunstnere og artister og i mindre grad vitenskapsfolk, sier professor i psykologi Dean Simonton ved University of California. Han er en av verdens fremste eksperter på feltet. Simonton har kalt dette «The orphanhood effect» – «foreldreløseffekten». Madonna har fått sin klubb.

Ingen trøst.

– Det er en klar overhyppighet av traumer og store vanskeligheter i kreative individers oppvekst. Det sterkt negative ved å miste en mor eller far kan lære barn å mestre livet på en kreativ måte. Man kan ikke bruke det til å trøste barn, og vi må heller aldri romantisere slike tap. De fører også ofte til store problemer. Men nettopp derfor skal vi unne disse menneskene en mulighet til vekst andre kanskje ikke har, sier Geir Kaufmann, professor i organisasjonspsykologi ved Handelshøyskolen BI. Han utkom i 2006 med boken Hva er kreativitet?.

Katastrofen. 1. mai 1969 tar et tomotors småfly med de seks musikerne i Bent Sølves Orkester av fra Fornebu.

Blant dem er Kåre Furuholmen. 29-åringen har trompeten i en koffert sammen med håndskrevne noteark, deriblant jazzstandarden «Dance for Daddy». Kursen settes mot spillejobb i Göteborg, men været er dårlig over den svenske byen. Flyet kalles tilbake.

Først i 1982 skal Magne Furuholmen møte et øyenvitne som kan gi ham dette siste bruddstykket i historien til faren – en far han ellers husker lite av. Det er dagen han møter den nye vokalisten i bandet. For skjebnen er slik at den første maidagen i 1969 sitter ni år gamle Morten i familien Harkets Toyota på vei hjem fra Sørlandet. Ved Drammen ser faren et fly, og bemerker at det har problemer. Det går i spinn og så i bakken med for lite flybensin i tanken og svikt i én motor. Hele bandet og piloten dør. Den samme dagen våkner Magne av at bestefaren, som han har overnattet hos, ligger i sengen og gråter.

– Han var helt knust, og jeg måtte trøste ham. Det å få høre at én farsfigur var borte mens en annen var i oppløsning, husker jeg som det mest traumatiske. Ansvaret ble overlatt til meg der og da, sier Magne Furuholmen.

Etter farens død ligger instrumentene og tomrom igjen. Like etter begynner Magne med musikk. Keyboardisten i a-ha, komponisten, tekstforfatteren og billedkunstneren er nå blitt 45 år. Han sier at han har tenkt mye på en sammenheng mellom farens død og sitt eget virke.

– Jeg tror at en følelsesmessig blåveis som denne kan være veldig bra for kreativiteten. At noen av de aller flotteste gavene man får i livet, er de som ved første øyekast ser ut som katastrofer. Gaver i katastrofe-innpakning. Jeg vet det er farlig å formulere seg slik, men min tanke med å si det er å gi unge som er kommet i samme situasjon en følelse av at uansett hvor dramatiske og alvorlige ting er, kan det ligge noe spesielt givende i andre enden hvis man bare greier å gjennomleve det. Gaven min far ga meg, var frihet til ikke å leve i hans skygge, sier han.

Døde i begravelse.

10. september 1974. 14 år gamle Paul David Hewson er i sin bestefars begravelse. Midt under seremonien får moren hans Iris en hjerneblødning og dør. Millioner skal få høre Bono i U2 synge om moren. Som i låten «Mofo»:

Mother, am I still your son? You know I’ve waited for so long to hear you say so. Mother, you left and made me someone. Now I’m still a child, no one tells me no.

To mødre.

I 1950-årenes Liverpool mister en annen Paul moren sin. Mary Patricia dør av brystkreft. Han er 14 år, og kort tid etter ber han faren sin om en gitar. Et annet sted i samme by lærer Julia sin sønn John å spille banjo. Hun viser ham Elvis. Men så, den 15. juli 1958, blir moren kjørt ned av en full politimann. Dette skjebnefellesskapet knytter dem tett sammen. De starter band. De fargelegger hele 1960-tallet med sine sanger. Det er moren Paul McCartney synger om på «Let it Be».

I wake up to the sound of music, mother Mary comes to me, speaking words of wisdom, let it be.

