Under kan du lese flere av reaksjonene fra leserne:

Del dine historier anonymt i kommentarspalten til høyre.

Jeg er 43 år og sliter fortsatt med å være et skilsmissebarn. Var jeg det? Jeg var nemlig 20 år da mamma flyttet til en annen mann og et annet land. Fint hvis du kan skrive om det å være nesten voksen når det skjer. Tror det er flere som lider. Når du er voksen skal du forså og ta parti... Men en mor er en mor og ikke bestevenninne. Heldigvis stilte aldri faren min slike krav. Men den dag i dag er det fortsatt vanskelig å feire barnebarn osv.

Kvinne, 43

Foreldrene mine skilte seg da jeg var 13. Skilsmissen kan vel karakteriseres som en meget sterk opplevelse. Enda verre er årene etter. De tar liksom aldri slutt.

Mann, 28

Denne udefinerbare sorgen er så sann! Jeg hadde en slags revne inni meg, og brukte utrolig mye energi på å ta meg av foreldrene mine og bekymre meg for dem. Fordi jeg var bindeleddet mellom de to, følte jeg at jeg holdt familien sammen inni meg.

Foreldrene mine er oppegående mennesker og har aldri mishandlet meg fysisk, det har aldri vært alkoholproblemer og sånne ting, men at det er mulig å la sine egne barn gjennomgå noe sånt er egentlig helt utrolig. Jeg ble til slutt avhengig av å få følelsesmessig juling, så jeg kjører et slags kontinuerlig slå opp-drama med mine kjærester nå. Jeg aner ikke hvordan jeg skal slutte.

Kvinne, 26

Min bror fikk tidlig store rusproblemer. Jeg fikk rusproblemer selv etterhvert, men sluttet, og har gått i psykoterapi i noen år. Opp gjennom oppveksten og 20-årene har jeg hatt mye problemer. En ting er åpne konflikter med raseri og bitterhet pga fysisk eller følelsesmessig mishandling, en annen er nettopp den udefinerbare sorgen. Jeg husker fra min barndom at jeg var bitter og sint på faren min fordi jeg ikke så ham nok, og ville ta igjen ved ikke å ville se ham når jeg fikk sjansen. Samtidig følte jeg skyld over at jeg tenkte på den måten.

Mann, 31

Jeg er 39 år og fremdeles singel. Forhold har alltid vært vanskelig for meg, og jeg vil nok si at dette kan skyldes at jeg vokste opp med foreldre som var i et forhold med veldig lite kjærlighet. Jeg husker en oppvekst med stort sett krangling mellom foreldrene mine.

For snart fem år siden fikk jeg diagnosen dyp depresjon. Jeg hadde da gått i veldig mange år med spiseforstyrrelser, tungsinn og tanker om å ta mitt eget liv, men jeg fikk god hjelp fra både oppvakt lege og psykolog og er på god vei opp igjen nå. Ikke misforstå meg - jeg er ikke en som sitter og synes synd på meg selv. Jeg tror bare at oppveksten min har preget hvordan jeg har blitt som voksen.

Kvinne, 39

Det jeg opplever som verst, er at dette «går i arv». Jeg har funnet feil partnere på feil grunnlag. Har ikke opplevd en typisk mamma-pappa-hverdag, og sett i praksis hvordan det skal fungere. Av den grunn er det nok lettere for skilsmissebarn å bomme i samlivet, og kanskje få barn for tidlig, for at forholdet da må vare. Jeg gjorde i alle fall det – på desperat søken etter A4-livet og kjernefamilien. Så ble det bare tull for meg.

Kvinne, 33

Foreldre bør forstå at alle reagerer ulikt. Den dag i dag gjør jeg alt jeg kan for å unngå konflikter, og da blir man jo kanskje ganske kjedelig i andre menneskers øyne (i alle fall i parforhold)... Jeg får vondt inni meg om jeg er hos vennepar og hører at de er uenige om ting. Det er nesten så jeg ser for meg en skillsmisse rett rundt hjørnet. Det har heldigvis ikke skjedd ennå.