Og John Lennon på The White Album:

Half of what I say is meaningless But I say it just to reach you Julia

Giktfeber.

John Ronald Reuel er fornavnet til en gutt som ble født i 1892. Da han var tre år, døde faren av giktfeber. I barndommen ble gutten svært syk da en edderkopp bet ham. Den skulle senere bli en historie. Han likte bøker om alver, men personen som leste dem for ham, moren Mabel, forsvant også. Hun døde av diabetes da gutten var tolv. Som voksen skrev J. R. R. Tolkien en hel fantasiverden med bøkene Hobbiten og Ringenes Herre, og grunnla med det en hel genre. Åpne brudd. Hvordan skal tap kunne åpne dører og ikke bare lukke?

Først av alt: At det er en statistisk sammenheng mellom dødsfallene og kreativiteten, betyr ikke automatisk at det er en årsakssammenheng. Teoretisk kan en faktor x som vi ikke kjenner, og som er til stede når en omsorgsperson dør, være forklaringen. Men kreativitetsforskere tror det er en sammenheng.

Én hypotese er at barna sikter høyere enn andre for å veie opp følelsesmessig for tapet. En annen at barnet tvinges til å utvikle en motstandsdyktig personlighet for å takle tilværelsen. En tredje at tapet gir et mindre konvensjonelt liv med større muligheter.

– Barnet møter problemer andre ikke kommer i kontakt med, og tvinges til å finne kreative løsninger for å komme videre. De lærer å se problemer som en mulighet til å gjøre noe helt nytt, sier Geir Kaufmann.

Lykketreff.

Filosofen Jean-Paul Sartre mistet sin far da han var 15 måneder gammel. Sartre, som ble sentral i å forme den nye filosofiske retningen, eksistensialismen, er kjent for å ha sagt at dette var det største lykketreffet i hans liv. «Jeg trengte ikke å glemme ham», stadfestet han. Magne Furuholmen utdyper hvordan han kan se på tapet av faren som en gave.

– Det handler ikke om å se det positive i det negative, det handler om at du får en mulighet til å erkjenne. For å si det mer prosaisk: Min grunnleggende livsholdning er at tre armbrudd etter snowboardkjøring gjør meg til en bedre gitarist fordi det gjør det vanskeligere for meg å være dyktig i enkelte teknikker. Det tvinger meg til å være kreativ på en måte som jeg ellers ikke ville fått mulighet til, sier han.

Håndbagasje.

I perioden 1989 til 1994 bærer Magne Furuholmen med seg trompetkofferten som faren hadde med seg i flyet. Den fungerer som en slags talisman på hans mange reiser. Når han i 1995 får sitt gjennombrudd som billedkunstner med utstillingen Kutt på Henie Onstad Kunstsenter, er det farens håndskrevne noteark fra kofferten som er råstoffet.

– I selvkritiske øyeblikk har jeg nærmest følt virket mitt som mental gravplyndring. Jeg har tatt helt konkrete ting fra for eksempel kofferten og omsatt dem til verk. Nå er «Dance for Daddy» ikke bare et trist minne, det er et bilde som eksisterer der min far ikke eksisterer. Jeg har forsøkt å bemektige meg, ta tilbake, min egen livshistorie. Samtidig søker jeg bekreftelsen jeg aldri fikk fra min far ved å dele mitt arbeid med en abstrakt mottager, sier Furuholmen.

De voksne vet.

Det er en søndag i mars 1950. Anne Karin er 12 år. Hun har vært i skibakken og vender skrubbsulten hjem. Ved kjøkkenbenken står moren Jenny. Anne Karin vil raskt ut igjen for å hoppe på ski, og spør småskuffet hvorfor maten ikke er ferdig.

– Tenker du bare på artighet og fornøyelse, du?

Annerledesheten i morens svar denne dagen setter en støkk i jenta. En støkk som aldri helt skal slippe taket. Noe slikt ville moren bare ledd av før, men nå er hun oppfarende. Hun har magesmerter, får ikke i seg mat, og faren har mørke øyne. Vet de voksne noe hun ikke vet? De sier så lite. Jenta lærer arbeidet i hus og fjøs mens hun ser morens gode dager bli færre. Jenny blir gul i huden og kaster opp. En doktor kommer på besøk. En alvorsskikkelse. Moren må til sykehuset i Kristiansund, og en dag ber hun jenta komme dit. Fra reisen husker Anne Karin bare regnet og vinden. Moren er blitt så tynn. Det kan ta lang tid før jeg er hjemme, sier hun. Du får ta deg av lillesøsteren din nå, være mor for henne når jeg er borte. Jenta lover.

6. november sitter hun på skolen. Det banker på. Læreren går ut på gangen, kommer gråtende inn igjen, og de andre barnas blikk brenner i ryggen idet Anne Karin reiser seg og går. Utenfor står onkelen Ingvar.

– Du skjønner det vel nå. Moren din døde i natt.

Vokste.

– Det er vanskelig å finne ord, men du kan si det var den skjellsettende opplevelsen i mitt liv, sier Anne Karin Elstad.

Forfatteren har skildret sin mors død i selvbiografien Hjem. Faren knakk nesten sammen under tapet, og fikk ikke tak i noen hushjelp. 13 år gammel gikk hun ut av skolen og ble husfrue. – Det innebar jo et veldig ansvar, noe som har fulgt meg hele livet. Jeg følte meg nesten som en mor for lillesøsteren min på åtte. Det å måtte takle ting selv, det har jo vært en ting å ta med seg. Hvis du møter en krise igjen, og det gjør jo alle, så har du lært å mestre det. Jeg savner mor fortsatt, men jeg vokste enormt på hennes død. Det er helt sikkert, sier hun.

Samtidig ble hun redd for å slippe folk nært innpå seg, og redd for at det skulle skje noe med hennes egne barn. Hun måtte passe på å ikke overbeskytte dem. – Det ville jo blitt det motsatte av det jeg opplevde, og galt på den måten. Da skaper man jo ikke selvstendige mennesker, sier Elstad. Slik er arven etter moren.

Det verste.

– Det høres kanskje rart ut fordi det er lenge siden, men det å miste mor den gangen, det er fortsatt så nært. Det var det verste som kunne skje, og jeg tenker fortsatt at det ikke kan bli verre. Samtidig som det har gitt meg et grunnleggende behov for trygghet i enhver situasjon, går dette behovet hånd i hånd med en følelse av ikke å ha så mye å tape. Det er rart, men livet er rart, sier hun. Samtidig tok livet retning mot forfatterskapet.

– Man søker jo et substitutt for tapet. For mitt vedkommende var det å gå inn i litteratur og musikk og slike ting. Jeg var også heldig og hadde litt kreative folk rundt meg. Når jeg ser på forfatterskapet, så ser jeg jo at mors død er med meg hele tiden. Jeg har fått godord for å ha psykologisk sans. Alle bøkene mine går spesielt på hva kommunikasjon og mangel på kommunikasjon kan få som følger. Det er et tema jeg tar med meg fra den perioden. For det verste jeg sitter igjen med i dag, når det gjelder mors død, er fortielsen. Vi snakket ikke om det. Skrivingen er nok en slags terapi. Det er vanskelig å innrømme, men det er nok noe i det, sier Elstad.

Andre traumer.

Kan økt kreativitet også være koblet til andre former for livsmotstand enn dødsfall?

Magne Furuholmen er overbevist om dette. – Alle har et behov for å definere sitt liv etter eget hode, men for meg ble det så krystallklart. Hvis man opplever andre, mindre definitive traumer, kan det behovet bli mindre tydelig, men det er fortsatt mulig å vokse på dem, sier han. Geir Kaufmann tror også andre traumatiske opplevelser, som for eksempel skilsmisser, kan virke på en lignende måte som dødsfall.

– Studier tyder også på at mødrene til svært kreative barn ofte er litt distanserte. De overlater barna mer til seg selv så de må klare seg på en selvstendig måte. Barn som ikke utvikler stor kreativitet, får ofte veldig mye hjelp. Men dette er en vanskelig diskusjon fordi følelsesmessig avstand til foreldrene også er ledsaget av psykiske problemer, sier Kaufmann.

Mørkesiden.