Kvinne, 39

Jeg kan si en god del om tilhørighet, eller mangelen på tilhørighet. Om å leve et slags dobbeltliv. Om mangelen på tradisjoner og rutine, tross jevnbyrdige foreldre og to gode hjem. Om mangelen på ro - aldri en måned i samme hjem.

Først som voksen har jeg satt gåsetegn rundt «lykkelig skilsmissebarn» fordi jeg ser at min delte situasjon kanskje ikke var fullt så lykkelig. Selv om alt var bra, følte jeg at jeg ikke HELT hørte til noen av stedene. Jeg var mest på besøk, selv om jeg alltid ble regnet som del av familien(e), men ikke nok til å høre til i den familiære, daglige småkranglingen eller ha likeverdige huslige plikter og rutiner begge steder.

Kvinne, 39

Problematisk for meg var at faren min så tydelig var lei seg, og han snakket en del om at han håpet at mamma skulle ombestemme seg. Søsteren min og jeg syntes så utrolig synd på ham, men hjemme hos mamma fikk vi i detalj begrunnelsen for at han aldri kom tilbake. Jeg var 10-11 år, og skjønte faktisk såpass som at mine foreldre var lei seg og sinte, og at de kanskje sa ting de ikke mente, men jeg opplevde det likevel vanskelig å stå i midten der. Min mor påsto – og påstår nok enda - at hun ikke snakket stygt om min far, men vi ungene opplevde at hun gjorde det.

Kvinne, 40

Jeg håper du tar med noen ord om oss som kommer fra familier der foreldrene BURDE vært skilt. Noen ganger er det faktisk slik at barna ønsker at foreldrene skal gå fra hverandre så de får litt fred. Jeg kommer fra et slikt hjem, og for oss er det ikke noe hjelpeapparat eller råd å få, bare et utrygt hjem med foreldre som flyr i tottene på hverandre over en hver liten ting. Ingen blir lykkelige i et slikt hjem.

Foreldrene mine er fortsatt sammen, og det gjør at jeg ikke greier å være på besøk hos dem mer enn noen få timer om gangen, til tross for at jeg bor langt unna og ikke ser dem mer enn noen få ganger i året. De er fortsatt like fiendtlige mot hverandre, til tross for at de deler soverom, og den samme uhyggelige stemningen er der nå, som den var på 80- og 90-tallet.

Kvinne, 27

I 20-årene begynte jeg med extacy og amfetamin. Det fikk foreldrene mine til å våkne opp. At jeg hadde problemer ville de ikke tro. Men da begynte de i alle fall å ha kontakt med hverandre. Det var utrolig deilig for meg. Senere flyttet jeg til utlandet uten å si noe til dem. Da fikk de jo enda et sjokk, noe som gjorde at kommunikasjonen mellom dem ble tettere og de kom og besøkte meg sammen. Nå kan vi snakke alle tre. Det er det beste som kunne ha skjedd meg.

Kvinne, 36

Alle konfliktene mellom foreldrene mine gjorde at jeg slet med å konsentrere meg på skolen. Jeg hadde mye mageknip uten å skjønne hvorfor. Ikke før jeg var 19 år skjønte jeg at jeg trengte hjelp, og fikk det av PP-tjenesten på videregående. Foreldrene mine snakket lite med meg om hva jeg følte, og de har hele tiden bagatellisert de skadevirkningene jeg sliter med. Jeg har gått i terapi pga dette, men har ikke kunne dele det med mine foreldre. Responsen har vært: «Er du ikke ferdig med dette ennå?»

Kvinne, 34

Tror dagens ordninger med 50-50-deling skaper koffertbarn med psykosomatiske plager. Rastløshet, udefinert indre uro, tilknytningsmessige konsekvenser og ekstra sterk trang til bekreftelse, tilværelsen blir litt flyktig, man blir man supersosial (og hyper og overflatisk) eller så resignerer man og får lett bekjentskaper, men gidder ikke å bygge mange vennskap, siden man likevel ikke kan delta på halvparten av det ens venner gjør. Helsøsken i samme situasjon hjelper antakelig, for da er det noen som forstår og er i samme situasjon, selv om man som barn ikke forstår eller har ord for den lille klumpen i mellomgulvet.

Kvinne, 39