For hva med alle dem som mistet, og som aldri vant på sitt tap? – For noen slår tap og andre belastninger overveiende ut i psykiske problemer. Hvorfor, vet man ikke fullstendig. Problemenes alvorlighetsgrad, evner hos barnet, det at kreativitet verdsettes og har grobunn i omgivelsene og at barnet får omsorg og har et nettverk er trolig viktig. Gjennom større kunnskap om dette er det mulig å snu en negativ tilstand over i mer kreative uttrykksformer, sier Kaufmann.

Et kreativt menneske er heller ikke nødvendigvis et lykkelig menneske. Forskere viste i en ny, stor befolkningsstudie fra Danmark som ble publisert i Journal of Clinical Psychiatry i november, hvordan tap av foreldre gir økt risiko for schizofreni, depresjoner og bipolar lidelse. Og selvmord som dødsårsak hos foreldre ser ut til å være forbundet med spesielt mye psykiske problemer for barna. Det gale geniet. I 1993 skrev den amerikanske psykiatriprofessoren Kay Redfield Jamison boken Touched with Fire. Der gikk hun gjennom en lang rekke kreative personligheter og diagnostiserte en stor andel av dem med bipolar lidelse – tidligere kalt manisk-depressivitet. Dette er den viktigste årsaken til at teorien «det gale geniet» har fått et oppsving de siste årene i en moderne form: En form av bipolar lidelse har fått tilnavnet «kreativ depresjon». Siden bipolar lidelse regnes som en hovedsakelig genetisk sykdom, betyr hypotesen også en tro på at kreativitet kommer med genene våre.

Men her er det ingen enighet. Jamison er blitt kritisert for å ha diagnostisert kunstnerne ut fra biografier etter de var døde og ikke kunne snakke med dem, og fordi hun definerte sykdommen svært bredt. – Når man gjennomgår all forskningen, er det til syvende og sist intet overbevisende kunnskapsgrunnlag for en forbindelse mellom mental sykdom og kreativitet. Vi kan ikke se til genetikerne for å forklare kreativitet, konkluderer professor og kreativitetsforsker ved Washington University i USA, R. Keith Sawyer i boken Explaining Creativity fra 2006. Professor Geir Kaufmann forsker på om følelsesmessig bipolaritet, det at stemningsleiet svinger mellom høyt og lavt, kan gi kreativitet.

– Min teori er at de kreative ikke bare trenger å være høyt oppe, de trenger også å være et stykke nede i perioder. Når de er høyt oppe, blir de idérike. Men mange av disse ideene er dårlige. De trenger også å komme seg ned. Ikke i en dyp depresjon, der skjer det ingenting, men i en mørkere, selvkritisk periode der de ser hva som virkelig er bra, sier Kaufmann.

«Raknekis»

I a-ha-biografien The Swing of Things beskriver Magne Furuholmen seg selv som en «raknekis». I 1999 kollapset han mentalt og fysisk etter konflikter i a-ha, mye alkohol og en nærmest selvmorderisk virketrang.

– Jeg har jo med litt glimt i øyet selvdiagnostisert meg med et lite utslag av bipolar lidelse. Det med at jeg går veldig høyt opp i stemningsleie og så langt ned. For mange ender det i tragedie. For meg er nedturene der kreativiteten klikker inn. De er enormt igangsettende. De gir meg mulighet til å omsette sorgen og savnet i livet til noe jeg kan feire. Det oppleves ikke som positivt å rutsje ned, men der nede har jeg et forråd av ting som gjør at ikke alt går i svart. Det å ha mulighet til å omsette melankoli til handling gjør at man fungerer mer eller mindre greit. Slik blir ikke nedturene så dramatiske for meg. Kreativitet er en måte å ta ansvar for eget tap på. Én av måtene, sier han.

Kilder: R. Keith Sawyer, Explaining Creativity. Geir Kaufman, Hva er kreativitet. Robert Sternberg, Defying the Crowd. Mark A. Runco, Eminent Creativity, everyday creativity and Health. Anne Karin Elstad, Hjem. Jan Omdahl, The Swing of Things. Dean Simontown, Origins of Genius. Wikipedia. BBC.